Lesetekst 1: 1 Mos 16,1–16 (1 Mos 16,1–13)
Sarai, Abrams kone, fødte ham ikke barn. Men hun hadde en egyptisk trellkvinne som hette Hagar.2 Og Sarai sa til Abram: Se, Herren har nektet meg barn. Jeg ber deg, gå derfor inn til trellkvinnen min. Kanskje jeg kunne få et barn ved henne. Og Abram gjorde som Sarai sa.3 Så tok Sarai, Abrams kone, sin egyptiske trellkvinne Hagar og ga henne som kone til sin mann Abram. Det var da ti år siden Abram hadde bosatt seg i Kana’ans land.4 Og han gikk inn til Hagar, og hun ble med barn. Men da hun så at hun var blitt med barn, foraktet hun sin frue.5 Da sa Sarai til Abram: Den uretten jeg lider, er du skyld i. Jeg ga trellkvinnen min i din favn, men nå, da hun ser at hun er med barn, forakter hun meg. Herren skal dømme mellom meg og deg.6 Og Abram sa til Sarai: Din trellkvinne er i din hånd, gjør med henne hva som er godt i dine øyne. Sarai var hard mot henne, og hun rømte fra henne.7 Men Herrens engel fant henne ved en vannkilde i ørkenen, ved kilden på veien til Sur.8 Og han sa: Hagar, Sarais trellkvinne! Hvor kommer du fra, og hvor akter du deg hen? Hun svarte: Jeg har flyktet fra min frue Sarai.9 Da sa Herrens engel til henne: Gå tilbake til din frue, og bøy deg under hennes hånd.10 Og Herrens engel sa til henne: Jeg vil gjøre din ætt så tallrik at den ikke kan telles.11 Og Herrens engel sa videre til henne: Se, du er med barn og skal føde en sønn, og du skal kalle ham Ismael, for Herren har hørt din nød.12 Han skal bli et villesel av et menneske. Hans hånd skal være mot alle, og alles hånd mot ham. Han skal bo rett for øynene på alle sine brødre.13 Og Herren som talte til henne, kalte hun ved navnet: «Du er Gud, den som ser.» For hun sa: Har jeg her virkelig fått se ham som ser meg?14 Derfor kaller en kilden Lakai Ro’is brønn. Den ligger mellom Kadesj og Bered.15 Og Hagar fødte Abram en sønn, og Abram kalte sin sønn som Hagar fødte, Ismael.16 Abram var åttiseks år gammel da Hagar fødte ham Ismael.
Lesetekst 2: 1 Joh 4,7–10
Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud.8 Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet.9 Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham.10 I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.
Evangelietekst: Luk 15,1–10
Alle tollere og syndere holdt seg nær til ham for å høre ham.2 Og både fariseerne og de skriftlærde knurret og sa: Denne mannen tar imot syndere og eter sammen med dem!3 Da fortalte han denne lignelsen til dem:4 Om noen av dere har hundre sauer og mister én av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den?5 Og når han har funnet den, legger han den på skuldrene sine og gleder seg.6 Når han kommer hjem, ber han sammen venner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sauen som jeg hadde mistet.7 Jeg sier dere: Slik skal det være større glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse.
8 Eller om en kvinne har ti sølvpenger og mister én av dem, tenner hun ikke da et lys og feier huset og leter nøye til hun finner den?9 Og når hun har funnet den, ber hun sammen venninner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sølvpengen som jeg hadde mistet!10 På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som omvender seg.
Ἦσαν δὲ ἐγγίζοντεςN αὐτῷ πάντες οἱ τελῶναι καὶ οἱ ἁμαρτωλοί, ἀκούειν αὐτοῦ. 2 Καὶ διεγόγγυζον οἱ ΦαρισαῖοιN καὶ οἱ γραμματεῖς λέγοντες ὅτι Οὗτος ἁμαρτωλοὺς προσδέχεται, καὶ συνεσθίει αὐτοῖς.
NVariant with NA/UBS: ἐγγίζοντες αὐτῷ ♦ αὐτῷ ἐγγίζοντες NVariant with NA/UBS: Φαρισαῖοι ♦ τε Φαρισαῖοι
3 Εἶπεν δὲ πρὸς αὐτοὺς τὴν παραβολὴν ταύτην, λέγων, 4 Τίς ἄνθρωπος ἐξ ὑμῶν ἔχων ἑκατὸν πρόβατα, καὶ ἀπολέσας ἓνN ἐξ αὐτῶν, οὐ καταλείπει τὰ ἐνενήκοντα ἐννέα ἐν τῇ ἐρήμῳ, καὶ πορεύεται ἐπὶ τὸ ἀπολωλός, ἕως εὕρῃ αὐτό; 5 Καὶ εὑρὼν ἐπιτίθησιν ἐπὶ τοὺς ὤμους ἑαυτοῦN χαίρων. 6 καὶ ἐλθὼν εἰς τὸν οἶκον, συγκαλεῖ τοὺς φίλους καὶ τοὺς γείτονας, λέγων αὐτοῖς, Συγχάρητέ μοι, ὅτι εὗρον τὸ πρόβατόν μου τὸ ἀπολωλός. 7 Λέγω ὑμῖν ὅτι οὕτως χαρὰ ἔσταιN ἐν τῷ οὐρανῷ ἐπὶ ἑνὶ ἁμαρτωλῷ μετανοοῦντι, ἢ ἐπὶ ἐνενήκοντα ἐννέα δικαίοις, οἵτινες οὐ χρείαν ἔχουσιν μετανοίας.
NVariant with NA/UBS: ἓν ἐξ αὐτῶν ♦ ἐξ αὐτῶν ἓν NVariant with NA/UBS: ἑαυτοῦ ♦ αὐτοῦ NVariant with NA/UBS: ἔσται ἐν τῷ οὐρανῷ ♦ ἐν τῷ οὐρανῷ ἔσται
8 Ἢ τίς γυνὴ δραχμὰς ἔχουσα δέκα, ἐὰν ἀπολέσῃ δραχμὴν μίαν, οὐχὶ ἅπτει λύχνον, καὶ σαροῖ τὴν οἰκίαν, καὶ ζητεῖ ἐπιμελῶς ἕως ὅτουN εὕρῃ; 9 Καὶ εὑροῦσα συγκαλεῖταιN τὰς φίλας καὶ τὰςN γείτονας, λέγουσα, Συγχάρητέ μοι, ὅτι εὗρον τὴν δραχμὴν ἣν ἀπώλεσα. 10 Οὕτως, λέγω ὑμῖν, χαρὰN γίνεται ἐνώπιον τῶν ἀγγέλων τοῦ θεοῦ ἐπὶ ἑνὶ ἁμαρτωλῷ μετανοοῦντι.
NVariant with NA/UBS: ὅτου ♦ οὗ NVariant with NA/UBS: συγκαλεῖται ♦ συγκαλεῖ NVariant with NA/UBS: τὰς γείτονας ♦ γείτονας NVariant with NA/UBS: χαρὰ γίνεται ♦ γίνεται χαρὰ
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Den bortkomne sauen og sølvpengen som var mistet (15,1–10)
Jesus har nettopp sagt: ’Den som har ører å høre med, han høre!’ Lukas lar oss nå få vite at det var dem som virkelig lyttet. De kom i skarer, men det var tollere og syndere. Anstendighetens voktere var ikke sene om å påpeke det. Jesus kunne ikke være en sann profet når han tok imot denne type mennesker og ville spise sammen med dem. Man har hørt den samme kritikken mange ganger opp gjennom kirkens historie, når mennesker som kom til nattverden ble regnet for syndere og ikke rettferdige.
Jesus svarer på kritikken med tre lignelser. Alle taler de om Guds glede over enhver som omvender seg. Først kommer to lignelser som med to bilder sier det samme. Det første bildet viser oss en hyrde som leter etter sin bortkomne sau. Selv om han har nittini igjen, kan han ikke la være å sette inn alle sine krefter på å finne sauen som er kommet bort. Han gir seg ikke før han har funnet den. Det bildet finnes også hos Matteus, men i den versjon vi har hos Lukas, ligger det et enda større ettertrykk på gleden over sauen som er blitt funnet igjen. Man har spurt hvem de nittini kan være som ikke trenger å gjøre bot. I grunnteksten er bot det samme ord som omvendelse. Finnes det mennesker som ikke trenger å omvende seg? Det er i så fall de som allerede hadde hørt evangeliet og kommet inn i riket. Men ettersom lignelsen er ett svar til fariseerne, er det mer sannsynlig at det menes de som ikke tror at de behøver å gjøre bot. Evangeliet betydde jo et kall til alle om å vende om. Omvendelsen innebar å komme til Jesus og ta imot hans ord. Det var det fariseerne ikke ville. Derfor ble det heller ikke noen glede i himmelen for deres skyld.
Det andre bildet er hentet fra et fattig hjem i Palestina. Kvinnen eier ti sølvpenger, kanskje lenket sammen til et smykke hun bar rundt pannen. Det dreier seg om drakmer, greske sølvmynter som sammen med andre sirkulerte i landet. Hun mister en av dem og begynner å lete. Ettersom vinduene er små og rommet dunkelt, tenner hun oljelampen. Hun rydder og feier og leter gjennom alle bortgjemte steder; vi kan tenke oss at de var fylt med utstyr og skrot i dette fattige huset, der hyller og skap var en sjeldenhet. Så finner hun sølvpengen, og i sin glede roper hun til seg sine venner. Slik fryder himmelens engler seg over én bortkommen synder som blir funnet igjen.
Begge lignelsene gir et bilde på Guds uro og hans farshjertes sorg, et bilde vi ikke må miste av syne. Hellighet og kjærlighet er hovedtrekket i Guds vesen. Det finnes en motsetning til alt ondt, som betyr at den uforsonlige og selvtilfredse synden aldri i evighet kan forenes med ham eller få plass i hans rike. Men det finnes også en lengsel etter dem som han en gang skapte til sine barn. Den gjør at han ikke kan slutte med å lete etter dem. Begge disse trekk hører med til et riktig bilde av Gud. Hvordan de går sammen blir åpenbart først på Golgata.