Lesetekst 1: Salme 8,2–10
2 Herre, vår Herre! Hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har utbredt din prakt over himmelen! 3 Av småbarns og spedbarns munn har du reist et vern for dine motstanderes skyld, for å stoppe munnen på fienden og den hevngjerrige. 4 Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der – 5 hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham! 6 Du gjorde ham lite ringere enn Gud, med ære og herlighet kronte du ham. 7 Du gjorde ham til hersker over dine henders verk, alt la du under hans føtter: 8 Sauer og okser, alle sammen, ja, også markens ville dyr, 9 himmelens fugler og havets fisker, alt som ferdes på havenes stier. 10 Herre, vår Herre! Hvor herlig ditt navn er over hele jorden!
Lesetekst 2: 1 Kor 1,26–31
26 Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. 27 Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. 28 Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe – 29 for at intet kjød skal rose seg for Gud. 30 For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, 31 for at – som skrevet står: Den som roser seg, han rose seg i Herren!
Evangelietekst: Mark 5,25–34
25 Der var også en kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år. 26 Hun hadde lidd meget under mange leger. Alt det hun eide, hadde hun brukt uten å bli hjulpet, det var heller blitt verre med henne. 27 Hun hadde hørt om Jesus, og kom nå bakfra i folkemengden og rørte ved kappen hans. 28 For hun sa: Kan jeg få røre, om så bare ved klærne hans, så blir jeg frisk. 29 Da stanset blødningen med en gang, og hun kjente i sitt legeme at hun var helbredet for sin plage. 30 Straks merket Jesus på seg selv at en kraft gikk ut fra ham. Han vendte seg om i folkemengden og sa: Hvem var det som rørte ved klærne mine? 31 Disiplene hans sa til ham: Du ser at folket trenger seg på deg, og så spør du: Hvem rørte ved meg? 32 Og han så seg omkring for å få øye på henne som hadde gjort dette. 33 Men kvinnen, som visste hva som var skjedd med henne, kom redd og skjelvende fram. Hun falt ned for ham og fortalte ham hele sannheten. 34 Han sa da til henne: Datter, din tro har frelst deg. Gå bort i fred, og vær helbredet fra din plage!
25 Καὶ γυνή τιςN οὖσα ἐν ῥύσει αἵματος ἔτηN δώδεκα, 26 καὶ πολλὰ παθοῦσα ὑπὸ πολλῶν ἰατρῶν, καὶ δαπανήσασα τὰ παρʼ αὐτῆς πάντα, καὶ μηδὲν ὠφεληθεῖσα, ἀλλὰ μᾶλλον εἰς τὸ χεῖρον ἐλθοῦσα, 27 ἀκούσασα περὶ τοῦ Ἰησοῦ, ἐλθοῦσα ἐν τῷ ὄχλῳ ὄπισθεν, ἥψατο τοῦ ἱματίου αὐτοῦ· 28 ἔλεγεν γὰρ ὅτι ΚἂνN τῶν ἱματίων αὐτοῦ ἅψωμαι,N σωθήσομαι. 29 Καὶ εὐθέωςN ἐξηράνθη ἡ πηγὴ τοῦ αἵματος αὐτῆς, καὶ ἔγνω τῷ σώματι ὅτι ἴαται ἀπὸ τῆς μάστιγος. 30 Καὶ εὐθέωςN ὁ Ἰησοῦς ἐπιγνοὺς ἐν ἑαυτῷ τὴν ἐξ αὐτοῦ δύναμιν ἐξελθοῦσαν, ἐπιστραφεὶς ἐν τῷ ὄχλῳ, ἔλεγεν, Τίς μου ἥψατο τῶν ἱματίων; 31 Καὶ ἔλεγον αὐτῷ οἱ μαθηταὶ αὐτοῦ, Βλέπεις τὸν ὄχλον συνθλίβοντά σε, καὶ λέγεις, Τίς μου ἥψατο; 32 Καὶ περιεβλέπετο ἰδεῖν τὴν τοῦτο ποιήσασαν. 33 Ἡ δὲ γυνὴ φοβηθεῖσα καὶ τρέμουσα, εἰδυῖα ὃ γέγονεν ἐπʼN αὐτῇ, ἦλθεν καὶ προσέπεσεν αὐτῷ, καὶ εἶπεν αὐτῷ πᾶσαν τὴν ἀλήθειαν. 34 Ὁ δὲ εἶπεν αὐτῇ, θύγατερ,N ἡ πίστις σου σέσωκέν σε· ὕπαγε εἰς εἰρήνην, καὶ ἴσθι ὑγιὴς ἀπὸ τῆς μάστιγός σου.
NVariant with NA/UBS: τις ♦ – NVariant with NA/UBS: ἔτη δώδεκα ♦ δώδεκα ἔτη NVariant with NA/UBS: Κἂν ♦ Ἐὰν ἅψωμαι κἂν NVariant with NA/UBS: ἅψωμαι ♦ – NVariant with NA/UBS: εὐθέως ♦ εὐθὺς NVariant with NA/UBS: εὐθέως ♦ εὐθὺς NVariant with NA/UBS: ἐπʼ ♦ – NVariant with NA/UBS: θύγατερ ♦ θυγάτηρ
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Jairus’ datter og kvinnen med blødninger (5,21–43)
Den ene av disse fortellingene er flettet inn i den andre på en naturlig måte. Skildringen er så levende og realistisk at man skulle tro det er et øyenvitne som forteller – selv om man ikke visste at Markus hadde hatt Peter som kilde og lærer.
Jesus har altså kommet tilbake fra ferden til den andre siden av sjøen. Straks samles mennesker rundt ham nede på stranden. Da kommer en av forstanderne i synagogen, altså en av de betrodde lekmenn. Han hadde ansvaret for gudstjenesten og måtte sørge for at det var kompetente folk tilstede som kunne lese skriftene og eventuelt utlegge dem. Markus gir oss hans navn: Jairus. På hebraisk betyr det Jair, et navn som også finnes i Det gamle testamente; der betyr det ”Han (dvs. Gud) gir lys”. På gresk blir det Jáiros, og den latinske formen (som vi vanligvis bruker) blir Jaírus (tre stavelser, med trykk på andre stavelse).
Jairus kaster seg ned på sine knær og ber Jesus komme. Datteren hans ligger for døden. Han må ha kjent Jesus fra synagogen. Kanskje han har villet kalle på ham, men har fått vite at han har reist sin vei. Nå har han fått beskjed om at båten er kommet tilbake, og han skynder seg ned til stranden. Jesus følger straks med ham. Menneskene strømmer etter. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvilken trengsel det må ha vært i de trange gatene. Steinleggingen av runde basaltblokker finnes fremdeles på mange steder. De viser hvor smale passasjene mellom husene kunne være.
Et sted i gaten står en stakkars kvinne og venter på sin sjanse. Markus gir oss hennes sykdomshistorie i noen korte trekk; det hele blir fortalt på en folkelig måte. Det var typisk for denne tiden da all sykepleie var privat, primitiv og kostbar.
Jesus merker straks at ”det gikk ut en kraft fra ham”. Dette er ingen magisk tanke. Jesus var ikke fylt med en blindt virkende kraft. Men han var bærer av Guds kraft, av det nye rikets liv, det som helbreder både synder og sykdommer. Vi trenger tro for å ta imot den gaven. Og det var nettopp tro denne kvinnen hadde. Jesus sier det også uttrykkelig: ’Din tro har frelst deg.’ Men det er riktig at denne kraften og dette nye livet ikke bare formidles intellektuelt og ”åndelig” (i en feil betydning av ordet: uten noen materiell formidling). Guds kraft og Guds gave, som Jesus brakte med seg, ble også gitt gjennom ytre kontakt, for eksempel ved håndspåleggelse. Men troen må være der for å kunne ta imot gaven.
Man bør legge merke til disiplenes hverdagslige tonefall når de taler med sin Mester. De synes det er dumt å spørre om hvem som har kommet borti ham, i en slik trengsel. Slik taler disiplene som daglig omgås med sin læremester – og som kanskje akkurat nå er både trette og sultne. Det er bare Markus som har bevart denne lille realistiske detaljen. Igjen opplever vi kontakten med Peter, øyenvitnet.
Mens Jesus er opptatt med kvinnen, kommer det bud til Jairus. Det er for sent, piken er død. Jesus merker hva de hvisker om og sier bare: ’Frykt ikke, bare tro!’ Så lar han disiplene sperre av den lille gaten og tar bare med seg tre av dem, deriblant Peter. De kommer til Jairus’ hus. Der er det stor oppstandelse inne på gårdsplassen. Begravelsen skulle jo skje samme dag – en sanitær bestemmelse av stor betydning i et så varmt klima. Det var både gråtekoner og fløytespillere som gjerne tjente en ekstra slant ved begravelser. Og så var det alle naboer og venner som etter god skikk kom med høye, skingrende og skjærende rop for å vise sin deltakelse.
Jesus ber dem stoppe. ’Piken er ikke død,’ sier han. ’Hun sover.’ De svarer ham med hånlatter. Man visste nok hvordan man konstaterer at døden har inntruffet! Ingen ville jo begrave noen levende! Men Jesus driver hele menneskemengden ut på gaten, og går så inn i huset der piken ligger. Bare foreldrene og de tre disiplene får være med.
Og nå kan man nesten se alt slik som Peter gjorde det. Mesteren går frem til piken. Kanskje hun ligger på en pute eller båre, ferdig til å bli svøpt før begravelsen. Han tar henne i hånden, og så sier han et par ord på arameisk. De må ha hatt en klang som gjorde at Markus, da han skulle oversette dem til gresk, ikke kunne unnlate å gjengi dem slik de klang i halvmørket inne i Jairus hus. Og piken reiser seg opp og begynner å gå omkring. Først nå kommer Markus på at han burde si at hun var tolv år gammel. Matteus har utelatt denne opplysningen fullstendig. Lukas har tatt den med helt i begynnelsen, hvor piken blir omtalt for første gang. Men her står den på det stedet som er naturlig i en fortelling, en fortelling som ennå skjelver av spenningen i det selvopplevde.
Markus tilføyer tre små opplysninger: de ble alle fra seg av undring, de fikk beskjed om å tie med dette, og de skulle gi henne noe å spise. Igjen er det nakne fakta uten kommentarer og ubesvarte spørsmål. Hvordan skulle de kunne tie om dette? Men slik forteller mennesker som blir stilt overfor noe ufattelig og noe som likevel er helt virkelig.