Lesetekst 1: 2 Mos 32,1–4.30–35
Men da folket så at Moses drøyde med å komme ned fra fjellet, samlet folket seg om Aron og sa til ham: Kom, lag en gud for oss, en som kan dra foran oss! For denne Moses, han som førte oss opp fra landet Egypt – vi vet ikke hva det er blitt av ham.2 Da sa Aron til dem: Ta gullringene som konene, sønnene og døtrene deres har i ørene, og kom til meg med dem!3 Da tok alt folket gullringene ut av ørene og kom til Aron med dem.4 Han tok imot gullet og støpte det om og laget det med meiselen til en kalv. Så sa de: Dette er guden din, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt!
Dagen etter sa Moses til folket: Dere har gjort en stor synd. Nå vil jeg stige opp til Herren. Kanskje jeg kunne gjøre soning for deres synd.31 Så vendte Moses tilbake til Herren og sa: Å, dette folket har gjort en stor synd, de har gjort seg en gud av gull.32 Å, om du ville forlate dem deres synd! Men hvis ikke, da stryk meg ut av din bok som du har skrevet!33 Da sa Herren til Moses: Hver den som har syndet mot meg, ham vil jeg stryke ut av min bok.34 Så gå nå og før folket dit jeg har sagt deg! Se, min engel skal gå foran deg. Men på min hjemsøkelses dag vil jeg hjemsøke dem for deres synd.35 Slik slo Herren folket fordi de hadde laget kalven – den som Aron hadde laget.
Lesetekst 2: 1 Joh 2,15–23 (1 Joh 2,15–17)
Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke Faderens kjærlighet i ham.16 For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har, er ikke av Faderen, men av verden.17 Og verden forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.
18 Mine barn, det er den siste time. Og likesom dere har hørt at Antikrist kommer, så er det alt nå stått fram mange antikrister. Av dette vet vi at det er den siste time.19 De er gått ut fra oss, men de var ikke av oss. For hadde de vært av oss, så ville de ha blitt hos oss. Men det skulle bli åpenbart at ikke alle er av oss.
20 Og dere har salvelse av Den Hellige og vet alt.21 Jeg har ikke skrevet til dere fordi dere ikke kjenner sannheten, men fordi dere kjenner den, og vet at ingen løgn er av sannheten.22 Hvem er løgneren om ikke den som nekter at Jesus er Kristus? Han er Antikrist, han som fornekter Faderen og Sønnen.23 Hver den som fornekter Sønnen, har heller ikke Faderen. Den som bekjenner Sønnen, har også Faderen.
Evangelietekst: Matt 6,19–24
Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler.20 Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler.21 For hvor din skatt er, der vil også hjertet ditt være.
22 Øyet er legemets lys. Er ditt øye friskt, da vil hele ditt legeme være opplyst.23 Men om ditt øye er sykt, da blir hele legemet mørkt. Er nå selve lyset i deg mørke, hvor dypt blir da mørket!
24 Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon.
19 Μὴ θησαυρίζετε ὑμῖν θησαυροὺς ἐπὶ τῆς γῆς, ὅπου σὴς καὶ βρῶσις ἀφανίζει, καὶ ὅπου κλέπται διορύσσουσιν καὶ κλέπτουσιν· 20 θησαυρίζετε δὲ ὑμῖν θησαυροὺς ἐν οὐρανῷ, ὅπου οὔτε σὴς οὔτε βρῶσις ἀφανίζει, καὶ ὅπου κλέπται οὐ διορύσσουσιν οὐδὲ κλέπτουσιν. 21 Ὅπου γάρ ἐστιν ὁ θησαυρὸς ὑμῶν,N ἐκεῖ ἔσται καὶ ἡ καρδία ὑμῶν.N 22 Ὁ λύχνος τοῦ σώματός ἐστιν ὁ ὀφθαλμός· ἐὰν οὖν ὁN ὀφθαλμός σου ἁπλοῦς ᾖ,N ὅλον τὸ σῶμά σου φωτεινὸν ἔσται· 23 ἐὰν δὲ ὁ ὀφθαλμός σου πονηρὸς ᾖ, ὅλον τὸ σῶμά σου σκοτεινὸν ἔσται. Εἰ οὖν τὸ φῶς τὸ ἐν σοὶ σκότος ἐστίν, τὸ σκότος πόσον; 24 Οὐδεὶς δύναται δυσὶν κυρίοις δουλεύειν· ἢ γὰρ τὸν ἕνα μισήσει, καὶ τὸν ἕτερον ἀγαπήσει· ἢ ἑνὸς ἀνθέξεται, καὶ τοῦ ἑτέρου καταφρονήσει. Οὐ δύνασθε θεῷ δουλεύειν καὶ μαμωνᾷ.
NVariant with NA/UBS: ὑμῶν ἐκεῖ ♦ σου ἐκεῖ NVariant with NA/UBS: καρδία ὑμῶν ♦ καρδία σου NVariant with NA/UBS: οὖν ὁ ♦ οὖν ᾖ ὁ NVariant with NA/UBS: ᾖ ♦ –
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Hvor har du ditt hjerte? (6,19–23)
Det er ikke en allmenn sannhet at Gud er vår himmelske Far. Det gjelder ikke alle mennesker. Det er noe som gjelder i Guds rike; det er en ny måte å leve på som blir mulig når Jesus kommer med riket. Det betyr en omvurdering av alle verdier. Det som før var det viktigste, mister sin betydning, og Gud blir det eneste nødvendige. Det er denne siden av den nye rettferdigheten som nå skildres.
Den innebærer først at man ikke samler seg skatter på jorden. Så lenge man er ensom, uten Gud, henvist til å klare seg selv, er det naturlig at man forsøker å trygge sin tilværelse med å samle i hauger. Det innebærer alle de bekymringer som Jesus her gir eksempel på fra sin hverdag. De fine klærne og matsekkene ble angrepet av møll, metallskålene ble angrepet av rust, penger og kunstgjenstander lokket til seg innbruddstyver. Det er ingen sikker eiendom utenom den man kan få i himmelen. Jesus bruker et vanlig jødisk uttrykk når han sier ”skatter i himmelen”. Hos ham betyr det ikke tilgodehavende hos Gud. Det betyr egentlig Gud selv, det vil si retten til å være barn hos Gud. Gud kommer med sine gaver. De gjelder det å samle opp. Da eier vi en skatt i himmelen. Det store spørsmålet er hvor vi har skatten vår. Der har man også vårt hjerte. Der hører vi hjemme.
Her gjelder det altså hjertets forhold til Gud. Jesus sammenligner det med øyet. Øyet tar i mot lyset, oppfatter det og det gjør at hele kroppen lever og beveger seg i lyset. Sjelens øye er evnen til å se Gud. Mennesket er skapt i Guds bilde, med evnen til å oppfatte Guds nærhet, tale med ham, kjenne sitt ansvar og bli grepet av hans kjærlighet. Ødelegger vi det øyet, blir alt ødelagt. Da lever vi i det dypeste mørke og har mistet meningen med tilværelsen.
Gud eller Mammon (6,24) Mammon er et jødisk ord som betyr penger, rikdom, kapital. Jesus bruker det som navn på Guds fiende, den avguden som pleier å få makt over mennesker når Gud ikke får råde over oss. Det går ikke an å tjene både Gud og Mammon. Jesus henviser til den daglige erfaring. En slave kunne eies av to herrer, men alle visste at det var en håpløs situasjon. Slaven var jo tvunget til å gjøre alt det som herrens hans befalte. Det ble umulig i lengden å skulle oppfylle begge herrenes ønsker. Slaven forsøkte altså å komme bort fra den ene ved å holde seg til den andre. Naturligvis kan det ha eksistert unntak fra regelen. Jesus sier bare at så umulig det pleier å være for slaven å ha to herrer, like umulig er det for mennesket å tjene to herrer – så forskjellige som Gud og Mammon. Her må man velge.