2 Mos 36,2–7
2 Og Moses kalte Besalel og Oholiab og alle kunstforstandige menn, som Herren hadde gitt kunstnergaver, alle som kjente at deres hjerte drev dem – dem kalte Moses til verket for å fullføre det. 3 Og de fikk hos Moses hele den gaven som Israels barn hadde båret fram til det arbeidet som skulle utføres for å få helligdommen ferdig. Men hele folket bar fremdeles frivillige gaver fram til ham hver morgen. 4 Da kom alle de mennene som forsto seg på kunst og som utførte alt arbeidet ved helligdommen, hver fra det arbeidet han var i ferd med, 5 og de sa til Moses: Folket bærer fram mye mer enn det trengs til det arbeidet som Herren har befalt å fullføre. 6 Da lot Moses rope ut i hele leiren: Ingen, verken mann eller kvinne, skal lenger bære noe fram som gave til helligdommen! Så holdt folket opp med å bære fram gaver. 7 Men det som var gitt, var nok til hele det arbeidet som skulle fullføres, ja, mer enn nok.
2 Kor 8,9–15
9 For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike. 10 Jeg sier meningen min om dette, for det er til gagn for dere – dere som alt i fjor begynte, ikke bare å virke, men også å ville! 11 Fullfør nå også gjerningen! La fullførelsen svare til viljens gode forsett, alt etter hva dere rår over. 12 For dersom villigheten er til stede, da er den til behag etter det den har, og ikke etter det den ikke har! 13 For det er ikke meningen at andre skal ha det rommelig og dere ha det trangt. Nei, det bør være likhet. 14 Nå for tiden bør deres overflod komme dem til hjelp som lider nød, for at de av sin overflod kan hjelpe dere, når dere er i nød. Slik blir det likhet. 15 Som det står skrevet: Den som samlet meget, fikk ikke overflod. Og den som samlet lite, led ingen mangel.
Mark 12,37b–44
Og den store folkemengden hørte ham gjerne.
38 Mens han lærte dem, sa han: Ta dere i vare for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i side kapper og bli hilst på torgene. 39 De vil gjerne ha de fremste seter i synagogene og hedersplassene i gjestebudene. 40 De eter opp enkers hus, og for syns skyld holder de lange bønner. De skal få dess hardere dom.
41 Og Jesus satte seg rett imot tempelkisten, og så på hvordan folket la penger i kisten. Og mange rike ga mye. 42 Da kom det en fattig enke og la to skjerver – det er én øre. 43 Og han kalte til seg disiplene sine og sa til dem: Sannelig sier jeg dere: Denne fattige enken har gitt mer enn alle de andre som la i tempelkisten. 44 For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt det hun eide, alt det hun hadde å leve av.
38 Καὶ ἔλεγενN αὐτοῖς ἐν τῇ διδαχῇ αὐτοῦ, Βλέπετε ἀπὸ τῶν γραμματέων, τῶν θελόντων ἐν στολαῖς περιπατεῖν, καὶ ἀσπασμοὺς ἐν ταῖς ἀγοραῖς, 39 καὶ πρωτοκαθεδρίας ἐν ταῖς συναγωγαῖς, καὶ πρωτοκλισίας ἐν τοῖς δείπνοις· 40 οἱ κατεσθίοντες τὰς οἰκίας τῶν χηρῶν, καὶ προφάσει μακρὰ προσευχόμενοι· οὗτοι λήψονταιN περισσότερον κρίμα.
41 Καὶ καθίσας ὁN Ἰησοῦς κατέναντι τοῦ γαζοφυλακίου ἐθεώρει πῶς ὁ ὄχλος βάλλει χαλκὸν εἰς τὸ γαζοφυλάκιον· καὶ πολλοὶ πλούσιοι ἔβαλλον πολλά. 42 Καὶ ἐλθοῦσα μία χήρα πτωχὴ ἔβαλεν λεπτὰ δύο, ὅ ἐστιν κοδράντης. 43 Καὶ προσκαλεσάμενος τοὺς μαθητὰς αὐτοῦ, λέγειN αὐτοῖς, Ἀμὴν λέγω ὑμῖν ὅτι ἡ χήρα αὕτη ἡ πτωχὴ πλεῖον πάντων βέβληκενN τῶν βαλλόντωνB εἰς τὸ γαζοφυλάκιον· 44 πάντες γὰρ ἐκ τοῦ περισσεύοντος αὐτοῖς ἔβαλον· αὕτη δὲ ἐκ τῆς ὑστερήσεως αὐτῆς πάντα ὅσα εἶχεν ἔβαλεν, ὅλον τὸν βίον αὐτῆς.
NVariant with NA/UBS: ἔλεγεν αὐτοῖς ἐν τῇ διδαχῇ αὐτοῦ ♦ ἐν τῇ διδαχῇ αὐτοῦ ἔλεγεν NVariant with NA/UBS: λήψονται ♦ λήμψονται NVariant with NA/UBS: ὁ Ἰησοῦς ♦ – NVariant with NA/UBS: λέγει ♦ εἶπεν NVariant with NA/UBS: βέβληκεν ♦ ἔβαλεν BVariant with other Byzantine MSS: βαλλόντων ♦ βαλόντων
Kommentar til evangelieteksten
av Bo Giertz.
Dommen over de skriftlærde (12,38–40)
Både Matteus og Lukas har bevart langt flere domsord over fariseerne og de skriftlærde enn Markus. Men det viktigste blir sagt, også her. De var hyklere, men ikke nødvendigvis slik at de med hensikt spilte fromme for å lure andre. Ofte bedro de seg selv. De var ikke tilstrekkelig selvkritiske. De så ikke hvordan de nøt sin anseelse. Iblant kunne de nok også være klar over hykleriet. Jesus sier her at de ”for syns skyld” kunne holde lange bønner. Markus har nettopp gitt oss et eksempel på at det også kunne være dypt alvor i deres fromhet. Apostelgjerningene forteller at det også fantes fariseere i urmenigheten (15,5). Paulus, som selv hadde vært fariseer, visste hvor feilen satt. De ville bli rettferdige gjennom sin lydighet mot loven. De ville ikke innse at det ikke kan vokse god frukt på et tre som er dårlig. De ble tvunget til å fuske med loven for å få regnestykket til å gå opp. Dermed ble dørene åpnet for den åndelige uærlighet, den som Jesus bebreider dem.
Enkens gave (12,41–44)
Innenfor de ytre forgårdene – som delvis var tilgjengelige også for hedninger – lå det egentlige templet. Det var en rektangulær bygning som omsluttet to større gårder. Først kom man inn i ”kvinnenes forgård”, noe som betyr at også kvinnene hadde tilgang dit. Her sto offerkisten. Man vet ikke helt hvordan den var innrettet, men en jødisk kilde nevner 13 kollektbøsser med lange, basunlignende munninger. Der la man sitt offer, alt etter hvilket formål det skulle gå til. Man kunne i hvert fall sitte foran denne offerkisten og se hvordan mennesker gikk frem og ofret. Det er bakgrunnen for fortellingen. Jesus har tydeligvis oppholdt seg i templet hele dagen. Han har undervist og svart på spørsmål. Nå har han satt seg et sted i nærheten av offerkisten. Da ser han enken som kommer med sitt fattige bidrag. Det var to små tynne kobbermynter, av den minste typen som fantes i landet. Det var imidlertid to, og hun beholdt ikke den ene. Som så ofte får vi ikke vite noe mer om omstendighetene rundt hendelsen. Hvordan kunne Jesus vite hvem hun var? Og at hun gav alt hun eide? Og hvordan tenkte han seg at hun kunne leve, nå som hun hadde gitt bort alt? Vi hører bare at han fremholdt henne som et forbilde og hennes gave som den største av alle. Vi aner også at han mente at hennes gjerning har sin parallell i frelsen. Hun gav av sin fattigdom. Fariseerne ville gi av sin overflod. De ville ha sin egen adgang, også overfor Gud. Men Guds rike er til for de fattige, for dem som kommer med sin fattigdom og overlater alt til Gud. De gir seg selv og alt det de har og ikke har. De vet nemlig at de ikke har noen annen mulighet enn at han forbarmer seg og tar hånd om alt.