Salme 145,8–18 (Salme 145,9–16)
8 Herren er nådig og barmhjertig, langmodig og stor i miskunnhet. 9 Herren er god imot alle, og hans barmhjertighet er over alt han har skapt. 10 Alle dine gjerninger skal prise deg, Herre, og dine fromme skal love deg. 11 Om ditt rikes herlighet skal de tale og fortelle om din veldige kraft, 12 for å kunngjøre for menneskenes barn hans veldige kraft og hans rikes herlighet og ære. 13 Ditt rike er et rike for alle evigheter, og ditt herredømme varer gjennom alle slekter. 14 Herren støtter alle dem som faller, og reiser opp alle nedbøyde. 15 Alles øyne vokter på deg, og du gir dem deres føde i rett tid. 16 Du lukker opp din hånd og metter alt levende med det som er godt for dem. 17 Herren er rettferdig i alle sine veier og miskunnelig i alle sine gjerninger. 18 Herren er nær hos alle dem som kaller på ham, hos alle som kaller på ham i sannhet.
1 Kor 4,1–5 (1 Kor 4,3–5)
1 Så la da enhver se på oss som Kristi tjenere og som husholdere over Guds mysterier. 2 Av husholdere blir det ellers krevd at de må vise seg tro. 3 Det som betyr minst for meg, er om jeg dømmes av dere, eller av en menneskelig domstol. Jeg er heller ikke min egen dommer. 4 For selv om jeg ikke vet noe med meg selv, er jeg ikke dermed rettferdiggjort, men den som dømmer meg, er Herren. 5 Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer. Han skal føre fram i lyset det som er skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd. Da skal enhver få sin ros av Gud.
Joh 8,2–11
2 Tidlig om morgenen kom han igjen til templet. Folkemengden samlet seg om ham. Han satte seg og lærte dem. 3 De skriftlærde og fariseerne førte da til ham en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd, og de stilte henne fram for ham. 4 Og de sa til ham: Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. 5 I loven har Moses påbudt oss at slike kvinner skal steines. Hva sier nå du? 6 Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne ha noe å anklage ham for. Men Jesus bøyde seg ned og skrev med fingeren på jorden. 7 Men da de fortsatte å spørre ham, rettet han seg opp og sa til dem: Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første steinen på henne! 8 Så bøyde han seg ned igjen, og skrev på jorden. 9 Men da de hørte dette, gikk de bort en etter en, de eldste først. Jesus ble alene tilbake med kvinnen som sto der. 10 Da rettet Jesus seg opp og sa til henne: Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg? 11 Hun sa: Ingen, herre! Og Jesus sa: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!
2 Ὄρθρου δὲ πάλιν παρεγένετο εἰς τὸ ἱερόν, καὶ πᾶς ὁ λαὸς ἤρχετο·N καὶ καθίσας ἐδίδασκεν αὐτούς. 3 Ἄγουσιν δὲ οἱ γραμματεῖς καὶ οἱ Φαρισαῖοι πρὸςN αὐτὸν γυναῖκα ἐνN μοιχείᾳ καταλήφθεισαν·N καὶ στήσαντες αὐτὴν ἐν μέσῳ, 4 λέγουσιν αὐτῷ, πειράζοντες,N Διδάσκαλε, αὕτη ἡ γυνὴ κατελήφθηN ἐπʼ αὐτοφόρῳBN μοιχευομένη. 5 Ἐν δὲ τῷ νόμῳ ΜωσῆςBN ἡμῖν ἐνετείλατο τὰς τοιαύτας λιθοβολεῖσθαι·N σὺ οὖν τί λέγεις; 6 Τοῦτο δὲ ἔλεγον πειράζοντες αὐτόν, ἵνα ἔχωσιν κατηγορεῖν αὐτοῦ. Ὁ δὲ Ἰησοῦς κάτω κύψας, τῷ δακτύλῳ ἔγραφενBN εἰς τὴν γῆν, μὴN προσποιούμενος. 7 Ὡς δὲ ἐπέμενον ἐρωτῶντες αὐτόν, ἀνακύψαςN εἶπεν πρὸς αὐτούς, Ὁ ἀναμάρτητος ὑμῶν, πρῶτονBN ἐπʼ αὐτὴν τὸνBN λίθον βαλέτω.B 8 Καὶ πάλιν κάτωN κύψας ἔγραφεν εἰς τὴν γῆν. 9 Οἱ δέ, ἀκούσαντες, καὶN ὑπὸ τῆς συνειδήσεως ἐλεγχόμενοι, ἐξήρχοντο εἷς καθʼ εἷς, ἀρξάμενοι ἀπὸ τῶν πρεσβυτέρων· καὶ κατελείφθη μόνος ὁN Ἰησοῦς, καὶ ἡ γυνὴ ἐν μέσῳ οὖσα. 10 Ἀνακύψας δὲ ὁ Ἰησοῦς, καὶN μηδένα θεασάμενος πλὴν τὴς γυναικός, εἶπεν αὐτῇ,N Ποῦ εἰσιν ἐκεῖνοιN οἱ κατήγοροί σου; Οὐδείς σε κατέκρινεν; 11 Ἡ δὲ εἶπεν, Οὐδείς, κύριε. Εἶπεν δὲ ὁ Ἰησοῦς, Οὐδὲ ἐγώ σε κρίνω·N πορεύου καὶN μηκέτι ἁμάρτανε.N
NVariant with NA/UBS: ἤρχετο ♦ ἤρχετο πρὸς αὐτόν NVariant with NA/UBS: πρὸς αὐτὸν ♦ – NVariant with NA/UBS: ἐν μοιχείᾳ ♦ ἐπὶ μοιχείᾳ NVariant with NA/UBS: καταλήφθεισαν ♦ κατειλημμένην NVariant with NA/UBS: πειράζοντες ♦ – NVariant with NA/UBS: κατελήφθη ♦ κατείληπται BVariant with other Byzantine MSS: αὐτοφόρῳ ♦ αὐτοφώρῳ NVariant with NA/UBS: αὐτοφόρῳ ♦ αὐτοφώρῳ BVariant with other Byzantine MSS: Μωσῆς ♦ Μωϋσῆς NVariant with NA/UBS: Μωσῆς ἡμῖν ♦ ἡμῖν Μωϋσῆς NVariant with NA/UBS: λιθοβολεῖσθαι ♦ λιθάζειν BVariant with other Byzantine MSS: ἔγραφεν ♦ κατέγραφεν NVariant with NA/UBS: ἔγραφεν ♦ κατέγραφεν NVariant with NA/UBS: μὴ προσποιούμενος ♦ – NVariant with NA/UBS: ἀνακύψας εἶπεν πρὸς αὐτούς ♦ ἀνέκυψεν καὶ εἶπεν αὐτοῖς BVariant with other Byzantine MSS: πρῶτον ♦ πρῶτος NVariant with NA/UBS: πρῶτον ♦ πρῶτος BVariant with other Byzantine MSS: τὸν ♦ – NVariant with NA/UBS: τὸν λίθον βαλέτω ♦ βαλέτω λίθον BVariant with other Byzantine MSS: βαλέτω ♦ βαλλέτω NVariant with NA/UBS: κάτω κύψας ♦ κατακύψας NVariant with NA/UBS: καὶ ὑπὸ τῆς συνειδήσεως ἐλεγχόμενοι ♦ – NVariant with NA/UBS: ὁ Ἰησοῦς ♦ – NVariant with NA/UBS: καὶ μηδένα θεασάμενος πλὴν τὴς γυναικός ♦ – NVariant with NA/UBS: αὐτῇ ♦ αὐτῇ Γύναι NVariant with NA/UBS: ἐκεῖνοι οἱ κατήγοροί σου ♦ – NVariant with NA/UBS: κρίνω ♦ κατακρίνω NVariant with NA/UBS: καὶ ♦ [καὶ] ἀπὸ τοῦ νῦν NVariant with NA/UBS: ἁμάρτανε ♦ ἁμάρτανε]]
Kommentar til evangelieteksten
av Bo Giertz.
Jesus og kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd (8,1−11)
Denne fortellingen hørte opprinnelig ikke med til Johannesevangeliet. Den mangler i de tre eldste pergament-biblene, og i noen opptegnelser på papyrus som er enda eldre. Men allerede Papias – på 130-tallet – kjente til en beretning om en syndefull kvinne som sto foran Jesus med anklager over seg. Den gang fantes ikke denne beretningen i noen av de fire evangeliene. Det er sannsynlig at Papias sikter til historien vi her har for oss. På 200-tallet var den i hvert fall kjent. Kirkefedrene Ambrosius, Augustin og Hieronymus regnet den med til de bibelske tekstene. I noen få håndskrifter er den plassert i Lukasevangeliet, mellom kapittel 21 og 22. Noen få håndskrifter har den i slutten av Johannesevangeliet, men det store flertall har den der hvor den står i dag. Der er den å finne allerede i den yngste av de store pergamentbiblene, som regnes som våre eldste og mest pålitelige (en kodeks fra 400-tallet).
Språket og stilen passer bedre hos enkelte av synoptikerne enn hos Johannes. Synoptikerne gjengir apostlenes forkynnelse, slik den ble lagt frem overalt i forsamlingene. Johannes taler sitt eget språk. Det er trolig at denne beretningen hører med til det lærestoffet som apostlene formidlet. Derfor har den levd videre i menighetene, til tross for at den ikke fra begynnelsen ble tatt med i noen av evangeliene. Det siste kan skyldes at man var redd for at den skulle utnyttes av gnostiske vranglærere som tok lett på ekteskapsbrudd og hor.
Det er en levende og anskuelig fortelling. Jesus har overnattet på Oljeberget, og i grålysningen kommer han tilbake til tempelplassen hvor han begynner å undervise som vanlig. Da føres det frem for ham en kvinne som er knepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. Det rådet tydeligvis en slags lynsjestemning. At den syndige skulle steines ifølge Mose lov, var klart. Det er likevel tvilsomt om anklagerne hadde rett til å gjøre dette uten å rådspørre seg hos romerne. Men slike regler kunne man iblant sette seg ut over, slik som da Stefanus ble steinet. Sikkert var det de skriftlærde (som ellers ikke er nevnt hos Johannes) og fariseerne som fant på at kvinnen kunne føres til Jesus. Kanskje følte de på seg at han ikke ville godkjenne henrettelsen. I hopen som så frem til en blodig og makaber fornøyelse, ville ethvert forsøk på mildhet bli møtt med protester. Dessuten ville det bevise at Jesus var en vranglærer. Kanskje kalkulerte de også med at Jesus ville få med romerne å gjøre dersom han godkjente dødsdommen. Det skulle bli spennende å høre hva han svarte.
Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden. Dette er en detalj av den sorten øyenvitner pleier å huske. Hva han skrev, finner vi ikke den minste antydning om. Det var tydeligvis helt likegyldig. Det har vært gjettet på alt mulig: at han ville vinne tid, at han ba, at han bare demonstrerte hvor rolig han tok det hele, eller at han skrev ned et eller annet ord fra Skriften som rammet de skriftlærde der de sto fremst i flokken.
Motstanderne holdt stedig ut: De ville ha beskjed. Da ser Jesus opp og gir dem det svaret som er blitt så berømt. Det er typisk for ham og hans evangelium. Der hvor jødene, og vi alle, holder på retten og tror at rettskafne mennesker står Gud nærmere enn syndere, der lar Jesus oss alle stå som avslørte syndere. Paulus sier det slik: «Skriften har innesluttet alt under synd» (Gal 3,22).
Reaksjonen fra de eldste viser at det virkelig fantes et alvor innfor lovens krav hos mange av dem. Ordene om at samvittigheten slo dem mangler i en del håndskrifter, men de sier i hvert fall hva som faktisk skjedde. Og når nå de eldste gikk, fulgte de andre etter, selv om noen av dem sikkert kjente seg skuffet.
Jesu ord til kvinnen om ikke å synde mer, betyr selvsagt ikke at et menneske kan bli syndfri. De retter seg først og fremst mot den synden det nå har begått. Slike handlinger må det bli slutt på for den som ønsker å leve i tilgivelsen − i likhet med andre ting som man bevisst har gjort enda man visste at det var urett.
At denne historien er blitt innføyd akkurat her, kan skyldes at det like etterpå tales om at Jesus ikke dømmer. Kanskje har man også mintes at det under løvhyttefesten ble feiret en løssluppen folkefest i en av forgårdene, med sang og fakkeldans. Det hele var jo en innhøstningsfest. Det ble drukket, sunget og danset. Kanskje lå det nær å tenke at det var om morgenen etter denne festen at scenen med ekteskapsbrytersken ble utspilt.