Hopp til innholdet

Askeonsdag (I)

    Tekstrekke I

    Lesetekst 1: Joel 2,12-13

    Men selv nå, sier Herren, vend om til meg av hele deres hjerte, med faste og gråt og klage.13 Riv hjertet i stykker, ikke klærne! Vend om til Herren deres Gud! For han er nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn, og han angrer det onde.

    Lesetekst 2: 1 Pet 3,18-4,2

    For også Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i Ånden.19 I denne gikk han også bort og prekte for åndene som var i varetekt,20 de som tidligere var ulydige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd. I den ble noen få, det er åtte sjeler, frelst ved vann,21 det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse,22 han som er fart opp til himmelen og er ved Guds høyre hånd, hvor engler og myndigheter og makter er ham underlagt.

    4:1 Da nå altså Kristus har lidd i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken, at den som har lidd i kjødet, er ferdig med synden,2 slik at dere ikke lenger skal leve etter menneskers lyster, men etter Guds vilje, den tiden dere ennå skal være i kjødet.

    Evangelietekst: Matt 6,1-6.16-18

    Ta dere i vare så dere ikke gir deres almisse for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da har dere ingen lønn hos deres Far i himmelen.2 Når du gir almisse, skal du ikke gjøre det kjent med basun, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene, for å bli æret av mennesker. Sannelig sier jeg dere: De har alt fått sin lønn!3 Men når du gir almisse, da la ikke din venstre hånd vite hva den høyre gjør,4 slik at din gave kan være i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare.

    5 Og når dere ber, da vær ikke som hyklerne. De vil gjerne stå i synagogene og på gatehjørnene og be, for å vise seg for folk. Sannelig sier jeg dere: De har alt fått sin lønn!6 Men du, når du ber, da gå inn i lønnkammeret ditt og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare.

    Når dere faster, skal dere ikke gå med mørkt ansikt, slik hyklerne gjør. De gjør ansiktet sitt ukjennelig for å vise folk at de faster. Sannelig sier jeg dere: De har alt fått sin lønn.17 Men du, når du faster, da salv ditt hode og vask ditt ansikt,18 så ikke menneskene ser at du faster, men bare din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.

    Προσέχετε τὴνN ἐλεημοσύνην ὑμῶν μὴ ποιεῖν ἔμπροσθεν τῶν ἀνθρώπων, πρὸς τὸ θεαθῆναι αὐτοῖς· εἰ δὲ μήγε,N μισθὸν οὐκ ἔχετε παρὰ τῷ πατρὶ ὑμῶν τῷ ἐν τοῖς οὐρανοῖς.

    2 Ὅταν οὖν ποιῇς ἐλεημοσύνην, μὴ σαλπίσῃς ἔμπροσθέν σου, ὥσπερ οἱ ὑποκριταὶ ποιοῦσιν ἐν ταῖς συναγωγαῖς καὶ ἐν ταῖς ῥύμαις, ὅπως δοξασθῶσιν ὑπὸ τῶν ἀνθρώπων· ἀμὴν λέγω ὑμῖν, ἀπέχουσιν τὸν μισθὸν αὐτῶν. 3 Σοῦ δὲ ποιοῦντος ἐλεημοσύνην, μὴ γνώτω ἡ ἀριστερά σου τί ποιεῖ ἡ δεξιά σου, 4 ὅπως ᾖ σου ἡ ἐλεημοσύνη ἐν τῷ κρυπτῷ· καὶ ὁ πατήρ σου ὁ βλέπων ἐν τῷ κρυπτῷ αὑτὸςN ἀποδώσει σοι ἐνN τῷ φανερῷ.

    5 Καὶ ὅταν προσεύχῃ,N οὐκ ἔσῃ ὥσπερ οἱ ὑποκριταί, ὅτι φιλοῦσιν ἐν ταῖς συναγωγαῖς καὶ ἐν ταῖς γωνίαις τῶν πλατειῶν ἑστῶτες προσεύχεσθαι, ὅπως ἂνN φανῶσιν τοῖς ἀνθρώποις· ἀμὴν λέγω ὑμῖν ὅτιN ἀπέχουσιν τὸν μισθὸν αὐτῶν. 6 Σὺ δέ, ὅταν προσεύχῃ, εἴσελθε εἰς τὸ ταμιεῖόνN σου, καὶ κλείσας τὴν θύραν σου, πρόσευξαι τῷ πατρί σου τῷ ἐν τῷ κρυπτῷ· καὶ ὁ πατήρ σου ὁ βλέπων ἐν τῷ κρυπτῷ ἀποδώσει σοι ἐνN τῷ φανερῷ.

    NVariant with NA/UBS: τὴν ἐλεημοσύνην ♦ [δὲ] τὴν δικαιοσύνην

    NVariant with NA/UBS: μήγε ♦ μή γε

    NVariant with NA/UBS: αὑτὸς ♦ –

    NVariant with NA/UBS: ἐν τῷ φανερῷ ♦ –

    NVariant with NA/UBS: προσεύχῃ οὐκ ἔσῃ ὥσπερ ♦ προσεύχησθε οὐκ ἔσεσθε ὡς

    NVariant with NA/UBS: ἂν ♦ –

    NVariant with NA/UBS: ὅτι ἀπέχουσιν ♦ ἀπέχουσιν

    NVariant with NA/UBS: ταμιεῖόν ♦ ταμεῖόν

    NVariant with NA/UBS: ἐν τῷ φανερῷ ♦ –

    16 Ὅταν δὲ νηστεύητε, μὴ γίνεσθε ὥσπερN οἱ ὑποκριταὶ σκυθρωποί· ἀφανίζουσιν γὰρ τὰ πρόσωπα αὐτῶν, ὅπως φανῶσιν τοῖς ἀνθρώποις νηστεύοντες· ἀμὴν λέγω ὑμῖν ὅτιN ἀπέχουσιν τὸν μισθὸν αὐτῶν. 17 Σὺ δὲ νηστεύων ἄλειψαί σου τὴν κεφαλήν, καὶ τὸ πρόσωπόν σου νίψαι, 18 ὅπως μὴ φανῇς τοῖς ἀνθρώποις νηστεύων, ἀλλὰ τῷ πατρί σου τῷ ἐν τῷ κρυπτῷ·N καὶ ὁ πατήρ σου ὁ βλέπων ἐν τῷ κρυπτῷN ἀποδώσει σοι.

    NVariant with NA/UBS: ὥσπερ ♦ ὡς

    NVariant with NA/UBS: ὅτι ♦ –

    NVariant with NA/UBS: κρυπτῷ καὶ ♦ κρυφαίῳ καὶ

    NVariant with NA/UBS: κρυπτῷ ἀποδώσει ♦ κρυφαίῳ ἀποδώσει

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Almisser (6,1–4)

    Den nye rettferdigheten skildres nå fra et nytt synspunkt. Den utøves for Guds skyld, av kjærlighet til ham. Den spør ikke etter menneskers anerkjennelse. Jager man etter å bli æret av mennesker, er det ikke lenger tale om den nye rettferdigheten, den som hører hjemme i Guds rike.

                Jesus belyser det med tre eksempler: gaver, bønn og faste. Det var tre velkjente uttrykk for fromhet blant jødene, også blant Jesu disipler.

                Gavene nevnes først. Det ord som brukes på gresk har vi som låneord: almisser. Det betyr ikke bare pengegaver, men også ulike velgjerninger og tjenester. Her ligger fristelsen i å la andre mennesker forstå hvor mye godt man gjør. Slik gjør ”hyklerne”. Med hyklerne menes i Det nye testamente ikke nødvendigvis bevisste bedragere, de som bare søker egne fordeler når de later som de er gudfryktige. Det betyr snarere mennesker med et urent motiv, folk som bedrar seg selv og ikke ser hvor mye egennytte som er i deres religion. De er egoister også når de gir. De ”gjør det kjent med basuner”. Ordene sikter til en skikk som er ukjent for oss. (Basunstøt kunne innlede en pengeinnsamling i templet, og der hadde man gode muligheter til å demonstrere sin gavmildhet.) Men uttrykket kan også være et bilde. Også vi snakker jo om å ”utbasunere” noe. Det Jesus vil si, er klart: Elsker du Gud, og gjør du noe for hans skyld, er det nok for deg å vite at han ser det.

                Når Jesus her taler om ”lønn”, mener han lønnen i det kommende riket. Å ”ha  fått sin lønn” er et uttrykk fra forretningslivet; det tilsvarer vårt ”kvittere ut” (gjengjelde). Den som søker å bli æret av mennesker, har fått sin lønn. Mer enn ære av mennesker kan han altså ikke vente. Den som handler i tro, vil få den lønn som består i å få tjene og lovsynge Gud i hans rike – og å sitte til bords der. Ingen mennesker spekulerer i den lønnen utfra et egoistisk motiv. Gjorde man det, ville man sikkert finne ut at lønnen er for usikker og risikoen for stor. Men den som elsker Gud og ikke begjærer noe utenom ham, han kan ta imot løftet om en ufortjent lønn som venter i Guds rike.

    Rett bønn (6,5–15) 

    Neste punkt gjelder bønnen. Selvsagt skal Guds barn be. Men også her er det en risiko for at man forsøker å høste ære for egen del. Risikoen var kanskje større blant jødene enn hos oss. Blant jødene innebar fromheten en fortjeneste som kom av at man var en samfunnsborger. De skriftlærde nøt allmenn aktelse. Når man ba i synagogen, stod de i fremste rekke. Under de viktige bønnetimene kunne de stå på gatehjørnet på en av byens hovedgater, og der kunne de å resitere sine bønnesalmer. Det Jesus klandrer, er at de så gjerne gjorde det – kun for å bli sett. Det var altså en stor porsjon av selviskhet i det de gjorde. Jesu ord betyr selvsagt ikke at det er forbudt å be så andre ser det. Det gjorde han selv under hele sitt liv. Bønnen kan være en måte å bekjenne hans navn på, særlig i et land der de fleste er redde for å vise at de ber, til og med i kirken. Det saken gjelder er måten og hensikten. Gjelder det Gud eller min egen anseelse?

                Jesus advarer også mot å be som hedningene, med lange remser. De kunne ramse opp så mange guder som mulig med alle sine hederstitler; dette gjorde de for å blidgjøre gudene. Men bønnen er ikke til for å overtale Gud eller meddele ham noe som han ikke allerede vet. Bønnen er den veien som Guds barn går frem på til sin Far, slik at de kan være i hans nærhet. Der kan de legge frem sine bekymringer og ta imot hans gode gaver.

                Etter dette følger Fadervår. Hos Matteus er denne bønnen mer utførlig enn hos Lukas (som mangler den tredje og sjuende bønnen). Det kan komme av at Jesus i ulike tilfeller formulerte og underviste i den med små variasjoner og tillegg. Den vanlige avslutningen ”for riket er ditt og makten og æren i evighet” finnes i de fleste håndskrifter, men ikke i de eldste. Den nevnes derfor bare i en fotnote i vår nye oversettelse. Den forekom allerede i de første århundrer og kunne være et tillegg fra urkristen tid. Kanskje er den hentet ut fra en variant av Fadervår som ble brukt blant disiplene, og det kan godt hende den går tilbake til Jesus selv. Det var nemlig vanlig blant jødene at man avsluttet sin bønn med en ”doksologi”, en lovprisning av Gud.

                I Fadervår handler de tre første bønnene om Gudsriket. At Guds navn holdes hellig, betyr at alle bøyer seg for ham i tilbedelse, kjærlighet og lydighet. At riket kommer, betyr at den gamle verden forgår og at Gud gjør alt nytt. Da virkeliggjøres Guds vilje blant oss, slik som det nå er i himmelen. De bønnene kan ikke oppfylles helt før riket bryter frem. Men allerede nå eksisterer riket. Der er Jesus, men man trenger troens øyne for å se det. Allerede nå kan Gud æres og tilbes, og hans vilje kan  virkeliggjøres. Det betyr ikke bare at vi underdanig finner oss i den, men at vi aktivt stiller oss i tjeneste for den.

                Den fjerde bønnen handler om det ”daglige” brød. På gresk brukes et høyst uvanlig ord, et ord som har gitt anledning til mange tolkninger. Kirkefaderen Hieronymus oversatte det med ”overjordisk” og tenkte på det åndelige brødet. Men ellers sikter de gamle oversettelsene til det brødet vi trenger i dag eller i morgen. Oversettelsen ”daglig” er nok den mest sannsynlige. 

                Den femte bønnen er en bønn om forlatelse. Jesus regner altså med at hans disipler stadig trenger tilgivelse. Den står også åpen for dem. På ett vilkår: at de selv tilgir (eller ”har tilgitt” – meningen er at det finnes en villighet i hjertet uten forbehold: man har allerede tilgitt). Dette vilkår er så viktig at det gjentas og innskjerpes etter bønnes slutt.

                Den sjette bønnen handler om fristelse. ”Fristelse” betyr i Det nye testamente også ”prøvelse”. Ordet brukes om hendelser og situasjoner som innebærer en fristelse til ulydighet, men samtidig en mulighet til å befestes og styrkes i en standhaftig tro. Alle slike situasjoner kommer i ytterste konsekvens av at vi lever i en fallen verden, der det finnes en ond makt som kjemper mot Gud. Vi har alle del i dette ondet, og vi  fortjener ikke bedre enn å bli utlevert til det. Men her ber vi at Gud – som selv ikke frister noen (Jak 1,13) – skal gjøre det slik at vi ikke ledes inn i fristelsene. 

                Den siste bønnen bør i virkeligheten oppfattes som en del av den foregående. Denne taler om å bli frelst fra det onde eller ”den onde”, som ordet også kan bety. Etter manges mening burde man heller oversette uttrykket med ”den onde”.

    Rett faste (6,16–18)

    Man kunne faste i ”sekk og aske” som tegn på at man var sønderknust. Man lot være å vaske seg og gre håret. Kanskje hadde man også aske i det. Risikoen var at tilintetgjørelsen ble verdsatt av omgivelsene, og at man markerte den for å bli enda mer lagt merke til. Her vender ikke Jesus seg mot selve skikken å faste. Vi vet at hans disipler skilte seg fra Døperens disipler og fariseerne ved å la være å faste (9,14). Det virker som om han ønsket det slik så lenge han var iblant dem. Men både i Apostlenes gjerninger og i den urkristne litteraturen er det ofte snakk om faste blant de kristne. Jesus forkaster her det urene motiv. Faster man, skal man gjøre det innfor Gud. Fasten er egentlig en fest og en glede. Men man markerer ikke sin faste. Bare Gud vet om den. Den regelen bør gjelde også for den faste som enhver kristen må underkaster seg. Det kan være små forsakelser av mat, hvile og bekvemmelighet for å kunne tjene sin Herre Kristus.

                Vi merker igjen at ”den nye rettferdigheten” ikke er en ny utgave av den gamle loven. Den kan ikke uttrykkes i paragrafer. Den er ikke en sum av gode gjerninger som man må gjøre for å bli Guds barn. Ingen kristen kan noensinne si at han oppfyller alt dette. Han kommer stadig til å kjenne seg avslørt som en hykler. Var det opp til hans gjerninger og hjerte, kunne han aldri fortjene å komme inn i Guds rike. Men nå er Guds rike hos Jesus. Han innbyr nettopp de fattige, de sørgende, de sultne og tørste. Først kommer innbydelsen og forlatelsen, deretter kommer riket. Det som kommer etterpå – som en følge av dette – er gleden, takknemligheten og viljen til å leve som barn hos sin himmelske Far.