Hopp til innholdet

Bots- og bededag (III)

    Tekstrekke III Ukategorisert

    Lesetekst 1: Mika 7,18–19

    18 Hvem er en Gud som du, en Gud som tar bort misgjerning og går overtredelse forbi for dem som er tilbake av hans arv? Han holder ikke til evig tid fast ved sin vrede, for han har lyst til miskunnhet. 19 Han skal igjen forbarme seg over oss, han skal trå våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp.

    Lesetekst 2: 2 Kor 13,5–8

    5 Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv! Eller kjenner dere ikke dere selv at Kristus Jesus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven. 6 Men jeg håper dere skal få erfare at vi består prøven. 7 Men vi ber til Gud at dere ikke må gjøre noe ondt – ikke for at det skal vise seg at vi består prøven, men for at dere skal gjøre det gode, selv om det skal se ut som om vi ikke har bestått prøven. 8 For vi makter ikke noe mot sannheten, bare for sannheten.

    Evangelietekst: Luk 15,11–32

    11 Og han sa: En mann hadde to sønner. 12 Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den delen av boet som faller på meg! Han skiftet da sin eiendom mellom dem. 13 Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og dro til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv. 14 Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød. 15 Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. 16 Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen ga ham noe. 17 Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult. 18 Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. 19 Jeg er ikke verdig lenger til å kalles sønnen din. La meg få være som en av leiefolkene dine. 20 Og han sto opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham igjen og igjen. 21 Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles sønnen din. 22 Men faren sa til tjenerne sine: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene. 23 Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! 24 For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade. 25 Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans. 26 Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være. 27 Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake. 28 Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham. 29 Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine. 30 Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med horer, da slaktet du gjøkalven for ham! 31 Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt! 32 Men nå burde vi fryde oss og være glade, fordi denne broren din var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.

    11 Εἶπεν δέ, Ἄνθρωπός τις εἶχεν δύο υἱούς· 12 καὶ εἶπεν ὁ νεώτερος αὐτῶν τῷ πατρί, Πάτερ, δός μοι τὸ ἐπιβάλλον μέρος τῆς οὐσίας. ΚαὶN διεῖλεν αὐτοῖς τὸν βίον. 13 Καὶ μετʼ οὐ πολλὰς ἡμέρας συναγαγὼν ἅπανταN ὁ νεώτερος υἱὸς ἀπεδήμησεν εἰς χώραν μακράν, καὶ ἐκεῖ διεσκόρπισεν τὴν οὐσίαν αὐτοῦ, ζῶν ἀσώτως. 14 Δαπανήσαντος δὲ αὐτοῦ πάντα, ἐγένετο λιμὸς ἰσχυρὸςN κατὰ τὴν χώραν ἐκείνην, καὶ αὐτὸς ἤρξατο ὑστερεῖσθαι. 15 Καὶ πορευθεὶς ἐκολλήθη ἑνὶ τῶν πολιτῶν τῆς χώρας ἐκείνης· καὶ ἔπεμψεν αὐτὸν εἰς τοὺς ἀγροὺς αὐτοῦ βόσκειν χοίρους. 16 Καὶ ἐπεθύμει γεμίσαιN τὴν κοιλίαν αὑτοῦ ἀπὸ τῶν κερατίων ὧν ἤσθιον οἱ χοῖροι· καὶ οὐδεὶς ἐδίδου αὐτῷ. 17 Εἰς ἑαυτὸν δὲ ἐλθὼν εἶπεν,N Πόσοι μίσθιοι τοῦ πατρός μου περισσεύουσινN ἄρτων, ἐγὼ δὲ λιμῷ ἀπόλλυμαι·N 18 ἀναστὰς πορεύσομαι πρὸς τὸν πατέρα μου, καὶ ἐρῶ αὐτῷ, Πάτερ, ἥμαρτον εἰς τὸν οὐρανὸν καὶ ἐνώπιόν σου· 19 καὶN οὐκέτι εἰμὶ ἄξιος κληθῆναι υἱός σου· ποίησόν με ὡς ἕνα τῶν μισθίων σου. 20 Καὶ ἀναστὰς ἦλθεν πρὸς τὸν πατέραBN αὐτοῦ. Ἔτι δὲ αὐτοῦ μακρὰν ἀπέχοντος, εἶδεν αὐτὸν ὁ πατὴρ αὐτοῦ, καὶ ἐσπλαγχνίσθη, καὶ δραμὼν ἐπέπεσεν ἐπὶ τὸν τράχηλον αὐτοῦ, καὶ κατεφίλησεν αὐτόν. 21 Εἶπεν δὲ αὐτῷN ὁ υἱός, Πάτερ, ἥμαρτον εἰς τὸν οὐρανὸν καὶ ἐνώπιόν σου, καὶN οὐκέτι εἰμὶ ἄξιος κληθῆναι υἱός σου. 22 Εἶπεν δὲ ὁ πατὴρ πρὸς τοὺς δούλους αὐτοῦ, ἘξενέγκατεN τὴν στολὴν τὴν πρώτην καὶ ἐνδύσατε αὐτόν, καὶ δότε δακτύλιον εἰς τὴν χεῖρα αὐτοῦ, καὶ ὑποδήματα εἰς τοὺς πόδας· 23 καὶ ἐνέγκαντεςN τὸν μόσχον τὸν σιτευτὸν θύσατε, καὶ φαγόντες εὐφρανθῶμεν· 24 ὅτι οὗτος ὁ υἱός μου νεκρὸς ἦν, καὶ ἀνέζησεν· καὶN ἀπολωλὼς ἦν, καὶ εὑρέθη. Καὶ ἤρξαντο εὐφραίνεσθαι. 25 Ἦν δὲ ὁ υἱὸς αὐτοῦ ὁ πρεσβύτερος ἐν ἀγρῷ· καὶ ὡς ἐρχόμενος ἤγγισεν τῇ οἰκίᾳ, ἤκουσεν συμφωνίας καὶ χορῶν. 26 Καὶ προσκαλεσάμενος ἕνα τῶν παίδων, ἐπυνθάνετο τί εἴηN ταῦτα. 27 Ὁ δὲ εἶπεν αὐτῷ ὅτι Ὁ ἀδελφός σου ἥκει· καὶ ἔθυσεν ὁ πατήρ σου τὸν μόσχον τὸν σιτευτόν, ὅτι ὑγιαίνοντα αὐτὸν ἀπέλαβεν. 28 Ὠργίσθη δέ, καὶ οὐκ ἤθελεν εἰσελθεῖν· ὁ οὖνN πατὴρ αὐτοῦ ἐξελθὼν παρεκάλει αὐτόν. 29 Ὁ δὲ ἀποκριθεὶς εἶπεν τῷ πατρί,N Ἰδού, τοσαῦτα ἔτη δουλεύω σοι, καὶ οὐδέποτε ἐντολήν σου παρῆλθον, καὶ ἐμοὶ οὐδέποτε ἔδωκας ἔριφον, ἵνα μετὰ τῶν φίλων μου εὐφρανθῶ. 30 Ὅτε δὲ ὁ υἱός σου οὗτος ὁ καταφαγών σου τὸν βίον μετὰ πορνῶν ἦλθεν, ἔθυσας αὐτῷ τὸν μόσχονN τὸν σιτευτόν. 31 Ὁ δὲ εἶπεν αὐτῷ, Τέκνον, σὺ πάντοτε μετʼ ἐμοῦ εἶ, καὶ πάντα τὰ ἐμὰ σά ἐστιν. 32 Εὐφρανθῆναι δὲ καὶ χαρῆναι ἔδει· ὅτι ὁ ἀδελφός σου οὗτος νεκρὸς ἦν, καὶ ἀνέζησεν·N καὶ ἀπολωλὼς ἦν, καὶ εὑρέθη.

    NVariant with NA/UBS: Καὶ διεῖλεν ♦ Ὁ δὲ διεῖλεν NVariant with NA/UBS: ἅπαντα ♦ πάντα NVariant with NA/UBS: ἰσχυρὸς ♦ ἰσχυρὰ NVariant with NA/UBS: γεμίσαι τὴν κοιλίαν αὑτοῦ ἀπὸ ♦ χορτασθῆναι ἐκ NVariant with NA/UBS: εἶπεν ♦ ἔφη NVariant with NA/UBS: περισσεύουσιν ♦ περισσεύονται NVariant with NA/UBS: ἀπόλλυμαι ♦ ὧδε ἀπόλλυμαι NVariant with NA/UBS: καὶ ♦ – BVariant with other Byzantine MSS: πατέρα αὐτοῦ ♦ πατέρα ἑαυτοῦ NVariant with NA/UBS: πατέρα αὐτοῦ ♦ πατέρα ἑαυτοῦ NVariant with NA/UBS: αὐτῷ ὁ υἱός ♦ ὁ υἱὸς αὐτῷ NVariant with NA/UBS: καὶ οὐκέτι ♦ οὐκέτι NVariant with NA/UBS: Ἐξενέγκατε τὴν ♦ Ταχὺ ἐξενέγκατε NVariant with NA/UBS: ἐνέγκαντες ♦ φέρετε NVariant with NA/UBS: καὶ ἀπολωλὼς ἦν ♦ ἦν ἀπολωλὼς NVariant with NA/UBS: εἴη ♦ ἂν εἴη NVariant with NA/UBS: οὖν ♦ δὲ NVariant with NA/UBS: πατρί ♦ πατρί αὐτοῦ NVariant with NA/UBS: μόσχον τὸν σιτευτόν ♦ σιτευτὸν μόσχον NVariant with NA/UBS: ἀνέζησεν καὶ ἀπολωλὼς ἦν ♦ ἔζησεν καὶ ἀπολωλὼς

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    De to sønnene (15,11–32)

    ”Den fortapte sønn” setter vi vanligvis som overskrift på den tredje av disse lignelsene, som utgjør svaret på fariseernes anklager. I virkeligheten handler den om to sønner, som også innledningen sier: ’En mann hadde to sønner.’ Her får vi et bilde av to typer mennesker: synderen som vender tilbake og den tilsynelatende rettferdige, han som er hjemme, men likevel borte. Samtidig gir den oss det samme bilde som ovenfor av Guds lengsel og hans farshjertes glede, når han får tilbake et av sine fortapte barn.

                Detaljene er som vanlig hentet fra dagliglivet. En far kunne allerede mens han levde gjøre skifte på arven sin, selv om han beholdt disposisjonsretten over sin eiendom. Her synes han stilltiende å ha akseptert at den yngre sønnen dro av gårde med sin del. Ordlyden i fortellingen kan bety at han ”forvandlet alt han eide til kontanter” for å kunne gi seg i vei. I hvert fall kom han til et fjerntliggende land med muligheter for å leve et utsvevende liv i luksus, som den palestinske landsbygden ikke gav mulighet til. Og det gikk som det har gått for mange rike arvtakere. Pengene tok slutt. På toppen av det hele ble det vanskelige tider i landet. Vennene forsvant når de ikke lenger ble invitert. Og så måtte han ta det mest nedverdigende arbeid en jøde kunne tenke seg: å gjete svin. De ble foret med frukten på Johannesbrødtreet, en slags belg som smaker søtt, av og til litt harskt. Mennesker kan også spise den. Men det var tydeligvis eldre arbeidere som tok seg av foringen, og ”ingen gav ham noe”. I sin nød begynte han å forstå hvor galt han hadde handlet – ikke bare dumt, men også urett, både mot sin gamle far og mot Gud (”mot himmelen”, som det heter i jødisk tale). Så bestemmer han seg for å gå den ydmykende veien hjem og be om å få bli leiekar på gården.  Men når han nærmer seg hjemmet, skjer det utrolige. Faren har åpenbart håpet og ventet. Han får øye på ham langt borte. Han ser hans fornedrelse. Og han reagerer med grenseløs barmhjertighet og overstrømmende glede. Han lar hente den dyreste festdrakten, en ring og sko, og han gir befaling om at det skal stelles i stand til fest; det skal være en fest av fineste slag, så flott at gjøkalven skal slaktes.

                Tydeligere kan ikke Guds hjertelag utmales. Her kommer synderen som har sløst bort alt han hadde fått, som har tatt det som var farens og brukt det på bare synd og skam, og så blir han mottatt som et elsket og etterlengtet barn. De fineste klærne er ofte blitt brukt som et bilde på Kristi rettferdighet, den som i ett slag skjuler alt vårt eget, bytter vår skam med ære og lar oss gå inn til Guds gjestebud som velkomne gjester. Vi må huske på at vi her har et bilde på Guds hjertelag. Det er ikke et bilde av frelsen. Bildet sier ikke hvordan Gud kan behandle en uverdig sønn slik. Det antydes ikke hva det kostet ham. Det hører til lignelsens vesen at den er konsentrert, ofte omkring ett poeng.

                 I skarp kontrast til faren stilles så bildet av den eldre broren. I det ytre har han vært en eksemplarisk sønn, og han er helt klar over det. Men i virkeligheten har han vært en like stor egoist som sin yngre bror. Det er han ikke klar over. Han hører til dem som ikke trenger noen forbedring. Han har ingenting av farens kjærlighet til den fortapte og hans glede over å få ham tilbake. Det er ikke vanskelig å se at det er fariseerne som er utgangspunktet for denne skikkelsen. Og som alltid når vi møter fariseerne må vi huske på at vi alle har en fariseer i oss. Her er det ikke spørsmål om en fromhetstype som bare gjaldt for dem. Den ordholdne konsekvensen var kanskje et kjennetegn på dem. Men selve grunnsynet finnes i alle religioner der moralen er det primære. Det faktum at loven er innskrevet i våre hjerter og at vi vet at Gud elsker det rette og dømmer det som er urett gjør oss tilbøyelige til å dele inn menneskeheten i et rettskaffent folk og et dårlig folk. Vi tar det for gitt at Gud godtar oss hvis vi tilhører det rettskafne folk. Det er gjerningenes frelsesvei, den som Jesus underkjente så radikalt.

                Vi kan ikke vite om den eldste sønnen lot seg overtale, gikk inn og deltok i gleden. Det gjenspeiler kanskje det faktum at vi har å gjøre med en del av Jesu forkynnelse som stadig anmoder fariseerne og ber dem komme inn til Guds glede. Ennå har de ikke sagt definitivt nei. Ennå har de alle sønnens rettigheter. Men det er på høy tid at de går inn og ikke takker nei til Guds innbydelse.