Hopp til innholdet

Fastelavnssøndag/Søndag før faste (I)

    Tekstrekke I

    Lesetekst 1: Høys 8,6–7

    Sett meg som et segl på ditt hjerte, som et segl på din arm. For sterk som døden er kjærligheten, hard som dødsriket er dens lidenskap. Dens glød er som ildens glød, en Herrens flamme.7 Mange vann kan ikke slokke kjærligheten, og strømmer kan ikke overskylle den. Om noen ville gi alt han har i sitt hus for kjærligheten, ville han bare bli foraktet.

    Lesetekst 2: 1 Kor 13,1–7

    Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle.2 Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg ingenting.3 Og om jeg gir alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg ingenting.4 Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp.5 Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde.6 Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet.7 Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

    Evangelietekst: Joh 17,20–26

    Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg,21 at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg.22 Og den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett,23 jeg i dem og du i meg, for at de fullkomment skal være gjort til ett, for at verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, likesom du har elsket meg.24 Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg, fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt.25 Rettferdige Far! Verden har ikke kjent deg, men jeg har kjent deg. Og disse har erkjent at du har utsendt meg.26 Og jeg har kunngjort ditt navn for dem, og skal fortsatt kunngjøre det, for at den kjærlighet som du elsket meg med, skal være i dem, og jeg i dem.

    20 Οὐ περὶ τούτων δὲ ἐρωτῶ μόνον, ἀλλὰ καὶ περὶ τῶν πιστευόντων διὰ τοῦ λόγου αὐτῶν εἰς ἐμέ· 21 ἵνα πάντες ἓν ὦσιν· καθὼς σύ, πάτερ, ἐν ἐμοί, κἀγὼ ἐν σοί, ἵνα καὶ αὐτοὶ ἐν ἡμῖν ἓνN ὦσιν· ἵνα ὁ κόσμος πιστεύσῃN ὅτι σύ με ἀπέστειλας. 22 ΚαὶN ἐγὼ τὴν δόξαν ἣν δέδωκάς μοι, δέδωκα αὐτοῖς, ἵνα ὦσιν ἕν, καθὼς ἡμεῖς ἕν ἐσμεν.N 23 Ἐγὼ ἐν αὐτοῖς, καὶ σὺ ἐν ἐμοί, ἵνα ὦσιν τετελειωμένοι εἰς ἕν, καὶN ἵνα γινώσκῃ ὁ κόσμος ὅτι σύ με ἀπέστειλας, καὶ ἠγάπησας αὐτούς, καθὼς ἐμὲ ἠγάπησας. 24 Πάτερ, οὕςN δέδωκάς μοι, θέλω ἵνα ὅπου εἰμὶ ἐγώ, κἀκεῖνοι ὦσιν μετʼ ἐμοῦ· ἵνα θεωρῶσιν τὴν δόξαν τὴν ἐμήν, ἣν ἔδωκάςBN μοι, ὅτι ἠγάπησάς με πρὸ καταβολῆς κόσμου. 25 Πάτερ δίκαιε, καὶ ὁ κόσμος σε οὐκ ἔγνω, ἐγὼ δέ σε ἔγνων, καὶ οὗτοι ἔγνωσαν ὅτι σύ με ἀπέστειλας· 26 καὶ ἐγνώρισα αὐτοῖς τὸ ὄνομά σου, καὶ γνωρίσω· ἵνα ἡ ἀγάπη, ἣν ἠγάπησάς με, ἐν αὐτοῖς ᾖ, κἀγὼ ἐν αὐτοῖς.

    NVariant with NA/UBS: ἡμῖν ἓν ♦ ἡμῖν

    NVariant with NA/UBS: πιστεύσῃ ♦ πιστεύῃ

    NVariant with NA/UBS: Καὶ ἐγὼ ♦ Κἀγὼ

    NVariant with NA/UBS: ἐσμεν ♦ –

    NVariant with NA/UBS: καὶ ἵνα ♦ ἵνα

    NVariant with NA/UBS: οὕς ♦ ὃ

    BVariant with other Byzantine MSS: ἔδωκάς ♦ δέδωκάς

    NVariant with NA/UBS: ἔδωκάς ♦ δέδωκάς

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Jesu bønn om enhet (17,20–23)

    Til slutt går Jesu bønn ut over jorden og frem gjennom tidene, så langt som evangeliet kommer til å nå. Jesus ber for alle som skal komme til tro. Han ber om at de skal være ett. Ikke som medlemmer i samme organisasjon, men som lemmer i samme organisme, gjennomstrømmet av det samme liv, det som kommer fra ham selv. Likesom han er fullkomment forent med Faderen, skal de være forent med ham, og dermed med hverandre. Han har allerede sagt hva som er forutsetningen: at de blir helliget i sannheten gjennom det ordet som er sannhet. Da kan verden forstå det store mysteriet, det som er avgjørende for frelsen: at Gud er kommet til oss i Kristus.

            De kristnes enhet kan altså ikke iverksettes gjennom organisatoriske tiltak og teologiske kompromisser. Enheten kan bare finnes der hvor mennesker er helt forent med Kristus i troen, forent i den sannhet som han er kommet med. Men når dette har skjedd, da er de ett. Og denne enheten bør komme til uttrykk på en måte som er synlig. Disiplene er forpliktet til å leve i enhet. Splittelse mellom dem kommer av at de ikke har tatt imot sannheten, eller bare har tatt imot deler av den. Og en slik skade kan ikke bøtes ved at man kompromisser sammen grupper og anskuelser som hver for seg rommer både sant og falskt. Den kan bare virkeliggjøres ved at disiplene er «fullkommet til ett». Når de hver for seg blir helt forent med Kristus, kan de også bli ett med hverandre. Selvfølgelig kan man organisere kristne samfunn, men det betyr ikke at man er nådd frem til den enheten som Jesus her ber om. Den finnes bare der hvor mennesker er «helliget i sannheten».

    Jesu bønn om Guds kjærlighet i Kristus (17,24–26)

    Det Jesus til syvende og sist ønsker er å få samle dem som han har reddet, samle dem i sin glede, slik at de får oppleve det ufattelige og uuttømmelige som heter Guds kjærlighet. Den fantes fra evighet av i forholdet mellom Faderen og Sønnen. Men Gud ønsket å gi den til enda flere. Gud ville la andre vesener få oppleve det fantastiske: å være til og få del i dette som kalles Guds herlighet, den usigelige lykke som hører med til Guds vesen. Derfor skapte Gud verden. Derfor vil han nå frelse den. Og selv om verden viser ham fra seg, fortsetter han sitt verk. Det finnes noen, og det vil alltid finnes noen, som fatter den store hemmeligheten: at det er Guds kjærlighet som kommer til oss når vi møter Jesus.

            «Rettferdige Fader» sier Jesus her, siden Guds rettferdighet på Det gamle testamentes tid først og fremst betydde hans troskap i pakten. Selv om verden viser seg troløs, er Gud trofast.