Lesetekst 1: Jes 49,8–10
Så sier Herren: På den tiden som behager meg, bønnhører jeg deg, og på frelsens dag hjelper jeg deg. Jeg vil bevare deg og gjøre deg til en pakt for folket, for at du skal gjenreise landet og utskifte de øde arvedeler,9 og si til de fangne: Gå ut! – til dem som er i mørket: Kom fram! På veiene skal de beite, og på alle de bare haugene skal det være beitemark for dem.10 De skal ikke sulte og ikke tørste. Verken det glødende sandhavet eller solen skal skade dem. For han som forbarmer seg over dem, skal føre dem og lede dem til kildevell.
Lesetekst 2: Åp 7,9–17
Deretter så jeg – og se: En stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål. De sto for tronen og for Lammet, kledd i lange, hvite kapper, og med palmegreiner i sine hender.10 Og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet.11 Alle englene sto omkring tronen og om de eldste og om de fire livsvesener, og de falt ned for tronen på sitt ansikt og tilba Gud,12 og sa: Amen! Velsignelsen og herligheten og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen.13 Og en av de eldste tok til orde og sa til meg: Disse som er kledd i de lange hvite kappene – hvem er de? Og hvor er de kommet fra?14 Jeg sa til ham: Herre, du vet det! Og han sa til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod.15 Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem.16 De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer. Solen skal ikke falle på dem, eller noen hete.17 For Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livets vannkilder. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.
Evangelietekst: Matt 5,1–12
Da han så folket, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene hans kom til ham.2 Han tok til orde, lærte dem og sa:3 Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.4 Salige er de som sørger, for de skal trøstes.5 Salige er de nedbøyde, for de skal arve jorden.6 Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.7 Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet.8 Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.9 Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn.10 Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres.11 Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere og lyver allslags ondt på dere for min skyld.12 Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere.
Ἰδὼν δὲ τοὺς ὄχλους, ἀνέβη εἰς τὸ ὄρος· καὶ καθίσαντος αὐτοῦ, προσῆλθονN αὐτῷ οἱ μαθηταὶ αὐτοῦ· 2 καὶ ἀνοίξας τὸ στόμα αὐτοῦ, ἐδίδασκεν αὐτούς, λέγων,
3 Μακάριοι οἱ πτωχοὶ τῷ πνεύματι· ὅτι αὐτῶν ἐστιν ἡ βασιλεία τῶν οὐρανῶν.
4 Μακάριοι οἱ πενθοῦντες· ὅτι αὐτοὶ παρακληθήσονται.
5 Μακάριοι οἱ πρᾳεῖς· ὅτι αὐτοὶ κληρονομήσουσιν τὴν γῆν.
6 Μακάριοι οἱ πεινῶντες καὶ διψῶντες τὴν δικαιοσύνην· ὅτι αὐτοὶ χορτασθήσονται.
7 Μακάριοι οἱ ἐλεήμονες· ὅτι αὐτοὶ ἐλεηθήσονται.
8 Μακάριοι οἱ καθαροὶ τῇ καρδίᾳ· ὅτι αὐτοὶ τὸν θεὸν ὄψονται.
9 Μακάριοι οἱ εἰρηνοποιοί· ὅτι αὐτοὶ υἱοὶ θεοῦ κληθήσονται.
10 Μακάριοι οἱ δεδιωγμένοι ἕνεκεν δικαιοσύνης· ὅτι αὐτῶν ἐστιν ἡ βασιλεία τῶν οὐρανῶν.
11 Μακάριοί ἐστε, ὅταν ὀνειδίσωσιν ὑμᾶς καὶ διώξωσιν, καὶ εἴπωσιν πᾶν πονηρὸν ῥῆμαN καθʼ ὑμῶν ψευδόμενοι,N ἕνεκεν ἐμοῦ. 12 Χαίρετε καὶ ἀγαλλιᾶσθε, ὅτι ὁ μισθὸς ὑμῶν πολὺς ἐν τοῖς οὐρανοῖς· οὕτως γὰρ ἐδίωξαν τοὺς προφήτας τοὺς πρὸ ὑμῶν.
NVariant with NA/UBS: προσῆλθον ♦ προσῆλθαν NVariant with NA/UBS: ῥῆμα ♦ – NVariant with NA/UBS: ψευδόμενοι ♦ [ψευδόμενοι]
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Bergprekenen (5,1–2)
Matteus begynner altså med et sammendrag av Jesu undervisning. Han gir oss et typisk eksempel både på hva Jesus sa og hva som foregikk når han underviste. Jesus ”gikk … opp i fjellet”. ”Fjellet” er høylandet som reiser seg rundt Gennesaret-sjøen som en krans av dominerende høyder. Ved stranden og i bakkene ligger åkrene. Så følger mark med fjellknatter og berg. Der beiter småbuskapen mellom steinene. Der kan skarer samles uten å trampe grøden i stykker, og der kan folkemengden se og høre den som taler.
I Orienten sitter taleren når han underviser eller foreleser. Jesus setter seg altså ned. Nærmest omkring ham samles hans disipler. Matteus bruker her for første gang det ordet, og han forutsetter altså at Jesus allerede hadde samlet en skare med disipler – slik rabbinerne gjorde. Og når det heter at han ”lærte dem”, kan vi gå ut fra at det skjedde på den måten som var selvsagt blant alle lærere i Israel: disiplene gjentok og lærte Mesterens ord utenat – til de hadde det klart i hukommelsen.
Saligprisningene (5,3–12)
Saligprisningene er ikke en katalog over ” kristne dyder” som det gjelder å legge vinn på. De er snarere en kunngjøring, en Guds inngripen. De innebærer et løfte om Guds rike, et løfte som gis til en samling av mennesker som lever i undertrykkelse og som har vanskelig for å tro at de kan være rikets barn.
Jesus vender seg til en bestemt gruppe mennesker. De eksisterte faktisk i hans omgivelser. Når han kaller dem ”fattige”, bruker han et uttrykk som allerede var kjent fra Det gamle testamente. Det henviste til de fromme menneskene – for det meste fattige småfolk – som elsket Skriften og gudstjenesten, og som tok Guds lov på alvor. Derfor var de også klar over hvor mye de manglet. Sosialt sett var de ofte undertrykket og tilsidesatt. Utelatt og maktesløse som de var, hadde de lært seg å stole helt på Gud. De var ”de stille i landet” (Salme 35,20), de som ”ventet på Israels trøst” og på ”forløsning for Jerusalem” (Luk 2,25.38). De var velkjent med Skriften, de kjente til løftene om Messias, og de levde i håpet om Guds store inngripen.
Matteus kaller dem ”fattige i ånden”, mens Lukas bare sier ”fattige” (6,20). Dette skyldes ulike oversettelser av samme ord på arameisk. Matteus har villet understreke at deres fattigdom ikke bare var materiell. De kjente seg fattige på alle åndelige områder også. Det var det som skilte dem fra fariseerne. Deres fromhet hadde jo ikke ført til at de kjente seg sikre eller tilfredse, men fattige og små. Også vi pleier å tale om ”åndens fattigdom” hos mennesker som har tatt Guds krav fullt på alvor og virkelig vil leve som kristne. Likevel har de gjennom dette fått se hvor mye som mangler.
Nå sier altså Jesus at Guds rike er til akkurat for slike. Dette er evangeliet: Gud kommer til dem. Gud gjør det mulig for dem å bli hans barn. Gud tar dem opp i riket. Jesus står her selv som Guds utsendte, og på vegne av Gud lover han dem alt dette. Ennå er riket skjult, men det kommer – og det kommer snart.
Alle de andre saligprisningene er variasjoner av det samme løftet til de samme fattige menneskene. De sørger over all urett, både det som skjer i verden og det som finnes i deres eget hjerte. Når de kalles ”saktmodige”, inneholder dette omtrent det samme som i den første saligprisningen. De ”fattige” er ydmyke, stillferdige. De hevder seg ikke med protester eller vold, men de har lagt sin sak i Guds hender. De sulter og tørster etter rettferdighet, altså etter at Gud skal råde, både i verden og deres hjerter. De er barmhjertige, fordi de vet at de selv trenger barmhjertighet. At de er ”rene av hjertet”, betyr at deres hjerte ligger åpent for Gud, uten forbehold og uten å forsøke å fuske eller gjemme unna noe. De skaper fred fordi de ikke fremhever seg selv eller streber etter prestisje og penger. De lider heller urett. De tilgir og visker bort motsetninger. De lider forfølgelse og blir sett ned på nettopp fordi de søker de Gud og hans rettferdighet.
Det er altså disse fattige og undertrykte, som Gud nå tar opp i sitt rike. I hans rike blir de trøstet, der blir de mettet, der får de se Gud, og der blir de Guds lykkelige barn. Når verden dømmes, møtes de av barmhjertighet. De blir ”Guds sønner”, som det egentlig står i den sjuende saligprisningen. De tas opp i skaren av de himmelske vesener som tjener og priser Gud.
Dette riket er altså noe som kommer når Gud en gang gjør alt nytt. Men det skinner igjennom at det allerede her er virkelig, selv om man ikke kan se det med øynene. Allerede her kommer Gud med trøst og barmhjertighet. Kanskje mener også Jesus at det allerede her på jorden vil bli opprettet et Guds herrevelde, når Gud griper inn. Uttrykket ”de skal arve jorden” kan tolkes i den retningen.
Vi bør legge merke til hvor selvsagt det er for Jesus at de som tror på evangeliet, må lide forfølgelse. Allerede profetene gjorde det. Slik har det alltid vært med Guds ”fattige”, og slik kommer det til å forbli. Forfølgelsen er i hele Det nye testamente noe som man normalt må regne med. Det er et tegn på at man er på rett vei. ”Lønnen” i himmelen er det som kalles en ”nådelønn”. Det er ikke en erstatning eller betaling man har rett på. Men man har løfte om en Guds gave. Den er ufortjent – som alle andre gaver fra Gud.