Salme 84,2–8
2 Hvor elskelige dine boliger er, Herre, hærskarenes Gud! 3 Min sjel lengter, ja, fortæres av lengsel etter Herrens forgårder. Mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud. 4 Spurven har jo funnet seg et hus, og svalen et rede hvor den har lagt sine unger – dine altere, Herre, hærskarenes Gud, min konge og min Gud! 5 Salige er de som bor i ditt hus, de skal stadig love deg. Sela. 6 Salig er det mennesket som har sin styrke i deg, de som har sitt hjerte vendt til de jevne veier. 7 Når de vandrer gjennom tåredalen, gjør de den til en kildevang, og tidlig regn dekker den med velsignelse. 8 De går fram fra kraft til kraft, de trer fram for Gud på Sion.
Hebr 12,1–3
1 Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kampen vi har foran oss, 2 med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den gleden som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone. 3 Ja, gi akt på ham som utholdt en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse.
Matt 5,13–16
13 Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene. 14 Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. 15 Heller ikke tenner noen et lys og setter det under et kar, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset. 16 Slik skal dere la lyset deres skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør og prise deres Far i himmelen.
13 Ὑμεῖς ἐστε τὸ ἅλας τῆς γῆς· ἐὰν δὲ τὸ ἅλας μωρανθῇ, ἐν τίνι ἁλισθήσεται; Εἰς οὐδὲν ἰσχύει ἔτι, εἰ μὴ βληθῆναιN ἔξω καὶ καταπατεῖσθαι ὑπὸ τῶν ἀνθρώπων. 14 Ὑμεῖς ἐστε τὸ φῶς τοῦ κόσμου· οὐ δύναται πόλις κρυβῆναι ἐπάνω ὄρους κειμένη· 15 οὐδὲ καίουσιν λύχνον καὶ τιθέασιν αὐτὸν ὑπὸ τὸν μόδιον, ἀλλʼ ἐπὶ τὴν λυχνίαν, καὶ λάμπει πᾶσιν τοῖς ἐν τῇ οἰκίᾳ. 16 Οὕτως λαμψάτω τὸ φῶς ὑμῶν ἔμπροσθεν τῶν ἀνθρώπων, ὅπως ἴδωσιν ὑμῶν τὰ καλὰ ἔργα, καὶ δοξάσωσιν τὸν πατέρα ὑμῶν τὸν ἐν τοῖς οὐρανοῖς.
NVariant with NA/UBS: βληθῆναι ἔξω καὶ ♦ βληθὲν ἔξω
Kommentar til evangelieteksten
av Bo Giertz.
Salt og lys (5,13–16)
Dere er jordens salt. Dette er også en beskrivelse av rikets barn. Der Jesus blir mottatt, der blir mennesker salt. Uten salt blir maten smakløs og skjemmet. Saltet bevarer den mot forråtnelse. Den samme funksjon har disiplene i verden. I dette faktum ligger en formaning. Skulle saltet mistet sin salthet, kaster man det ut på gaten; det var Orientens vanlige søppelhaug. Jesus mener sannsynligvis at dette er helt urimelig. Saltet kan jo ikke slutte å være salt. Like urimelig burde det være at en kristen mister sin åndelige salthet. Her er det ikke spørsmål om åpenbart avfall, men om en prosess som gjør en disippel så lik verden at ingen lenger merker at han ikke er som alle andre. Da er han verdiløs og kastes bort på dommens dag.
Omtrent det samme sier bildet av verdens lys. Det er igjen et spørsmål om et faktum: disiplene er verdens lys. Man kan ikke skjule en by som ligger på et fjell. Fra bakkene ved Kapernaum kunne man se det for sine øyne. På den andre siden av sjøen, på to, tre mils avstand, lå de greske byene Hippos og Gadara. De hadde templer og søyleganger høyt der oppe i synsfeltet. Ved soloppgang tegnet de seg som silhuetter, på sene ettermiddager var de gylne i kveldslyset. Slik har Gud satt sin kirke i verden. Disippelen kan ikke gjemme seg bort med sin tro. Det hadde vært som å tenne den lille oljelampen og siden hvelve trebøtten (skjeppen man målte melet med) over den. Da slokner den. I stedet setter man den i lysestaken, den høye lampeholderen hvor man kunne plassere oljelampen. Man kunne også henge den opp i et kjede. Da lyser den for ”alle i huset”. Jesus går ut fra at det bare er ett rom i huset; det var vanlig blant hans fattige landsmenn.
Det lyset Jesus snakker om, er ikke en menneskelig begavelse eller godhet. Det er gjenskinnet av Guds godhet. Jesus selv er jo verdens lys (Joh 8,12). De som hører ham til, blir ”lys i Herren” (Ef 5,8). Det er det lyset som ikke kan gjemmes unna. Da slokner det. Men der det lyser, der får menneskene se at gode gjerninger skjer. Og det som mer er: de merker hvor de kommer fra, og de priser Gud for dem.