Hopp til innholdet

Allehelgenssøndag (III)

    Lesetekst 1: Jes 60,18–22

    18 Det skal ikke mer høres om vold i ditt land, ikke om hærfang og ødeleggelse innenfor dine grenser. Du skal kalle frelsen dine murer og lovsangen dine porter. 19 Solen skal ikke mer være ditt lys om dagen, og månen skal ikke skinne og lyse for deg. Men Herren skal være et evig lys for deg, og din Gud skal være din herlighet. 20 Din sol skal ikke mer gå ned, og din måne skal ikke miste sitt skinn. For Herren skal være et evig lys for deg, og dine sørgedager skal være til ende. 21 Og hele ditt folk skal være rettferdig. Til evig tid skal de eie landet. De er jo en kvist som jeg har plantet, et verk av mine hender til min ære. 22 Den minste skal bli til tusen, og den ringeste til et veldig folk. Jeg, Herren, jeg vil la det skje hastig i sin tid.

    Lesetekst 2: Hebr 11,11–16.39–40

    11 Ved tro fikk også Sara kraft til å bli mor for en ætt, og det til tross for sin høye alder. For hun aktet ham trofast som hadde gitt løftet. 12 Derfor kom det også fra én – og det fra en utlevd – en slekt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden ved havets bredd, som ikke kan telles. 13 I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. 14 For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland. 15 Hvis det var landet de dro ut fra, de tenkte på, så hadde de hatt tid til å vende tilbake. 16 Men nå er det et bedre land de lengter etter, det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, ved å bli kalt deres Gud. For han har gjort en by ferdig til dem.

    39 Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt. 40 For Gud hadde på forhånd utsett noe bedre for oss, for at de ikke skulle nå fullendelsen uten oss.

    Evangelietekst: Luk 6,20–28 (Luk 6,20–23)

    20 Og han løftet sine øyne, så på sine disipler og sa: Salige er dere fattige, for Guds rike er deres. 21 Salige er dere som nå hungrer, for dere skal bli mettet. Salige er dere som nå gråter, for dere skal le. 22 Salige er dere når menneskene hater dere, og når de støter dere ut, spotter dere og kaster deres navn fra seg som noe ondt for Menneskesønnens skyld. 23 Gled dere på den dagen og spring av fryd! For se, stor er den lønn dere har i himmelen. For på samme vis gjorde deres fedre med profetene. 24 Men ve dere som er rike, for dere har alt fått deres trøst. 25 Ve dere som nå er mette, for dere skal hungre! Ve dere som nå ler, for dere skal sørge og gråte! 26 Ve dere når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også deres fedre med de falske profetene! 27 Men til dere som hører, sier jeg: Elsk deres fiender, gjør vel imot dem som hater dere, 28 velsign dem som forbanner dere, be for dem som taler ille om dere.

    20 Καὶ αὐτὸς ἐπάρας τοὺς ὀφθαλμοὺς αὐτοῦ εἰς τοὺς μαθητὰς αὐτοῦ ἔλεγεν,

    Μακάριοι οἱ πτωχοί, ὅτι ὑμετέρα ἐστὶν ἡ βασιλεία τοῦ θεοῦ.

    21 Μακάριοι οἱ πεινῶντες νῦν, ὅτι χορτασθήσεσθε.

    Μακάριοι οἱ κλαίοντες νῦν, ὅτι γελάσετε.

    22 Μακάριοί ἐστε, ὅταν μισήσωσιν ὑμᾶς οἱ ἄνθρωποι, καὶ ὅταν ἀφορίσωσιν ὑμᾶς, καὶ ὀνειδίσωσιν, καὶ ἐκβάλωσιν τὸ ὄνομα ὑμῶν ὡς πονηρόν, ἕνεκα τοῦ υἱοῦ τοῦ ἀνθρώπου. 23 Χάρητε ἐν ἐκείνῃ τῇ ἡμέρᾳ καὶ σκιρτήσατε· ἰδοὺ γάρ, ὁ μισθὸς ὑμῶν πολὺς ἐν τῷ οὐρανῷ· κατὰ ταῦταN γὰρ ἐποίουν τοῖς προφήταις οἱ πατέρες αὐτῶν.

    24 Πλὴν οὐαὶ ὑμῖν τοῖς πλουσίοις, ὅτι ἀπέχετε τὴν παράκλησιν ὑμῶν.

    25 Οὐαὶ ὑμῖν, οἱ ἐμπεπλησμένοι,N ὅτι πεινάσετε.

    Οὐαί ὑμῖν,N οἱ γελῶντες νῦν, ὅτι πενθήσετε καὶ κλαύσετε.

    26 Οὐαὶ ὅταν καλῶςN ὑμᾶς εἴπωσινB οἱ ἄνθρωποι· κατὰ ταῦταN γὰρ ἐποίουν τοῖς ψευδοπροφήταις οἱ πατέρες αὐτῶν.

    27 ἈλλʼBN ὑμῖν λέγω τοῖς ἀκούουσιν, Ἀγαπᾶτε τοὺς ἐχθροὺς ὑμῶν, καλῶς ποιεῖτε τοῖς μισοῦσιν ὑμᾶς, 28 εὐλογεῖτε τοὺς καταρωμένους ὑμῖν,N προσεύχεσθε ὑπὲρN τῶν ἐπηρεαζόντων ὑμᾶς.

    NVariant with NA/UBS: ταῦτα ♦ τὰ αὐτὰ NVariant with NA/UBS: ἐμπεπλησμένοι ♦ ἐμπεπλησμένοι νῦν NVariant with NA/UBS: ὑμῖν οἱ γελῶντες ♦ οἱ γελῶντες NVariant with NA/UBS: καλῶς ὑμᾶς εἴπωσιν ♦ ὑμᾶς καλῶς εἴπωσιν πάντες BVariant with other Byzantine MSS: εἴπωσιν ♦ εἴπωσιν πάντες NVariant with NA/UBS: ταῦτα ♦ τὰ αὐτὰ BVariant with other Byzantine MSS: Ἀλλʼ ♦ Ἀλλὰ NVariant with NA/UBS: Ἀλλʼ ♦ Ἀλλὰ NVariant with NA/UBS: ὑμῖν ♦ ὑμᾶς NVariant with NA/UBS: ὑπὲρ ♦ περὶ

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Evangeliet for de fattige (6,17–23)

    Jesus kommer tilbake sammen med de tolv. Han blir møtt av de store massene som har kommet helt fra Jerusalem og fra kystområdene i nord. Han taler til dem på en åpen plass, kanskje på et platå mellom kollene, eller kanskje på en slette ved stranden. Lukas gir som vanlig få geografiske opplysninger. Jesus taler nå til folket, og Lukas gir oss en beskrivelse av hva han talte om. Likheten med bergprekenen er påfallende på flere steder, selv om ordvalget stort sett er annerledes. Dessuten har Matteus avsnitt som vi finner igjen i andre sammenhenger. Det er meningsløst å spørre om Matteus og Lukas gjengir den samme talen.  De gir oss begge et bilde av hvordan Jesus talte og hva han sa. Som enhver annen rabbi (eller ”mester”, som det vanligvis oversettes) underviste han sine disipler muntlig. Han lot dem gjenta og memorere det viktigste han hadde sagt. Selvsagt talte han mange ganger om det  samme. Det var dette disiplene siden førte videre. Som skikken var blant jødene la de stor vekt på å lære sin mesters ord så nøye som mulig. Noen skrev dem ned. Andre oversatte dem til gresk, til hjelp for dem som ikke kunne arameisk. En opplysning fra 130-tallet (av biskop Papias) sier at apostelen Matteus laget en større sammenstilling av ordene han hadde lært av Jesus. Lukas har trolig ikke kjent til den samlingen, men han øser direkte av den apostoliske tradisjonen. Han hadde hørt den bli gjentatt gang på gang i det kristne misjonsarbeidet, så han trengte nok ingen skrevne kilder for å gjengi den. 

                Som Matteus i bergprekenen begynner også Lukas med saligprisninger. Det er sikkert ingen tilfeldighet. Jesu evangelium var en innbydelse, et kall til Guds rike. Og dette riket var en gave, noe ufortjent, noe fantastisk som gikk tvert imot alt det mennesker kunne vente seg. Det gjaldt bare å ta imot. Men til det trengtes en åpenhet, en åndelig situasjon som gjorde mennesker villige til å lytte. Denne situasjonen blir beskrevet i saligprisningene. Jesus vender seg direkte til en bestemt gruppe mennesker.

                De kalles her for ”fattige”. Slik gjengir Lukas det samme arameiske ordet som Matteus; sistnevnte oversetter ordet med ”fattige i ånden”. Disse fattige blir omtalt allerede i Salmenes bok. De blir kalt ”de stille i landet”, ”de fattige”, ”de undertrykte”. Det var mange  slike i Israel på Jesu tid. De var småfolk, og materielt sett var de fattige. De var også fattige på den skatt av moralske fortjenester som fariseerne kunne regne som sitt gode. De visste om sine synder, de holdt seg til Skriften og håpet på Gud. De sultet ofte i fysisk forstand, men også åndelig (”etter rettferdighet”, som Matteus legger til). De hadde ofte grunn til å gråte (hos Matteus heter det ”sørge”) over lidelse og urettferdighet som rammet dem og andre. De gråt også over sine egne synder. Det er disse Jesus priser salige. Guds rike med all sin glede tilhører dem. For riket snur opp ned på alle vurderinger i denne verden, der hver og en er seg selv nærmest. Det som verden regner som lite og mislykket kan være salig. Også det å bli forfulgt, hånet og utstøtt er noe som rikets barn må regne med å erfare. Slikt er ingen lykke eller fortjeneste i seg selv. Det er tvert imot noe ondt. Men det onde vendes til velsignelse når vi blir forfulgt for Menneskesønnens skyld, når vi lider i tillit til Gud. 

    Verop over de rike (6,24–26)

    Evangeliet snur altså opp ned på våre vanlige vurderinger. Å være rik, mett og glad regner mennesker selvsagt som en lykke. For mange er det summen av deres ønske i livet. Men over dette sier Jesus sitt ”ve!” Ve er et uttrykk for smerte og forskrekkelse. Slik taler den som vet hva som kommer til å skje, som vil advare og ryste mennesker i deres sikkerhet. Her gjelder det livets avgjørende verdier. Det gjelder den feilslåtte vurdering som følger av at vi tar vårt  liv i vår egen hånd. Vi handler som om vi selv rådet over det og kunne bestemme over det. Da gjelder det å få så mye ut av det som mulig – for sin egen del. Vi har kanskje fremgang. Vi tror at vi lykkes. Og akkurat da mislykkes vi totalt! Vi har fått våre gode dager. Nå venter skuffelsen, sulten, gremmelsen. Jesus mener: når riket kommer og Gud tar makten.

                Advarselen til dem som alle taler vel om har sin spesielle adresse til disiplene og til kirken gjennom alle tider. Kirkens oppgave i verden er ikke å bli populær, være godt likt eller i det minste harmløs.

    Kjærligheten som utholder alt (6,27–31)

    Så vender Jesus seg til disiplene og begynner å tale om livet i Guds rike. Riket er en gave over all fornuft. Den gaven har med seg en ny måte å vurdere og leve på. Etter verdens måte å se ting på strider det mot all fornuft. Man elsker sine uvenner. Man slutter med å hevde seg. Man kan gi avkall på sin rett og trenger ikke slå vakt om sitt eget.

                Denne måten å leve på er ingen lov for samfunnet. Det har overhodet ingenting med lov å gjøre. Loven krever rettferdighet og behandling etter fortjeneste. Guds rike får man på tross av all fortjeneste og rettferdighet. Dermed kan man selv avstå fra å kreve sin rett av andre. Men det er bare mulig når man lever i Guds ufortjente tilgivelse, i fellesskap med Kristus. Det er vel og merke ikke en ny lov som man må ha oppfylt for å kunne være med i Guds rike. Ingen har oppfylt dette til punkt og prikke. Rikets barn forblir små og fattige når de ser på seg selv. De vet hvor mye tilgivelse de trenger. Men de vet også at de får den.