Lesetekst 1: Jes 58,4-10
4 Se, for å trette og strides faster dere, for å slå med ugudelighets neve. Dere faster ikke slik nå at deres røst kan bli hørt i det høye. 5 Er dette den fasten jeg finner behag i, en dag når et menneske plager sin sjel? At en bøyer sitt hode som et siv og reder sin seng i sekk og aske – kaller du det en faste og en dag som behager Herren? 6 Er ikke dette den fasten jeg finner behag i, at dere løser ugudelighets lenker, sprenger åkets bånd, slipper undertrykte fri og bryter hvert et åk? 7 Er det ikke dette at du bryter ditt brød til den som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus – når du ser en naken, at du da kler ham, og at du ikke drar deg bort fra dem som er av ditt eget kjøtt og blod?
8 Da skal ditt lys bryte fram som morgenrøden, og din legedom snart spire fram. Din rettferdighet skal gå fram for ditt åsyn, og Herrens herlighet skal danne din baktropp. 9 Da skal du påkalle Herren, og han skal svare. Da skal du rope, og han skal si: Se, her er jeg! Når du får bort hvert åk iblant deg og lar være å peke fingrer og tale ondt, 10 når du tar fram til den sultne det som du selv har lyst til, og metter den lidende sjel, da skal ditt lys opprinne i mørket, og din natt skal bli som midt på dagen.
Lesetekst 2: Apg 13,1-4;14,22-23
1 I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kaltes Niger, og Lukius fra Kyréne og Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus. 2 Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som jeg har kalt dem til! 3 Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem. 4 Da de slik var utsendt av Den Hellige Ånd, dro de ned til Seleukia og reiste derfra til Kypros.
22 De styrket disiplenes sjeler, formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler. 23 Og de valgte eldste for dem i hver menighet. Og etter bønn og faste overga de dem til Herren, som de var kommet til tro på.
Evangelietekst: Mark 2,18-20
18 Johannes’ disipler og fariseerne holdt faste, og noen kom og sa til ham: Hvorfor faster både Johannes’ disipler og fariseernes disipler, men disiplene dine faster ikke? 19 Jesus sa til dem: Brudesvennene kan vel ikke faste når brudgommen er iblant dem? Så lenge de har brudgommen hos seg, kan de ikke faste. 20 Men de dager skal komme da brudgommen blir tatt fra dem, og da skal de faste, på den dagen.
18 Καὶ ἦσαν οἱ μαθηταὶ Ἰωάννου καὶ οἱ τῶνN Φαρισαίων νηστεύοντες· καὶ ἔρχονται καὶ λέγουσιν αὐτῷ, Διὰ τί οἱ μαθηταὶ Ἰωάννου καὶ οἱ τῶνN Φαρισαίων νηστεύουσιν, οἱ δὲ σοὶ μαθηταὶ οὐ νηστεύουσιν; 19 Καὶ εἶπεν αὐτοῖς ὁ Ἰησοῦς, Μὴ δύνανται οἱ υἱοὶ τοῦ νυμφῶνος, ἐν ᾧ ὁ νυμφίος μετʼ αὐτῶν ἐστιν, νηστεύειν; Ὅσον χρόνον μεθʼN ἑαυτῶν ἔχουσιν τὸν νυμφίον, οὐ δύνανται νηστεύειν· 20 ἐλεύσονται δὲ ἡμέραι ὅταν ἀπαρθῇ ἀπʼ αὐτῶν ὁ νυμφίος, καὶ τότε νηστεύσουσιν ἐν ἐκείναιςN ταῖς ἡμέραις.
NVariant with NA/UBS: τῶν Φαρισαίων νηστεύοντες ♦ Φαρισαῖοι νηστεύοντες NVariant with NA/UBS: τῶν Φαρισαίων νηστεύουσιν ♦ μαθηταὶ τῶν Φαρισαίων νηστεύουσιν NVariant with NA/UBS: μεθʼ ἑαυτῶν ἔχουσιν τὸν νυμφίον ♦ ἔχουσιν τὸν νυμφίον μετʼ αὐτῶν NVariant with NA/UBS: ἐκείναις ταῖς ἡμέραις ♦ ἐκείνῃ τῇ ἡμέρᾳ
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Jesus og fasten (2,18–22)
Neste konflikt følger umiddelbart. Nå gjelder det fasten. Jødene hadde en fastedag som var allment påbudt (den store forsoningsdagen om høsten). Det fantes imidlertid strengere retninger som fastet to dager i uken (mandag og torsdag) eller enda oftere. Jesus blir nå spurt om hvorfor ikke hans disipler tar det like alvorlig. Han svarer med en lignelse; den inneholder en antydning som må ha vekket fariseernes indignasjon. Han taler om brudgommen og bryllupet. Brudgommen var i Det gamle testamente Gud selv. Bare han hadde rett på bruden, det utvalgte folk. Bryllupet var den store dagen da Gud skulle gjenreise sitt folk. Bildet betyr altså at Guds rike holder på å bryte frem. Messias har kommet. Men denne Messias er langt mer enn man hadde ventet og trodd. Fariseerne ville aldri ha kalt Messias for ”brudgommen”. Det navnet kunne bare brukes om Gud. Her var det altså et nytt bevis på at Jesus gikk over grensen for alt menneskelig i sitt krav. De skriftlærde kunne bare trekke en konklusjon: han spottet.
Ifølge Jesus har fasten sin bestemte tid. Den hører ikke med til gleden over brudgommen. Men det kommer tider da disiplene – kirken – savner sin herre, og da er det tid for faste. Men hvilken tid er dette? Det er nærliggende å tenke på de tider da verden skal glede seg, men disiplene skal klage (Joh 16,20). Man kan også tenke på at disiplene under forfølgelsen skal ønske å ”få se en av Menneskesønnens dager,” men de får det ikke (Luk 17,22). I hvert fall er faste noe som kan ha sin plass også blant disiplene her i tiden, selv om den ikke hører med til Guds rike; dette riket er nemlig i sitt vesen en eneste stor gledesfest.
Med to lignelser sier Jesus at man ikke skal forsøke å føye sammen nytt og gammelt. Et gammelt plagg blir bare ødelagt hvis man lapper det med et nytt, ukrympet tøystykke. Gamle skinnsekker duger ikke til ny vin. Vinen gjærer og sprenger dem. Slike skinnsekker brukes ofte i Orienten, for eksempel av vannselgerne i gatene. De består av dyrehud som er preparert på innsiden og sys sammen. Halsen eller ett av benene kan snøres til og brukes som flaskehals. I begynnelsen er de elastiske og tåler å bli utvidet, men med årene blir de stive og kan sprekke. Begge bildene sier det samme. Gud rike kommer med noe nytt som sprenger lovfromhetens rammer. Evangeliet er ikke til for å lappe sammen den rettferdigheten som et menneske får gjennom å adlyde loven. Man blir ikke disippel ved å være litt mer nøye med Guds bud eller den borgerlige moral. Jesus kommer med noe nytt som gjør slutt på den gamle måten å regne med rettferdighet og egne fortjenester. Det er det bergprekenen handler om.