Lesetekst 1: Jer 18,1–10
Dette er det ordet som kom til Jeremia fra Herren:2 Stå opp og gå ned til pottemakerens hus, der vil jeg la deg høre mine ord.3 Jeg gikk da ned til pottemakerens hus. Og se, han gjorde sitt arbeid på dreieskiven.4 Og det karet som han gjorde av leire, ble mislykket i pottemakerens hånd. Da gjorde han det om igjen til et annet kar, slik han ville ha det.5 Og Herrens ord kom til meg, det lød så:6 Skulle ikke jeg kunne gjøre med dere, Israels hus, som denne pottemakeren? sier Herren. Se, som leiren er i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels hus!7 En gang taler jeg om et folk og et rike, og sier at jeg vil rykke opp og rive ned og ødelegge.8 Men dersom det folket som jeg har talt om, omvender seg fra sin ondskap, da angrer jeg det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det.9 Og en annen gang taler jeg om et folk og et rike, at jeg vil bygge og plante.10 Men dersom de gjør det som er ondt i mine øyne, og ikke hører på min røst, da angrer jeg det gode som jeg hadde tenkt å gjøre.
Lesetekst 2: Rom 2,1–11
Derfor er du uten unnskyldning, du menneske, hvem du så er som dømmer. For idet du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo selv det samme.2 Vi vet at Guds dom, i samsvar med sannheten, er over dem som gjør slikt.3 Men du, menneske, som dømmer disse som gjør slikt, og selv gjør det samme – mener du at du skal unnfly Guds dom?4 Eller forakter du hans rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet? Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?5 Med din hardhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dagen når Guds rettferdige dom skal bli åpenbart.6 For han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger.7 Til dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han gi evig liv.8 Men over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten – over dem skal komme vrede og harme.9 Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker.10 Men herlighet og ære og fred skal hver den få som gjør det gode, både jøde først og så greker.11 For Gud gjør ikke forskjell på folk,
Evangelietekst: Luk 13,22–30
På sin vandring mot Jerusalem dro han gjennom byer og landsbyer og lærte.23 En sa da til ham: Herre, er det få som blir frelst? Men han sa til dem:24 Strid for å komme inn gjennom den trange døren! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det.25 Når husbonden først har reist seg og stengt døren, begynner dere å stå utenfor og banke på døren og si: Herre, lukk opp for oss! Og han skal svare og si til dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra.26 Da begynner dere å si: Vi åt og drakk for øynene dine, og du lærte på gatene våre.27 Men han skal svare: Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Gå bort fra meg, alle dere som gjorde urett.28 Dere skal gråte og skjære tenner når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor.29 Og de skal komme fra øst og vest og fra nord og sør og sitte til bords i Guds rike.30 Og se, noen av de siste skal bli de første, og noen av de første skal bli de siste!
22 Καὶ διεπορεύετο κατὰ πόλεις καὶ κώμας διδάσκων, καὶ πορείαν ποιούμενος εἰς Ἱερουσαλήμ.N 23 Εἶπεν δέ τις αὐτῷ, Κύριε, εἰ ὀλίγοι οἱ σῳζόμενοι; Ὁ δὲ εἶπεν πρὸς αὐτούς, 24 Ἀγωνίζεσθε εἰσελθεῖν διὰ τῆς στενῆς πύλης·N ὅτι πολλοί, λέγω ὑμῖν, ζητήσουσιν εἰσελθεῖν, καὶ οὐκ ἰσχύσουσιν. 25 Ἀφʼ οὗ ἂν ἐγερθῇ ὁ οἰκοδεσπότης καὶ ἀποκλείσῃ τὴν θύραν, καὶ ἄρξησθε ἔξω ἑστάναι καὶ κρούειν τὴν θύραν, λέγοντες, Κύριε, κύριε,N ἄνοιξον ἡμῖν· καὶ ἀποκριθεὶς ἐρεῖ ὑμῖν, Οὐκ οἶδα ὑμᾶς, πόθεν ἐστέ· 26 τότε ἄρξεσθε λέγειν, Ἐφάγομεν ἐνώπιόν σου καὶ ἐπίομεν, καὶ ἐν ταῖς πλατείαις ἡμῶν ἐδίδαξας. 27 Καὶ ἐρεῖ, ΛέγωN ὑμῖν, οὐκ οἶδα ὑμᾶςN πόθεν ἐστέ· ἀπόστητε ἀπʼ ἐμοῦ πάντες οἱN ἐργάται τῆς ἀδικίας. 28 Ἐκεῖ ἔσται ὁ κλαυθμὸς καὶ ὁ βρυγμὸς τῶν ὀδόντων, ὅταν ὄψησθε Ἀβραὰμ καὶ Ἰσαὰκ καὶ Ἰακὼβ καὶ πάντας τοὺς προφήτας ἐν τῇ βασιλείᾳ τοῦ θεοῦ, ὑμᾶς δὲ ἐκβαλλομένους ἔξω. 29 Καὶ ἥξουσιν ἀπὸ ἀνατολῶν καὶ δυσμῶν, καὶ βορρᾶN καὶ νότου, καὶ ἀνακλιθήσονται ἐν τῇ βασιλείᾳ τοῦ θεοῦ. 30 Καὶ ἰδού, εἰσὶν ἔσχατοι οἳ ἔσονται πρῶτοι, καὶ εἰσὶν πρῶτοι οἳ ἔσονται ἔσχατοι.
NVariant with NA/UBS: Ἱερουσαλήμ ♦ Ἱεροσόλυμα NVariant with NA/UBS: πύλης ♦ θύρας NVariant with NA/UBS: Κύριε κύριε ♦ Κύριε NVariant with NA/UBS: Λέγω ♦ λέγων NVariant with NA/UBS: ὑμᾶς ♦ [ὑμᾶσ] NVariant with NA/UBS: οἱ ἐργάται τῆς ♦ ἐργάται NVariant with NA/UBS: βορρᾶ ♦ ἀπὸ βορρᾶ
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Er det bare noen få som blir frelst? (13,22–30)
Lukas minner om at Jesus er på vei til Jerusalem, travelt opptatt med å så Ordet. Vi har gradvis begynt å ane hvor avgjørende denne vandringen er. Tiden er kort, det siste kallet går ut. Man merker alvoret. Også disiplene synes å ha merket det. Og så kommer det naturlige spørsmålet: Er det kanskje bare noen få som blir frelst til slutt?
Jesus svarer ikke på spørsmålet. Denne type spørsmål stiller gjerne mennesker når de vil ”diskutere religion”. Men det er ikke et virkelig spørsmål om frelsen. Det virkelige spørsmål stiller Jesus i form av en oppfordring. Det gjelder å kjempe. Spørsmålet er: Blir jeg frelst? Kommer jeg inn? Og han lar oss vite at det ikke er selvsagt at vi gjør det, selv om vi har møtt ham og regner med å bli sluppet inn. Jesus gir bare en antydning om hva som gjelder til slutt. Det gjelder å komme før døren blir stengt. Det finnes et ’for sent’. Det er dette Jesus med sitt billedspråk vil gjøre så klart for oss – slik at vi ikke glemmer det. De ”som gjorde urett” er ikke noen få ugjerningsmenn. De har ikke syndet mot elementære moralbud som de fleste mennesker holder. Men de gjorde urett da kallet til riket kom. De valgte å bli værende i det gamle, og de ville ikke bli disipler. Da hjalp det ikke at de var Abrahams barn – likesom det ikke hjelper å være døpt og konfirmert.
Jesus innskjerper altså at vi ikke skal regne med muligheten for å komme inn når vi selv synes det er på tide, kanskje etter døden. Vi kommer ikke inn i riket bare fordi vi ikke lenger har noe bedre å håpe på. Riket er den dyrebare perlen. Vi må ha øyne og hjerte til å forstå det.
I Guds rike råder en annen verdiskala enn i verden. Vi har allerede møtt den tanken flere ganger. Her får den sin ytterste tilspissing. Mange av de første skal bli de siste. Det er ikke sikkert at de store navn i kirkehistorien eller i dagens kirke er store navn i Guds rike. Der kan hedersplassene være bestemt for mennesker vi aldri hørte om på jorden. Men selv de som ble sist kommer til å være overveldet av glede over at de fikk være med.