Jes 53,1–5
1 Hvem trodde det budskapet vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbart? 2 Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn, som fra en rot i tørr jord. Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham. 3 Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. 4 Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. 5 Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.
1 Kor 1,18–25
18 For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft. 19 For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet. 20 Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap? 21 For da verden ved sin visdom ikke kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. 22 For jøder krever tegn og grekere søker visdom, 23 men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap. 24 Men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom. 25 For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.
Joh 12,20–33
20 Blant dem som pleide å dra opp for å tilbe under høytiden, var det noen grekere. 21 Disse kom da til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og ba ham og sa: Herre, vi vil gjerne se Jesus. 22 Filip kommer og sier det til Andreas. Andreas og Filip går og sier det til Jesus. 23 Men Jesus svarer dem og sier: Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort! 24 Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt. 25 Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv. 26 Den som vil tjene meg, han må følge meg. Der jeg er, der skal også min tjener være. Om noen tjener meg, ham skal Faderen ære.
27 Nå er min sjel forferdet! Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time! Men nei, derfor er jeg jo kommet til denne time. 28 Far, herliggjør ditt navn! Da kom det en røst fra himmelen: Jeg har herliggjort det, og jeg skal igjen herliggjøre det! 29 Folkemengden som sto der og hørte det, sa da at det hadde tordnet. Andre sa: En engel talte til ham. 30 Jesus svarte og sa: Ikke for min skyld kom denne røsten, men for deres skyld. 31 Nå holdes dom over denne verden. Nå skal denne verdens fyrste kastes ut. 32 Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg. 33 Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle dø.
20 Ἦσαν δὲ τινεςN Ἕλληνες ἐκ τῶν ἀναβαινόντων ἵνα προσκυνήσωσιν ἐν τῇ ἑορτῇ· 21 οὗτοι οὖν προσῆλθον Φιλίππῳ τῷ ἀπὸ Βηθσαϊδὰ τῆς Γαλιλαίας, καὶ ἠρώτων αὐτὸν λέγοντες, Κύριε, θέλομεν τὸν Ἰησοῦν ἰδεῖν. 22 Ἔρχεται ΦίλιπποςN καὶ λέγει τῷ Ἀνδρέᾳ· καὶN πάλιν Ἀνδρέας καὶ Φίλιππος λέγουσινN τῷ Ἰησοῦ. 23 Ὁ δὲ Ἰησοῦς ἀπεκρίνατοN αὐτοῖς λέγων, Ἐλήλυθεν ἡ ὥρα ἵνα δοξασθῇ ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου. 24 Ἀμὴν ἀμὴν λέγω ὑμῖν, ἐὰν μὴ ὁ κόκκος τοῦ σίτου πεσὼν εἰς τὴν γῆν ἀποθάνῃ, αὐτὸς μόνος μένει· ἐὰν δὲ ἀποθάνῃ, πολὺν καρπὸν φέρει. 25 Ὁ φιλῶν τὴν ψυχὴν αὐτοῦ ἀπολέσειN αὐτήν· καὶ ὁ μισῶν τὴν ψυχὴν αὐτοῦ ἐν τῷ κόσμῳ τούτῳ εἰς ζωὴν αἰώνιον φυλάξει αὐτήν. 26 Ἐὰν ἐμοὶ διακονῇN τις, ἐμοὶ ἀκολουθείτω· καὶ ὅπου εἰμὶ ἐγώ, ἐκεῖ καὶ ὁ διάκονος ὁ ἐμὸς ἔσται· καὶN ἐάν τις ἐμοὶ διακονῇ, τιμήσει αὐτὸν ὁ πατήρ. 27 Νῦν ἡ ψυχή μου τετάρακται· καὶ τί εἴπω; Πάτερ, σῶσόν με ἐκ τῆς ὥρας ταύτης. Ἀλλὰ διὰ τοῦτο ἦλθον εἰς τὴν ὥραν ταύτην. 28 Πάτερ, δόξασόν σου τὸ ὄνομα. Ἦλθεν οὖν φωνὴ ἐκ τοῦ οὐρανοῦ, Καὶ ἐδόξασα, καὶ πάλιν δοξάσω. 29 Ὁ οὖν ὄχλος ὁ ἑστὼς καὶ ἀκούσας ἔλεγεν βροντὴν γεγονέναι· ἄλλοι ἔλεγον, Ἄγγελος αὐτῷ λελάληκεν. 30 ἈπεκρίθηB Ἰησοῦς καὶ εἶπεν, Οὐ διʼ ἐμὲ αὕτηN ἡ φωνὴ γέγονεν, ἀλλὰ διʼ ὑμᾶς. 31 Νῦν κρίσις ἐστὶν τοῦ κόσμου τούτου· νῦν ὁ ἄρχων τοῦ κόσμου τούτου ἐκβληθήσεται ἔξω. 32 Κἀγὼ ἐὰν ὑψωθῶ ἐκ τῆς γῆς, πάντας ἑλκύσω πρὸς ἐμαυτόν. 33 Τοῦτο δὲ ἔλεγεν, σημαίνων ποίῳ θανάτῳ ἔμελλενN ἀποθνῄσκειν.
NVariant with NA/UBS: τινες Ἕλληνες ♦ Ἕλληνές τινες NVariant with NA/UBS: Ἔρχεται ♦ Ἔρχεται ὁ NVariant with NA/UBS: καὶ πάλιν ♦ ἔρχεται NVariant with NA/UBS: λέγουσιν ♦ καὶ λέγουσιν NVariant with NA/UBS: ἀπεκρίνατο ♦ ἀποκρίνεται NVariant with NA/UBS: ἀπολέσει ♦ ἀπολλύει NVariant with NA/UBS: διακονῇ τις ♦ τις διακονῇ NVariant with NA/UBS: καὶ ἐάν ♦ ἐάν BVariant with other Byzantine MSS: Ἰησοῦς ♦ ὁ Ἰησοῦς NVariant with NA/UBS: αὕτη ἡ φωνὴ ♦ ἡ φωνὴ αὕτη NVariant with NA/UBS: ἔμελλεν ♦ ἤμελλεν
Kommentar til evangelieteksten
av Bo Giertz.
Stunden er kommet (12,20–28)
Noen grekere var kommet opp til Jerusalem «for å tilbe». Sannsynligvis var de proselytter. I hvert fall er dette de første hedningene fra fjerne land som Johannes nevner. De spiller samme rolle hos ham som de vise menn hos Matteus. At de henvendte seg til Filip, kan skyldes at han hadde et gresk navn. Betsaida lå rett utenfor Palestinas grense, og hadde en blandet befolkning. Filip kunne tydeligvis snakke gresk.
Hvorfor Filip henvendte seg til Andreas, får vi ikke vite. De to var fra samme by. Kanskje var de vant til å hjelpe hverandre med å forstå utlendingene. Grekerne ville «se Jesus». Og det var sikkert ikke bare nysgjerrighet som drev dem. Ordet ’se’ har hos Johannes overtoner som refererer til den indre synsevnen, den som gjør at man kan tro. I hvert fall gikk de to vennene fra Betsaida sammen til Jesus. Og dermed forsvinner grekerne ut av historien. Vi får aldri høre hvordan det gikk med dem. Atter en gang er Johannes utelukkende interessert i det som gjelder Jesus og oss, det som har betydning for alle tider. Han slipper fra seg alle andre tråder, til skuffelse for alle som gjerne ville ha fulgt dem et stykke til. Grekerne ønsket å lære Jesus å kjenne og vite hvem han var. Og svaret er: Nå skal det vise seg. Gang på gang hadde Jesus snakket om at hans stund ennå ikke var kommet. Men nå var den altså inne. Nå skulle Menneskesønnen herliggjøres. Hva det innebærer, har vi allerede sett: Han skulle dø, for gjennom lidelsen og døden å gå til sin Far. ’Herlighet’ betyr for mennesker ære, nytelse, skjønnhet og rikdom. Men Guds herlighet består i at han har elsket den falne verden slik at han overgav sin egen Sønn til lidelse og død, for senere å opphøye ham som frelser og tilflukt for oss syndere.
Her forteller Jesus en lignelse, en av de få vi finner hos Johannes. Han taler om hvetekornet som dør for å gi liv til andre korn, i stedet for å forbli et korn alene. Jesus kunne ha fortsatt med å være et slikt enslig korn. Han kunne ha beholdt lykken og herligheten for seg selv. Eller han kunne ha kommet til oss, gjort alle sine barmhjertige gjerninger og innbudt til Guds rike – og deretter vendt tilbake og overlatt de utakknemlige menneskene til sin skjebne. I stedet valgte han å bli her og ofre sitt liv.
Men «hvetekornets lov» betyr ikke bare at Jesus dør for å gi oss liv. Den fører også med seg at den som får liv av Jesus må være beredt til å dø med ham. Akkurat som hos synoptikerne, tar Jesus her hos Johannes frem dette emnet i forbindelse med at han forutsier sin egen død. Den som elsker sitt liv, mister det. «Sitt liv i denne verden» skal man hate. «Verden» betyr her den onde verden. Livet i verden er livet uten Gud, et liv som man vil beholde for seg selv, enda man har fått det av Gud for å leve det for ham. Den som vil tjene Jesus, må følge ham og holde seg der hvor han er, både i sorg og i glede. Paulus uttrykker det slik at vi lider med ham for å bli forherliget med ham.
Johannes nevner overhodet ikke Jesu kamp i Getsemane, trolig ut fra sin regel om ikke å fortelle det som hans lesere allerede vet. Men også han lar oss vite at Jesus måtte kjempe med angst innfor døden. I dette øyeblikk, når «stunden» er kommet og lidelsen skal begynne, lar han disiplene få vite at hans sjel er i angst. Det er noe av den samme kampen som møter oss i Getsemane. Vi hører den samme bønnen om at Faderens vilje må skje, og vi aner hva det kostet Jesus å bøye sin vilje under Faderens. Hvordan vi skal forstå ordene «Far, frels meg fra denne time», er uklart. Det kan ha vært en bønn som Jesus straks vender til noe annet enn først tenkt. Det kan også være et spørsmål: Skal jeg be på denne måten? I så fall er svaret umiddelbart nei. Slik oppfatter vi ordene her. Til slutt kommer bønnen: «Far, herliggjør ditt navn!» Og svaret kommer fra himmelen, slik som ved dåpen og på Forklarelsens fjell (som Johannes heller ikke har fortalt noe om). Gud bekrefter at han allerede har herliggjort sitt navn. Det har han gjort ved å sende sin Sønn, ved de undere Sønnen har gjort, og ved beslutningen om å overgi ham. Og nå skal han fullbyrde sitt verk på en måte som ennå ingen har kunnet fatte og forstå.
Den Opphøyede skal dra alle til seg (12,29–33)
Johannes gir oss bare antydninger om den hemmelighetsfulle røsten ovenfra. Noen trodde at det tordnet. Dette betyr ikke nødvendigvis at de lette etter en naturlig forklaring. Torden var for jødene noe mysteriøst som de visste at Gud kunne bruke. Andre mente at de hadde hørt tydelige ord: Det måtte ha vært en engel. Jesus sier at det var et tegn fra Gud. Nå var avgjørelsens stund kommet. Det var klart for den store striden med Guds motstander, og den skulle få kosmiske følger. Hittil hadde Opprøreren, Guds fiende, kunnet stå som «våre brødres anklager» innfor Guds trone, og påberope seg Guds egen lov når han gjorde krav på å beholde de menneskene han hadde dratt med seg i syndefallet. Nå skulle han miste sitt sterkeste våpen, og vises ut av himmelen. Det skulle skje ved at Menneskesønnen ble «opphøyet fra jorden». Igjen støter vi på et ord med dobbel betydning, et av dem som Johannes elsker. Jesus skulle i bokstavelig forstand løftes opp på sitt kors og henge over jorden, pint og hånet. Men dette var en del av det verket som skulle herliggjøre Gud og hans Sønn. Dernest skulle den korsfestede opphøyes til himmelen, hvor han som Forsoner og Frelser skulle dra alle til seg. De armer som ble utstrakt på korset, skulle strekkes ut på ny, fulle av velsignelse. Det skjedde da han ble tatt opp til himmelen, og det skjer fortsatt i verdensmisjonen (Luk 24,51; Apg 3,26).