Hopp til innholdet

Kristi åpenbaringsdag (II)

    Tekstrekke II

    Jes 49,1–7

    1 Hør på meg, fjerne kyster, og gi akt, dere folk i det fjerne! Herren har kalt meg fra mors liv av, han har nevnt mitt navn fra min mors skjød. 2 Han har gjort min munn til et skarpt sverd og skjult meg i sin hånds skygge. Han har gjort meg til en blank pil og gjemt meg i sitt kogger. 3 Han sa til meg: Du er min tjener, du er Israel, på deg vil jeg åpenbare min herlighet. 4 Men jeg sa: Forgjeves har jeg arbeidet meg trett, og til ingen nytte har jeg fortært min kraft. Men min rett er likevel hos Herren, og min lønn er hos min Gud. 5 Og nå sier Herren, som fra mors liv har dannet meg til sin tjener, for å føre Jakob tilbake til ham og samle Israel for ham – og jeg er æret i Herrens øyne, og min Gud er blitt min styrke – 6 han sier: Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake. Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende.

    7 Så sier Herren, Israels gjenløser, Israels Hellige, til ham som er foraktet av hver sjel, til ham som er avskydd av folkene, ham som er herskeres tjener: Konger skal se det og reise seg, fyrster skal se det og kaste seg ned, for Herrens skyld, som er trofast, for Israels Helliges skyld, som utvalgte deg.

    Rom 15,1–7 (Rom 15,4–6)

    1 Vi som er sterke, skylder å bære skrøpelighetene hos dem som er svake, og ikke være oss selv til behag. 2 Enhver av oss skal være til behag for sin neste, til gagn og oppbyggelse for ham. 3 For heller ikke Kristus levde seg selv til behag, men som det står skrevet: Hånsordene fra dem som håner deg, falt på meg. 4 Og alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha håp ved det tålmodet og den trøsten som Skriftene gir. 5 Må så tålmodets og trøstens Gud gi dere å ha ett sinn innbyrdes, etter Jesu Kristi forbilde, 6 for at dere samstemmig og med én munn kan prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far.

    7 Ta dere derfor av hverandre, likesom også Kristus tok seg av oss, til Guds ære.

    Luk 2,40–52

    40 Men barnet vokste og ble sterkt, han ble fylt av visdom, og Guds velbehag var over ham.

    41 Hvert år dro foreldrene hans til Jerusalem til påskefesten. 42 Og da han var tolv år gammel, dro de dit opp, som skikken var ved høytiden. 43 Og da de hadde vært der disse dagene til ende og de dro hjem igjen, ble barnet Jesus tilbake i Jerusalem, og foreldrene hans visste det ikke. 44 Men da de trodde at han var i reisefølget, gikk de en dagsreise fram og lette etter ham blant slektninger og kjente. 45 Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem og lette etter ham. 46 Og det skjedde etter tre dager at de fant ham i templet. Der satt han midt blant lærerne og hørte på dem og spurte dem. 47 Og alle som hørte ham, var forundret over hans forstand og over de svarene han ga. 48 Da de så ham, ble de forundret, og hans mor sa: Barn, hvorfor gjorde du dette mot oss? Se, din far og jeg har engstet oss og lett etter deg. 49 Og han sa til dem: Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus? 50 Men de forsto ikke det ordet han talte til dem. 51 Så gikk han med dem og kom til Nasaret, og han var lydig mot dem. Men hans mor gjemte alle disse ordene i sitt hjerte. 52 Og Jesus gikk fram i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker.

    40 Τὸ δὲ παιδίον ηὔξανεν, καὶ ἐκραταιοῦτο πνεύματι,N πληρούμενον σοφίας·N καὶ χάρις θεοῦ ἦν ἐπʼ αὐτό.

    NVariant with NA/UBS: πνεύματι ♦ – NVariant with NA/UBS: σοφίας ♦ σοφίᾳ

    41 Καὶ ἐπορεύοντο οἱ γονεῖς αὐτοῦ κατʼ ἔτος εἰς Ἱερουσαλὴμ τῇ ἑορτῇ τοῦ Πάσχα. 42 Καὶ ὅτε ἐγένετο ἐτῶν δώδεκα, ἀναβάντωνN αὐτῶν εἰςN Ἱεροσόλυμα κατὰ τὸ ἔθος τῆς ἑορτῆς, 43 καὶ τελειωσάντων τὰς ἡμέρας, ἐν τῷ ὑποστρέφειν αὐτούς, ὑπέμεινεν Ἰησοῦς ὁ παῖς ἐν Ἱερουσαλήμ· καὶ οὐκ ἔγνωN Ἰωσὴφ καὶ ἡ μήτηρ αὐτοῦ· 44 νομίσαντες δὲ αὐτὸν ἐνN τῇ συνοδίᾳ εἶναι, ἦλθον ἡμέρας ὁδόν, καὶ ἀνεζήτουν αὐτὸν ἐν τοῖς συγγενέσινN καὶ ἐν τοῖς γνωστοῖς· 45 καὶ μὴ εὑρόντες αὐτόν,N ὑπέστρεψαν εἰς Ἱερουσαλήμ, ζητοῦντεςN αὐτόν. 46 Καὶ ἐγένετο, μεθʼN ἡμέρας τρεῖς εὗρον αὐτὸν ἐν τῷ ἱερῷ, καθεζόμενον ἐν μέσῳ τῶν διδασκάλων, καὶ ἀκούοντα αὐτῶν, καὶ ἐπερωτῶντα αὐτούς. 47 Ἐξίσταντο δὲ πάντες οἱ ἀκούοντες αὐτοῦ ἐπὶ τῇ συνέσει καὶ ταῖς ἀποκρίσεσιν αὐτοῦ. 48 Καὶ ἰδόντες αὐτὸν ἐξεπλάγησαν· καὶ πρὸςN αὐτὸν ἡ μήτηρ αὐτοῦ εἶπεν,N Τέκνον, τί ἐποίησας ἡμῖν οὕτως; Ἰδού, ὁ πατήρ σου κἀγὼ ὀδυνώμενοι ἐζητοῦμέν σε. 49 Καὶ εἶπεν πρὸς αὐτούς, Τί ὅτι ἐζητεῖτέ με; Οὐκ ᾔδειτε ὅτι ἐν τοῖς τοῦ πατρός μου δεῖ εἶναί με; 50 Καὶ αὐτοὶ οὐ συνῆκαν τὸ ῥῆμα ὃ ἐλάλησεν αὐτοῖς. 51 Καὶ κατέβη μετʼ αὐτῶν, καὶ ἦλθεν εἰς Ναζαρέτ·N καὶ ἦν ὑποτασσόμενος αὐτοῖς. Καὶ ἡ μήτηρ αὐτοῦ διετήρει πάντα τὰ ῥήματα ταῦταN ἐν τῇ καρδίᾳ αὐτῆς.

    NVariant with NA/UBS: ἀναβάντων ♦ ἀναβαινόντων NVariant with NA/UBS: εἰς Ἱεροσόλυμα ♦ – NVariant with NA/UBS: ἔγνω Ἰωσὴφ καὶ ἡ μήτηρ ♦ ἔγνωσαν οἱ γονεῖς NVariant with NA/UBS: ἐν τῇ συνοδίᾳ εἶναι ♦ εἶναι ἐν τῇ συνοδίᾳ NVariant with NA/UBS: συγγενέσιν καὶ ἐν ♦ συγγενεῦσιν καὶ NVariant with NA/UBS: αὐτόν ὑπέστρεψαν ♦ ὑπέστρεψαν NVariant with NA/UBS: ζητοῦντες ♦ ἀναζητοῦντες NVariant with NA/UBS: μεθʼ ♦ μετὰ NVariant with NA/UBS: πρὸς ♦ εἶπεν πρὸς NVariant with NA/UBS: εἶπεν ♦ – NVariant with NA/UBS: Ναζαρέτ ♦ Ναζαρέθ NVariant with NA/UBS: ταῦτα ♦ –

    52 Καὶ Ἰησοῦς προέκοπτεν σοφίᾳN καὶ ἡλικίᾳ, καὶ χάριτι παρὰ θεῷ καὶ ἀνθρώποις.

    NVariant with NA/UBS: σοφίᾳ ♦ [ἐν τῇ] σοφίᾳ

    Kommentar til evangelieteksten

    av Bo Giertz.

    Jesus vokser opp i Nasaret (2,39–40)

    Det er klart at den kilden Lukas har hentet sine opplysninger om Jesu fødsel fra, er en annen enn den Matteus har kjent til. Hos Lukas hører vi ingenting om barnemordet i Betlehem og flukten til Egypt. Matteus på sin side sier ingenting om at Josef og Maria har vært i Nasaret før de bosatte seg der etter landflyktigheten. Det er naturligvis mulig at Josef – som også i følge Lukas hørte hjemme i Betlehem – mer eller mindre tilfeldig hadde kommet til Galilea, hvor det var gode arbeidsmuligheter for en bygningsarbeider på Herodes’ tid, og at han ble kjent med Maria i Nasaret. Men vi blir henvist til gjetninger hvis vi forsøker å kombinere opplysningene hos Matteus og Lukas.

                Nå er det jo slik at alle fortellere må gjøre et utvalg. Det er alltid huller i skildringen deres. Hullene volder ofte problemer. Spesielt vanskelig blir det hvis man står overfor to skildringer av samme hendelse, skrevet ut fra helt ulike synsvinkler. Det har ofte blitt påpekt at det her er tale om to menneskers ulike måter å oppleve det samme på: Hos Matteus skildres hendelsene slik som Josef kan ha opplevd dem, mens hos Lukas sees alt med Marias øyne. Om nå de har rett som med god grunn mener at både Lukas og Matteus har hatt forbindelse med urmenigheten i Jerusalem og tilgang til de tradisjoner som er bevart der, er det nærliggende å tro at de har hatt ulike kilder å øse av. Hver og en formidlet det man visste fra  de kretser som hadde stått Maria og Josef nær. Disse uavhengige kildene har tydeligvis sagt det samme på et avgjørende punkt: Jesus ble født i Betlehem, som en etterkommer av Davids slekt. Han ble ikke født som andre barn, men på en måte som aldri har forekommet før eller senere; begge kildene ser på dette som et under av Den hellige Ånd – og som et av bevisene på at han var Guds Sønn. Og denne historien er formidlet av jøder, som minst av alle skulle ha fortalt noe slikt som dette, om de ikke hadde vært overbevist om at det skjedde nettopp slik.

                Det fortelles helt kort om Jesu oppvekstår at han vokste opp og ”ble sterk og full av visdom”. Det betyr Guds visdom, noe som i Det gamle testamente er et av særtrekkene ved Guds vesen – sammen med hans herlighet og hellighet. Det kan egentlig ikke beskrives, ettersom vi her på jorden bare kan ane det; vi fornemmer det klarest slik det blir åpenbart i Jesus Kristus.

                Så følger den eneste fortellingen evangeliene gir oss om Jesus i tenåringsalderen.

    Jesus som tolvåring i templet (2,41–52)

    Tre ganger i året skulle alle jødiske menn feire høytid i Jerusalems tempel (5. Mos 16,16). I praksis var det ikke mange som gjorde det. Det var et tegn på dyp gudsfrykt når Jesu foreldre hvert år feiret påske i Jerusalem, spesielt når de ble der alle sju dagene; det var ikke  foreskrevet noe sted. En slik reise måtte ha tatt minst bortimot tre uker for en familie fra Galilea.

                Ved trettenårsalderen ble en jøde en ”lovens sønn”. Han ble religiøst sett regnet som myndig og måtte gjøre det som loven påla ham. I fromme kretser begynte man tidlig å venne barnet til å iaktta lovens bestemmelser. Man lot dem også bli med på valfarten til Jerusalem. Det er derfor sannsynlig at Jesus hadde vært med på påskereisen tidligere. Det kan forklare hvorfor foreldrene tok det så rolig når gutten ikke var der. De kan ha trodd at han begynte å bli reisevant og visste hvordan han skulle klare seg. Men da de ikke fant ham noe sted i det store reisefølget, hvor folk fra det samme området gjerne holdt sammen, ble de virkelig urolige og skyndte seg tilbake. Å finne en guttunge i Jerusalem like etter påske var ikke lett. Byen hadde vanligvis omkring 50 000 innbyggere. I påsken var innbyggertallet mangedoblet. Det vrimlet av fremmede overalt, og ingen la merke til en ensom tolvåring.

                Først på den tredje dagen – trolig fra da de besluttet å vende tilbake – begynte foreldrene å lete på tempelplassen. Til sin store forundring fant de Jesus blant Israels lærere, altså blant rabbinerne. Innenfor tempelområdet var det en synagoge, og der – kanskje også i forgårdenes søylehaller – underviste rabbinerne. De var ikke så nøye på å skille mellom undervisning og forkynnelse. Den foregikk i form av samtale. Rabbinerne satt sammen og hjalp til med å belyse skriftsteder. Tilhørerne og folk i deres egen krets stilte spørsmål, og de svarte på dem. Til sin grenseløse overraskelse finner nå Josef og Maria Jesus. Han sitter midt iblant dem og deltar i samtalen. Han – tolvåringen – som ennå ikke er en lovens sønn! – har tatt plass blant Israels lærere. Ovenfor står det skrevet at han var ”full av visdom”. Det kan ikke belyses bedre.

                Maria bebreider sin sønn for at han har gjort foreldrene urolige, men han svarer med et overraskende spørsmål. Visste de ikke hvor de skulle lete? Måtte han ikke være ”i det som tilhører min Far”, som svaret egentlig lyder. Ordene viser ikke bare hvor selvsagt det var for Jesus at templet virkelig var Guds hus. De viser også et forhold til Gud som ingen from jøde tidligere hadde gjort krav på. Gud kunne nok kalles Israels Far, men det var uhørt at et enkelt menneske kalte ham min Far. Og her skjedde det med en barnslig selvfølgelighet. Det var ikke rart at foreldrene ble forundret og ikke kunne forstå ham.

                Her ligger det en første antydning om den fremmedhet som skulle oppstå mellom Jesus og hans nærmeste, inntil de hadde forstått og akseptert at han virkelig var Guds Sønn. Maria gjemte også det hun ikke forsto i sitt hjerte. Vi vet imidlertid ikke når hun kom til forståelse. For Jesu brødre kom den dagen ikke før etter oppstandelsen.

                Men Guds Sønn ”var lydig mot dem” i sitt barndomshjem. Her møter vi et av Det nye testamentes hovedord: å underordne seg. Det betyr å gå inn under Guds ordning av kjærlighet til ham. Gud har laget en rekke ”ordninger” for livet i verden, bestemmelser som berører forholdet mellom mann og hustru, foreldre og barn, og overordnede og underordnede i arbeidslivet. Det hører med til Jesu livsverk at han selv gikk inn under denne ordning og adlød sine foreldre – selv om han var Guds Sønn. Også i denne sammenheng er han et forbilde for oss.

                Josef nevnes her for siste gang hos Lukas. Han var sannsynligvis død når vi møter Jesus neste gang.