Kristi åpenbaringsdag (II)

Ukategorisert

Jes 49,1–7

1 Hør på meg, fjerne kyster, og gi akt, dere folk i det fjerne! Herren har kalt meg fra mors liv av, han har nevnt mitt navn fra min mors skjød. 2 Han har gjort min munn til et skarpt sverd og skjult meg i sin hånds skygge. Han har gjort meg til en blank pil og gjemt meg i sitt kogger. 3 Han sa til meg: Du er min tjener, du er Israel, på deg vil jeg åpenbare min herlighet. 4 Men jeg sa: Forgjeves har jeg arbeidet meg trett, og til ingen nytte har jeg fortært min kraft. Men min rett er likevel hos Herren, og min lønn er hos min Gud. 5 Og nå sier Herren, som fra mors liv har dannet meg til sin tjener, for å føre Jakob tilbake til ham og samle Israel for ham – og jeg er æret i Herrens øyne, og min Gud er blitt min styrke – 6 han sier: Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake. Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende.

7 Så sier Herren, Israels gjenløser, Israels Hellige, til ham som er foraktet av hver sjel, til ham som er avskydd av folkene, ham som er herskeres tjener: Konger skal se det og reise seg, fyrster skal se det og kaste seg ned, for Herrens skyld, som er trofast, for Israels Helliges skyld, som utvalgte deg.

Rom 15,1–7 (Rom 15,4–6)

1 Vi som er sterke, skylder å bære skrøpelighetene hos dem som er svake, og ikke være oss selv til behag. 2 Enhver av oss skal være til behag for sin neste, til gagn og oppbyggelse for ham. 3 For heller ikke Kristus levde seg selv til behag, men som det står skrevet: Hånsordene fra dem som håner deg, falt på meg. 4 Og alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha håp ved det tålmodet og den trøsten som Skriftene gir. 5 Må så tålmodets og trøstens Gud gi dere å ha ett sinn innbyrdes, etter Jesu Kristi forbilde, 6 for at dere samstemmig og med én munn kan prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far.

7 Ta dere derfor av hverandre, likesom også Kristus tok seg av oss, til Guds ære.

Luk 2,40–52

40 Men barnet vokste og ble sterkt, han ble fylt av visdom, og Guds velbehag var over ham.

41 Hvert år dro foreldrene hans til Jerusalem til påskefesten. 42 Og da han var tolv år gammel, dro de dit opp, som skikken var ved høytiden. 43 Og da de hadde vært der disse dagene til ende og de dro hjem igjen, ble barnet Jesus tilbake i Jerusalem, og foreldrene hans visste det ikke. 44 Men da de trodde at han var i reisefølget, gikk de en dagsreise fram og lette etter ham blant slektninger og kjente. 45 Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem og lette etter ham. 46 Og det skjedde etter tre dager at de fant ham i templet. Der satt han midt blant lærerne og hørte på dem og spurte dem. 47 Og alle som hørte ham, var forundret over hans forstand og over de svarene han ga. 48 Da de så ham, ble de forundret, og hans mor sa: Barn, hvorfor gjorde du dette mot oss? Se, din far og jeg har engstet oss og lett etter deg. 49 Og han sa til dem: Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus? 50 Men de forsto ikke det ordet han talte til dem. 51 Så gikk han med dem og kom til Nasaret, og han var lydig mot dem. Men hans mor gjemte alle disse ordene i sitt hjerte. 52 Og Jesus gikk fram i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker.

Gresk tekst er under arbeid og kommer snart.