Lesetekst 1: Jes 51,4–8
4 Hør på meg, mitt folk! Vend øret til meg, du min menighet! For lov skal gå ut fra meg, og min rett vil jeg sette til et lys for folkene. 5 Min rettferdighet er nær, min frelse bryter fram. Mine armer skal hjelpe folkene til rett. Til meg skal fjerne kyster sette sitt håp, og de skal vente på min arm. 6 Løft deres øyne til himmelen, og se på jorden her nede! For himmelen skal forsvinne som røk, og jorden skal eldes som et klede. De som bor på den, skal dø som mygg. Men min frelse skal vare til evig tid, og min rettferdighet skal ikke brytes. 7 Hør på meg, dere som kjenner rettferdighet, du folk som har min lov i ditt hjerte! Frykt ikke for menneskers hån, og vær ikke redd for deres spottende ord. 8 For møll skal fortære dem som et klesplagg, og makk skal fortære dem som ull. Men min rettferdighet skal vare til evig tid, og min frelse fra slekt til slekt.
Lesetekst 2: 2 Kor 4,1–6
1 Derfor, da vi har denne tjenesten, i og med at vi har fått miskunn, mister vi ikke motet. 2 Vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke fram med list. Heller ikke forfalsker vi Guds ord, men ved å legge sannheten åpent fram, anbefaler vi oss for Guds åsyn til alle menneskers samvittighet. 3 Er så vårt evangelium likevel skjult, da er det for dem som går fortapt, det er skjult. 4 For denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde. 5 For vi forkynner ikke oss selv, men Kristus Jesus som Herre, oss selv derimot som tjenere for dere for Jesu skyld. 6 For Gud, som bød at lys skulle skinne fram i mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse fram.
Evangelietekst: Joh 12,42–50 (Joh 12,42–47)
42 Likevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene. Men for fariseernes skyld bekjente de det ikke, for at de ikke skulle bli utstøtt av synagogen. 43 For de ville heller ha ære av mennesker enn ære av Gud.
44 Men Jesus ropte og sa: Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. 45 Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg. 46 Jeg er kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørket. 47 Om noen hører mine ord og ikke tar vare på dem, så dømmer ikke jeg ham. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden. 48 Den som forkaster meg og ikke tar imot mine ord, han har den som dømmer ham: Det ordet jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag. 49 For jeg har ikke talt av meg selv. Men Faderen, som har sendt meg, han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale. 50 Og jeg vet at hans bud er evig liv. Det som jeg da taler, det taler jeg slik som Faderen har sagt meg.
42 Ὅμως μέντοι καὶ ἐκ τῶν ἀρχόντων πολλοὶ ἐπίστευσαν εἰς αὐτόν· ἀλλὰ διὰ τοὺς Φαρισαίους οὐχ ὡμολόγουν, ἵνα μὴ ἀποσυνάγωγοι γένωνται. 43 Ἠγάπησαν γὰρ τὴν δόξαν τῶν ἀνθρώπων μᾶλλον ἤπερ τὴν δόξαν τοῦ θεοῦ.
44 Ἰησοῦς δὲ ἔκραξεν καὶ εἶπεν, Ὁ πιστεύων εἰς ἐμέ, οὐ πιστεύει εἰς ἐμέ, ἀλλʼN εἰς τὸν πέμψαντά με· 45 καὶ ὁ θεωρῶν ἐμέ, θεωρεῖ τὸν πέμψαντά με. 46 Ἐγὼ φῶς εἰς τὸν κόσμον ἐλήλυθα, ἵνα πᾶς ὁ πιστεύων εἰς ἐμέ, ἐν τῇ σκοτίᾳ μὴ μείνῃ. 47 Καὶ ἐάν τίς μου ἀκούσῃ τῶν ῥημάτων καὶ μὴ πιστεύσῃ,N ἐγὼ οὐ κρίνω αὐτόν· οὐ γὰρ ἦλθον ἵνα κρίνω τὸν κόσμον, ἀλλʼ ἵνα σώσω τὸν κόσμον. 48 Ὁ ἀθετῶν ἐμὲ καὶ μὴ λαμβάνων τὰ ῥήματά μου, ἔχει τὸν κρίνοντα αὐτόν· ὁ λόγος ὃν ἐλάλησα, ἐκεῖνος κρινεῖ αὐτὸν ἐν τῇ ἐσχάτῃ ἡμέρᾳ. 49 Ὅτι ἐγὼ ἐξ ἐμαυτοῦ οὐκ ἐλάλησα· ἀλλʼ ὁ πέμψας με πατήρ, αὐτός μοι ἐντολὴν ἔδωκεν,N τί εἴπω καὶ τί λαλήσω. 50 Καὶ οἶδα ὅτι ἡ ἐντολὴ αὐτοῦ ζωὴ αἰώνιός ἐστιν· ἃ οὖν λαλῶN ἐγώ, καθὼς εἴρηκέν μοι ὁ πατήρ, οὕτως λαλῶ.
NVariant with NA/UBS: ἀλλʼ ♦ ἀλλὰ NVariant with NA/UBS: πιστεύσῃ ♦ φυλάξῃ NVariant with NA/UBS: ἔδωκεν ♦ δέδωκεν NVariant with NA/UBS: λαλῶ ἐγώ ♦ ἐγὼ λαλῶ
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Alvoret i å forkaste Jesus (12,37–50)
Johannes er nå nådd frem til slutten på den første halvdelen av sin bok, den som handler om Menneskesønnens tegn. Han har skildret hvordan Jesus ble sendt av Gud, hvordan han trådte frem med mektige gjerninger og med et avgjørende budskap – og ble forkastet. «Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham.» Dermed er det slutt på Jesu offentlige virksomhet. Det gjenstår for Johannes bare å gi oss avslutningen, et tragisk bilde av et forstokket folk og et alvorsord fra ham som ble forsmådd.
Hvorfor gikk det som det gikk? I urkristendommen visste de at det hang sammen med en forherdelsesdom av det slaget som Gud i gamle tider hadde felt over sitt ubotferdige folk. Da Jesaja ble kalt til profet og sendt til sine egne, visste Gud på forhånd hvordan det ville gå. Folket ville bare bli hardere og blindere. Slik virker nemlig Guds ord når man viser det fra seg. Jesaja skulle kalle til bot og si til sitt folk at blodrøde synder kunne bli hvite som snø. Men folket sa nei, og dermed ble profetens oppdrag faktisk å gjøre folkets hjerte sløvt, og kline til øynene deres (Jes 6,10). Dette var et ord som man helst unngikk å sitere i Israel. Men Jesus gjengir det. Og her henter Johannes det frem som en forklaring på jødenes underlige blindhet. Enda de hadde fått se så mange tegn, trodde de ikke. Han, likesom Paulus, har lagt merke til at denne blindheten og vantroen er omtalt nettopp i profetien om Herrens lidende tjener (Jes 53,1). Jesus, likesom Jesaja, skulle gå til et ubotferdig folk som bare gjorde seg hardere og hardere. At «hans egne» fikk evangeliet tilbudt, betydde en dom. Gud bød dem sin nåde, og med det forstokket han hjertene deres. Det er ikke Guds ønske at noen skal gå fortapt. Men vantroen bærer sin egen dom med seg. Man blir hardere og blindere, og det nettopp gjennom evangeliet. Det var dette som hendte med jødene. Derfor kunne de ikke tro. Johannes mener ikke at dette er noen unnskyldning. Det er likevel en forklaring: Skylden lå hos dem selv. Allerede Jesaja visste det. Han hadde sett Kristi herlighet. Det Johannes mener er at da Jesaja så Gud, den tre ganger hellige, da så han også Kristus.
Så avslutter Johannes med noen ord av Jesus, uten å nevne når eller hvor de har vært fremsagt. Som vanlig er det bare innholdet som interesserer ham. Det dreier seg om det uendelige alvoret som ligger i å handle som jødene og forkaste Guds sønn. Det strekker ikke til at man i all stillhet gir ham sin anerkjennelse, slik flere av rådsherrene gjorde. Overfor Kristus avgjør vi om vi er for eller mot Gud. For her er det Gud som taler. Hånden hans er utstrakt, og man kan gripe den eller vise den fra seg. Tilbudet fra Gud kommer gjennom Kristi ord. Viser man det fra seg, har man sagt nei til det som Ordet lover, og da får man det samme Ordet som dommer over seg. Kristus kom for å frelse, ikke for å dømme. Men siden frelsen er en virkelighet, noe som må skje med et menneske, men ikke skjer automatisk, blir dommen uunngåelig dersom man viser denne frelsen fra seg. Dommen og mørket fantes allerede før evangeliet og lyset kom: «Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset» (3,19).
Med dette alvorsordet slutter altså den første delen av Johannesevangeliet. Og som alltid taler Johannes om noe som gjelder her og nå, noe som hver tid på nytt trenger å høre, siden evangeliet stiller hver ny generasjon innfor det samme avgjørende valget som jødene en gang fikk.