Lesetekst 1: 2 Mos 34,27–35
27 Og Herren sa til Moses: Skriv nå du opp alle disse ordene! For etter disse ordene har jeg gjort en pakt med deg og med Israel. 28 Og han var der hos Herren i førti dager og førti netter uten å ete brød og uten å drikke vann. Og han skrev på tavlene paktens ord, de ti ord. 29 Så gikk Moses ned fra Sinai berg, og da han gikk ned fra fjellet, hadde han vitnesbyrdets to tavler i hånden. Men Moses visste ikke at hans ansiktshud skinte fordi han hadde talt med ham. 30 Og Aron og alle Israels barn så at huden på Moses’ ansikt skinte, og de fryktet for å komme nær til ham. 31 Men Moses kalte på dem, og da vendte Aron og alle menighetens høvdinger tilbake til ham. Og Moses talte til dem. 32 Deretter kom alle Israels barn borttil. Og han la fram for dem alle de budene som Herren hadde gitt ham på Sinai berg. 33 Og da Moses var ferdig med å tale til dem, la han et dekke over ansiktet. 34 Men når Moses gikk inn for Herrens åsyn for å tale med ham, tok han dekket bort, til han gikk ut igjen. Og når han kom ut, talte han til Israels barn om det som var blitt sagt ham. 35 Da så Israels barn at huden på Moses’ ansikt skinte. Og Moses la igjen dekket over ansiktet, til han gikk inn igjen for å tale med ham.
Lesetekst 2: 2 Kor 3,(4)12–18 (2 Kor 3,12–18)
4 En slik tillit har vi til Gud ved Kristus. 12 Da vi altså har et slikt håp, går vi fram med stor frimodighet. 13 Vi gjør ikke som Moses, som la et dekke over ansiktet, for at Israels barn ikke skulle se slutten på det som svant. 14 Men deres sinn er blitt forherdet. For helt til denne dag blir det samme dekket liggende når de leser den gamle pakt, og det blir ikke tatt bort. For det er bare i Kristus det blir fjernet. 15 Helt til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses blir lest. 16 Men når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort. 17 Men Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er frihet. 18 Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bildet, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.
Evangelietekst: Luk 9,28–36
28 Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, skjedde det at han tok med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. 29 Og mens han ba, ble hans ansikt annerledes å se til, og klærne hans ble skinnende hvite. 30 Og se, to menn samtalte med ham. Det var Moses og Elia. 31 De viste seg i herlighet og talte om hans bortgang, som han skulle fullbyrde i Jerusalem. 32 Peter og de som var med ham, var tynget av søvn. Men da de ble fullt våkne, så de hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. 33 Og det skjedde, idet mennene skulle skilles fra ham, at Peter sa til Jesus: Mester, det er godt at vi er her! La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia. – Han visste ikke hva han sa. 34 Mens han talte, kom det en sky og overskygget dem, og de ble forferdet da de kom inn i skyen. 35 Og det kom en røst ut fra skyen: Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham! 36 Da røsten kom, så de ingen uten Jesus alene. – De tidde stille og fortalte ingen i de dager noe av det de hadde sett.
28 Ἐγένετο δὲ μετὰ τοὺς λόγους τούτους ὡσεὶ ἡμέραι ὀκτώ, καὶN παραλαβὼν Πέτρον καὶ Ἰωάννην καὶ Ἰάκωβον, ἀνέβη εἰς τὸ ὄρος προσεύξασθαι. 29 Καὶ ἐγένετο, ἐν τῷ προσεύχεσθαι αὐτόν, τὸ εἶδος τοῦ προσώπου αὐτοῦ ἕτερον, καὶ ὁ ἱματισμὸς αὐτοῦ λευκὸς ἐξαστράπτων. 30 Καὶ ἰδού, ἄνδρες δύο συνελάλουν αὐτῷ, οἵτινες ἦσαν ΜωσῆςN καὶ Ἠλίας, 31 οἳ ὀφθέντες ἐν δόξῃ ἔλεγον τὴν ἔξοδον αὐτοῦ ἣν ἔμελλενN πληροῦν ἐν Ἱερουσαλήμ. 32 Ὁ δὲ Πέτρος καὶ οἱ σὺν αὐτῷ ἦσαν βεβαρημένοι ὕπνῳ· διαγρηγορήσαντες δὲ εἶδον τὴν δόξαν αὐτοῦ, καὶ τοὺς δύο ἄνδρας τοὺς συνεστῶτας αὐτῷ. 33 Καὶ ἐγένετο, ἐν τῷ διαχωρίζεσθαι αὐτοὺς ἀπʼ αὐτοῦ, εἶπεν ΠέτροςN πρὸς τὸν Ἰησοῦν, Ἐπιστάτα, καλόν ἐστιν ἡμᾶς ὧδε εἶναι· καὶ ποιήσωμεν σκηνὰς τρεῖς, μίαν σοί, καὶ μίαν Μωσῇ,BN καὶ μίαν Ἠλίᾳ· μὴ εἰδὼς ὃ λέγει. 34 Ταῦτα δὲ αὐτοῦ λέγοντος, ἐγένετο νεφέλη καὶ ἐπεσκίασενN αὐτούς· ἐφοβήθησαν δὲ ἐν τῷ ἐκείνουςN εἰσελθεῖν εἰς τὴν νεφέλην. 35 Καὶ φωνὴ ἐγένετο ἐκ τῆς νεφέλης, λέγουσα, Οὗτός ἐστιν ὁ υἱός μου ὁ ἀγαπητός·N αὐτοῦ ἀκούετε. 36 Καὶ ἐν τῷ γενέσθαι τὴν φωνήν, εὑρέθη ὁN Ἰησοῦς μόνος. Καὶ αὐτοὶ ἐσίγησαν, καὶ οὐδενὶ ἀπήγγειλαν ἐν ἐκείναις ταῖς ἡμέραις οὐδὲν ὧν ἑώρακασιν.N
NVariant with NA/UBS: καὶ παραλαβὼν ♦ [καὶ] παραλαβὼν NVariant with NA/UBS: Μωσῆς ♦ Μωϋσῆς NVariant with NA/UBS: ἔμελλεν ♦ ἤμελλεν NVariant with NA/UBS: Πέτρος ♦ ὁ Πέτρος BVariant with other Byzantine MSS: Μωσῇ ♦ Μωσεῖ NVariant with NA/UBS: Μωσῇ ♦ Μωϋσεῖ NVariant with NA/UBS: ἐπεσκίασεν ♦ ἐπεσκίαζεν NVariant with NA/UBS: ἐκείνους εἰσελθεῖν ♦ εἰσελθεῖν αὐτοὺς NVariant with NA/UBS: ἀγαπητός ♦ ἐκλελεγμένος NVariant with NA/UBS: ὁ ♦ – NVariant with NA/UBS: ἑώρακασιν ♦ ἑώρακαν
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Disiplene får se Jesu herlighet (9,28–36)
Lukas forteller stort sett det samme som Markus, og som regel gjør han det i samme rekkefølge som ham. Likevel bruker han andre ord. Mange ganger kan det komme av hans greske stilfølelse. Men ofte er hans språk farget av hans jødiske bakgrunn – ikke sjelden på en ganske ulitterært måte. Det er derfor sannsynlig at han følger den utforming av evangeliet som han lærte seg da han var Paulus’ medarbeider. Ingen kan ta feil av at det dreier seg om den samme apostoliske paradosis, den som de andre synoptikerne gjengir. Samtidig er det her en rekke selvstendige opplysninger og detaljer som beriker vår kunnskap.
Det gjelder også fortellingen om Kristi forklarelse. Lukas nevner Johannes før Jakob (her som i 8,51). Det kan komme av at Lukas kjente Johannes personlig, mens Jakob hadde lidd martyrdøden allerede på begynnelsen av 40-tallet. Det hører også med til særtrekkene at Jesus bad på fjellet, at disiplene sov og at Moses og Elias talte med Jesus om det som skulle skje i Jerusalem. Men hendelsens innhold er åpenbart det samme: De tre som var blitt utvalgt – de samme som han tok med seg til Jairus’ hus og i Getsemane – fikk en bekreftelse på det de hadde sett og forstått under sine vandringer. Paulus har uttrykt det med ordene om at hele guddommens fylde bodde legemlig i Jesus. Hans hemmelighet var at han hadde kommet fra Faderen og hadde del i hans vesen.
Men det var ikke bare det guddommelige hos Jesus som ble bekreftet. Det var også det urimelige som han hadde talt om: At han måtte gå til Jerusalem for å lide og dø. Det hørte med til hans kall som Guds Sønn. Når røsten fra skyen kaller ham ”den utvalgte”, er uttrykket hentet fra et velkjent vers hos Jesaja (42,1), fra et av avsnittene om herrens lidende tjener. Jesus var utvalgt til å bli den som skulle gi sitt liv som løsepenge for mange.
De ”fortalte ingen i de dager noe av det de hadde sett”. Hvem ville vel ha trodd dem? Ifølge de andre synoptikerne forbød Jesus dem å si noe. De som hadde trodd da de møtte Gud og hans Ord i ringhetens skikkelse, de kunne nå få se hans herlighet. De som ikke trodde ville det ikke ha hjulpet å høre om forklarelsen på fjellet.