Lesetekst 1: Salme 110,1–4 (Salme 110,1–3)
Av David. En salme. Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!2 Din makts kongestav skal Herren rekke ut fra Sion: Hersk midt iblant dine fiender!3 Ditt folk møter villig fram på ditt veldes dag. I hellig skrud kommer din ungdom til deg, som dugg ut av morgenrødens skjød.4 Herren har sverget, og han skal ikke angre det: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.
eller Apg 1,1–11
Den første boken skrev jeg, Teofilus, om alt det som Jesus begynte med både å gjøre og å lære,2 inntil den dagen da han ble tatt opp til himmelen, etter at han ved Den Hellige Ånd hadde gitt sine befalinger til de apostlene han hadde utvalgt.3 For dem fremstilte han seg levende med mange beviser, etter at han hadde lidd. I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til.4 Da han var sammen med dem, bød han dem at de ikke skulle forlate Jerusalem, men vente på det som Faderen hadde lovt, det som dere, sa han, har hørt om av meg.5 For Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd ikke mange dager heretter.6 De som nå var kommet sammen, spurte ham og sa: Herre, er det på den tiden du vil gjenreise riket for Israel?7 Han sa til dem: Det er ikke deres sak å vite tider eller timer som Faderen har fastsatt av sin egen makt.8 Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.9 Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra øynene deres.10 Mens de sto der og stirret opp mot himmelen idet han for bort, se, da sto to menn i hvite klær hos dem,11 og de sa: Galileiske menn! Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus, som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen!
Lesetekst 2: Ef 4,1–10 (Ef 4,7–10)
Jeg formaner dere altså, jeg som er en fange for Herrens skyld, at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med,2 med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet,3 og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd.4 Det er ett legeme og én Ånd, likesom dere òg ble kalt med ett håp i deres kall.5 Det er én Herre, én tro, én dåp,6 én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.7 Men til hver enkelt av oss ble nåden gitt etter det mål som Kristi gave tilmåles med.8 Derfor sier Skriften: Han for opp i det høye og bortførte fanger, han ga menneskene gaver.9 Men dette: Han for opp! – hva er det uten at han først steg ned til jordens lavere deler?10 Han som steg ned, er den samme som for opp over alle himler for å fylle alt.
Evangelietekst: Mark 16,15–20 (Mark 16,19–20)
Og han sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!16 Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.17 Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med nye tungemål.18 De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.19 Så ble Herren Jesus, etter at han hadde talt dette til dem, tatt opp til himmelen, og han satte seg ved Guds høyre hånd.20 Men de gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegnene som fulgte med.
15 Καὶ εἶπεν αὐτοῖς, Πορευθέντες εἰς τὸν κόσμον ἅπαντα, κηρύξατε τὸ εὐαγγέλιον πάσῃ τῇ κτίσει. 16 Ὁ πιστεύσας καὶ βαπτισθεὶς σωθήσεται· ὁ δὲ ἀπιστήσας κατακριθήσεται. 17 Σημεῖα δὲ τοῖς πιστεύσασιν ταῦτα παρακολουθήσει· ἐν τῷ ὀνόματί μου δαιμόνια ἐκβαλοῦσιν· γλώσσαις λαλήσουσιν καιναῖς· 18 ὄφειςN ἀροῦσιν· κἂν θανάσιμόν τι πίωσιν, οὐ μὴ αὐτοὺς βλάψῃ· ἐπὶ ἀρρώστους χεῖρας ἐπιθήσουσιν, καὶ καλῶς ἕξουσιν.
19 Ὁ μὲν οὖν κύριος,N μετὰ τὸ λαλῆσαι αὐτοῖς, ἀνελήφθηN εἰς τὸν οὐρανόν, καὶ ἐκάθισεν ἐκ δεξιῶν τοῦ θεοῦ. 20 Ἐκεῖνοι δὲ ἐξελθόντες ἐκήρυξαν πανταχοῦ, τοῦ κυρίου συνεργοῦντος, καὶ τὸν λόγον βεβαιοῦντος διὰ τῶν ἐπακολουθούντων σημείων. Ἀμήν.N
NVariant with NA/UBS: ὄφεις ♦ [καὶ ἐν ταῖς χερσὶν] ὄφεις NVariant with NA/UBS: κύριος ♦ κύριος Ἰησοῦς NVariant with NA/UBS: ἀνελήφθη ♦ ἀνελήμφθη NVariant with NA/UBS: σημείων. Ἀμήν ♦ σημείων.]]
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Tillegget til Markus (16,9–20)
Dette tillegget, som ennå på 300-tallet manglet i de fleste håndskrifter, må ha eksistert allerede på 100-tallet. Det siteres av kirkefaderen Ireneus (død ca. 185). Det synes å ha blitt skrevet av en som har villet lage et sammendrag av oppstandelsesfortellingene i de andre evangeliene. Johannes kan ha fortalt ham at Maria Magdalena var den første som fikk se Den oppstandne. Siden siktes det åpenbart til fortellingen om disiplene på veien til Emmaus; denne beretningen finnes bare hos Lukas. Han sier imidlertid ikke at de to ble møtt av vantro da de kom tilbake til Jerusalem. Tvert om fikk de høre at Jesus virkelig var oppstått. Opplysningen om hvordan Jesus kommer til de elleve på kvelden kan være hentet fra Lukas eller Johannes. Men det som senere sies om Jesu misjonsbefaling har snarere Matteus som kilde. Det er imidlertid flere små avvik som tyder på at forfatteren snarere har øst av sin hukommelse og av den muntlige undervisningen han kjente til. Det gjelder spesielt de ord av Jesus som han gjengir til slutt. De handler om de tegn som skal følge dem som tror. Jesus gav sine apostler makt til å drive ut onde ånder, helbrede syke og å ”nedkjempe fiendens hærmakt”. Men vi har ingen ord av Jesus som forteller om tungetale eller beskyttelse mot dødelig gift i våre evangelier.
Her tales det om dåpen. Ordrett oversatt lyder det: ”Den troende og døpte skal bli frelst.” Med ”troende” menes – det viser den greske verbformen – en som har kommet til tro (og som selvfølgelig har forblitt i troen). På samme måte betyr ”døpt” en som på en ikke nærmere bestemt måte har blitt døpt. Som vår nåværende kirkebibel kan vi oversette med ”den som tror og blir døpt”. Samtidig må vi ha klart for oss at det ikke er tale om noe som skal skje i en viss rekkefølge. Det er tale om to vilkår for frelsen. Både troen og dåpen er nødvendig.
De ”tegn” som skal følge den som tror er å forstå som under. Et ”tegn” er ikke et tegn på at troen er der, slik at man kan trekke den konklusjon at troen mangler hvis ikke disse tegnene viser seg. Det er tale om under som skjer der mennesker har fått gaven til å ”utføre undergjerninger” (1. Kor 12,10).
Den ”uekte” avslutningen hos Markus er altså sannsynligvis et vitnesbyrd om hva som ble undervist og trodd i den etter-apostoliske kirke. Nettopp gjennom dette får vi her en passende sluttvignett til Markusevangeliet. Verket har gått videre. Evangeliet gjenlyder i hele verden. Den unge kirken kan bevitne at Herren virkelig har bekreftet sitt ord ved mektige gjerninger og ved en fremgang som motstanderne aldri kunne ant ville komme. Og samtidig ser vi hvor uforlignelig den klassiske tiden var, da apostlene levde og virket under inntrykk av Mesteren selv. Her i avslutningen taler en mann som har lest og lært hva andre har sagt om Jesus. Markusevangeliet preges fremdeles av et øyenvitnes fortellinger. Vi hører et av dem tale slik Johannes sier i sitt første brev: ’… det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi skuet og våre hender tok på, det forkynner vi.’