Kristi himmelfartsdag (II)

Ukategorisert

Dan 7,13–14

13 Fremdeles så jeg i mine nattlige syner, og se – en som lignet en menneskesønn kom med himmelens skyer. Han kom bort til den gamle av dager og ble ført fram for ham.

14 Og det ble gitt ham herredømme, ære og rike, så at alle folk, ætter og tungemål, skulle tjene ham. Hans herredømme er et evig herredømme som ikke forgår, og hans rike er et rike som aldri går til grunne.

eller Apg 1,1–11

1 Den første boken skrev jeg, Teofilus, om alt det som Jesus begynte med både å gjøre og å lære, 2 inntil den dagen da han ble tatt opp til himmelen, etter at han ved Den Hellige Ånd hadde gitt sine befalinger til de apostlene han hadde utvalgt. 3 For dem fremstilte han seg levende med mange beviser, etter at han hadde lidd. I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til. 4 Da han var sammen med dem, bød han dem at de ikke skulle forlate Jerusalem, men vente på det som Faderen hadde lovt, det som dere, sa han, har hørt om av meg. 5 For Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd ikke mange dager heretter. 6 De som nå var kommet sammen, spurte ham og sa: Herre, er det på den tiden du vil gjenreise riket for Israel? 7 Han sa til dem: Det er ikke deres sak å vite tider eller timer som Faderen har fastsatt av sin egen makt. 8 Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende. 9 Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra øynene deres. 10 Mens de sto der og stirret opp mot himmelen idet han for bort, se, da sto to menn i hvite klær hos dem, 11 og de sa: Galileiske menn! Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus, som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen!

Rom 10,6–10

6 Men rettferdigheten av tro sier: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen? – det vil si, for å hente Kristus ned. 7 Eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? – det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde. 8 Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner. 9 For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du bli frelst. 10 Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.

Luk 24,46–53

46 Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias måtte lide og stå opp fra de døde den tredje dagen, 47 og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. 48 Dere er vitner om dette. 49 Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir ikledd kraft fra det høye.

50 Han førte dem ut imot Betania, og han løftet sine hender og velsignet dem. 51 Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble tatt opp til himmelen. 52 Og de falt ned og tilba ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede. 53 Og de var alltid i templet og lovet og priste Gud.

46 καὶ εἶπεν αὐτοῖς ὅτι Οὕτως γέγραπται, καὶN οὕτως ἔδει παθεῖν τὸν χριστόν, καὶ ἀναστῆναι ἐκ νεκρῶν τῇ τρίτῃ ἡμέρᾳ, 47 καὶ κηρυχθῆναι ἐπὶ τῷ ὀνόματι αὐτοῦ μετάνοιαν καὶN ἄφεσιν ἁμαρτιῶν εἰς πάντα τὰ ἔθνη, ἀρξάμενονN ἀπὸ Ἱερουσαλήμ. 48 Ὑμεῖς δέN ἐστε μάρτυρες τούτων. 49 Καὶ ἰδού,N ἐγὼ ἀποστέλλω τὴν ἐπαγγελίαν τοῦ πατρός μου ἐφʼ ὑμᾶς· ὑμεῖς δὲ καθίσατε ἐν τῇ πόλει Ἱερουσαλήμ,N ἕως οὗ ἐνδύσησθε δύναμινN ἐξ ὕψους.

50 Ἐξήγαγεν δὲ αὐτοὺς ἔξωN ἕως εἰς Βηθανίαν· καὶ ἐπάρας τὰς χεῖρας αὐτοῦ εὐλόγησεν αὐτούς. 51 Καὶ ἐγένετο ἐν τῷ εὐλογεῖν αὐτὸν αὐτούς, διέστη ἀπʼ αὐτῶν, καὶ ἀνεφέρετο εἰς τὸν οὐρανόν. 52 Καὶ αὐτοὶ προσκυνήσαντες αὐτόν, ὑπέστρεψαν εἰς Ἱερουσαλὴμ μετὰ χαρᾶς μεγάλης·

NVariant with NA/UBS: καὶ οὕτως ἔδει ♦ – NVariant with NA/UBS: καὶ ἄφεσιν ♦ εἰς ἄφεσιν NVariant with NA/UBS: ἀρξάμενον ♦ ἀρξάμενοι NVariant with NA/UBS: δέ ἐστε ♦ – NVariant with NA/UBS: ἰδού ♦ [ἰδοὺ] NVariant with NA/UBS: Ἱερουσαλήμ ♦ – NVariant with NA/UBS: δύναμιν ἐξ ὕψους ♦ ἐξ ὕψους δύναμιν NVariant with NA/UBS: ἔξω ἕως εἰς ♦ [ἔξω] ἕως πρὸς

Kommentar til evangelieteksten

av Bo Giertz.

Den oppstandne forklarer Skriften (24,44–49)

Alt det Lukas forteller om den oppstandne foregår i Jerusalem eller traktene der omkring. Matteus taler derimot om Galilea, og Johannes bekrefter begge tradisjonene. Hadde vi bare  Lukasevangeliet, kunne vi tro at Jesus etter å ha talt til disiplene – på påskedagskvelden? – like etter ble tatt opp til himmelen. Men nå sier Lukas i Apostlenes gjerninger at det dreide seg om en periode på 40 dager; i denne tiden ”talte [han] om det som hører Guds rike til”.  Det Lukas sier i slutten av sitt evangelium må nok oppfattes som et sammendrag av det disiplene kom til å lære gjennom oppstandelsen.

            Først var det et nytt syn på Skriften. Han ”åpnet … deres forstand” slik at de kunne lese Det gamle testamente i lys av det som nå hadde hendt. Skriften hadde gått i oppfyllelse,  og nå kunne man forstå den bedre. Jesus selv hadde under sin levetid sett sin vei tegnet der: gjennom lidelse til herlighet. Men disiplene hadde ikke forstått ham. Nå kunne de se hva han mente. Dette er den kristne måten å lese Det gamle testamente på: å se at det er fullt av antydninger og forbilder som peker frem mot Kristus; de blir forståelige først når man ser hvordan de blir oppfylt i tidens fylde. Igjen fremholdes det at det gjelder hele Skriften: både loven (Mosebøkene), profetene (til dem regnet man også slike bøker som Samuels – og Kongebøkene) og Salmene. Disse bøkene står her som representanter for resten, det man kalte ”Skriftene” (et ord som brukes i v 27). Hele Skriften vitnet om Kristus.

            Men oppstandelsen betydde noe mer. Nå som disiplene kunne forstå Skriften rett, visste de at det som hadde hendt, gjaldt alle folkeslag på jorden. De visste også at det var deres  oppgave å forkynne om det, først og fremst i Jerusalem, nettopp i den byen som hadde  forkastet og drept deres Herre. Deretter skulle de forkynne for alle folkeslag. Det Gud hadde gjort i gammeltestamentlig tid skulle nå få sin fortsettelse i forkynnelsen om Jesus Kristus.

            Vi fikk enda en følge av oppstandelsen. Nå skulle Ånden komme. Disiplene skulle bli i Jerusalem for en tid. Senere skulle de bli ”ikledd kraft fra det høye”. Jesus skulle sende det som Faderen hadde lovet. Ordrett står det: ”min Fars løfte”. Det er tydelig at Jesus mener Den Hellige Ånd. Igjen sier Lukas det samme som Johannes.

Jesus velsigner sine og forlater dem (24,50–53)

Jesus fører sine disipler ut til Oljeberget. Ifølge det Lukas sier i Apostlenes gjerninger (1,3)  skjedde det førti dager etter påske. Der velsigner han dem. Mens han gjør det, skilles han fra dem. Det hadde hendt tidligere, men denne gangen skjedde det på en måte som gjorde dem sikre på at han var blitt ”tatt opp til himmelen”. De skulle ikke få se ham mer. Men det fylte dem ikke med savn og en følelse av å være forlatt. Tvert imot: de ’vendte tilbake til Jerusalem med stor glede’. De visste at han stadig var med dem og skulle lede dem; det skulle han gjøre på en ny måte og med en kraft som skulle gjøre det umulige mulig. Her sies for første gang at de ”tilbad ham”. Det hadde de ikke gjort tidligere, men nå var det helt naturlig. Han var deres himmelske Herre.

            Ordene ”ble tatt opp til himmelen” forekommer ikke i et par håndskrifter. Likevel er ordene godt bevitnet, og de forutsettes av sammenhengen. Uten dem blir fortsettelsen  uforståelig. Det var dette faktum som utløste disiplenes glede og tillit.

            Inntil videre oppholdt de seg nå i templet. De ventet på noe nytt som måtte komme.  Det forteller Lukas om i andre delen av sitt verk.