Lesetekst 1: 1 Sam 2,1–10 (1 Sam 2,1–9)
1 Og Hanna ba og sa: Mitt hjerte fryder seg i Herren! Høyt er mitt horn i Herren, vidt opplatt er min munn mot mine fiender, for jeg gleder meg over din frelse. 2 Ingen er hellig som Herren. For det er ingen uten deg, det er ingen klippe som vår Gud. 3 Tal ikke så mange høye ord! La ikke frekke ord gå ut av deres munn! For en allvitende Gud er Herren, og han prøver alle gjerninger. 4 Kjempenes bue blir brutt, og de som snubler, binder om seg med kraft. 5 De mette lar seg leie for brød, og de hungrige hører opp å hungre. Hun som var ufruktbar, føder sju barn, mens den som er rik på sønner, visner bort. 6 Herren tar liv og gir liv, han fører ned i dødsriket og fører opp derfra. 7 Herren gjør fattig og han gjør rik. Han nedtrykker og han opphøyer. 8 Han reiser den ringe av støvet. Han løfter den fattige opp av smusset for å sette ham hos fyrster og gi ham et ærefullt sete. Jordens støtter hører Herren til, på dem har han bygd jorderike. 9 Han verner sine frommes føtter, men ugudelige går til grunne i mørket. For ikke ved kraft er mannen sterk. 10 Hver den som strider mot Herren, skal bli forferdet, han lar det tordne i himmelen over ham. Herren dømmer jordens ender. Han vil gi sin konge styrke og opphøye sin salvedes horn.
eller Apg 1,1–11
1 Den første boken skrev jeg, Teofilus, om alt det som Jesus begynte med både å gjøre og å lære, 2 inntil den dagen da han ble tatt opp til himmelen, etter at han ved Den Hellige Ånd hadde gitt sine befalinger til de apostlene han hadde utvalgt. 3 For dem fremstilte han seg levende med mange beviser, etter at han hadde lidd. I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til. 4 Da han var sammen med dem, bød han dem at de ikke skulle forlate Jerusalem, men vente på det som Faderen hadde lovt, det som dere, sa han, har hørt om av meg. 5 For Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd ikke mange dager heretter. 6 De som nå var kommet sammen, spurte ham og sa: Herre, er det på den tiden du vil gjenreise riket for Israel? 7 Han sa til dem: Det er ikke deres sak å vite tider eller timer som Faderen har fastsatt av sin egen makt. 8 Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende. 9 Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra øynene deres. 10 Mens de sto der og stirret opp mot himmelen idet han for bort, se, da sto to menn i hvite klær hos dem, 11 og de sa: Galileiske menn! Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus, som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen!
Lesetekst 2: Ef 1,15–23 (Ef 1,17–23)
15 Derfor, etter at jeg har hørt om deres tro på Herren Jesus, og om deres kjærlighet til alle de hellige, 16 holder jeg ikke opp med å takke Gud for dere når jeg minnes dere i bønnene mine. 17 Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, 18 og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige, 19 og hvor overveldende stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft. 20 Det var denne han viste på Kristus da han reiste ham opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, 21 over all makt og myndighet, over alt velde og herredømme og over hvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende. 22 Alt la han under hans føtter, og ga ham som hode over alle ting til menigheten, 23 som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle.
Evangelietekst: Joh 17,1–5
1 Dette talte Jesus, og han løftet sine øyne mot himmelen og sa: Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn for at din Sønn kan herliggjøre deg, 2 likesom du har gitt ham makt over alt kjød, for at han skal gi evig liv til alle dem som du har gitt ham. 3 Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus. 4 Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre. 5 Og nå, herliggjør du meg, Far, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden ble til!
Ταῦτα ἐλάλησεν ὁN Ἰησοῦς, καὶ ἐπῆρεν τοὺς ὀφθαλμοὺς αὐτοῦ εἰς τὸν οὐρανόν, καὶN εἶπεν, Πάτερ, ἐλήλυθεν ἡ ὥρα· δόξασόν σου τὸν υἱόν, ἵνα καὶN ὁ υἱός σου δοξάσῃ σε· 2 καθὼς ἔδωκας αὐτῷ ἐξουσίαν πάσης σαρκός, ἵνα πᾶν ὃ δέδωκας αὐτῷ, δώσειN αὐτοῖς ζωὴν αἰώνιον. 3 Αὕτη δέ ἐστιν ἡ αἰώνιος ζωή, ἵνα γινώσκωσίν σε τὸν μόνον ἀληθινὸν θεόν, καὶ ὃν ἀπέστειλας Ἰησοῦν χριστόν. 4 Ἐγώ σε ἐδόξασα ἐπὶ τῆς γῆς· τὸ ἔργον ἐτελείωσαN ὃ δέδωκάς μοι ἵνα ποιήσω. 5 Καὶ νῦν δόξασόν με σύ, πάτερ, παρὰ σεαυτῷ τῇ δόξῃ ᾗ εἶχον πρὸ τοῦ τὸν κόσμον εἶναι παρὰ σοί.
NVariant with NA/UBS: ὁ Ἰησοῦς καὶ ἐπῆρεν ♦ Ἰησοῦς καὶ ἐπάρας NVariant with NA/UBS: καὶ εἶπεν ♦ εἶπεν NVariant with NA/UBS: καὶ ὁ υἱός σου ♦ ὁ υἱὸς NVariant with NA/UBS: δώσει ♦ δώσῃ NVariant with NA/UBS: ἐτελείωσα ♦ τελειώσας
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Jesu forbønn og hans herliggjørelse (17,1–5)
Det som nå følger, kalles fra gammelt av for «Jesu yppersteprestlige bønn». Det tales i dogmatikken om «Jesu yppersteprestlige embete». Det innebærer blant annet at han har ofret seg for oss, og ber for oss. Her bærer Jesus nå frem en forbønn for sine, samtidig med at han innvier seg som et offer for dem. Slik har denne bønnen fått sitt navn.
Jesus ba høyt, slik det var vanlig på den tiden. Johannes må ofte ha hørt ham be, og her gir han oss en forestilling om hvordan hans Mester ba. Det er en samtale med Gud der Sønnen løfter frem sine ønsker, tanker, behov og minner innfor sin Far. Iblant formes de til en direkte bønn, iblant legges de bare frem. De blir gjennomlyst av Guds vilje, og Jesus ser hva som er Faderens mening.
Det er en bønn i dødens nærhet. «Timen» er kommet. Lidelsen er umiddelbart forestående, men den skimtes her bare i bakgrunnen. Den blir en del av herliggjørelsen. Å ’herliggjøre’ og å ’opphøye’ pleier ellers å bety at man gir noen berømmelse og lovord. For Jesus betydde det å opphøyes på korset og gi sitt liv for andre, for på den måten å åpenbare Guds kjærlighet og skape et rike fullt av lovsang og glede. Sønnen har fått «makt over alt kjød». Hans oppgave er å gi mennesker et liv som aldri kan dø. Og dette er det evige liv: å tro på den eneste sanne Gud og på hans Sønn. Det er ikke noe som venter etter døden; det er noe som begynner allerede nå. Jesu oppgave på jorden var å gjøre det mulig å få del i det. Dette krevde at han «gav avkall på [å være Gud lik] og tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers skikkelse» (Fil 2,7). Nå kan han få tilbake den herligheten han forlot, men bare ved å gå det aller tyngste stykket av veien, det som nå gjenstår av hans verk. Men det nevner han ikke.
Det lyder merkelig at Jesus taler om «ham du utsendte, Jesus Kristus». Mange eksegeter tror at det her er tale om et forklarende tillegg til teksten, eller et stykke urkristen liturgi som er satt inn i den.