Hopp til innholdet

Langfredag (III)

    Alle tekstrekker Ukategorisert

    Langfredag er det kun evangelieteksten som leses. Til gjengjeld er det den lengste sammenhengende teksten som leses i løpet av kirkeåret. Nedenfor har vi stykket opp teksten etter inndelingen i den norske oversettelsen. Bo Giertz’ kommentar finner du under hvert avsnitt.

    Du kan også laste ned teksten, formatert for høytlesning av tre personer.

    Luk 22,39–23,49 (Luk 22,39–23,46)

    39Og han gikk ut og drog til Oljeberget, som han pleide, og disiplene fulgte med ham. 40Da han kom til stedet, sa han til dem: Be at dere ikke må komme i fristelse. 41Og han slet seg fra dem, omtrent så langt som et steinkast. Der falt han på kne, bad og sa: 42Far, om du vil, så la denne kalk gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din. 43Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham. 44Og han kom i dødsangst og bad enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden. 45Så stod han opp fra bønnen og kom til sine disipler. Og han fant dem sovende av bedrøvelse. 46Han sa til dem: Hvorfor sover dere? Stå opp og be om at dere ikke må komme i fristelse!

    39 Καὶ ἐξελθὼν ἐπορεύθη κατὰ τὸ ἔθος εἰς τὸ ὄρος τῶν Ἐλαιῶν· ἠκολούθησαν δὲ αὐτῷ καὶ οἱ μαθηταὶ αὐτοῦ.N 40 Γενόμενος δὲ ἐπὶ τοῦ τόπου, εἶπεν αὐτοῖς, Προσεύχεσθε μὴ εἰσελθεῖν εἰς πειρασμόν. 41 Καὶ αὐτὸς ἀπεσπάσθη ἀπʼ αὐτῶν ὡσεὶ λίθου βολήν, καὶ θεὶς τὰ γόνατα προσηύχετο, 42 λέγων, Πάτερ, εἰ βούλει, παρενεγκεῖνN τὸ ποτήριον τοῦτο ἀπʼ ἐμοῦ· πλὴν μὴ τὸ θέλημά μου, ἀλλὰ τὸ σὸν γενέσθω.BN 43 ὬφθηN δὲ αὐτῷ ἄγγελος ἀπʼ οὐρανοῦ ἐνισχύων αὐτόν. 44 Καὶ γενόμενος ἐν ἀγωνίᾳ, ἐκτενέστερον προσηύχετο. ἘγένετοN δὲ ὁ ἱδρὼς αὐτοῦ ὡσεὶ θρόμβοι αἵματος καταβαίνοντες ἐπὶ τὴν γῆν.N 45 Καὶ ἀναστὰς ἀπὸ τῆς προσευχῆς, ἐλθὼν πρὸς τοὺς μαθητὰς εὗρεν αὐτοὺςN κοιμωμένους ἀπὸ τῆς λύπης, 46 καὶ εἶπεν αὐτοῖς, Τί καθεύδετε; Ἀναστάντες προσεύχεσθε, ἵνα μὴ εἰσέλθητε εἰς πειρασμόν.
    NVariant with NA/UBS: αὐτοῦ ♦ – NVariant with NA/UBS: παρενεγκεῖν τὸ ποτήριον τοῦτο ♦ παρένεγκε τοῦτο τὸ ποτήριον BVariant with other Byzantine MSS: γενέσθω ♦ γινέσθω NVariant with NA/UBS: γενέσθω ♦ γινέσθω NVariant with NA/UBS: Ὤφθη ♦ [[ Ὤφθη NVariant with NA/UBS: Ἐγένετο δὲ ♦ Καὶ ἐγένετο NVariant with NA/UBS: γῆν ♦ γῆν]] NVariant with NA/UBS: αὐτοὺς κοιμωμένους ♦ κοιμωμένους αὐτοὺς

    Kommentar til evangelieteksten

    av Bo Giertz.
    Evangelieteksten fortsetter under kommentaren.

    Kampen i dødsangst (22,39–46)

    Her forteller Lukas helt kort. Han nevner ikke navnet Getsemane; grunnen til det er kanskje at han ikke vil gjøre sin fortelling tung med for mange hebraiske ord. Han taler heller ikke om en hage, han nevner bare Oljeberget. Mens de andre synoptikerne forteller at Jesus gikk bort for å be tre ganger, nevner Lukas bare den ene gangen. Derimot er han den eneste som nevner engelen som styrket Jesus og at hans svette ble som dråper av blod. Her er teksten imidlertid usikker. Begge disse versene (43 og 44) savnes i to av våre fire eldste håndskrifter. Det er imidlertid mer trolig at de er strøket enn at de er lagt til. For en senere generasjon må det ha virket urimelig at Guds Sønn skulle bli styrket av en engel. Men fortellingen virkeliggjør her Jesu sanne menneskelighet.

                Akkurat som de andre synoptikerne er kjernen i Jesu bønn en gjenklang av den tredje bønnen i Fadervår. Verken der eller her får vi noen forklaring på hva ”denne kalk” innebærer.  Men i Det gamle testamente er det det vanlige bildet på Guds vrede over alt ondt, den ulykke som må komme over den som har forsøkt å trosse Gud og skilt seg fra ham. Slik forsto man det i urkirken. Jesus hadde tatt våre synder på seg – med alle sine konsekvenser overfor Gud.

                Når Jesus taler om å be om ikke å komme i fristelse, betyr fristelse (som alltid i Det nye testamente) også en trosprøve der det gjelder å ikke svikte. Jesus ber disiplene om å ”[s]tå opp” for å be. Når man bad, pleide man nemlig å stå oppreist. At Jesus denne gangen hadde bedt på kne, var noe uvanlig. Det viste hvor vanskelig hans kamp var. Lukas taler også om ”voldsom angst”. Ordet han bruker kan bety dødskamp eller dødsangst.

    Evangelieteksten

    47Mens han ennå talte, se, da kom det en stor flokk; og han som hette Judas, en av de tolv, gikk foran dem. Og han kom nær til Jesus for å kysse ham. 48Men Jesus sa til ham: Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss? 49Men da de som stod omkring ham, så hva som kom til å skje, sa de: Herre, skal vi slå til med sverd? 50Og en av dem slo til yppersteprestens tjener og hogg det høyre øret av ham. 51Men Jesus svarte og sa: La dem gå så langt. Og han rørte ved øret og helbredet ham. 52Og Jesus sa til yppersteprestene og høvedsmennene over tempelvakten og de eldste som var kommet ut mot ham: Dere har gått ut som mot en røver, med sverd og stokker. 53Dag etter dag var jeg hos dere i templet, men da rakte dere ikke ut hendene for å gripe meg! Men dette er deres time og mørkets makt.

    47 Ἔτι δέN αὐτοῦ λαλοῦντος, ἰδού, ὄχλος, καὶ ὁ λεγόμενος Ἰούδας, εἷς τῶν δώδεκα, προήρχετο αὐτούς, καὶ ἤγγισεν τῷ Ἰησοῦ φιλῆσαι αὐτόν. 48 ὉN δὲ Ἰησοῦς εἶπεν αὐτῷ, Ἰούδα, φιλήματι τὸν υἱὸν τοῦ ἀνθρώπου παραδίδως; 49 Ἰδόντες δὲ οἱ περὶ αὐτὸν τὸ ἐσόμενον εἶπονN αὐτῷ, Κύριε, εἰ πατάξομεν ἐν μαχαίρᾳ;N 50 Καὶ ἐπάταξεν εἷς τις ἐξ αὐτῶν τὸνN δοῦλον τοῦ ἀρχιερέως, καὶ ἀφεῖλεν αὐτοῦN τὸ οὖς τὸ δεξιόν. 51 Ἀποκριθεὶς δὲ ὁ Ἰησοῦς εἶπεν, Ἐᾶτε ἕως τούτου. Καὶ ἁψάμενος τοῦ ὠτίου αὐτοῦ,N ἰάσατο αὐτόν. 52 Εἶπεν δὲ ὁN Ἰησοῦς πρὸς τοὺς παραγενομένους ἐπʼ αὐτὸν ἀρχιερεῖς καὶ στρατηγοὺς τοῦ ἱεροῦ καὶ πρεσβυτέρους, Ὡς ἐπὶ λῃστὴν ἐξεληλύθατεN μετὰ μαχαιρῶν καὶ ξύλων; 53 Καθʼ ἡμέραν ὄντος μου μεθʼ ὑμῶν ἐν τῷ ἱερῷ, οὐκ ἐξετείνατε τὰς χεῖρας ἐπʼ ἐμέ. Ἀλλʼ αὕτη ὑμῶνN ἐστὶν ἡ ὥρα, καὶ ἡ ἐξουσία τοῦ σκότους.
    NVariant with NA/UBS: δέ ♦ – NVariant with NA/UBS: Ὁ δὲ Ἰησοῦς ♦ Ἰησοῦς δὲ NVariant with NA/UBS: εἶπον αὐτῷ ♦ εἶπαν NVariant with NA/UBS: μαχαίρᾳ ♦ μαχαίρῃ NVariant with NA/UBS: τὸν δοῦλον τοῦ ἀρχιερέως ♦ τοῦ ἀρχιερέως τὸν δοῦλον NVariant with NA/UBS: αὐτοῦ τὸ οὖς ♦ τὸ οὖς αὐτοῦ NVariant with NA/UBS: αὐτοῦ ♦ – NVariant with NA/UBS: ὁ ♦ – NVariant with NA/UBS: ἐξεληλύθατε ♦ ἐξήλθατε NVariant with NA/UBS: ὑμῶν ἐστὶν ♦ ἐστὶν ὑμῶν

    Kommentar til evangelieteksten

    av Bo Giertz.
    Evangelieteksten fortsetter under kommentaren.

    Mørkets time (22,47–53)

    Så kommer Judas i spissen for en stor flokk mennesker. Han går frem for å gi Jesus en hengiven disippels vanlige hilsen. Jesus lar ham forstå at han vet hvorfor han har kommet. De årvåkne disiplene lurer på om det er på tide å ta frem de to sverdene. En av dem retter et hogg mot en av de nærmeste, tydeligvis mot issen, men han bommer og treffer bare øret. Jesus befaler ham å la være med det, rekker ut sin hånd og helbreder den sårede. Det er bare Lukas som forteller om denne detaljen. Deretter henvender Jesus seg til dem som leder flokken. Lukas – igjen alene – nevner at det også var representanter for makteliten. Han ville gjøre det klart at de offisielle jødiske myndighetene var skyld i Jesu død. Det var viktig når det gjaldt forsvaret av Paulus, som Lukas har med i tankene. Han vil vise at det aldri forelå noen konflikt mellom Jesus og romerne. Kanskje forteller han hvordan Jesus helbredet yppersteprestens tjener nettopp for å vise at enhver tanke på voldsbruk var fremmed for Jesus.

                Når Jesus bebreider motstanderne for at de forsøker å mørklegge sine gjerninger, tilføyer han at det på sett og vis er følgeriktig. De har valgt den tid da Gud tillater ondskapen å handle. Her ser det ut som om den hadde makten.

    Evangelieteksten

    54Da de nå hadde grepet ham, tok de ham med seg, og førte ham inn i yppersteprestens hus. Men Peter fulgte langt baketter. 55De hadde tent et bål midt på gårdsplassen og satt der sammen. Og Peter satte seg blant dem. 56En tjenestepike fikk se ham sitte mot lyset. Hun stirret på ham, og sa: Også denne var med ham! 57Men han nektet og sa: Jeg kjenner ham ikke, kvinne! 58En kort stund etter fikk en annen se ham og sa: Du er også en av dem. Men Peter sa: Menneske, jeg er ikke det! 59Omkring en time senere var det en annen som forsikret: Sannelig, også denne var med ham! Han er jo en galileer. 60Men Peter sa: Menneske, jeg skjønner ikke hva du snakker om! Og straks, mens han ennå talte, gol hanen. 61Og Herren vendte seg og så på Peter. Da kom Peter Herrens ord i hu, det han hadde sagt til ham: Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger. 62Og han gikk ut og gråt bittert.

    54 Συλλαβόντες δὲ αὐτὸν ἤγαγον, καὶ εἰσήγαγον αὐτὸνN εἰς τὸν οἶκον τοῦ ἀρχιερέως. Ὁ δὲ Πέτρος ἠκολούθει μακρόθεν. 55 ἉψάντωνN δὲ πῦρ ἐν μέσῳ τῆς αὐλῆς, καὶ συγκαθισάντων αὐτῶν,N ἐκάθητο ὁ Πέτρος ἐνN μέσῳ αὐτῶν. 56 Ἰδοῦσα δὲ αὐτὸν παιδίσκη τις καθήμενον πρὸς τὸ φῶς, καὶ ἀτενίσασα αὐτῷ, εἶπεν, Καὶ οὗτος σὺν αὐτῷ ἦν. 57 Ὁ δὲ ἠρνήσατοN αὐτόν, λέγων, Γύναι,N οὐκ οἶδα αὐτόν. 58 Καὶ μετὰ βραχὺ ἕτερος ἰδὼν αὐτὸν ἔφη, Καὶ σὺ ἐξ αὐτῶν εἶ. Ὁ δὲ Πέτρος εἴπεν,N Ἄνθρωπε, οὐκ εἰμί. 59 Καὶ διαστάσης ὡσεὶ ὥρας μιᾶς, ἄλλος τις διϊσχυρίζετο, λέγων, Ἐπʼ ἀληθείας καὶ οὗτος μετʼ αὐτοῦ ἦν· καὶ γὰρ Γαλιλαῖός ἐστιν. 60 Εἶπεν δὲ ὁ Πέτρος, Ἄνθρωπε, οὐκ οἶδα ὃ λέγεις. Καὶ παραχρῆμα, ἔτι λαλοῦντος αὐτοῦ, ἐφώνησεν ἀλέκτωρ. 61 Καὶ στραφεὶς ὁ κύριος ἐνέβλεψεν τῷ Πέτρῳ. Καὶ ὑπεμνήσθη ὁ Πέτρος τοῦ λόγουN τοῦ κυρίου, ὡς εἶπεν αὐτῷ ὅτι Πρὶν ἀλέκτορα φωνῆσαι, ἀπαρνήσῃN με τρίς. 62 Καὶ ἐξελθὼν ἔξω ὁN Πέτρος ἔκλαυσεν πικρῶς.
    NVariant with NA/UBS: αὐτὸν εἰς τὸν οἶκον ♦ εἰς τὴν οἰκίαν NVariant with NA/UBS: Ἁψάντων ♦ Περιαψάντων NVariant with NA/UBS: αὐτῶν ἐκάθητο ♦ ἐκάθητο NVariant with NA/UBS: ἐν μέσῳ αὐτῶν ♦ μέσος αὐτῶν NVariant with NA/UBS: ἠρνήσατο αὐτόν ♦ ἠρνήσατο NVariant with NA/UBS: Γύναι οὐκ οἶδα αὐτόν ♦ Οὐκ οἶδα αὐτόν γύναι NVariant with NA/UBS: εἴπεν ♦ ἔφη NVariant with NA/UBS: λόγου ♦ ῥήματος NVariant with NA/UBS: ἀπαρνήσῃ ♦ σήμερον ἀπαρνήσῃ NVariant with NA/UBS: ὁ Πέτρος ♦ –

    Kommentar til evangelieteksten

    av Bo Giertz.
    Evangelieteksten fortsetter under kommentaren.

    På yppersteprestens gårdsplass (22,54–62)

    Lukas forteller ikke hvordan disiplene forlot Jesus og flyktet. Det er et av de mange punkter  der hans beretning er lik Johannes. Vi får høre hvordan Jesus føres bort og hvordan Peter følger etter på avstand. Her bruker Lukas omtrent samme ord som Markus og Matteus. I fortsettelsen, derimot, er hans fortelling språklig sett så selvstendig at man har spurt seg om ikke han må ha hatt en egen kilde til lidelseshistorien. Det trenger ikke å være en skriftlig kilde. Det holder med antagelsen om at han som misjonsarbeider er blitt fortrolig med den form som Paulus bruker – og som kanskje også var den vanlige i Antiokia. Matteus og Markus har gitt oss en annen versjon, trolig den som Peter brukte.

                Hos Lukas kommer mange av de kjente trekkene tilbake i fortellingen om Peters fornektelse: bålet på gårdsplassen, Peter som forsøker å gjemme seg i mengden, men som blir utpekt og fornekter sin Mester tre ganger.

                En detalj er Lukas alene om å fortelle. Han sier at Jesus vendte seg og så på sin disippel da han for tredje gang fornektet ham. Ut fra sammenhengen fremgår det at Jesus ventet på å bli ført inn til sine dommere. Han kan ha stått et sted i mørket på den samme gårdsplassen eller i et av de åpne galleriene; de pleide å gå langsmed veggen utenfor rommene i overbygningen. Peter må først nå ha merket at han sto der. Hos Markus – som jo anses å gjengi det Peter vanligvis fortalte – hører vi gang på gang snakk om hvordan Jesus så på sine disipler. Han må ha gjort det på en måte som de ikke kunne glemme. Denne gangen trengtes ikke mer enn et blikk for at Peter skulle innse hva han hadde gjort – nettopp det som han dyrt hadde lovet at han aldri skulle gjøre. Peter hadde blitt siktet som hveten Jesus talte om tidligere. Menneskelig sett tilhørte han agnene. Men fortellingen skulle få en fortsettelse som Peter ikke kunne ane.

    Evangelieteksten

    63Mennene som holdt vakt over Jesus, spottet ham og slo ham. 64De kastet et klede over ham og spurte ham og sa: Spå nå! Hvem var det som slo deg? 65Også mange andre spottord sa de til ham. 66Da det ble dag, kom folkets eldsteråd sammen, både yppersteprestene og de skriftlærde. Og de førte ham fram i sitt rådsmøte, 67og sa: Er du Messias, så si oss det. Men han sa til dem: Om jeg sier dere det, så vil dere slett ikke tro det. 68Og om jeg ville spørre, ville dere på ingen måte svare meg eller la meg gå. 69Men fra nå av skal Menneskesønnen sitte ved Guds krafts høyre hånd. 70De sa da alle: Du er altså Guds Sønn? Han sa til dem: Dere sier det, jeg er det. 71Da sa de: Hva skal vi nå med vitnesbyrd? Vi har jo selv hørt det fra hans munn.

    63 Καὶ οἱ ἄνδρες οἱ συνέχοντες τὸνN Ἰησοῦν ἐνέπαιζον αὐτῷ, δέροντες. 64 Καὶ περικαλύψαντες αὐτόν, ἔτυπτονN αὐτοῦ τὸ πρόσωπον, καὶ ἐπηρώτων αὐτόν, λέγοντες, Προφήτευσον· τίς ἐστιν ὁ παίσας σε; 65 Καὶ ἕτερα πολλὰ βλασφημοῦντες ἔλεγον εἰς αὐτόν.

    66 Καὶ ὡς ἐγένετο ἡμέρα, συνήχθη τὸ πρεσβυτέριον τοῦ λαοῦ, ἀρχιερεῖς καὶN γραμματεῖς, καὶ ἀνήγαγονN αὐτὸν εἰς τὸ συνέδριον αὐτῶν, λέγοντες, 67 Εἰ σὺ εἶ ὁ χριστός, εἰπὲN ἡμῖν. Εἶπεν δὲ αὐτοῖς, Ἐὰν ὑμῖν εἴπω, οὐ μὴ πιστεύσητε· 68 ἐὰν δὲ καὶN ἐρωτήσω, οὐ μὴ ἀποκριθῆτέ μοι,N ἢ ἀπολύσητε. 69 Ἀπὸ τοῦ νῦν ἔσταιN ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου καθήμενος ἐκ δεξιῶν τῆς δυνάμεως τοῦ θεοῦ. 70 ΕἶπονN δὲ πάντες, Σὺ οὖν εἶ ὁ υἱὸς τοῦ θεοῦ; Ὁ δὲ πρὸς αὐτοὺς ἔφη, Ὑμεῖς λέγετε ὅτι ἐγώ εἰμι. 71 Οἱ δὲ εἶπον,N Τί ἔτι χρείανN ἔχομεν μαρτυρίας; Αὐτοὶ γὰρ ἠκούσαμεν ἀπὸ τοῦ στόματος αὐτοῦ.
    NVariant with NA/UBS: τὸν Ἰησοῦν ♦ αὐτὸν NVariant with NA/UBS: ἔτυπτον αὐτοῦ τὸ πρόσωπον καὶ ἐπηρώτων αὐτόν ♦ ἐπηρώτων NVariant with NA/UBS: ἀρχιερεῖς ♦ ἀρχιερεῖς τε NVariant with NA/UBS: ἀνήγαγον ♦ ἀπήγαγον NVariant with NA/UBS: εἰπὲ ♦ εἰπὸν NVariant with NA/UBS: καὶ ♦ – NVariant with NA/UBS: μοι ἢ ἀπολύσητε ♦ – NVariant with NA/UBS: ἔσται ♦ δὲ ἔσται NVariant with NA/UBS: Εἶπον ♦ Εἶπαν NVariant with NA/UBS: εἶπον ♦ εἶπαν NVariant with NA/UBS: χρείαν ἔχομεν μαρτυρίας ♦ ἔχομεν μαρτυρίας χρείαν

    Kommentar til evangelieteksten

    av Bo Giertz.
    Evangelieteksten fortsetter under kommentaren.

    Jesus hånes og dømmes (22,63–71)

    Prosessen mot Jesus synes å ha blitt ført ved en forberedende – men i virkeligheten avgjørende – nattlig forhandling innfor ypperstepresten. Senere fortsatte det tilsynelatende under et formelt siste møte ved daggry. En dødsdøm kunne nemlig ikke avsies ved en nattlig sammenkomst. Matteus og Markus nevner begge disse sammenkomstene. Johannes konsentrerer seg bare om et nattlig forhør, og Lukas taler bare om det som foregikk ved daggry. For alle var resultatet viktigst. Jesus ble dømt til døden som gudsbespotter fordi han gjorde krav på å være Guds Sønn.

                Før Lukas taler om en domstolsforhandling, forteller han hvordan de som holdt vakt over Jesus, hånte ham. De andre synoptikerne forteller at det hendte etter at den første forhandlingen var sluttført. Man hånte ham som en falsk profet og krevde at han skulle bevise sine urimelige påstander. Slike krav hadde Jesus mange ganger avvist, til og med når de ble fremført med alvor og en viss respekt. Troen kommer ikke av at et ufrelst menneske blir redd overfor en maktdemonstrasjon og finner det best å passe seg. Djevelen hadde forsøkt å få Jesus til å imponere på den måten ved at be ham kaste seg ned fra tempelmuren. Han hadde fremstilt det som et trosbevis. Nå besto Jesus den virkelige prøven; han lar seg styrte ned i en avgrunn av spott og angst i tillit til at det var Guds vei for ham.

                Lukas gir oss bare et glimt av forhøret fredag morgen. Det høye råd var samlet. Spørsmålet gjaldt først om Jesus var Messias. Hans svar fører tankene igjen til  Johannesevangeliet, der Jesus gang på gang bebreider jødene for at de ikke vil høre på ham og ikke forstår hva han sier. Det spørsmålet de nå hadde stilt, kunne ikke besvares. Jesus var ikke det de kalte Messias. Han var noe langt mer, og det sier han åpent: De skal selv få se det ”fra nå av”, siden de har dømt og forkastet ham. Da vil de få se ham sitte ved ”Guds krafts høyre hånd”. Hos synoptikerne heter det ”På Kraftens høyre side”. Kraften betyr her Gud. Jødene nevnte helst ikke hans navn, men brukte omskrivinger. Men Lukas har beholdt ordet ”kraft” og skapt uttrykket ”Guds krafts høyre side”. I vårt språk krever dette en omskriving.

                Jesu ord kunne ikke ha mer enn ett innhold, og rådsmedlemmene spurte om han altså er Guds Sønn. Han bekrefter det og dømmes til døden. Hans ord ”Jeg er” inneholder muligens også en likhet med Johannesevangeliet. Der får vi vite at Jesus brukte ordene JEG ER med en spesiell betydning. De ordene var nemlig Guds eget navn, det han hadde åpenbart for Moses ved den brennende busken (2. Mos 3,14). Jesus brukte dem om seg selv for å gi den innerste nøkkelen til sin hemmelighet. Fra jødisk synspunkt var det en klar gudsbespottelse.

    Evangelieteksten

    Kapittel 23

    Hele flokken brøt da opp og førte ham til Pilatus. 2Og de begynte å anklage ham og sa: Vi har funnet at denne mann fører vårt folk vill. Han forbyr å gi keiseren skatt, og han sier om seg selv at han er Messias, en konge. 3Pilatus spurte ham: Er du jødenes konge? Han svarte ham og sa: Du sier det. 4Men Pilatus sa til yppersteprestene og folket: Jeg finner ingen skyld hos denne mann. 5Men de presset på og sa: Han oppvigler folket ved å lære over hele Judea. Han begynte i Galilea, og nå er han kommet helt hit. 6Da Pilatus hørte dette, spurte han om mannen var galileer. 7Og da han fikk vite at han var fra Herodes’ myndighetsområde, sendte han ham til Herodes, som også var i Jerusalem i de dagene. 8Da Herodes fikk se Jesus, ble han meget glad. For han hadde i lang tid ønsket å få se ham, for han hadde hørt om ham. Nå håpet han å få se et tegn av ham. 9Han spurte ham da med mange ord, men Jesus svarte ham intet. 10Yppersteprestene og de skriftlærde stod der og anklaget ham heftig. 11Også Herodes med sine krigsfolk hånet og spottet ham. De la en skinnende kledning om ham og sendte ham tilbake til Pilatus. 12Denne dag ble Herodes og Pilatus venner. For tidligere hadde det vært fiendskap mellom dem. 13Pilatus kalte da sammen yppersteprestene og rådsherrene og folket. 14Han sa til dem: Dere har ført fram for meg denne mann som en folkeforfører. Og se, nå har jeg forhørt ham i deres nærvær. Men jeg har ikke funnet denne mann skyldig i noe av det dere anklager ham for. 15Herodes heller ikke, for jeg sendte dere til ham. Og se, han har ikke gjort noe som fortjener døden. 16Derfor vil jeg refse ham og så gi ham fri. 17Men i høytiden måtte han gi dem én fri. 18Da ropte de alle som én og sa: Bort med denne! Gi oss Barabbas fri! 19Dette var en som var satt i fengsel for en oppstand som hadde vært i byen, og for et mord. 20Pilatus talte da igjen til dem, for han ville gjerne gi Jesus fri. 21Men de ropte tilbake: Korsfest! Korsfest ham! 22For tredje gang sa han til dem: Hva ondt har da denne mann gjort? Jeg har ikke funnet noen dødsskyld hos ham. Derfor vil jeg refse ham og så gi ham fri. 23Men de trengte på med høye rop og krevde at han skulle korsfestes. Og deres skrik fikk overtaket. 24Pilatus felte da den dom at det skulle skje som de krevde. 25Han gav den fri som de bad om, han som var satt i fengsel for opprør og mord. Men Jesus overgav han til deres vilje.

    Kapittel 23

    Καὶ ἀναστὰν ἅπαν τὸ πλῆθος αὐτῶν, ἤγαγον αὐτὸν ἐπὶ τὸν Πιλάτον. 2 Ἤρξαντο δὲ κατηγορεῖν αὐτοῦ, λέγοντες, Τοῦτον εὕρομενN διαστρέφοντα τὸ ἔθνος,N καὶ κωλύοντα ΚαίσαριN φόρους διδόναι, λέγονταN ἑαυτὸν χριστὸν βασιλέα εἶναι. 3 Ὁ δὲ Πιλάτος ἐπηρώτησενN αὐτόν, λέγων, Σὺ εἶ ὁ βασιλεὺς τῶν Ἰουδαίων; Ὁ δὲ ἀποκριθεὶς αὐτῷ ἔφη, Σὺ λέγεις. 4 Ὁ δὲ Πιλάτος εἶπεν πρὸς τοὺς ἀρχιερεῖς καὶ τοὺς ὄχλους, Οὐδὲν εὑρίσκω αἴτιον ἐν τῷ ἀνθρώπῳ τούτῳ. 5 Οἱ δὲ ἐπίσχυον, λέγοντες ὅτι Ἀνασείει τὸν λαόν, διδάσκων καθʼ ὅλης τῆς Ἰουδαίας, ἀρξάμενοςN ἀπὸ τῆς Γαλιλαίας ἕως ὧδε. 6 Πιλάτος δὲ ἀκούσας ΓαλιλαίανN ἐπηρώτησεν εἰ ὁ ἄνθρωπος Γαλιλαῖός ἐστιν. 7 Καὶ ἐπιγνοὺς ὅτι ἐκ τῆς ἐξουσίας Ἡρῴδου ἐστίν, ἀνέπεμψεν αὐτὸν πρὸς Ἡρῴδην, ὄντα καὶ αὐτὸν ἐν Ἱεροσολύμοις ἐν ταύταις ταῖς ἡμέραις.

    8 Ὁ δὲ Ἡρῴδης ἰδὼν τὸν Ἰησοῦν ἐχάρη λίαν· ἦν γὰρ θέλωνN ἐξ ἱκανοῦ ἰδεῖν αὐτόν, διὰ τὸ ἀκούειν πολλὰN περὶ αὐτοῦ· καὶ ἤλπιζέν τι σημεῖον ἰδεῖν ὑπʼ αὐτοῦ γινόμενον. 9 Ἐπηρώτα δὲ αὐτὸν ἐν λόγοις ἱκανοῖς· αὐτὸς δὲ οὐδὲν ἀπεκρίνατο αὐτῷ. 10 Εἱστήκεισαν δὲ οἱ ἀρχιερεῖς καὶ οἱ γραμματεῖς, εὐτόνως κατηγοροῦντες αὐτοῦ. 11 Ἐξουθενήσας δὲ αὐτὸν ὁN Ἡρῴδης σὺν τοῖς στρατεύμασιν αὐτοῦ, καὶ ἐμπαίξας, περιβαλὼν αὐτὸνN ἐσθῆτα λαμπράν, ἀνέπεμψεν αὐτὸν τῷ Πιλάτῳ. 12 Ἐγένοντο δὲ φίλοι ὅ τε ΠιλάτοςN καὶ ὁ Ἡρῴδης ἐν αὐτῇ τῇ ἡμέρᾳ μετʼ ἀλλήλων· προϋπῆρχον γὰρ ἐν ἔχθρᾳ ὄντες πρὸς ἑαυτούς.N

    13 Πιλάτος δὲ συγκαλεσάμενος τοὺς ἀρχιερεῖς καὶ τοὺς ἄρχοντας καὶ τὸν λαόν, 14 εἶπεν πρὸς αὐτούς, Προσηνέγκατέ μοι τὸν ἄνθρωπον τοῦτον, ὡς ἀποστρέφοντα τὸν λαόν· καὶ ἰδού, ἐγὼ ἐνώπιον ὑμῶν ἀνακρίνας οὐδὲνN εὗρον ἐν τῷ ἀνθρώπῳ τούτῳ αἴτιον ὧν κατηγορεῖτε κατʼ αὐτοῦ· 15 ἀλλʼ οὐδὲ Ἡρῴδης· ἀνέπεμψαN γὰρ ὑμᾶς πρὸς αὐτόν, καὶ ἰδού, οὐδὲν ἄξιον θανάτου ἐστὶν πεπραγμένον αὐτῷ. 16 Παιδεύσας οὖν αὐτὸν ἀπολύσω. 17 Ἀνάγκην δέ εἶχεν ἀπολύειν αὐτοῖς κατὰ ἑορτὴν ἕνα.N 18 ἈνέκραξανN δὲ παμπληθεί, λέγοντες, Αἶρε τοῦτον, ἀπόλυσον δὲ ἡμῖν Βαραββᾶν·N 19 ὅστις ἦν διὰ στάσιν τινὰ γενομένην ἐν τῇ πόλει καὶ φόνον βεβλημένοςN εἰς φυλακήν. 20 Πάλιν οὖνN ὁ Πιλάτος προσεφώνησεν,N θέλων ἀπολῦσαι τὸν Ἰησοῦν. 21 Οἱ δὲ ἐπεφώνουν, λέγοντες, Σταύρωσον,N σταύρωσον αὐτόν. 22 Ὁ δὲ τρίτον εἶπεν πρὸς αὐτούς, Τί γὰρ κακὸν ἐποίησεν οὗτος; Οὐδὲν αἴτιον θανάτου εὗρον ἐν αὐτῷ· παιδεύσας οὖν αὐτὸν ἀπολύσω. 23 Οἱ δὲ ἐπέκειντο φωναῖς μεγάλαις, αἰτούμενοι αὐτὸν σταυρωθῆναι· καὶ κατίσχυον αἱ φωναὶ αὐτῶν καὶN τῶν ἀρχιερέων. 24 ὉN δὲ Πιλάτος ἐπέκρινεν γενέσθαι τὸ αἴτημα αὐτῶν. 25 Ἀπέλυσεν δὲ τὸν διὰ στάσιν καὶ φόνον βεβλημένον εἰς τὴνN φυλακήν, ὃν ᾐτοῦντο· τὸν δὲ Ἰησοῦν παρέδωκεν τῷ θελήματι αὐτῶν.
    NVariant with NA/UBS: εὕρομεν ♦ εὕραμεν NVariant with NA/UBS: ἔθνος ♦ ἔθνος ἡμῶν NVariant with NA/UBS: Καίσαρι φόρους ♦ φόρους Καίσαρι NVariant with NA/UBS: λέγοντα ♦ καὶ λέγοντα NVariant with NA/UBS: ἐπηρώτησεν ♦ ἠρώτησεν NVariant with NA/UBS: ἀρξάμενος ♦ καὶ ἀρξάμενος NVariant with NA/UBS: Γαλιλαίαν ♦ – NVariant with NA/UBS: θέλων ἐξ ἱκανοῦ ♦ ἐξ ἱκανῶν χρόνων θέλων NVariant with NA/UBS: πολλὰ ♦ – NVariant with NA/UBS: ὁ ♦ [καὶ] ὁ NVariant with NA/UBS: αὐτὸν ἐσθῆτα ♦ ἐσθῆτα NVariant with NA/UBS: Πιλάτος καὶ ὁ Ἡρῴδης ♦ Ἡρῴδης καὶ ὁ Πιλᾶτος NVariant with NA/UBS: ἑαυτούς ♦ αὐτούς NVariant with NA/UBS: οὐδὲν ♦ οὐθὲν NVariant with NA/UBS: ἀνέπεμψα γὰρ ὑμᾶς πρὸς αὐτόν ♦ ἀνέπεμψεν γὰρ αὐτὸν πρὸς ἡμᾶς NVariant with NA/UBS: NVariant with NA/UBS: Ἀνέκραξαν ♦ Ἀνέκραγον NVariant with NA/UBS: Βαραββᾶν ♦ τὸν Βαραββᾶν NVariant with NA/UBS: βεβλημένος εἰς φυλακήν ♦ βληθεὶς ἐν τῇ φυλακῇ NVariant with NA/UBS: οὖν ♦ δὲ NVariant with NA/UBS: προσεφώνησεν ♦ προσεφώνησεν αὐτοῖς NVariant with NA/UBS: Σταύρωσον σταύρωσον ♦ Σταύρου σταύρου NVariant with NA/UBS: καὶ τῶν ἀρχιερέων ♦ – NVariant with NA/UBS: Ὁ δὲ ♦ Καὶ NVariant with NA/UBS: τὴν ♦ –

    Kommentar til evangelieteksten

    av Bo Giertz.
    Evangelieteksten fortsetter under kommentaren.

    Jesus for Pilatus (23,1–7)

    Dødsdommen var felt. Nå gjaldt det å få den stadfestet. Romerne hersket i landet. De tillot at jødenes egne domstoler fungerte, men de hadde forbeholdt seg det siste ord i alle dødsdommer. For å gi ettertrykk til sitt ønske, toget rådsherrene fulltallige i vei til Pilatus. Det gjaldt å motivere dødsdommen på en måte som overbeviste romerne. Altså fremstilte man Jesus som en revolusjonær og oppvigler. Han ”forførte” folket – ikke gjennom falsk lære, men gjennom å oppfordre til opprør. Han ville få mennesker til ikke å betale sin skatt til keiseren. Han sa at han Messias, en tronpretendent med krav om å bli hyllet som landets konge.

                Pilatus spør Jesus om han er en konge. Han bekrefter det, men på en måte som kan bety et forbehold: ’Du sier det’, og slik er det faktisk, men ikke slik som du mener. Etter dette gir Lukas ingen detaljer av forhøret. Pilatus må tidlig ha forstått at det var andre grunner til at rådsherrene ønsket at fangen skulle dømmes til døden. Det trengtes bare et trenet øye og noen korte spørsmål for å konstatere at det ikke var en virkelig opprører. Etter et kort forhør var Pilatus klar med sin dom, og han avsa den foran rådsherrene og alt folket. Den lød: Ikke skyldig.

                Men da braket det løs. Rådsherrene protesterte. De gjorde det klart at Pilatus ikke skjønte alvoret i saken. Fangen hadde skapt uro i hele landet, helt fra sin hjembygd i Galilea.  Med embetsmannens trente blikk for forvaltningens finesser så Pilatus med en gang at her var det en mulighet for ham å slippe unna hele saken. Han spurte om fangen var fra Galilea, og han konstaterte at Jesus dermed kunne dømmes til døden av Herodes Antipas; han befant seg beleilig nok i Jerusalem under påsken. Han henviste altså rettssaken til ham.

    Jesus for Herodes (23,8–12)

    Herodes ble glad. Han hadde lenge ønsket å få se denne meget omtalte innbyggeren, som gikk for å være en profet og undergjører. Kanskje hadde han en spesiell grunn til det. Markus forteller at hans forkynnelse hadde gjort inntrykk på Herodes. Det skjedde mens Døperen satt fengslet hos ham. Men han hadde aldri villet gjøre det som han visste han burde gjøre. Deretter havnet han i den fellen som Herodias la for ham, og han lot Døperen bli henrettet. Kanskje håpet han nå å få en snarvei til Gud gjennom et åpenbart og imponerende under; det ville bevise både for ham selv og hele hans hoff at Jesus var et Guds vitne. Eller kanskje han bare hadde en god porsjon av den nysgjerrighet som hadde fått så mange til å samle seg om  Jesus. Som så mange andre ønsket han kanskje å få være med på noe sensasjonelt. I hvert fall tidde Jesus. Han forkastet Herodes og hans interesse, uansett hva det kunne være. Det Herodes trengte å høre, hadde han hørt, gjennom Skriften og gjennom Døperen Johannes. Og det hadde han avvist. En snarvei utenom omvendelsen fantes ikke.

                Herodes’ interesse erstattes snart med forakt. Det var altså ingenting bemerkelsesverdig med denne beryktede mannen. Det gikk an å drive gjøn med ham. Herodes lot hente en gammel festdrakt og hengte den på ham. Hele følget hans lo, av høflighet mot kongen og av gammel inngrodd motvilje mot botspredikanter. Etterpå ble fangen sendt tilbake til Pilatus. Kong Herodes skjønte godt at det var en kompliment fra den mektige landshøvdingens side å regne med hans kongelige domsrett også her, der han befant seg på romersk grunn. Lukas konstaterer at de to, som ellers misunnelig voktet på hverandre, ble venner fra den dagen. Man aner en bibetydning: Det finnes noe som pleier å forene verdens rivaliserende mektige, og det er den felles aversjon mot alle som stiller dem overfor Guds krav om omvendelse. 

    Uskyldig, men dømt til å bli korsfestet (23,13–25)

    Pilatus lykkes altså ikke med å skyve ansvaret fra seg. Men han hadde fått bekreftet hva hans sunne fornuft hadde sagt ham. Denne mannen var uskyldig. Hvis han hadde vært en opprører,  ville Herodes umiddelbart tatt seg av ham. Altså kaller Pilatus rådsherrene og folket sammen for å avsi sin dom. Han henviser til hva som er kommet frem, både ved forhøret overfor dem selv og overfor Herodes. Tidligere har Lukas ikke fortalt om et forhør i anklagernes nærvær, men vi kunne lese mellom linjene at det må ha funnet sted. Her får vi en bekreftelse på det. Det er et lærerikt eksempel på hvordan synoptikerne forteller. De gjengir den apostoliske tradisjon slik de var vant til å høre den. De forutsatte at mye av dette var kjent fra før. Kanskje har Lukas også med hensikt forkortet fortellingen; det kan ha vært et forsøk på å konsentrere seg om det som var vesentlig i dette skriftet. Det skulle jo komme for Teofilus’ øyne. Det gjaldt å vise at kristendommen ikke var statsfiendtlig og at påstandene om den saken kom fra Jesu jødiske motstandere. Derfor fremholder Lukas så ettertrykkelig at Pilatus frikjente Jesus. Tre ganger konstaterte han at han var uskyldig i alle de anklager for oppvigleri og politisk virksomhet som var rettet mot ham.

                Pilatus gjorde nå en feil. I stedet for å gi den uskyldige fri uten videre, fikk han til en viss grad i stand en overenskomst med Det høye råd. Han lovet dem først å gi fangen en lærepenge ved å få ham pisket. Det var en mildere form for mishandling enn hudfletting (som ofte førte til døden), men den var alvorlig nok. Jødene merket straks at Pilatus var beredt til å gi etter, og de kom med sitt krav: Jesus måtte korsfestes. Det var romernes vanlige straff for statsforbrytere. For jødene var det et bevis på at et menneske var forkastet av Gud; det var ”forbannet av Gud” (5. Mos 21,23). Derfor ville de ha nettopp denne straffen. De presset  landshøvdingen med sine rop. Det var en demonstrasjon på grensen til opprør. Denne gangen ville demonstrantene ikke protestere mot Roms makt. De krevde tvert i mot at en oppvigler skulle straffes. Det var vanskelig for Pilatus å gripe inn mot dem. Han valgte den enkleste utveien og lot dem få det som de ville.

                Lukas nevner ingenting om skikken med å gi en fange fri i påsken. Han bare konstaterer at Barabbas ble frigitt fordi folket ønsket det, selv om han hadde vært med på opprør og drap. Dermed gir han enda et bevis for at jødene visste at Jesus var uskyldig. De foretrakk en mann som Barabbas, som hørte til Roms fiender. Deres fiendskap med Jesus hadde sin grunn i ulik tro. Lukas kommer stadig tilbake til dette i Apostlenes gjerninger. Det  var et hovedpunkt i forsvaret av Paulus. 

                Det ligger en bitter konstatering av verdens ondskap i dette faktum: Han som var uskyldig, ble utlevert til å bli korsfestet. Han som satt fengslet for opprør og drap, derimot, slapp fri. Samtidig ligger det en antydning i disse ordene om hvordan Gud kunne tillate at det skjedde. Ved at den uskyldige døde, kunne den skyldige gå fri. I Barabbas ser en kristen et  bilde av seg selv.

    Evangelieteksten

    26Da de førte ham bort, grep de fatt i en mann som kom inn fra landet, Simon fra Kyréne. De la korset på ham, for at han skulle bære det etter Jesus. 27En stor mengde av folket fulgte med ham. Blant dem var noen kvinner, som slo seg for brystet og gråt over ham. 28Men Jesus vendte seg om til dem og sa: Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg. Men gråt over dere selv og deres barn. 29For se, dager kommer da de skal si: Salige er de ufruktbare, de morsliv som ikke har født, og de bryst som ikke har gitt die. 30Da skal de begynne å si til fjellene: Fall over oss! – og til haugene: Skjul oss! 31For gjør de slik med det grønne tre, hva skal så skje med det tørre? 32Også to andre, to ugjerningsmenn, ble ført bort med ham for å henrettes. 33Og de kom til det stedet som kalles Hodeskallen. Der korsfestet de ham og ugjerningsmennene, den ene på hans høyre, den andre på hans venstre side. 34Men Jesus sa: Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør. Og de delte hans klær mellom seg og kastet lodd om dem. 35Folket stod og så på. Men rådsherrene spottet ham og sa: Andre har han frelst. La ham nå frelse seg selv dersom han er Messias, Guds utvalgte. 36Også soldatene hånet ham. De kom bort til ham og rakte ham eddik. 37Og de sa: Er du jødenes konge, så frels deg selv! 38Det var også satt en innskrift over ham: Dette er jødenes konge. 39En av ugjerningsmennene som hang der, spottet ham og sa: Er ikke du Messias? Frels deg selv og oss! 40Men den andre tok til orde og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke engang for Gud, du som er under den samme dom? 41Og vi med rette, for vi får det vi fortjener etter våre gjerninger. Men han har ikke gjort noe galt. 42Og han sa: Jesus, kom meg i hu når du kommer i ditt rike. 43Og han sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis! 44Det var nå omkring den sjette time. Da ble det mørke over hele landet helt til den niende time. 45Solen ble formørket. Og forhenget i templet revnet midt etter. 46Og Jesus ropte med høy røst og sa: Far, i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han. 47Men da høvedsmannen så det som skjedde, gav han Gud ære og sa: Sannelig, denne mann var rettferdig! 48Og folkemengden, alle som var kommet sammen for å se dette syn, slo seg for sitt bryst og vendte tilbake da de så det som skjedde. 49Men alle hans kjenninger og de kvinner som hadde fulgt ham fra Galilea, stod på avstand og så dette.

    26 Καὶ ὡς ἀπήγαγον αὐτόν, ἐπιλαβόμενοι ΣίμωνόςN τινος Κυρηναίου ἐρχομένου ἀπʼ ἀγροῦ, ἐπέθηκαν αὐτῷ τὸν σταυρόν, φέρειν ὄπισθεν τοῦ Ἰησοῦ.

    27 Ἠκολούθει δὲ αὐτῷ πολὺ πλῆθος τοῦ λαοῦ, καὶ γυναικῶν αἳ καὶN ἐκόπτοντο καὶ ἐθρήνουν αὐτόν. 28 Στραφεὶς δὲ πρὸς αὐτὰς ὁN Ἰησοῦς εἶπεν, Θυγατέρες Ἱερουσαλήμ, μὴ κλαίετε ἐπʼ ἐμέ, πλὴν ἐφʼ ἑαυτὰς κλαίετε καὶ ἐπὶ τὰ τέκνα ὑμῶν. 29 Ὅτι ἰδού, ἔρχονται ἡμέραι ἐν αἷς ἐροῦσιν, Μακάριαι αἱ στεῖραι, καὶ κοιλίαιN αἳ οὐκ ἐγέννησαν, καὶ μαστοὶ οἳ οὐκ ἐθήλασαν.N 30 Τότε ἄρξονται λέγειν τοῖς ὄρεσιν, Πέσετε ἐφʼ ἡμᾶς· καὶ τοῖς βουνοῖς, Καλύψατε ἡμᾶς. 31 Ὅτι εἰ ἐν τῷ ὑγρῷ ξύλῳ ταῦτα ποιοῦσιν, ἐν τῷ ξηρῷ τί γένηται;

    32 Ἤγοντο δὲ καὶ ἕτεροι δύοN κακοῦργοι σὺν αὐτῷ ἀναιρεθῆναι.

    33 Καὶ ὅτε ἀπῆλθονN ἐπὶ τὸν τόπον τὸν καλούμενον Κρανίον, ἐκεῖ ἐσταύρωσαν αὐτόν, καὶ τοὺς κακούργους, ὃν μὲν ἐκ δεξιῶν, ὃν δὲ ἐξ ἀριστερῶν. 34 ὉN δὲ Ἰησοῦς ἔλεγεν, Πάτερ, ἄφες αὐτοῖς· οὐ γὰρ οἴδασιν τί ποιοῦσιν.N Διαμεριζόμενοι δὲ τὰ ἱμάτια αὐτοῦ, ἔβαλον κλῆρον.N 35 Καὶ εἱστήκει ὁ λαὸς θεωρῶν. Ἐξεμυκτήριζον δὲ καὶ οἱ ἄρχοντες σὺνN αὐτοῖς, λέγοντες, Ἄλλους ἔσωσεν, σωσάτω ἑαυτόν, εἰ οὗτός ἐστιν ὁ χριστός, ὁN τοῦ θεοῦ ἐκλεκτός. 36 ἘνέπαιζονN δὲ αὐτῷ καὶ οἱ στρατιῶται, προσερχόμενοι καὶN ὄξος προσφέροντες αὐτῷ, 37 καὶ λέγοντες, Εἰ σὺ εἶ ὁ βασιλεὺς τῶν Ἰουδαίων, σῶσον σεαυτόν. 38 Ἦν δὲ καὶ ἐπιγραφὴ γεγραμμένηN ἐπʼ αὐτῷ γράμμασινN Ἑλληνικοῖς καὶ Ῥωμαϊκοῖς καὶ Ἑβραϊκοῖς, Οὗτός ἐστιν ὁ βασιλεὺς τῶν Ἰουδαίων.N

    39 Εἷς δὲ τῶν κρεμασθέντων κακούργων ἐβλασφήμει αὐτόν, λέγων, ΕἰN σὺ εἶ ὁ χριστός, σῶσον σεαυτὸν καὶ ἡμᾶς. 40 Ἀποκριθεὶς δὲ ὁ ἕτερος ἐπετίμαN αὐτῷ, λέγων, Οὐδὲ φοβῇ σὺ τὸν θεόν, ὅτι ἐν τῷ αὐτῷ κρίματι εἶ; 41 Καὶ ἡμεῖς μὲν δικαίως, ἄξια γὰρ ὧν ἐπράξαμεν ἀπολαμβάνομεν· οὗτος δὲ οὐδὲν ἄτοπον ἔπραξεν. 42 Καὶ ἔλεγεν τᾠN Ἰησοῦ, Μνήσθητί μου, κύριε,N ὅταν ἔλθῃς ἐνN τῃ βασιλείᾳ σου. 43 Καὶ εἶπεν αὐτῷ ὁN Ἰησοῦς, Ἀμὴν λέγωN σοι, σήμερον μετʼ ἐμοῦ ἔσῃ ἐν τῷ παραδείσῳ.

    44 ἮνN δὲ ὡσεὶ ὥρα ἕκτη, καὶ σκότος ἐγένετο ἐφʼ ὅλην τὴν γῆν ἕως ὥρας ἐνάτης. 45 ΚαὶN ἐσκοτίσθη ὁ ἥλιος, καὶN ἐσχίσθη τὸ καταπέτασμα τοῦ ναοῦ μέσον. 46 Καὶ φωνήσας φωνῇ μεγάλῃ ὁ Ἰησοῦς εἶπεν, Πάτερ, εἰς χεῖράς σου παραθήσομαιN τὸ πνεῦμά μου· καὶN ταῦτα εἰπὼν ἐξέπνευσεν. 47 Ἰδὼν δὲ ὁ ἑκατόνταρχοςN τὸ γενόμενον, ἐδόξασενN τὸν θεόν, λέγων, Ὄντως ὁ ἄνθρωπος οὗτος δίκαιος ἦν. 48 Καὶ πάντες οἱ συμπαραγενόμενοι ὄχλοι ἐπὶ τὴν θεωρίαν ταύτην, θεωροῦντεςN τὰ γενόμενα, τύπτοντες ἑαυτῶνN τὰ στήθη ὑπέστρεφον. 49 Εἱστήκεισαν δὲ πάντες οἱ γνωστοὶ αὐτοῦN μακρόθεν, καὶ γυναῖκες αἱ συνακολουθήσασαιN αὐτῷ ἀπὸ τῆς Γαλιλαίας, ὁρῶσαι ταῦτα.
    NVariant with NA/UBS: Σίμωνός τινος Κυρηναίου ἐρχομένου ♦ Σίμωνά τινα Κυρηναῖον ἐρχόμενον NVariant with NA/UBS: καὶ ἐκόπτοντο ♦ ἐκόπτοντο NVariant with NA/UBS: ὁ ♦ [ὁ] NVariant with NA/UBS: κοιλίαι αἳ οὐκ ♦ αἱ κοιλίαι αἳ οὐκ NVariant with NA/UBS: ἐθήλασαν ♦ ἔθρεψαν NVariant with NA/UBS: δύο κακοῦργοι ♦ κακοῦργοι δύο NVariant with NA/UBS: ἀπῆλθον ♦ ἦλθον NVariant with NA/UBS: Ὁ ♦ [[ Ὁ NVariant with NA/UBS: ποιοῦσιν ♦ ποιοῦσιν]] NVariant with NA/UBS: κλῆρον ♦ κλήρους NVariant with NA/UBS: σὺν αὐτοῖς ♦ – NVariant with NA/UBS: ὁ τοῦ θεοῦ ♦ τοῦ θεοῦ ὁ NVariant with NA/UBS: Ἐνέπαιζον ♦ Ἐνέπαιξαν NVariant with NA/UBS: καὶ ὄξος ♦ ὄξος NVariant with NA/UBS: γεγραμμένη ♦ – NVariant with NA/UBS: γράμμασιν Ἑλληνικοῖς καὶ Ῥωμαϊκοῖς καὶ Ἑβραϊκοῖς Οὗτός ἐστιν ♦ – NVariant with NA/UBS: Ἰουδαίων ♦ Ἰουδαίων οὗτος NVariant with NA/UBS: Εἰ σὺ ♦ Οὐχὶ σὺ NVariant with NA/UBS: ἐπετίμα αὐτῷ λέγων ♦ ἐπιτιμῶν αὐτῷ ἔφη NVariant with NA/UBS: τᾠ Ἰησοῦ Μνήσθητί ♦ Ἰησοῦ μνήσθητί NVariant with NA/UBS: κύριε ♦ – NVariant with NA/UBS: ἐν τῃ βασιλείᾳ ♦ εἰς τὴν βασιλείαν NVariant with NA/UBS: ὁ Ἰησοῦς ♦ – NVariant with NA/UBS: λέγω σοι ♦ σοι λέγω NVariant with NA/UBS: Ἦν δὲ ♦ Καὶ ἦν ἤδη NVariant with NA/UBS: Καὶ ἐσκοτίσθη ὁ ἥλιος ♦ Τοῦ ἡλίου ἐκλιπόντος NVariant with NA/UBS: καὶ ἐσχίσθη ♦ ἐσχίσθη δὲ NVariant with NA/UBS: παραθήσομαι ♦ παρατίθεμαι NVariant with NA/UBS: καὶ ταῦτα ♦ τοῦτο δὲ NVariant with NA/UBS: ἑκατόνταρχος ♦ ἑκατοντάρχης NVariant with NA/UBS: ἐδόξασεν ♦ ἐδόξαζεν NVariant with NA/UBS: θεωροῦντες ♦ θεωρήσαντες NVariant with NA/UBS: ἑαυτῶν ♦ – NVariant with NA/UBS: αὐτοῦ ♦ αὐτῷ ἀπὸ NVariant with NA/UBS: συνακολουθήσασαι ♦ συνακολουθοῦσαι

    Kommentar til evangelieteksten

    av Bo Giertz.

    På Via Dolorosa (23,26–31)

    Så ble Jesus ført bort. Veien han gikk, førte ifølge tradisjonen fra Antonia-borgen vestover gjennom byen, frem til en port i bymuren i nordvest. Det var vanlig at den dødsdømte selv måtte bære sitt kors (eller rettere sagt tverrbjelken, den romerne kalte patibulum). Man strakte ut offerets armer langs bjelken og surret dem fast med rep. Det var en tung byrde. Alt etter størrelsen kunne en slik bjelke veie mellom 20 og 50 kilo. Johannes sier at Jesus selv bar sitt kors. Ettersom synoptikerne vet at man la korset på en mann fra Kyrene som kom gående, må Jesus ha falt under byrden.

                Bare Lukas forteller om kvinnene ved veien. Ettersom Jesus kalle dem ’Jerusalems døtre’, var de sannsynligvis ikke pilegrimer. De bodde antakelig i byen. Det viser at Jesus hadde disipler også i Jerusalem. Johannes forteller mye om dette, og her gir Lukas oss enda et eksempel på at han kjenner til tradisjoner som vi ellers bare finner i det fjerde evangeliet.

                Kvinnene hadde vist sin medlidenhet. Men det er ikke medlidenhet Jesus trenger. Han ønsker ikke bevis på sympati, men omvendelse og tro. Han sier til kvinnene at de ikke må gråte over ham, men over seg selv og sine barn. Det skal komme en tid da det regnes som en lykke å ikke ha barn – noe jødene ellers anså for å være en av livets største ulykker. Behandler man Guds utsendte slik, han som viste seg å være uskyldig, hva skal da skje med dem som forkastet og drepte ham? Det er Jesu svar på spørsmålet om hvordan det kommer til å gå med evangeliet, med kristendommen og Kirken. Vi burde i stedet spørre hvordan det kommer til å gå med det folk som forkaster Kristus og hans evangelium.

    Korsfestelsen (23,32–34)

    Den vanligste bergarten rundt Jerusalem og i store deler av Palestina er en kalkstein. Geologene kaller den cenomankalk, og den regnes for å være en av avleiringene fra krittiden. Den er blekgul og blank på utsiden. En rund klippe kunne altså likne en hodeskalle, og derfra har nok Golgata fått sitt navn. Allerede på begynnelsen av 100-tallet må stedet ha vært et  valfartssted for mange kristne. Man vet nemlig at keiser Hadrian forsøkte å hindre at det ble besøkt. I år 135 hadde han slått ned et langvarig jødisk opprør. Han bestemte seg for å gjøre slutt på jødisk kultur og religion innenfor Palestinas grenser. Ettersom han betraktet kristendommen som en jødisk sekt, forsøkte han også å utslette de kristne hellige stedene i  Betlehem og Jerusalem. Han lot bygge et stort minnesmerke over Golgata og graven, et kunstig fjell omgitt av en høy steinmur, med en helligdom viet til Venus og Cupido. Da kristendommen hadde seiret i romerriket, ble det kunstige fjellet fjernet (år 325). Dermed kom den opprinnelige marken til syne, dvs. høyden med den gule kulen som siden den tid har gått for å være Golgata. Det er altså god grunn til å tro at Jesus ble korsfestet der hvor Gravkirken nå står. 

                Lukas nevner bare kort at Jesus ble korsfestet. Alle visste hvilken forferdelig tortur det  innebar. Merkene på det berømte linkledet i Torino viser hvordan det kunne gå til – om det nå var Jesus eller en annen som hadde blitt svøpt i det. Naglene har med stor sakkyndighet blitt slått inn gjennom håndleddene, nettopp der de kunne trenge seg inn mellom tre av håndleddets ben og treffe en av de store nervene. Føttene har vært fastspikret med én nagle, den venstre over den høyre.

                Bønnen Jesus bad for bødlene viser hans innstilling til dem som brakte ham til korset. Den viser at også at det her er en gradering av vår skyld. Noen gjør – som soldatene – det onde uten å vite hva de virkelig gjør. Andre gjør det fordi de har forkastet Gud i sitt hjerte. De vil ikke vite av hans evangelium.

                Denne bønnen mangler i noen av de eldste håndskriftene, men den forekommer i  andre. Hos Lukas finnes det flere avvik fra de eldste håndskriftene enn det som er vanlig. Avvikene går for det meste tilbake så langt det er mulig å følge teksten. Man har gjettet på at Lukas selv har bearbeidet sin tekst og utgitt den i en ”revidert utgave”.

    Den korsfestede hånes (23,35–38)

    Både Lukas og Johannes gir folkemengden en passiv rolle på Golgata. Folket så på mens dets ledere hånte Jesus. Spottingen var en indirekte bekreftelse på at Jesus hadde vært ”mektig i gjerninger”. Alle visste det: under hans hender hadde det skjedd som ellers ikke pleide å skje.  Men nå hang han der, tilsynelatende hjelpeløs. De som hånte ham, ante ikke at de kom til å si nettopp det som var hans innerste hemmelighet og hans største ære.

                Også soldatene gikk fram og hånte ham. Lukas har ikke nevnt at Jesus ble pisket, fikk en tornekrone på hodet og ble hånet som en jødisk konge av de romerske soldatene. Kanskje vil han ikke nevne en detalj som kunne mistolkes som bevis på at Jesus virkelig var en nasjonal opprørsleder – hvis Teofilus nå ville bruke hans opplysninger for å forsvare Paulus.  Når Lukas nevner at soldatene hånte Jesus som ”konge”, skynder han seg også til å forklare hvordan de kunne tro det: Det sto på tavlen som fortalte hva han var dømt for, og den tavlen gjengav bare det jødene hadde anklaget ham for.

    Den angrende forbryteren (23,39–43)

    Fortellingen om ”røveren på korset” finnes bare hos Lukas. Egentlig taler han ikke om  ”røvere”, men om ”forbrytere”, overtredere, ugjerningsmenn. Det kan komme av at han ikke vil gi et feilaktig inntrykk av at Jesus likevel hadde med en opprørsbevegelse å gjøre. Romerne kalte nemlig motstandsmenn og geriljasoldater for ”røvere”, omtrent som Gustav  Vasa kalte Dackens folk for ”skogstyver”.

                Det dreide seg sannsynligvis om medlemmer av en nasjonal frihetsbevegelse. Derfor regnet den ene forbryteren det som selvsagt at Jesus måtte stå på deres side hvis han var Messias. Når han nå ikke hjalp seg selv og dem, var han avslørt. Men den andre så dypere.  Han forsto at Jesus var den virkelige Messias og at han skulle ”komme i sitt rike” (eller til sitt rike, som det egentlig står. I samtidens gresk kan det bety ”i sitt rike”, men meningen kan også være ”når du tiltrer i din kongemakt”).

                Denne fortellingen brukes med rette som et skoleeksempel på en rett omvendelse. Her er det erkjennelse av egen skyld, og her er troen på Jesus, den tro som tross alt våger seg frem med en bønn om miskunn. Det som ikke finnes, er noen gode gjerninger, noe som kunne gjøre godt det som var blitt ødelagt eller gi et gjenskinn av at man fortjente nåde. De gode gjerningene kommer nemlig etterpå. Hadde han som var blitt frelst fått leve, ville han ha tjent sin nye Herre og begynt et nytt liv. Men nå fikk han løfte om paradiset, uten alt dette. Så ufortjent er tilgivelsen.

                Vi vet ikke sikkert hva Jesus her mener med ”Paradis”. Den vanlige tolkningen er at det dreier seg om en trygg og mild hvile i Guds hånd, i vente på oppstandelsen. Også Paulus taler om at døden for den troende betyr at han får ”være … hjemme hos Herren” (2. Kor 5,8). Den som tror, får ”være med Kristus” (Fil 1,23).

    Jesus dør (23,44–49)

    Som de andre synoptikerne forteller Lukas om mørket som kom over landet. Han sier at ’[s]olen ble formørket’og anvender et uttrykk som også kan brukes i forbindelse med en solformørkelse (vi har det som låneord: eklipse). Kanskje var det slik han hadde hørt det bli skildret: midt på dagen mistet solen sitt lys. Fiendene kan ha avfeid det som et bemerkelsesverdig naturfenomen, kanskje begrunnet med de støvmasser som kan drive inn over kystlandet etter sandstormene i den store arabiske ørkenen. Det må ha gjort et dypere inntrykk at forhenget i templet revnet i to. I Talmud er det bevart opplysninger om en illevarslende hendelse i templet, som inntraff 40 år før dets undergang, altså rundt år 30. For Lukas og hans medkristne har nok det revnede forhenget først og fremst vært et bilde på at veien til Gud nå lå åpen for syndere, slik som Jesu død utlegges i Hebreerbrevet (9,11 f).

                Lukas sier at Jesus til slutt overgav sin ånd i sin Fars hender. Han nevner ingenting om ropet: ’Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?’ Det kan virke som om en motsigelse eller en tilsiktet endring. I virkeligheten er det et indre slektskap mellom disse ord. Begge er sitat fra Salmene. For en jøde var åpningsordene (slik som ”Min Gud, min Gud … ” fra Salme 22) eller et kjerneord (slik som ”I dine hender …” fra Salme 31,6) et konsentrat av hele salmen, som minnet om hele dets innhold. Nå beskriver både salme 22 og 31 hvordan en Herrens tjener i dypeste nød holder fast ved sin Herre; han vet at Gud gjennomførerer sitt verk, selv når fienden synes å triumfere. De to sitatene gir hver sin side av samme sak: den dypeste tenkelige nød og en uavbrutt tillit til Gud midt i nøden. Også Salme 31 taler om et menneske som har havnet i mørke med både kropp og sjel. Det er omgitt av redsel på alle kanter – akkurat som Salme 22 taler om hvordan den undertryktes elendighet vendes til en  seier som skal prises av alle folk.

                Det er enda en grunn til å tro at Jesus virkelig uttalte disse ordene i sin dødsstund. Han døde ved den niende time, da basunblåserne i templet forkynte at tiden var inne for kveldsofferet. I enhver jødes aftenbønn inngikk de ord fra Salme 31 som Jesus brukte på korset. Slik hadde han bedt siden barndommen, hver dag ved denne time, og slik endte han nå sitt liv.

                Den hedenske offiseren (centurionen) som hadde kommandoen på Golgata, var mer åpen for sannheten enn Jesu landsmenn. Det som skjedde, var nok til å overbevise ham om at Jesus var uskyldig. Ifølge Lukas konstaterer han nettopp dette: Jesus var en rettferdig mann. Ifølge Matteus og Markus gikk han lenger og erkjente at han var Guds Sønn. For Lukas, som skriver et forsvarsskrift, var det viktig å fastslå at selv denne representanten for den romerske rettferdighet hadde konstatert at Jesus ikke kunne ha vært en opprører.