Langfredag er det kun evangelieteksten som leses. Til gjengjeld er det den lengste sammenhengende teksten som leses i løpet av kirkeåret. Nedenfor har vi stykket opp teksten etter inndelingen i Bo Giertz’ kommentar, som kommer under hvert stykke.
Du kan også laste ned teksten, formatert for høytlesning av tre personer. Her er teksten delt inn på samme måte som i den norske bibeloversettelsen.
Evangelieteksten: Johannes 18:1-19:42
Jesus går lidelsen i møte (18,1–2)
1 Da Jesus hadde talt dette, gikk han ut sammen med disiplene sine over bekken Kedron. Der var det en hage, og i den gikk han og disiplene hans inn. 2 Men også Judas, som forrådte ham, kjente stedet, for Jesus kom ofte sammen med disiplene sine der.
Ταῦτα εἰπὼν ὁN Ἰησοῦς ἐξῆλθεν σὺν τοῖς μαθηταῖς αὐτοῦ πέραν τοῦ χειμάρρου τῶνN Κέδρων, ὅπου ἦν κῆπος, εἰς ὃν εἰσῆλθεν αὐτὸς καὶ οἱ μαθηταὶ αὐτοῦ. 2 ᾜδει δὲ καὶ Ἰούδας, ὁ παραδιδοὺς αὐτόν, τὸν τόπον· ὅτι πολλάκις συνήχθηB ὁ ἸησοῦςN ἐκεῖ μετὰ τῶν μαθητῶν αὐτοῦ.
NVariant with NA/UBS: ὁ ♦ – NVariant with NA/UBS: τῶν ♦ τοῦ BVariant with other Byzantine MSS: συνήχθη ♦ συνήχθη καὶ NVariant with NA/UBS: ὁ Ἰησοῦς ♦ Ἰησοῦς
Johannes er nå ferdig med å skildre det siste samværet, og går over til den egentlige lidelseshistorien. Han omtaler de samme hendelsene som vi kjenner fra synoptikerne, men selv her gjør han seg umake med å fortelle ting som de andre evangelistene ikke har nevnt. Stadig gir han oss nye detaljer, men samtidig følger han synoptikernes beskrivelse så tett at det ikke er vanskelig å smelte sammen hans redegjørelse med deres til en sammenhengende beretning. Samtidig har Johannes sine særskilte interesser. Det finnes ting som han understreker og legger vekt på. Blant disse er at Jesus hele tiden beholdt initiativet i det som skjedde. Han var ikke noe viljeløst offer. Rett frem gikk han sin vei, bevisst og frivillig. Det var han som befalte Judas å gå dit han skulle. Nå fører han disiplene ut av byen, ned i Kedron-dalen og opp mot Oljeberget, inn i en hage med mur omkring. Johannes forutsetter at hans tilhengere vet at det dreier seg om Getsemane, og han lar oss forstå at Jesus gikk dit for å vente på forræderen.
Jesus blir fengslet (18,3–11)
3 Judas hadde nå fått med seg vaktstyrken og tjenerne fra yppersteprestene og fariseerne, og kom dit med fakler og lamper og våpen. 4 Jesus visste om alt det som skulle skje med ham. Han gikk fram og sa til dem: Hvem leter dere etter? 5 De svarte ham: Jesus fra Nasaret. Jesus sier til dem: Det er jeg! Men også Judas, som forrådte ham, sto der sammen med dem. 6 Da han sa til dem: Det er jeg, vek de tilbake og falt til jorden. 7 Da spurte han dem igjen: Hvem leter dere etter? Og de sa: Jesus fra Nasaret. 8 Jesus svarte: Jeg sa dere at det er jeg! Er det da meg dere leter etter, så la disse gå! 9 – for at det ordet som han hadde sagt, skulle bli oppfylt: Jeg mistet ikke noen av dem som du har gitt meg. 10 Simon Peter hadde et sverd, og han trakk det, slo til yppersteprestens tjener og hogg det høyre øret av ham. Tjenerens navn var Malkus. 11 Jesus sa da til Peter: Stikk sverdet i sliren! Skulle jeg ikke drikke det begeret Faderen har gitt meg?
3 Ὁ οὖν Ἰούδας, λαβὼν τὴν σπεῖραν, καὶ ἐκ τῶν ἀρχιερέων καὶ ΦαρισαίωνN ὑπηρέτας, ἔρχεται ἐκεῖ μετὰ φανῶν καὶ λαμπάδων καὶ ὅπλων. 4 Ἰησοῦς οὖν, εἰδὼς πάντα τὰ ἐρχόμενα ἐπʼ αὐτόν, ἐξελθὼνN εἶπεν αὐτοῖς, Τίνα ζητεῖτε; 5 Ἀπεκρίθησαν αὐτῷ, Ἰησοῦν τὸν Ναζωραῖον. Λέγει αὐτοῖς ὁN Ἰησοῦς, Ἐγώ εἰμι. Εἱστήκει δὲ καὶ Ἰούδας ὁ παραδιδοὺς αὐτὸν μετʼ αὐτῶν. 6 Ὡς οὖν εἶπεν αὐτοῖς ὅτιN Ἐγώ εἰμι, ἀπῆλθον εἰς τὰ ὀπίσω, καὶ ἔπεσονN χαμαί. 7 Πάλιν οὖν αὐτοὺςN ἐπηρώτησεν, Τίνα ζητεῖτε; Οἱ δὲ εἶπον,N Ἰησοῦν τὸν Ναζωραῖον. 8 Ἀπεκρίθη Ἰησοῦς, Εἶπον ὑμῖν ὅτι ἐγώ εἰμι· εἰ οὖν ἐμὲ ζητεῖτε, ἄφετε τούτους ὑπάγειν· 9 ἵνα πληρωθῇ ὁ λόγος ὃν εἶπεν ὅτι Οὓς δέδωκάς μοι, οὐκ ἀπώλεσα ἐξ αὐτῶν οὐδένα. 10 Σίμων οὖν Πέτρος ἔχων μάχαιραν εἵλκυσεν αὐτήν, καὶ ἔπαισεν τὸν τοῦ ἀρχιερέως δοῦλον, καὶ ἀπέκοψεν αὐτοῦ τὸ ὠτίονN τὸ δεξιόν. Ἦν δὲ ὄνομα τῷ δούλῳ Μάλχος. 11 Εἶπεν οὖν ὁ Ἰησοῦς τῷ Πέτρῳ, Βάλε τὴν μάχαιράν σουN εἰς τὴν θήκην· τὸ ποτήριον ὃ δέδωκέν μοι ὁ πατήρ, οὐ μὴ πίω αὐτό;
NVariant with NA/UBS: Φαρισαίων ♦ ἐκ τῶν Φαρισαίων NVariant with NA/UBS: ἐξελθὼν εἶπεν ♦ ἐξῆλθεν καὶ λέγει NVariant with NA/UBS: ὁ Ἰησοῦς ♦ – NVariant with NA/UBS: ὅτι ♦ – NVariant with NA/UBS: ἔπεσον ♦ ἔπεσαν NVariant with NA/UBS: αὐτοὺς ἐπηρώτησεν ♦ ἐπηρώτησεν αὐτούς NVariant with NA/UBS: εἶπον ♦ εἶπαν NVariant with NA/UBS: ὠτίον ♦ ὠτάριον NVariant with NA/UBS: σου ♦ –
Jesu kamp i Getsemane blir ikke nevnt av Johannes, og heller ikke at Judas kysset ham. Men vi får vite at Judas ikke bare førte med seg en avdeling av tempelvakten, men også en tropp med romerske soldater. Johannes bruker en term som forutsetter at det dreide seg om legionærer. Yppersteprestene hadde tydeligvis varslet Pilatus om at de fryktet for en oppstand. Hele flokken kom nå med fakler og lykter. Veien kunne de nok ha funnet uten dette, for det var påske og fullmåne. Men i fall det skulle bli nødvendig å lete frem gjemmesteder under trær og bak murer, måtte de ha med seg lys.
Johannes understreker at Jesus gikk rett i møte med fiendene. Og han gjorde det med en ro og en fasthet som gjorde motstanderne forlegne. Flere steder i evangeliene støter vi på det samme: da hans landsmenn i Nasaret ville styrte ham utfor et stup (Luk 4,29–30) – eller da han drev ut de hånflirende menneskene fra Jairus’ hus. Det han nå gjorde, virket på samme måte: Motstanderne rygget tilbake. Noen av dem «falt til jorden», enten de nå snublet i mørket, eller de i samsvar med skikk og bruk kastet seg ned for en høytstående person. Johannes mener trolig å si at det var noe av Guds majestet som lyste frem fra Mesteren. Når Jesus sier: «Det er meg», benytter han enda en gang det skjulte gudsnavnet JEG ER. Johannes vil si at motstanderne aldri hadde kunnet gripe Jesus hvis han ikke selv hadde utlevert seg til dem. Derfor var han nødt til å gjenta at det var ham de skulle gripe. Samtidig oppfordrer han dem til å la de andre gå. Johannes konstaterer at det var et ord av Jesus som på denne måten ble «oppfylt». Han har ofte holdt frem at Skriften måtte oppfylles. Her sier han det samme om ord av Jesus selv. De var en fortsettelse og fullbyrdelse av Guds åpenbaring i Skriften.
En av disiplene prøver å forsvare sin Mester, og hugger til med et sverd. Dette hugget treffer ikke noen av soldatene eller tempelvakten, men en av yppersteprestens tjenere, som dermed mister sitt høyre øre, eller rettere sagt: øreflippen. Johannes bruker et ord som fritt kan oversettes med «det minste lilleøret». For denne handlingen viser Jesus sin disippel til rette. Johannes, og han alene, lar oss vite at det var Peter. At de andre ikke forteller dette, kan skyldes at Peter ennå levde og kunne komme hardt ut å kjøre dersom fiendene fikk et slikt bevis mot ham. Da dette ble skrevet, var han død. At Jesus befalte ham å stikke sverdet i sliren, forteller også Matteus. Ordet om kalken som Jesus hadde fått av sin Far og ikke ville vise fra seg, nevnes i denne sammenhengen bare hos Johannes. Dette blir vanskelig å forstå hvis vi ikke har Getsemane-kampen i minne. Johannes går ut fra at leseren kjenner til den.
Jesus føres bort, og to disipler følger etter (18,12–18)
12 Vakten og høvedsmannen og judeernes tjenere grep da Jesus og bandt ham. 13 De førte ham først til Annas, for han var svigerfar til Kaifas, som var yppersteprest dette året. 14 Det var Kaifas som hadde gitt jødene det rådet at det var til gagn at ett menneske døde for folket. 15 Men Simon Peter og en annen disippel fulgte etter Jesus. Denne disippelen var kjent med ypperstepresten, og gikk inn med Jesus i yppersteprestens gård. 16 Men Peter sto utenfor ved døren. Den andre disippelen, som var kjent med ypperstepresten, gikk da ut og talte med tjenestepiken som holdt vakt ved døren, og fikk Peter inn. 17 Piken som var dørvakt, sier da til Peter: Er ikke du også en av disiplene til denne mannen? Han svarer: Det er jeg ikke! 18 Tjenerne og vaktene hadde gjort opp en kullild, fordi det var kaldt, og de sto og varmet seg. Men også Peter sto der sammen med dem og varmet seg.
12 Ἡ οὖν σπεῖρα καὶ ὁ χιλίαρχος καὶ οἱ ὑπηρέται τῶν Ἰουδαίων συνέλαβον τὸν Ἰησοῦν, καὶ ἔδησαν αὐτόν, 13 καὶ ἀπήγαγονN αὐτὸν πρὸς Ἅνναν πρῶτον· ἦν γὰρ πενθερὸς τοῦ Καϊάφα, ὃς ἦν ἀρχιερεὺς τοῦ ἐνιαυτοῦ ἐκείνου. 14 Ἦν δὲ Καϊάφας ὁ συμβουλεύσας τοῖς Ἰουδαίοις, ὅτι συμφέρει ἕνα ἄνθρωπον ἀπολέσθαιN ὑπὲρ τοῦ λαοῦ.
15 Ἠκολούθει δὲ τῷ Ἰησοῦ Σίμων Πέτρος, καὶ ὁN ἄλλος μαθητής. Ὁ δὲ μαθητὴς ἐκεῖνος ἦν γνωστὸς τῷ ἀρχιερεῖ, καὶ συνεισῆλθεν τῷ Ἰησοῦ εἰς τὴν αὐλὴν τοῦ ἀρχιερέως· 16 ὁ δὲ Πέτρος εἱστήκει πρὸς τῇ θύρᾳ ἔξω. Ἐξῆλθεν οὖν ὁ μαθητὴς ὁ ἄλλος ὅςN ἦν γνωστὸς τῷ ἀρχιερεῖ, καὶ εἶπεν τῇ θυρωρῷ, καὶ εἰσήγαγεν τὸν Πέτρον. 17 Λέγει οὖν ἡN παιδίσκη ἡ θυρωρὸς τῷ Πέτρῳ, Μὴ καὶ σὺ ἐκ τῶν μαθητῶν εἶ τοῦ ἀνθρώπου τούτου; Λέγει ἐκεῖνος, Οὐκ εἰμί. 18 Εἱστήκεισαν δὲ οἱ δοῦλοι καὶ οἱ ὑπηρέται ἀνθρακιὰν πεποιηκότες, ὅτι ψύχος ἦν, καὶ ἐθερμαίνοντο· ἦν δὲ μετʼN αὐτῶν ὁ Πέτρος ἑστὼς καὶ θερμαινόμενος.
NVariant with NA/UBS: ἀπήγαγον αὐτὸν ♦ ἤγαγον NVariant with NA/UBS: ἀπολέσθαι ♦ ἀποθανεῖν NVariant with NA/UBS: ὁ ἄλλος ♦ ἄλλος NVariant with NA/UBS: ὅς ἦν γνωστὸς τῷ ἀρχιερεῖ ♦ ὁ γνωστὸς τοῦ ἀρχιερέως NVariant with NA/UBS: ἡ παιδίσκη ἡ θυρωρὸς τῷ Πέτρῳ ♦ τῷ Πέτρῳ ἡ παιδίσκη ἡ θυρωρός NVariant with NA/UBS: μετʼ αὐτῶν ὁ Πέτρος ♦ καὶ ὁ Πέτρος μετʼ αὐτῶν
Jesus blir altså arrestert. Han bindes, og føres bort. Først blir han tatt med til Annas. Denne detaljen fortelles bare hos Johannes. Annas hadde vært yppersteprest i årene 6–15. Han ble avsatt av en av Pilatus’ forgjengere, men beholdt både sin formue og sin innflytelse. Han hadde fem sønner, og de ble alle yppersteprester, stort sett for en kort tid og etter mange intriger. Hvor han hadde palasset sitt vet vi ikke, og vi vet heller ikke hvor den virkende ypperstepresten bodde. Tradisjonen plasserer yppersteprestens palass i den vestre del av byen, rett sør for Herodes’ kongeborg. De jødiske lærde som i vår tid har lagd en berømt modell av datidens Jerusalem, har godtatt denne plasseringen.
To disipler fulgte etter flokken som nå bevegde seg bort fra stedet, forteller Johannes. Den ene var Peter, og dette bekreftes av synoptikerne. Men Johannes vet at han ble fulgt av «en annen disippel». Han røper ikke navnet hans, og sier heller ikke at det var den disippelen som Jesus elsket. Men helt fra urkirkens dager har mange trodd at det var slik. Hvis det virkelig var Johannes, Sebedeus’ sønn, får vi her til vår overraskelse høre at han var kjent med ypperstepresten. Mange finner dette helt usannsynlig, og mener at det må dreie seg om en annen av disiplene. Noen har gjettet på Judas, forræderen, som denne natten sikkert hadde fri adgang til yppersteprestens hus, og som synes å ha kunnet følge rettergangen (Matt 27,3). Men kan han ha gitt seg i følge med Peter etter det som var skjedd? Andre har gjettet på Nikodemus eller Josef fra Arimatea. Jesus hadde jo disipler også i de kretsene som vanket i yppersteprestens hus. Hvis det ikke er Johannes selv vi har for oss, så må det i alle fall ha vært noen som han kjente, og som kunne gi ham opplysninger om det som hendte denne natten. Beretningen er full av detaljer som tyder på at den kommer fra et øyenvitne. Vi får høre om kvinnen som satt vakt i porten, om kullilden og hvor kaldt det var. Og kaldt kan det være en aprilnatt her oppe på 750 meters høyde.
Jesus for Annas (18,19–24)
19 Ypperstepresten spurte nå Jesus om hans disipler og om hans lære. 20 Jesus svarte ham: Jeg har talt fritt ut til all verden. Jeg har alltid lært i synagoger og i templet, der alle jøder kommer sammen. I det skjulte har jeg ikke talt. 21 Hvorfor spør du meg? Spør dem som har hørt meg, om hva jeg har talt til dem! Se, de vet hva jeg har sagt. 22 Men da han hadde sagt dette, ga en av vaktene som sto der, Jesus et slag i ansiktet og sa: Er det slik du svarer ypperstepresten? 23 Jesus svarte ham: Har jeg sagt noe galt, så bevis at det er ondt! Men hvis det er sant, hvorfor slår du meg da? 24 Annas sendte ham så bundet til Kaifas, ypperstepresten.
19 Ὁ οὖν ἀρχιερεὺς ἠρώτησεν τὸν Ἰησοῦν περὶ τῶν μαθητῶν αὐτοῦ, καὶ περὶ τῆς διδαχῆς αὐτοῦ. 20 Ἀπεκρίθη αὐτῷ ὁN Ἰησοῦς, Ἐγὼ παρρησίᾳ ἐλάλησαN τῷ κόσμῳ· ἐγὼ πάντοτε ἐδίδαξα ἐν συναγωγῇ καὶ ἐν τῷ ἱερῷ, ὅπου πάντοτεN οἱ Ἰουδαῖοι συνέρχονται, καὶ ἐν κρυπτῷ ἐλάλησα οὐδέν. 21 Τί με ἐπερωτᾷς;N Ἐπερώτησον τοὺς ἀκηκοότας, τί ἐλάλησα αὐτοῖς· ἴδε, οὗτοι οἴδασιν ἃ εἶπον ἐγώ. 22 Ταῦτα δὲ αὐτοῦ εἰπόντος, εἷς τῶνN ὑπηρετῶν παρεστηκὼς ἔδωκεν ῥάπισμα τῷ Ἰησοῦ, εἰπών, Οὕτως ἀποκρίνῃ τῷ ἀρχιερεῖ; 23 Ἀπεκρίθη αὐτῷ ὁN Ἰησοῦς, Εἰ κακῶς ἐλάλησα, μαρτύρησον περὶ τοῦ κακοῦ· εἰ δὲ καλῶς, τί με δέρεις; 24 Ἀπέστειλεν αὐτὸνN ὁ Ἄννας δεδεμένον πρὸς Καϊάφαν τὸν ἀρχιερέα.
NVariant with NA/UBS: ὁ ♦ – NVariant with NA/UBS: ἐλάλησα τῷ ♦ λελάληκα τῷ NVariant with NA/UBS: πάντοτε οἱ ♦ πάντες οἱ NVariant with NA/UBS: ἐπερωτᾷς Ἐπερώτησον ♦ ἐρωτᾷς Ἐρώτησον NVariant with NA/UBS: τῶν ὑπηρετῶν παρεστηκὼς ♦ παρεστηκὼς τῶν ὑπηρετῶν NVariant with NA/UBS: ὁ ♦ – NVariant with NA/UBS: αὐτὸν ♦ οὖν αὐτὸν
Om forhøret hos Annas sier synoptikerne ingen ting. Johannes forteller at den gamle ypperstepresten prøvde å forhøre Jesus om hans disipler og hans lære, tydeligvis for å få frem graverende fakta. Dette var i strid med gjeldende lov. Hadde Jesus sagt eller gjort noe straffbart, måtte det bekreftes av vitner. Det er dette Jesus påpeker. Han hadde jo virket offentlig. Noen hemmelig organisasjon hadde han aldri opprettet. At han ikke hadde sagt noe «i det skjulte», betydde selvsagt ikke at han aldri hadde snakket i enerom med sine disipler, eller med folk som hadde oppsøkt ham. Men da hadde han ikke sagt noe som ikke stemte med det han sa offentlig. Annas burde altså heller spørre dem som hadde hørt på ham.
En av vaktene i tempelgarden gir nå fangen en ørefik, og ber ham vise større respekt for ypperstepresten. Da vender Jesus ikke det andre kinnet til, men setter ham på plass. Dette gir oss en verdifull kommentar til Bergprekenen. Det finnes situasjoner da en kristen skal «stå det onde imot», ikke med vold og ikke for å hevne seg, men for å holde retten ved makt. Det var enkle og elementære rettsregler Jesus hevdet overfor Annas. De skulle ikke krenkes uten at det ble påtalt. Myndigheter har plikt til å passe på at ingen blir urettferdig behandlet, og det er en kristen plikt å minne dem om det når det trengs.
Siden Jesus altså ber om en rettergang i samsvar med loven, sender Annas ham videre til Kaifas. Hva som skjedde der, forteller Johannes ikke noe om. Dette kan enklest forklares med at han ikke hadde noe å legge til som ikke var alminnelig kjent fra før. Senere (11,47 f) forteller han at Det høye råd bestemte seg for å rydde Jesus av veien.
Peter fornekter Jesus (18,25–27)
25 Men Simon Peter sto og varmet seg. De sa da til ham: Er ikke du også en av disiplene hans? Han nektet og sa: Det er jeg ikke. 26 En av yppersteprestens tjenere, en slektning av ham som Peter hadde hogd øret av, sier: Så jeg ikke deg i hagen sammen med ham? 27 Da nektet Peter igjen. Og straks gol hanen.
25 Ἦν δὲ Σίμων Πέτρος ἑστὼς καὶ θερμαινόμενος· εἶπον οὖν αὐτῷ, Μὴ καὶ σὺ ἐκ τῶν μαθητῶν αὐτοῦ εἶ; Ἠρνήσατο οὖνN ἐκεῖνος, καὶ εἶπεν, Οὐκ εἰμί. 26 Λέγει εἷς ἐκ τῶν δούλων τοῦ ἀρχιερέως, συγγενὴς ὢν οὗ ἀπέκοψεν Πέτρος τὸ ὠτίον, Οὐκ ἐγώ σε εἶδον ἐν τῷ κήπῳ μετʼ αὐτοῦ; 27 Πάλιν οὖν ἠρνήσατο ὁN Πέτρος, καὶ εὐθέως ἀλέκτωρ ἐφώνησεν.
NVariant with NA/UBS: οὖν ἐκεῖνος ♦ ἐκεῖνος NVariant with NA/UBS: ὁ ♦ –
Det er tydelig at Johannes mener at Peters fornektelse fant sted utenfor Annas’ bosted, mens synoptikerne her taler om Kaifas’ palass. Dette gir oss grunn til å tro at husene deres var knyttet til hverandre med flere felles bygninger. Yppersteprestens palass må ha vært et eneste stort bygningskompleks med bolighus, embetslokaler og omkringliggende hus. Annas hadde holdt til der i ni år, og var senere blitt etterfulgt av sine sønner. Han kan stadig ha hatt sin bopel i en del av dette komplekset, eller i nærheten av det.
At Johannes har tatt med denne episoden, som også finnes hos alle synoptikerne, tyder på at den ble regnet med blant det umistelige i evangeliet. Disiplene hadde sviktet, men hadde fått tilgivelse for det. Kirkens ledere sto på lik linje med andre syndere. Lenger frem forteller Johannes om den oppreisning som Peter fikk etter oppstandelsen. Denne beretningen har som sin bakgrunn at han fornektet Jesus tre ganger.
Jesus føres frem for Pilatus (18,28–32)
28 De førte så Jesus fra Kaifas til borgen. Det var tidlig på morgenen. Selv gikk de ikke inn i borgen, for at de ikke skulle bli urene, men kunne ete påske. 29 Pilatus gikk da ut til dem og sa: Hva slags anklage fører dere mot denne mannen? 30 De svarte og sa til ham: Var han ikke en ugjerningsmann, da hadde vi ikke overgitt ham til deg. 31 Pilatus sa da til dem: Ta ham dere, og døm ham etter deres lov! Judeerne sa til ham: Vi har ikke rett til å ta livet av noen. 32 Det var for at det ordet skulle bli oppfylt som Jesus hadde sagt da han ga til kjenne hva slags død han skulle dø.
28 Ἄγουσιν οὖν τὸν Ἰησοῦν ἀπὸ τοῦ Καϊάφα εἰς τὸ πραιτώριον· ἦν δὲ πρωΐ,B καὶ αὐτοὶ οὐκ εἰσῆλθον εἰς τὸ πραιτώριον, ἵνα μὴ μιανθῶσιν, ἀλλʼN ἵνα φάγωσιν τὸ Πάσχα. 29 Ἐξῆλθεν οὖν ὁ Πιλάτος πρὸςN αὐτούς, καὶ εἶπεν,N Τίνα κατηγορίαν φέρετε κατὰN τοῦ ἀνθρώπου τούτου; 30 Ἀπεκρίθησαν καὶ εἶπονN αὐτῷ, Εἰ μὴ ἦν οὗτος κακοποιός,N οὐκ ἄν σοι παρεδώκαμεν αὐτόν. 31 Εἶπεν οὖν αὐτοῖς ὁ Πιλάτος, Λάβετε αὐτὸν ὑμεῖς, καὶ κατὰ τὸν νόμον ὑμῶν κρίνατε αὐτόν. Εἶπον οὖνN αὐτῷ οἱ Ἰουδαῖοι, Ἡμῖν οὐκ ἔξεστιν ἀποκτεῖναι οὐδένα· 32 ἵνα ὁ λόγος τοῦ Ἰησοῦ πληρωθῇ, ὃν εἶπεν, σημαίνων ποίῳ θανάτῳ ἤμελλεν ἀποθνῄσκειν.
BVariant with other Byzantine MSS: πρωΐ ♦ πρωΐα NVariant with NA/UBS: ἀλλʼ ἵνα ♦ ἀλλὰ NVariant with NA/UBS: πρὸς ♦ ἔξω πρὸς NVariant with NA/UBS: εἶπεν ♦ φησίν NVariant with NA/UBS: κατὰ ♦ [κατὰ] NVariant with NA/UBS: εἶπον ♦ εἶπαν NVariant with NA/UBS: κακοποιός ♦ κακὸν ποιῶν NVariant with NA/UBS: οὖν αὐτῷ ♦ αὐτῷ
Fra Kaifas ble Jesus ført til «pretoriet». Det ble den kalt, den keiserlige stattholderens residens, som på en gang var både bolighus, forvaltningslokale og kaserne. Egentlig holdt Pilatus til i Cæsarea, nede ved Middelhavet. Til Jerusalem kom han bare tilfeldig, og han tok da inn i Herodes’ slott, eller muligens i borgen Antonia. Dette er litt usikkert.
Johannes nevner nå for første gang navnet Pilatus. Han forklarer ikke hvem denne mannen var. Alle kristne visste det, og det er kristne Johannes skriver for. Pilatus var i årene 26–36 «prokurator» over Judea, altså keiserlig stattholder, en landshøvding med en ganske uinnskrenket makt. Han sto bare ansvarlig overfor keiseren i Roma.
Utenfor pretoriet stanset yppersteprestene opp. De ville ikke gå inn til en hedning, for der kunne de komme i berøring med noe som ifølge Mose lov var urent. Var de blitt urene, kunne de ikke spise påskelammet.
Dette lammet skulle spises samme dag, og det må ifølge jødenes kalender ha vært den 14. Nisan. Men synoptikerne forteller at Jesus og disiplene hadde feiret påske allerede kvelden i forveien. De synes altså å mene at Jesus døde den 15. Nisan. Alle fire evangelier er enige om at det var en fredag, en «beredelsesdag». Men var det, slik Johannes sier, denne dagen påskelammet ble spist? Om det skjedde den 14. eller den 15. Nisan er et problem som har vært debattert i det uendelige. I dag er de fleste forskere tilbøyelige til å gi Johannes rett. Den 15. Nisan var nemlig en stor sabbatsdag, og det er vanskelig å forestille seg at alle de ting som var knyttet til korsfestelsen kunne utføres på en sabbat. Men Jesus kan jo ha feiret påske med disiplene selv om han gjorde det én dag før tiden.
Yppersteprestene og deres følge hadde altså stanset opp utenfor pretoriet. Dette var en uhøflighet, en av de mange jødiske særegenheter som irriterte romerne. Likevel nedlot Pilatus seg til å gå ut til dem. Som romersk embetsmann var han vant til å ta fatt på sin dont mens dagen ennå grydde. Kanskje var han også varslet om at noe spesielt var skjedd i nattens løp. Han hadde jo stilt en tropp soldater til disposisjon.
Det første spørsmålet Pilatus stilte, var korrekt utformet med tanke på at det kom fra en embetsmann. Han ville vite hva den fengslede var anklagd for. Svaret jødene gav ham, var ikke fullt så høflig og korrekt. De lot landshøvdingen forstå at han kunne stole på deres gode omdømme. Og Pilatus tok dem på ordet: De fikk bare ta mannen og dømme ham etter beste skjønn. Men da kom sannheten frem. Det dreide seg om en forbrytelse som burde straffes med døden. Og Det høye råd kunne ikke dømme noen til døden. I Judea rådet den samme praksis som var vanlig i mindre provinser. Prokuratoren sto som den øverste ansvarlige for den ytre ordningen. Han skulle overvåke Romas interesser. Den sivile forvaltning og rettspraksis måtte innbyggerne i lydriket greie ut med ifølge sine egne lover. Men strengere straffer som døden eller tvangsarbeid i gruver ville romerne ha kontroll over, blant annet for å kunne beskytte folk som var romervennlige og samarbeidet med okkupasjonsmakten.
Enda en gang påpeker Johannes at det var et ord av Jesus som her gikk i oppfyllelse. Han hadde talt om hvordan han skulle «opphøyes», nemlig på et kors, i en blodig død. Og dette kunne altså ikke jødene alene dømme ham til.
Sannhetens konge (18,33–40)
33 Pilatus gikk da inn i borgen igjen. Han kalte Jesus fram for seg og sa: Er du jødenes konge? 34 Jesus svarte ham: Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt deg dette om meg? 35 Pilatus svarte: Jeg er vel ikke en jøde! Det er ditt eget folk og yppersteprestene som har overgitt deg til meg. Hva har du gjort? 36 Jesus svarte: Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet, så jeg ikke skulle bli overgitt til judeerne. Men nå er mitt rike ikke av denne verden. 37 Pilatus sa da til ham: Men konge er du altså? Jesus svarte: Du sier det, jeg er konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst. 38 Pilatus sier til ham: Hva er sannhet? Og da han hadde sagt dette, gikk han igjen ut til judeerne og sa til dem: Jeg finner ingen skyld hos ham. 39 Men det er jo den skikk hos dere at jeg gir dere en fange fri i påsken. Vil dere nå at jeg skal gi dere jødenes konge fri? 40 Da ropte de igjen: Ikke ham, men Barabbas! Men Barabbas var en røver.
33 Εἰσῆλθεν οὖν εἰςN τὸ πραιτώριον πάλιν ὁ Πιλάτος, καὶ ἐφώνησεν τὸν Ἰησοῦν, καὶ εἶπεν αὐτῷ, Σὺ εἶ ὁ βασιλεὺς τῶν Ἰουδαίων; 34 Ἀπεκρίθη αὐτῷN ὁ Ἰησοῦς, ἈφʼN ἑαυτοῦ σὺ τοῦτο λέγεις, ἢ ἄλλοι σοιN εἶπον περὶ ἐμοῦ; 35 Ἀπεκρίθη ὁ Πιλάτος, Μήτι ἐγὼ Ἰουδαῖός εἰμι; Τὸ ἔθνος τὸ σὸν καὶ οἱ ἀρχιερεῖς παρέδωκάν σε ἐμοί· τί ἐποίησας; 36 Ἀπεκρίθη Ἰησοῦς, Ἡ βασιλεία ἡ ἐμὴ οὐκ ἔστιν ἐκ τοῦ κόσμου τούτου· εἰ ἐκ τοῦ κόσμου τούτου ἦν ἡ βασιλεία ἡ ἐμή, οἱ ὑπηρέται ἄνN οἱ ἐμοὶ ἠγωνίζοντο, ἵναN μὴ παραδοθῶ τοῖς Ἰουδαίοις· νῦν δὲ ἡ βασιλεία ἡ ἐμὴ οὐκ ἔστιν ἐντεῦθεν. 37 Εἰπεν οὖν αὐτῷ ὁ Πιλάτος, Οὐκοῦν βασιλεὺς εἶ σύ; ἈπεκρίθηB Ἰησοῦς,N Σὺ λέγεις, ὅτι βασιλεύς εἰμι ἐγώ.N Ἐγὼ εἰς τοῦτο γεγέννημαι, καὶ εἰς τοῦτο ἐλήλυθα εἰς τὸν κόσμον, ἵνα μαρτυρήσω τῇ ἀληθείᾳ. Πᾶς ὁ ὢν ἐκ τῆς ἀληθείας ἀκούει μου τῆς φωνῆς. 38 Λέγει αὐτῷ ὁ Πιλάτος, Τί ἐστιν ἀλήθεια;
Καὶ τοῦτο εἰπών, πάλιν ἐξῆλθεν πρὸς τοὺς Ἰουδαίους, καὶ λέγει αὐτοῖς, Ἐγὼ οὐδεμίαν αἰτίανN εὑρίσκω ἐν αὐτῷ. 39 Ἔστιν δὲ συνήθεια ὑμῖν, ἵνα ἕνα ὑμῖνN ἀπολύσω ἐν τῷ Πάσχα· βούλεσθε οὖν ὑμῖνN ἀπολύσω τὸν βασιλέα τῶν Ἰουδαίων; 40 Ἐκραύγασαν οὖν πάλιν πάντες,N λέγοντες, Μὴ τοῦτον, ἀλλὰ τὸν Βαραββᾶν· ἦν δὲ ὁ Βαραββᾶς λῃστής.
NVariant with NA/UBS: εἰς τὸ πραιτώριον πάλιν ♦ πάλιν εἰς τὸ πραιτώριον NVariant with NA/UBS: αὐτῷ ὁ ♦ – NVariant with NA/UBS: Ἀφʼ ἑαυτοῦ ♦ Ἀπὸ σεαυτοῦ NVariant with NA/UBS: σοι εἶπον ♦ εἶπόν σοι NVariant with NA/UBS: ἄν ♦ – NVariant with NA/UBS: ἵνα ♦ [ἄν] ἵνα BVariant with other Byzantine MSS: Ἰησοῦς ♦ ὁ Ἰησοῦς NVariant with NA/UBS: Ἰησοῦς ♦ ὁ Ἰησοῦς NVariant with NA/UBS: εἰμι ἐγώ ♦ εἰμι NVariant with NA/UBS: αἰτίαν εὑρίσκω ἐν αὐτῷ ♦ εὑρίσκω ἐν αὐτῷ αἰτίαν NVariant with NA/UBS: ὑμῖν ἀπολύσω ἐν ♦ ἀπολύσω ὑμῖν ἐν NVariant with NA/UBS: ὑμῖν ἀπολύσω τὸν ♦ ἀπολύσω ὑμῖν τὸν NVariant with NA/UBS: πάντες ♦ –
Yppersteprestene ble altså nødt til å presisere hva de anklagde Jesus for. Og beskyldningene gikk ut på at han var «jødenes konge», med andre ord en tronpretendent og opprørsmaker. Pilatus lot da Jesus føre inn i pretoriet for å forhøre ham under fire øyne. Man kan spørre seg om hvor Johannes skaffet seg opplysninger om hva som skjedde under dette forhøret. Det var nok flere enn de to til stede. En tolk må ha vært der, sannsynligvis også en protokollfører. Sistnevnte var ofte en slave. Men her er vi henvist til å gjette, og det er mange som velger å avskrive hele denne episoden som en legende. Men hvis man gjør det – hvordan kan det forklares at Johannes har tatt den for å være sann? Han har til og med gitt den avgjørende betydning for det Pilatus videre foretok seg. Det var her prokuratoren ble overbevist om at han ikke hadde noen opprører foran seg, men en mann med et religiøst budskap.
Det var en underlig fange. Han tillot seg å stille spørsmål til selveste landshøvdingen. Da Pilatus ville vite om han var jødenes konge, undret Jesus seg over om det lå noen personlig interesse bak dette spørsmålet. Tydelig var han rede til å svare dersom Pilatus virkelig ville vite hvem han var. Men nå ble prokuratoren forarget. Han var da vel ingen jøde som kunne interessere seg for noe slikt! Jesus var jo blitt forkastet av sine egne og utlevert til ham selv av lederne og alt folket. (Pilatus antyder altså at det sto en hel folkemengde utenfor, noe som Johannes ellers ikke nevner.)
Når Pilatus nå krever beskjed, redegjør Jesus for sitt rike. Og han taler om det som noe ganske selvfølgelig. Visst har han et rike, men det er ikke av denne verden. Beviset for dette er enkelt og uangripelig. Hadde hans rike vært av denne verden, ville hans egne ha grepet til våpen. Jesus bruker samme ord om sine «menn» som ellers blir anvendt på rettstjenerne, de som var kommet med sine våpen for å gripe ham. Noen strid var det ikke blitt, siden hans eget rike ikke var noen jordisk størrelse. (Egentlig står det: «ikke herifra», altså ikke et rike blant andre riker på jorden.)
Pilatus vil høre mer. Er da Jesus en konge likevel? Svaret er ja – men han er en konge med et uvanlig oppdrag. Han skal «vitne for sannheten», altså føre sannhets tale. Og Sannheten er Guds sannhet, Guds gode hensikt med hvert menneske. Derfor stilles hvert menneske på valg innfor Sannheten. Her viser det seg om man «er av sannheten». For i så fall vil man trekkes mot den, erkjenne den og bli dens tjener.
Pilatus synes å ha forstått at det lå både en formaning og en innbydelse i Jesu ord. Men han skjøv dem begge fra seg. Han ville ikke ta stilling til dette, men gjemte seg bak den beskyttelsesmuren som alltid er for hånden når noen vil slippe å ta en avgjørelse for Guds åsyn: Hvem kan vite hva som er sannhet? Dette var ikke et spørsmål som søkte et svar. Det var en flukt, en måte å slippe å gi svar på.
Likevel var Pilatus sikker på at Jesus var uskyldig, og det gikk han til folket og sa rett ut. Han prøvde også å få dem til å be om at Jesus ble frigitt. Men mengden ville i stedet ha Barabbas. Johannes sier lakonisk og med et stenk av sarkasme: «Men Barabbas var en røver.» Ordet betyr en raner og en voldsmann. Det var romernes vanlige navn på dem som drev med opprør og terroraksjoner mot okkupasjonsmakten, og dem som sympatiserte med den.
Pilatus lar Jesus piske (19,1–3)
1 Da tok Pilatus Jesus og lot ham hudstryke. 2 Og soldatene flettet en krone av torner som de satte på hodet hans, og de hengte en purpurkappe om ham. 3 Så trådte de fram for ham og sa: Vær hilset, du jødenes konge! Og de slo ham i ansiktet.
Τότε οὖν ἔλαβεν ὁ Πιλάτος τὸν Ἰησοῦν, καὶ ἐμαστίγωσεν. 2 Καὶ οἱ στρατιῶται πλέξαντες στέφανον ἐξ ἀκανθῶν ἐπέθηκαν αὐτοῦ τῇ κεφαλῇ, καὶ ἱμάτιον πορφυροῦν περιέβαλον αὐτόν, 3 καὶ ἔλεγον,N Χαῖρε, ὁ βασιλεὺς τῶν Ἰουδαίων· καὶ ἐδίδουνN αὐτῷ ῥαπίσματα.
NVariant with NA/UBS: ἔλεγον ♦ ἤρχοντο πρὸς αὐτὸν καὶ ἔλεγον NVariant with NA/UBS: ἐδίδουν ♦ ἐδίδοσαν
«Da tok Pilatus Jesus og lot ham hudstryke.» Dette virker underlig, siden landshøvdingen ennå ikke hadde oppgitt håpet om å kunne frigi Jesus. Forklaringen er kanskje den som Lukas antyder når han forteller at Pilatus sa: Jeg vil refse ham, og så gi ham fri.
Straffen ble iverksatt av den romerske vaktstyrken, trolig inne i en av forgårdene i pretoriet. Etterpå moret gjerningsmennene seg med å håne sitt offer, samtidig som de viste sin forakt for jødene. De kledde ut den blodige og mishandlede fangen som konge. Den purpurrøde kongekjortelen var sikkert en gammel soldatkappe. Kronen lagde de av kvister med pigger på. Den ble brukt som brensel, og var dermed å finne inne i forgården.
På gresk benyttes en spesiell verbalform til å uttrykke at noe blir gjentatt og pågår over en viss tid. Det er denne formen Johannes bruker når han sier at soldatene «trådte fram», og at de «slo». De gjorde det altså gang på gang. De tok seg god tid til å håne jødekongen – uten å ane hvilken konge de virkelig hadde kronet.
Se mennesket! (19,4–7)
4 Pilatus gikk da ut igjen og sa til dem: Se, jeg fører ham ut til dere, for at dere skal vite at jeg ikke finner noen skyld hos ham. 5 Jesus kom da ut og bar tornekronen og purpurkappen. Og Pilatus sa til dem: Se det mennesket! 6 Da nå yppersteprestene og tjenerne fikk se ham, ropte de: Korsfest! Korsfest! Pilatus sier til dem: Ta dere ham og korsfest ham! For jeg finner ingen skyld hos ham. 7 Judeerne svarte ham: Vi har en lov, og etter den loven er han skyldig til å dø, fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn.
4 ἘξῆλθενN οὖν πάλιν ἔξω ὁ Πιλάτος, καὶ λέγει αὐτοῖς, Ἴδε, ἄγω ὑμῖν αὐτὸν ἔξω, ἵνα γνῶτε ὅτι ἐνN αὐτῷ οὐδεμίαν αἰτίαν εὑρίσκω. 5 Ἐξῆλθεν οὖν ὁ Ἰησοῦς ἔξω, φορῶν τὸν ἀκάνθινον στέφανον καὶ τὸ πορφυροῦν ἱμάτιον. Καὶ λέγει αὐτοῖς, Ἴδε,N ὁ ἄνθρωπος. 6 Ὅτε οὖν εἶδον αὐτὸν οἱ ἀρχιερεῖς καὶ οἱ ὑπηρέται, ἐκραύγασαν λέγοντες, Σταύρωσον, σταύρωσον αὐτὸν.N Λέγει αὐτοῖς ὁ Πιλάτος, Λάβετε αὐτὸν ὑμεῖς καὶ σταυρώσατε· ἐγὼ γὰρ οὐχ εὑρίσκω ἐν αὐτῷ αἰτίαν. 7 Ἀπεκρίθησαν αὐτῷ οἱ Ἰουδαῖοι, Ἡμεῖς νόμον ἔχομεν, καὶ κατὰ τὸν νόμον ἡμῶνN ὀφείλει ἀποθανεῖν, ὅτι ἑαυτὸνN υἱὸν θεοῦ ἐποίησεν.
NVariant with NA/UBS: Ἐξῆλθεν οὖν ♦ Καὶ ἐξῆλθεν NVariant with NA/UBS: ἐν αὐτῷ οὐδεμίαν αἰτίαν εὑρίσκω ♦ οὐδεμίαν αἰτίαν εὑρίσκω ἐν αὐτῷ NVariant with NA/UBS: Ἴδε ♦ Ἰδοὺ NVariant with NA/UBS: αὐτὸν Λέγει ♦ Λέγει NVariant with NA/UBS: ἡμῶν ♦ – NVariant with NA/UBS: ἑαυτὸν υἱὸν θεοῦ ♦ υἱὸν θεοῦ ἑαυτὸν
Ved en kroning hører det med at den som er kronet, trer frem for folket. Johannes tegner denne scenen for oss. Han som er Israels konge trer frem for sitt folk, i en blodig kjortel og med en krone av noe som regnes som ugress. Han er kommet til sitt eget, men hans egne roper: «Korsfest!» Pilatus hadde regnet med at han skulle vekke medlidenhet, eller at folket i det minste skulle mene at han nå var blitt avslørt og uskadeliggjort. I stedet møter han en uforsonlighet som bare ser ut til å ha økt ved at fangen ikke gir igjen med samme mynt, men bare tier og lider. Pilatus sier: «Se det mennesket!», og han underforstår tydeligvis: Er det noen grunn til å kjempe mot en slik en? Men Johannes selv har nok hørt en annen mening i disse ordene, nemlig: Her ser dere det rette mennesket, den eneste som virkelig har levd etter Guds vilje. Er det ham dere vil korsfeste?
Pilatus blir sint. Han er nå lut lei av disse skrikende fanatikerne. Han ber dem om å ta fangen og korsfeste ham som best de kan. Dette var ikke noe han mente alvorlig; i så fall ville jødene ha gjort som han sa. Men de visste godt at de ikke hadde noen makt til dette. I stedet kom de frem med den virkelige anklagen. Fangen var egentlig ikke noen opprører. Men han hadde begått en forbrytelse som ifølge deres lover skulle belegges med dødsstraff. Han hadde sagt at han var Guds sønn.
Som vi husker har Johannes ikke fortalt om forhøret hos Det høye råd, da Jesus svarte ja på yppersteprestens spørsmål om han var «den Høyestes sønn», og dermed ble dømt til døden for gudsbespottelse. Johannes forutsetter tydeligvis at dette er kjent fra før.
Verdensmakten er maktesløs (19,8–11)
8 Da Pilatus hørte dette ordet, ble han enda mer redd. 9 Han gikk inn i borgen igjen og sa til Jesus: Hvor er du fra? Men Jesus ga ham ikke noe svar. 10 Pilatus sier da til ham: Svarer du meg ikke? Vet du ikke at jeg har makt til å gi deg fri og makt til å korsfeste deg? 11 Jesus svarte: Du hadde ingen makt over meg om det ikke var gitt deg ovenfra. Derfor har han som overga meg til deg, større synd.
8 Ὅτε οὖν ἤκουσεν ὁ Πιλάτος τοῦτον τὸν λόγον, μᾶλλον ἐφοβήθη, 9 καὶ εἰσῆλθεν εἰς τὸ πραιτώριον πάλιν, καὶ λέγει τῷ Ἰησοῦ, Πόθεν εἶ σύ; Ὁ δὲ Ἰησοῦς ἀπόκρισιν οὐκ ἔδωκεν αὐτῷ. 10 Λέγει οὖν αὐτῷ ὁ Πιλάτος, Ἐμοὶ οὐ λαλεῖς; Οὐκ οἶδας ὅτι ἐξουσίαν ἔχω σταυρῶσαίN σε, καὶ ἐξουσίαν ἔχω ἀπολῦσαίN σε; 11 Ἀπεκρίθη Ἰησοῦς,N Οὐκ εἶχες ἐξουσίαν οὐδεμίανN κατʼ ἐμοῦ, εἰ μὴ ἦν σοιN δεδομένον ἄνωθεν· διὰ τοῦτο ὁ παραδιδούςN μέ σοι μείζονα ἁμαρτίαν ἔχει.
NVariant with NA/UBS: σταυρῶσαί ♦ ἀπολῦσαί NVariant with NA/UBS: ἀπολῦσαί ♦ σταυρῶσαί NVariant with NA/UBS: Ἰησοῦς ♦ [αὐτῷ] Ἰησοῦς NVariant with NA/UBS: οὐδεμίαν κατʼ ἐμοῦ ♦ κατʼ ἐμοῦ οὐδεμίαν NVariant with NA/UBS: σοι δεδομένον ♦ δεδομένον σοι NVariant with NA/UBS: παραδιδούς ♦ παραδούς
Pilatus kjenner på en frykt som nå blir enda større. Johannes har antydet at prokuratoren, mens han snakket med Jesus, begynte å ane at han sto overfor en mann som på en eller annen måte gikk Guds ærender. Nå har han fått høre at denne mannen sier seg å være Guds sønn. Han spør ham hvor han da egentlig er kommet fra, men får ikke noe svar på dette. Pilatus hadde allerede vist at han ikke under noen omstendighet tenkte å ta stilling i det valget som uunngåelig følger av et møte med Jesus. Og når Pilatus blir harm og minner om at han har makt over liv og død, svarer Jesus at han overhodet ikke ville hatt noen makt hvis han ikke hadde fått den av Gud. Det er Guds vilje at det skal finnes myndigheter på jorden. Derfor står disse også til ansvar for Gud. De kan misbruke sin makt, og Gud kan la det skje. Jesu stund var jo kommet. Hadde den ikke vært det, ville ingen ha kunnet fengsle eller dømme ham. Nå kunne de gjøre det. Men sin skyld kunne de ikke slippe fra. Og den var størst hos dem som i sitt hat ville slukke verdens lys. Så stor skyld hadde ikke Pilatus på seg. Han, som minnet andre om sin makt, var bare en maktesløs brikke i spillet, en stakkars opportunistisk politiker som ville gjøre sitt beste, bare han slapp å ta stilling til Gud.
Pilatus gir etter (19,12–16)
12 På grunn av dette prøvde Pilatus ennå å gi ham fri. Men judeerne skrek opp og sa: Gir du denne fri, da er du ikke keiserens venn! Hver den som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot keiseren. 13 Da nå Pilatus hørte de ordene, førte han Jesus ut, og satte seg på dommersetet på et sted som blir kalt Steinlagt, på hebraisk Gabbata. 14 Men det var forberedelsesdagen i påsken, omkring den sjette time. Og han sier til judeerne: Se deres konge! 15 Men de ropte: Bort, bort med ham! Korsfest ham! Pilatus sier til dem: Skal jeg korsfeste deres konge? Yppersteprestene svarte: Vi har ingen annen konge enn keiseren. 16 Da overga han ham til dem, for at han skulle korsfestes. De førte så Jesus bort.
12 Ἐκ τούτου ἐζήτειN ὁ Πιλάτος ἀπολῦσαι αὐτόν. Οἱ δὲ Ἰουδαῖοι ἔκραζονN λέγοντες, Ἐὰν τοῦτον ἀπολύσῃς, οὐκ εἶ φίλος τοῦ Καίσαρος· πᾶς ὁ βασιλέα ἑαυτὸν ποιῶν, ἀντιλέγει τῷ Καίσαρι. 13 Ὁ οὖν Πιλάτος ἀκούσας τοῦτονN τὸν λόγον ἤγαγεν ἔξω τὸν Ἰησοῦν, καὶ ἐκάθισεν ἐπὶ τοῦN βήματος, εἰς τόπον λεγόμενον Λιθόστρωτον, Ἑβραϊστὶ δὲ Γαββαθᾶ· 14 ἦν δὲ Παρασκευὴ τοῦ Πάσχα, ὥρα δὲN ὡσεὶB ἕκτη· καὶ λέγει τοῖς Ἰουδαίοις, Ἴδε, ὁ βασιλεὺς ὑμῶν. 15 ΟἱN δὲ ἐκραύγασαν, Ἆρον, ἆρον, σταύρωσον αὐτόν. Λέγει αὐτοῖς ὁ Πιλάτος, Τὸν βασιλέα ὑμῶν σταυρώσω; Ἀπεκρίθησαν οἱ ἀρχιερεῖς, Οὐκ ἔχομεν βασιλέα εἰ μὴ Καίσαρα. 16 Τότε οὖν παρέδωκεν αὐτὸν αὐτοῖς, ἵνα σταυρωθῇ.
Παρέλαβον δὲN τὸν Ἰησοῦν καὶ ἤγαγον·
NVariant with NA/UBS: ἐζήτει ὁ Πιλάτος ♦ ὁ Πιλᾶτος ἐζήτει NVariant with NA/UBS: ἔκραζον ♦ ἐκραύγασαν NVariant with NA/UBS: τοῦτον τὸν λόγον ♦ τῶν λόγων τούτων NVariant with NA/UBS: τοῦ ♦ – NVariant with NA/UBS: δὲ ὡσεὶ ♦ ἦν ὡς BVariant with other Byzantine MSS: ὡσεὶ ♦ ὡς NVariant with NA/UBS: Οἱ δὲ ἐκραύγασαν ♦ Ἐκραύγασαν οὖν ἐκεῖνοι NVariant with NA/UBS: δὲ τὸν Ἰησοῦν καὶ ἤγαγον ♦ οὖν τὸν Ἰησοῦν
Pilatus ønsker stadig å gi Jesus fri. Yppersteprestene merker det, og de øker presset mot ham. De truer med keiseren. Dette dreier seg jo om statsfiendtlig virksomhet. I hvert fall kan det males ut slik. De kan klage til Roma. Pilatus er jo «keiserens venn»! Muligens dreier det seg om en fin tittel, som kunne tildeles menn fra ridderstanden som har gjort staten særlige tjenester. Hvordan skulle det nå gå med den? Pilatus skjønner faren, og han gir opp. Han setter seg på sitt dommersete på et sted som ble kalt Litostroton, eller på hebraisk Gabbata. Ordet betyr en steinlagt plass. Det er funnet et slikt sted blant ruinene av borgen Antonia, et område på nær 2000 kvadratmeter. Det er belagt med meterlange steinheller, et par desimeter tykke og med innskjæringer som viser at romerske soldater har spilt terning der. Det er mulig at dette er Litostroton.
For siste gang appellerer Pilatus til yppersteprestene. Han driver dem så langt at de sier at de ikke har noen annen konge enn keiseren. For en jøde var det uhørt å si noe slikt. Gud skulle jo være Israels eneste konge. Men når han nå gjestet sitt folk, ble han avvist av lojalitetserklæringer til keiseren! Og keiseren, det var den gamle Tiberius på Capri – en halvt vanvittig, liderlig og hensynsløs hedning.
Dette skjedde klokken tolv på dagen, sier Johannes. Det var den timen da de som var i tempelet begynte å slakte påskelammet. For Johannes lå det sikkert noe symbolsk i dette. Guds lam, som tar bort verdens synder, skulle ofres for å muliggjøre en ny utferd fra Egypt til en ny frihet.
Ifølge Markus ble Jesus korsfestet ved den tredje timen, altså klokken ni. Noen har prøvd å forklare forskjellen mellom disse opplysningene med at Johannes fulgte skikken i Lilleasia og regnet timene slik vi gjør det i dag, altså fra midnatt. Dommen falt i så fall klokken seks om morgenen. Men dette er usikkert. Vi må regne med at fortellerne bare har hatt omtrentlige forestillinger om klokkeslettene.
Korsfestelsen (19,17–22)
17 Han bar selv sitt kors og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallestedet, på hebraisk Golgata. 18 Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side, og Jesus midt imellom. 19 Pilatus hadde også skrevet en innskrift, og den satte han på korset. Der sto det skrevet: Jesus fra Nasaret, jødenes konge. 20 Denne innskriften leste da mange av jødene. For stedet der Jesus ble korsfestet, lå nær byen. Og innskriften var på hebraisk, latin og gresk. 21 Jødenes yppersteprester sa da til Pilatus: Skriv ikke: Jødenes konge. Men skriv at han sa: Jeg er jødenes konge! 22 Pilatus svarte: Det jeg skrev, det skrev jeg.
17 καὶ βαστάζων τὸνN σταυρὸν αὐτοῦ ἐξῆλθεν εἰςN τόπον λεγόμενον Κρανίου Τόπον, ὅςN λέγεται Ἑβραϊστὶ Γολγοθᾶ· 18 ὅπου αὐτὸν ἐσταύρωσαν, καὶ μετʼ αὐτοῦ ἄλλους δύο, ἐντεῦθεν καὶ ἐντεῦθεν, μέσον δὲ τὸν Ἰησοῦν. 19 Ἔγραψεν δὲ καὶ τίτλον ὁ Πιλάτος, καὶ ἔθηκεν ἐπὶ τοῦ σταυροῦ· ἦν δὲ γεγραμμένον, Ἰησοῦς ὁ Ναζωραῖος ὁ βασιλεὺς τῶν Ἰουδαίων. 20 Τοῦτον οὖν τὸν τίτλον πολλοὶ ἀνέγνωσαν τῶν Ἰουδαίων, ὅτι ἐγγὺς ἦν ὁ τόπος τῆς πόλεως ὅπου ἐσταυρώθη ὁ Ἰησοῦς· καὶ ἦν γεγραμμένον Ἑβραϊστί, Ἑλληνιστί,N Ῥωμαϊστί. 21 Ἔλεγον οὖν τῷ Πιλάτῳ οἱ ἀρχιερεῖς τῶν Ἰουδαίων, Μὴ γράφε, Ὁ βασιλεὺς τῶν Ἰουδαίων· ἀλλʼ ὅτι Ἐκεῖνος εἶπεν, Βασιλεύς εἰμι τῶν Ἰουδαίων. 22 Ἀπεκρίθη ὁ Πιλάτος, Ὃ γέγραφα, γέγραφα.
NVariant with NA/UBS: τὸν σταυρὸν αὐτοῦ ♦ ἑαυτῷ τὸν σταυρὸν NVariant with NA/UBS: εἰς τόπον ♦ εἰς τὸν NVariant with NA/UBS: ὅς ♦ ὃ NVariant with NA/UBS: Ἑλληνιστί Ῥωμαϊστί ♦ Ῥωμαϊστί Ἑλληνιστί
Johannes’ beretning om korsfestelsen er et mesterstykke i kunsten å fortelle en gammel historie på en ny måte. Evangelisten tegner opp det velkjente bildet, men med stadig nye trekk som ikke finnes hos synoptikerne. Og alle disse trekkene skal si oss at Jesus også i sin dypeste fornedrelse var Guds sønn og gjorde det han var kommet til verden for å gjøre.
Han bar selv sitt kors, sier Johannes. Nå kjente han selvsagt til hendelsen med Simon fra Kyrene. Den må ha vært alminnelig kjent i urmenigheten, siden Markus kan henvise til Aleksander og Rufus, Simons sønner, som kjente personer. Men Johannes vil minne om at Jesus bar korset. Det var tverrbjelken den dødsdømte pleide å bære. Den var tung nok, og for et mishandlet og blødende menneske med en hel våkenatt bak seg var det en kraftprøve å løfte den. Trolig segnet Jesus under byrden etter en stund, og derfor grep soldatene fatt i Simon og tvang ham til å ta korset på seg.
Golgata lå utenfor bymuren, trolig der hvor Gravkirken er reist i dag. Her løp to veier sammen, og mye folk kom forbi. Også dette er et tegn på at det ikke kan ha vært en stor sabbat. De som kom dit, leste med forargelse den innskriften som oppgav hva Jesus hadde gjort seg skyldig i. Ordene «Jødenes konge» ble oppfattet som en hån mot det jødiske folk. Yppersteprestene ba Pilatus om å endre formuleringen, så det ble gjort klart at ingen av dem ville ha en slik konge. Men Pilatus lot seg ikke rikke. De hadde tvunget ham til å godta anklagen de hadde fremsatt. Nå fikk de finne seg i at den ble kunngjort offentlig. Johannes har nok ment at det var en seier for sannheten at kunngjøringen fikk være slik den var. Pilatus hadde ikke villet ta stilling for sannheten. Nå ble den altså proklamert på denne måten. Jesus var Israels konge, og en gang skulle han bli hyllet av alle folkeslag.
Den kostbare kjortelen (19,23–24)
23 Da nå soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne hans og delte dem i fire deler, en del til hver soldat. De tok også kappen. Men kappen var uten søm, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. 24 De sa da til hverandre: La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den! – for at Skriften skulle bli oppfylt, som sier: De delte mine klær mellom seg, og kastet lodd om min kappe. Soldatene gjorde da dette.
23 Οἱ οὖν στρατιῶται, ὅτε ἐσταύρωσαν τὸν Ἰησοῦν, ἔλαβον τὰ ἱμάτια αὐτοῦ, καὶ ἐποίησαν τέσσαρα μέρη, ἑκάστῳ στρατιώτῃ μέρος, καὶ τὸν χιτῶνα. Ἦν δὲ ὁ χιτὼν ἄραφος, ἐκ τῶν ἄνωθεν ὑφαντὸς διʼ ὅλου. 24 ΕἶπονN οὖν πρὸς ἀλλήλους, Μὴ σχίσωμεν αὐτόν, ἀλλὰ λάχωμεν περὶ αὐτοῦ, τίνος ἔσται· ἵνα ἡ γραφὴ πληρωθῇ ἡN λέγουσα, Διεμερίσαντο τὰ ἱμάτιά μου ἑαυτοῖς, καὶ ἐπὶ τὸν ἱματισμόν μου ἔβαλον κλῆρον. Οἱ μὲν οὖν στρατιῶται ταῦτα ἐποίησαν.
NVariant with NA/UBS: Εἶπον ♦ Εἶπαν NVariant with NA/UBS: ἡ λέγουσα ♦ [ἡ λέγουσα]
Soldatene kastet lodd om Jesu klær. Det forteller synoptikerne. Johannes kjenner til flere detaljer. Det var en avdeling på fire mann som hadde gjennomført korsfestelsen. De hadde rett til klærne hans, og de delte dem mellom seg. Men da de kom til kjortelen, oppdaget de at den var vevd i ett eneste stykke. Noe luksusplagg var den ikke, men likevel så kostbar at de ikke fikk seg til å skjære den i stykker, noe de tydeligvis hadde gjort med kappen. Altså kastet de lodd om den.
Det har vært gjettet på at denne kjortelen var en gave fra en disippel som ønsket å gjøre noe særlig godt for Jesus. Og han hadde åpenbart ikke avvist denne gaven, som var gitt i kjærlighet. Slik blir kjortelen en parallell til den kostbare nardusoljen. For Johannes lå det en spesiell mening i at Jesus denne dagen bar en slik kjortel. Den inngikk i yppersteprestens skrud, og her var Jesus den sanne yppersteprest. Dette var den store forsoningsdagen. Her ble det båret frem et offer som alle offerdyr i Israels historie hadde vært forbilder for.
Disiplene ved korset (19,25–27)
25 Men ved Jesu kors sto hans mor og hans mors søster, Maria, Klopas’ kone, og Maria Magdalena. 26 Da nå Jesus så sin mor og den disippelen som han elsket, stå der, sa han til sin mor: Kvinne, se, det er din sønn! 27 Deretter sa han til disippelen: Se, det er din mor! Og fra den stund tok disippelen henne hjem til seg.
25 Εἱστήκεισαν δὲ παρὰ τῷ σταυρῷ τοῦ Ἰησοῦ ἡ μήτηρ αὐτοῦ, καὶ ἡ ἀδελφὴ τῆς μητρὸς αὐτοῦ, Μαρία ἡ τοῦ Κλωπᾶ, καὶ Μαρία ἡ Μαγδαληνή. 26 Ἰησοῦς οὖν ἰδὼν τὴν μητέρα, καὶ τὸν μαθητὴν παρεστῶτα ὃν ἠγάπα, λέγει τῇ μητρὶ αὐτοῦ,N Γύναι, ἰδοὺBN ὁ υἱός σου. 27 Εἶτα λέγει τῷ μαθητῇ, ἸδοὺN ἡ μήτηρ σου. Καὶ ἀπʼ ἐκείνης τῆς ὥρας ἔλαβεν ὁ μαθητὴς αὐτὴν εἰς τὰ ἴδια.
NVariant with NA/UBS: αὐτοῦ ♦ – BVariant with other Byzantine MSS: ἰδοὺ ♦ ἴδε NVariant with NA/UBS: ἰδοὺ ♦ ἴδε NVariant with NA/UBS: Ἰδοὺ ♦ Ἴδε
Både synoptikerne og Johannes forteller at det fantes noen trofaste kvinner som fulgte Jesus til Golgata. Ifølge synoptikerne sto de på avstand og så på, men Johannes viser oss at i hvert fall noen av dem gikk helt frem til korset, om så bare for en kort stund.
Johannes gir oss navnet på fire av dem. Noen mener at det bare er tale om tre, siden ordene «hans mors søster» og «Maria, Klopas’ hustru» kan referere til samme person. Men i så fall må Jesu mor ha hatt en søster som også het Maria, noe som er høyst usannsynlig.
Ved siden av Jesu mor nevner Johannes tre kvinner. Det er samme antall som vi finner hos Matteus og Markus, og alle tre sier at en av disse tre var Maria fra Magdala. I tillegg til henne nevner de alle en Maria til. Johannes sier at hun var gift med Klopas, og de to andre at hun var mor til Jakob og Joses. Det er trolig at de mener den samme Maria, men ut over dette vet vi ikke noe annet om henne enn at en forfatter på midten av 100-tallet sier at Klopas, mannen hennes, var bror til Josef. I så fall var denne Maria svigerinne til Jesu mor. Den samme kilden opplyser at Maria og Klopas hadde en sønn som het Simon, som ble den andre i rekken av biskoper i Jerusalem, og som led martyrdøden under keiser Trajan.
Mer interessant er den tredje kvinnen som omtales. Johannes sier at hun var en søster av Jesu mor. Matteus kaller henne «mor til Sebedeus-sønnene», og Markus sier rett og slett «Salome». Forutsatt at de alle tre mener samme person, får vi altså vite at apostelen Johannes hadde en mor som het Salome og var søster til Maria, Jesu mor. Jesus og Johannes var i så fall søskenbarn. Dette er en antagelse, men bevises kan den ikke.
Det viktigste som Johannes her lar oss vite er at også Jesu mor var med på Golgata, og at den disippelen som Jesus elsket sto ved hennes side. Siden vi har grunn til å tro at Johannes forteller det han selv har opplevd, får ordene dobbel tyngde. Han uttrykker seg med et minimum av ord, som samtidig sier alt. Jesus betror sin mor til den av disiplene som har stått ham aller nærest. To korte setninger er alt som skal til. Og fra denne stunden har Maria et nytt hjem.
Maria har ikke vært nevnt siden bryllupet i Kana. Tydelig nok har hun fulgt med opp til Jerusalem. Vi skal møte henne igjen; da er det Lukas som nevner henne i Apostlenes gjerninger 1,14, og hun befinner seg blant disiplene i Jerusalem. Og der ble hun sikkert boende, siden vi 15–20 år senere fortsatt hører at Johannes var en av «støttene» i menigheten. En legende sier at hun fulgte med ham til Efesus, og døde der. Dette er usikkert. Dersom Johannes flyttet til Lilleasia i forbindelse med den store jødiske krig, og dersom Maria da ennå levde, må hun ha vært nærmere 90 år.
Det er fullbyrdet (19,28–30)
28 Etter dette, da Jesus visste at nå var alt fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sier han: Jeg tørster! 29 Det sto et kar der, fylt med vineddik. De satte da en svamp, fylt av eddik, på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans. 30 Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppga sin ånd.
28 Μετὰ τοῦτο ἰδὼνN ὁ Ἰησοῦς ὅτι πάνταN ἤδη τετέλεσται, ἵνα τελειωθῇ ἡ γραφή, λέγει, Διψῶ. 29 Σκεῦος οὖνN ἔκειτο ὄξους μεστόν· οἱN δέ, πλήσαντες σπόγγονN ὄξους,N καὶ ὑσσώπῳ περιθέντες, προσήνεγκαν αὐτοῦ τῷ στόματι. 30 Ὅτε οὖν ἔλαβεν τὸ ὄξος ὁN Ἰησοῦς, εἶπεν, Τετέλεσται· καὶ κλίνας τὴν κεφαλήν, παρέδωκεν τὸ πνεῦμα.
NVariant with NA/UBS: ἰδὼν ♦ εἰδὼς NVariant with NA/UBS: πάντα ἤδη ♦ ἤδη πάντα NVariant with NA/UBS: οὖν ♦ – NVariant with NA/UBS: οἱ δέ πλήσαντες ♦ – NVariant with NA/UBS: σπόγγον ♦ σπόγγον οὖν NVariant with NA/UBS: ὄξους καὶ ♦ μεστὸν τοῦ ὄξους NVariant with NA/UBS: ὁ ♦ [ὁ]
Johannes begynte lidelseshistorien med å si at Jesus visste at hans stund var kommet (13,1). Nå sier han at Jesus visste at alt var fullbyrdet. Han hadde gjort det Faderen hadde pålagt ham å gjøre. Dette er noe som Johannes vil innprente i oss: Jesus var ikke en martyr som ble offer for menneskers ondskap. Han var Guds utsendte som gjorde det han var sendt for å gjøre. Det var ikke et martyrium han gjennomgikk. Han utførte en gjerning; han utkjempet en kamp inntil seieren var vunnet. Hans lidelse ble ikke mindre av den grunn. Messias skulle lide, og Jesus viser nå til sist at han virkelig led. Slik må vi nok tolke ordene «Jeg tørster!».
Nå viste soldatene at også de kunne ha medlidenhet. De hadde med seg en krukke med «vineddik». Dette var en billig og dårlig vin, som hadde surnet. Ofte var den utspedd. Det var den eneste vinen som soldatene hadde lov til å drikke i tjenesten. Den sterkt krydrede og bedøvende vinen som ble budt frem til dem som skulle henrettes, var noe helt annet.
Soldatene fylte altså en svamp med vinen, og satte den på en kvist av isop. Isopen var en busk full av kvist og kvas, og kvistene ble benyttet når offerblodet ble stenket ved renselsesriter. I påsken ble isop brukt til å stryke blodet fra påskelammet på dørstolpene. Sannsynligvis har Johannes festet seg ved isopkvisten nettopp fordi den minnet om påskelammet. Akkurat nå ble lammene slaktet i tempelet, og her på Golgata ble Guds lam ofret.
Så sier Jesus sitt siste ord: «Det er fullbrakt!» Sønnen har gjort sitt. Han har herliggjort Faderen. Hva som nå skal skje, ligger i Faderens hender. Til ham overgir Jesus sin ånd. Synoptikerne sier at han «oppgav ånden», men Johannes bruker et annet uttrykk, som betyr at han overgav sin ånd – underforstått: i Faderens hender.
Blod og vann (19,31–37)
31 Det var forberedelsesdagen. For at ikke de døde legemene skulle bli hengende på korset sabbaten over – for denne sabbaten var stor – ba judeerne Pilatus om at deres ben måtte brytes og deres legemer tas ned. 32 Soldatene kom da og brøt benene på den første og den andre som var korsfestet sammen med ham. 33 Men da de kom til Jesus, så de at han allerede var død, og de brøt ikke hans ben. 34 Men en av soldatene stakk et spyd inn i siden på ham, og straks kom det ut blod og vann. 35 Og den som har sett det, har vitnet om det, og vitnesbyrdet hans er sant. Han vet at han taler sant, for at også dere skal tro. 36 For dette skjedde for at Skriften skulle bli oppfylt: Ikke et ben skal brytes på ham. 37 Og igjen sier et annet skriftord: De skal se hen til ham som de har gjennomstunget.
31 Οἱ οὖν Ἰουδαῖοι, ἵναN μὴ μείνῃ ἐπὶ τοῦ σταυροῦ τὰ σώματα ἐν τῷ σαββάτῳ ἐπεὶN Παρασκευὴ ἦν – ἦν γὰρ μεγάλη ἡ ἡμέρα ἐκείνου τοῦ σαββάτου – ἠρώτησαν τὸν Πιλάτον ἵνα κατεαγῶσιν αὐτῶν τὰ σκέλη, καὶ ἀρθῶσιν. 32 Ἦλθον οὖν οἱ στρατιῶται, καὶ τοῦ μὲν πρώτου κατέαξαν τὰ σκέλη καὶ τοῦ ἄλλου τοῦ συσταυρωθέντος αὐτῷ· 33 ἐπὶ δὲ τὸν Ἰησοῦν ἐλθόντες, ὡς εἶδον αὐτὸνN ἤδη τεθνηκότα, οὐ κατέαξαν αὐτοῦ τὰ σκέλη· 34 ἀλλʼ εἷς τῶν στρατιωτῶν λόγχῃ αὐτοῦ τὴν πλευρὰν ἔνυξεν, καὶ εὐθέωςN ἐξῆλθεν αἷμα καὶ ὕδωρ. 35 Καὶ ὁ ἑωρακὼς μεμαρτύρηκεν, καὶ ἀληθινὴ ἐστινBN αὐτοῦ ἡ μαρτυρία, κἀκεῖνοςN οἶδεν ὅτι ἀληθῆ λέγει, ἵνα ὑμεῖςN πιστεύσητε. 36 Ἐγένετο γὰρ ταῦτα ἵνα ἡ γραφὴ πληρωθῇ, Ὀστοῦν οὐ συντριβήσεται ἀπʼN αὐτοῦ. 37 Καὶ πάλιν ἑτέρα γραφὴ λέγει, Ὄψονται εἰς ὃν ἐξεκέντησαν.
NVariant with NA/UBS: ἵνα μὴ ♦ ἐπεὶ Παρασκευὴ ἦν ἵνα μὴ NVariant with NA/UBS: ἐπεὶ Παρασκευὴ ἦν ♦ – NVariant with NA/UBS: αὐτὸν ἤδη ♦ ἤδη αὐτὸν NVariant with NA/UBS: εὐθέως ἐξῆλθεν ♦ ἐξῆλθεν εὐθὺς BVariant with other Byzantine MSS: ἐστιν αὐτοῦ ♦ αὐτοῦ ἐστιν NVariant with NA/UBS: ἐστιν αὐτοῦ ♦ αὐτοῦ ἐστιν NVariant with NA/UBS: κἀκεῖνος ♦ καὶ ἐκεῖνος NVariant with NA/UBS: ὑμεῖς πιστεύσητε ♦ καὶ ὑμεῖς πιστεύ[σ]ητε NVariant with NA/UBS: ἀπʼ ♦ –
Da skal «hans døde kropp ikke bli natten over på treet,» sto det i Moseloven (5 Mos 21,23). De to røverne var sikkert ikke døde ennå. En korsfestet person kunne leve i flere døgn. Men ingen visste jo når de to ville dø, og derfor gikk jødene til Pilatus og ba om at han måtte la bena deres brytes i stykker. Dette var en romersk måte å avlive mennesker på – brutal, men likevel barmhjertig for en som hang på korset.
Soldatene adlyder ordre, men finner at Jesus allerede er død. Altså behøver de ikke å knekke bena hans. Men for sikkerhets skyld tar en av dem spydet sitt og gir den døde kroppen et kraftig stikk i siden for å konstatere at døden virkelig er inntrådt. Straks kommer det en strøm av blod og vann ut av såret.
I kristen billedkunst har Jesus vanligvis dette såret på høyre side. Sakkyndige folk, både leger og militære, har ment at en erfaren soldat burde ha støtt våpenet inn i hjertet, altså på venstre side. Men det berømte linkledet i Torino, som har vært svøpt omkring en mann som ble pisket og korsfestet, viser merkelig nok at den døde har fått et lansestikk på høyre side. Fra legehold har det vært fremlagt flere teorier om de forandringene i en mishandlet kropp som kan føre til at det noen timer etter døden strømmer frem både blod og en fargeløs væske når brystet eller bukhulen eller begge deler blir åpnet.
For Johannes har dette tydeligvis betydd noe spesielt, men hva det er, sier han ikke. Han understreker at det er et faktum, bevitnet av en mann som sto der og så på. Den mannen var tydeligvis «den disippelen som Jesus elsket». Og det fremgår at vedkommende stadig lever, og forsikrer at det han sier er sant.
Men er det også den samme som skriver historien ned? Her er meningene delte, og dette stedet er en nøkkel til Johannesevangeliet. Vitnet som påberopes, blir omtalt som en som stadig er i live, men han omtales i tredje person, slik tilfellet er i hele skriftet. Det kan være en forfatters spesielle teknikk å tre tilbake og tale om seg selv som én blant mange han skriver om. Men det er også mulig at forfatteren selv er en annen enn den han henviser til. Hvis det første er riktig, har Johannes selv ført pennen, eventuelt med hjelp av sine disipler. Men hvis ikke, må det i Efesus ha levd en høyt begavet teolog og forkynner som har kjent «den disippelen som Jesus elsket» og hørt ham, og som har utnyttet det han husket og det han lærte til å skrive dette evangeliet. Begge disse oppfatningene finnes blant dem som mener at den urkirkelige tradisjon har rett når den sier at apostelen Johannes er identisk med «den disippelen som Jesus elsket», og selv står bak det fjerde evangeliet.
Men hva var det underlige som Johannes mente å se da det fløt blod og vann ut av såret i Jesu side? Det må på en eller annen måte ha hengt sammen med det skakende dramaet på Golgata, og gitt det en spesiell mening. Kanskje tenkte Johannes på Jesu ord om de strømmer av levende vann som skulle flyte frem fra hans indre (7,38). Disse ordene hadde siktet mot en ny dag, da Ånden skulle komme. Kan det som her skjedde ha vært et tegn? Lenger frem kunne Johannes se blodet og vannet som forbilder på nattverden og dåpen, de som skulle komme som livsstrømmer fra Kristi hjerte og bære med seg all den velsignelse han vant for oss på Golgata. I sitt første brev sier Johannes at Jesus Kristus «er den som er kommet med vann og blod» (5,6), og at Jesu blod «renser oss fra all synd» (1,7). Dette er kanskje den beste forklaringen på at han tilla det så stor betydning at en romersk soldat støtte lansen sin i den døde Mesterens side. Senere har han fortsatt med å studere Skriften, og funnet enda et par steder som kastet lys over denne hendelsen. På påskelammet skulle ikke noe ben brytes i stykker (2 Mos 12,46). Men Kristus var jo vårt påskelam, ofret for oss! Og hos Sakarja (12,10) fantes det en profeti om hvordan bønnens og nådens ånd en gang skulle få Guds frafalne folk til å se opp til ham som de hadde gjennomstunget. Nå hadde de gjennomstunget Jesus. Men snart skulle Ånden komme, og da var det håp om at de i sitt hjerte skulle «se opp til ham».
Jesus blir begravd (19,38–42)
38 Men Josef fra Arimatea, som var en av Jesu disipler – men hemmelig, av frykt for judeerne – spurte deretter Pilatus om å få ta ned Jesu legeme. Pilatus ga ham lov til det. Han kom da og tok Jesu legeme ned. 39 Men også Nikodemus kom, han som første gang var kommet til Jesus om natten. Han hadde med seg en blanding av myrra og aloë, omkring hundre pund. 40 De tok da Jesu legeme og svøpte det i linklær sammen med den velluktende salven, som skikk er hos jødene når noen begraves. 41 På det stedet hvor Jesus ble korsfestet, var det en hage. Og i hagen var en ny grav, som ingen ennå var blitt lagt i. 42 Der la de da Jesus, fordi det var jødenes forberedelsesdag, for graven var nær ved.
38 Μετὰ ταῦταN ἠρώτησεν τὸν ΠιλάτονB Ἰωσὴφ ὁN ἀπὸ Ἀριμαθαίας, ὢν μαθητὴς τοῦ Ἰησοῦ, κεκρυμμένος δὲ διὰ τὸν φόβον τῶν Ἰουδαίων, ἵνα ἄρῃ τὸ σῶμα τοῦ Ἰησοῦ· καὶ ἐπέτρεψεν ὁ Πιλάτος. Ἦλθεν οὖν καὶ ἦρεν τὸ σῶμα τοῦN Ἰησοῦ. 39 Ἦλθεν δὲ καὶ Νικόδημος, ὁ ἐλθὼν πρὸς τὸνN Ἰησοῦν νυκτὸς τὸ πρῶτον, φέρων μίγμα σμύρνης καὶ ἀλόης ὡςB λίτρας ἑκατόν. 40 Ἔλαβον οὖν τὸ σῶμα τοῦ Ἰησοῦ, καὶ ἔδησαν αὐτὸ ἐνN ὀθονίοις μετὰ τῶν ἀρωμάτων, καθὼς ἔθος ἐστὶν τοῖς Ἰουδαίοις ἐνταφιάζειν. 41 Ἦν δὲ ἐν τῷ τόπῳ ὅπου ἐσταυρώθη κῆπος, καὶ ἐν τῷ κήπῳ μνημεῖον καινόν, ἐν ᾧ οὐδέπω οὐδεὶς ἐτέθη.N 42 Ἐκεῖ οὖν διὰ τὴν Παρασκευὴν τῶν Ἰουδαίων, ὅτι ἐγγὺς ἦν τὸ μνημεῖον, ἔθηκαν τὸν Ἰησοῦν.
NVariant with NA/UBS: ταῦτα ♦ δὲ ταῦτα BVariant with other Byzantine MSS: Ἰωσὴφ ♦ ὁ Ἰωσὴφ NVariant with NA/UBS: ὁ ἀπὸ ♦ [ὁ] ἀπὸ NVariant with NA/UBS: ἦρεν τὸ σῶμα τοῦ Ἰησοῦ ♦ ἦρεν τὸ σῶμα αὐτοῦ NVariant with NA/UBS: τὸν Ἰησοῦν ♦ αὐτὸν BVariant with other Byzantine MSS: ὡς ♦ ὡσεὶ NVariant with NA/UBS: ἐν ♦ – NVariant with NA/UBS: ἐτέθη ♦ ἦν τεθειμένος
Virkningene av Jesu død begynner straks å vise seg. To redde disipler, som hittil ikke har tonet flagg, trer nå frem og viser hvor de hører hjemme. Josef fra Arimatea kjenner vi fra synoptikerne: rik, velsett, rettskaffen. Nikodemus har vi tidligere møtt som en søker og en varsom forsvarer av Jesus. Han har nå med seg en slik salve som jødene brukte når de begravde sine døde. Johannes sier at det var hele hundre pund. Dette refererer til romerske pund og tilsvarer i overkant av 30 kilo. Så mye kunne det knapt være bruk for, og det har vært antatt at tallet beror på en avskrivningsfeil. Grekerne skrev nemlig et tall ved hjelp av en bokstav fra alfabetet. Selv hundretallene ble gjengitt med en enkelt bokstav. Altså var det lett å forveksle entall og hundretall. Men Johannes kan ha sett dette sløseriet med salven som bevis på den form for sorg og savn som ikke sparer på noe for å vise en kjærlighet som man har forsømt å vise mens den døde ennå var i live.
Om liksvøpet bruker Johannes et ord som kan bety «lin» i sin alminnelighet, mens synoptikerne snakker om en «linduk». Begge deler kan godt være riktig. Kledet i Torino er knyttet sammen med linbånd ved halsen, hoftene, knærne og føttene. Myrra og aloe var krydder som antagelig var blandet inn i den oljen eller salven som ble benyttet til å salve den som var død.
Siden det var kvelden før en stor høytid og sabbaten tok til når solen gikk ned, begynte tiden å bli knapp. Dette kan være grunnen til at kvinnene på påskemorgenen ville forandre på det som var gjort. Ifølge Markus og Lukas kjøpte jo også de krydderier og salver.
Graven lå nær Golgata. Det var på dette stedet keiser Trajan på 130-tallet lot bygge et stort tempel for å hindre de kristne i å besøke Golgata og graven. Tempelet ble reist på en kunstig forhøyning, som ble fjernet to hundre år senere, da kristendommen hadde seiret under Konstantin. Golgata lot seg da fortsatt lokalisere, og viste seg å inneholde en mengde graver. En av dem svarer til det stedet som er beskrevet i evangeliene, og denne har senere vært utpekt som Jesu grav. Den ligger cirka 40 meter fra Golgata.