Maria budskapsdag (II)

Ukategorisert

Jer 33,14–17

14 Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil oppfylle det gode ord jeg har talt om Israels hus og Judas hus. 15 I de dager og på den tid vil jeg la spire fram for David en rettferdig spire, og han skal gjøre rett og rettferdighet i landet. 16 I de dager skal Juda bli frelst og Jerusalem bo trygt, og dette er det navn hun skal kalles med: Herren, vår rettferdighet. 17 For så sier Herren: Det skal aldri mangle en mann av Davids ætt som skal sitte på Israels trone.

Ef 1,3–6

3 Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. 4 For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. I kjærlighet 5 har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, 6 til pris for sin nådes herlighet, som han ga oss i Den Elskede.

Luk 1,46–55

46 Og Maria sa: Min sjel opphøyer Herren, 47 og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser, 48 fordi han har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, 49 fordi han har gjort store ting mot meg, han, den mektige, og hellig er hans navn. 50 Hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham. 51 Han gjorde storverk med sin arm, han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker. 52 Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. 53 Hungrende mettet han med gode gaver, men rikfolk sendte han tomhendte bort. 54 Han tok seg av Israel, sin tjener, for å komme i hu sin miskunn, 55 – slik han hadde talt til våre fedre – mot Abraham og hans ætt, til evig tid.

46 Καὶ εἶπεν Μαριάμ, Μεγαλύνει ἡ ψυχή μου τὸν κύριον, 47 καὶ ἠγαλλίασεν τὸ πνεῦμά μου ἐπὶ τῷ θεῷ τῷ σωτῆρί μου. 48 Ὅτι ἐπέβλεψεν ἐπὶ τὴν ταπείνωσιν τῆς δούλης αὐτοῦ. Ἰδοὺ γάρ, ἀπὸ τοῦ νῦν μακαριοῦσίν με πᾶσαι αἱ γενεαί. 49 Ὅτι ἐποίησέν μοι μεγαλεῖαN ὁ δυνατός, καὶ ἅγιον τὸ ὄνομα αὐτοῦ. 50 καὶ τὸ ἔλεος αὐτοῦ εἰς γενεὰς γενεῶνN τοῖς φοβουμένοις αὐτόν. 51 Ἐποίησεν κράτος ἐν βραχίονι αὐτοῦ· διεσκόρπισεν ὑπερηφάνους διανοίᾳ καρδίας αὐτῶν. 52 Καθεῖλεν δυνάστας ἀπὸ θρόνων, καὶ ὕψωσεν ταπεινούς. 53 Πεινῶντας ἐνέπλησεν ἀγαθῶν, καὶ πλουτοῦντας ἐξαπέστειλεν κενούς. 54 Ἀντελάβετο Ἰσραὴλ παιδὸς αὐτοῦ, μνησθῆναι ἐλέους, 55 καθὼς ἐλάλησεν πρὸς τοὺς πατέρας ἡμῶν, τῷ Ἀβραὰμ καὶ τῷ σπέρματι αὐτοῦ εἰς τὸν αἰῶνα.

NVariant with NA/UBS: μεγαλεῖα ♦ μεγάλα
NVariant with NA/UBS: γενεῶν ♦ καὶ γενεὰς

Kommentar til evangelieteksten

av Bo Giertz.

Marias lovsang (1,45–56)

Her følger nå et stykke ekte hebraisk poesi. Tankene følger etter hverandre i parallelle par, med tydelige forbilder i Det gamle testamente (spesielt Hannas lovsang i 1. Sam 2). Lukas sier ikke, og har neppe ment, at det var en del av de to kvinnenes samtale. I stedet mener han vel heller at det er en gjengivelse av det Maria kjente og tenkte på den tiden.

            Her møter vi først den jublende gleden over Gud, hans gjerning og barmhjertighet. Denne gleden er like stor når Gud gjør noe som krysser våre egne planer og stiller oss overfor vanskelige oppgaver. Gud har alltid rett, og Gud er nådig i alt sitt verk. Det som fyller Marias hjerte er ikke uro for det som skal skje henne. Hun jubler over at Gud har grepet inn og at hun selv, i sin ringhet, får tjene ham. Hun aner at Gud nå gjør noe som har betydning for alle kommende slekter, og at de kommer til å prise henne salig som fikk føde dette barnet.

            Maria setter deretter det som har skjedd med henne inn i sin rette sammenheng. Det er et ledd i Guds verk med menneskeslekten, det vi gjerne kaller frelseshistorien. Og her gir Maria oss et bilde av Guds handlemåte, noe som er typisk for fromheten blant ”de stille i landet”. De opplevde daglig sin ringhet og maktesløshet. De tenkte ikke på å hevde seg med vold. De overlot alt til Gud og var helt overbevist om at han skulle skape rettferdighet til slutt.  De hovmodige, mektige og rike skulle stå der med skammen. De som hadde stolt på Gud og vandret på hans veier skulle arve hans rike. Ordene, slik de er formulert her, lar oss ane at man i Marias kretser hele tiden tenkte at Guds Sønns store inngripen skulle gi Israel frihet og velstand. Slik ble det ikke, men likevel fikk Jesus sine mest trofaste disipler i disse kretsene. De stille i landet kjente med en gang igjen det glade budskapet. De forsto og tok imot, også når Jesus viste dem at Guds rike var annerledes enn de hadde tenkt seg. Når Jesus priser ”de fattige” salige, er dette nettopp denne typen mennesker han tenker på.

            Marias lovsang kalles vanligvis Magnificat (det ordet den begynner med på latin). Det er den første av de tre hymner som er innlagt i forhistorien hos Lukas. De to andre (Sakarias lovsang, Benedictus og Simeons, Nunc dimittis) gjenspeiler samme fromhet og samme forventninger. De fikk tidlig en fast plass i den kristne liturgien. I Vesten ble Benedictus en del av den daglige morgenbønnen (Laudes), Magnificat fikk sin plass om ettermiddagen (vesper), og Nunc dimittis i kveldens tidebønn (completorium). Slik har de blitt regnet blant  kristendommens mest brukte bønner.