Lesetekst 1: Salme 72,6-14.17-19 (Salme 72,17–19)
6 Han skal komme ned som regn på en nyslått eng, lik en regnskur, som væter jorden. 7 I hans dager skal den rettferdige blomstre. Stor fred skal råde, inntil månen ikke er mer. 8 Han skal herske fra hav til hav, fra elven inntil jordens ender. 9 For hans åsyn skal de som bor i ørkenen, bøye kne. Hans fiender skal slikke støv. 10 Kongene fra Tarsis og de fjerne kyster skal komme med gaver, kongene fra Sjeba og Seba skal bære fram skatt. 11 Alle konger skal falle ned for ham, alle hedninger skal tjene ham. 12 For han skal frelse den fattige som roper, den elendige som ingen hjelper har. 13 Han skal spare den hjelpeløse og fattige, og frelse de fattiges sjeler. 14 Han skal forløse deres sjel fra undertrykkelse og fra vold. Deres blod skal være dyrt i hans øyne.
17 Hans navn skal bli til evig tid. Så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd. De skal velsigne seg ved ham, og alle hedninger skal prise ham salig. 18 Lovet være Gud Herren, Israels Gud. Han er den eneste som gjør undergjerninger. 19 Hans herlige navn være lovet til evig tid! All jorden er full av hans herlighet! Amen, amen.
Lesetekst 2: Rom 10,6–13 (Rom 10,8b–13)
6 Men rettferdigheten av tro sier: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen? – det vil si, for å hente Kristus ned. 7 Eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? – det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde. 8 Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner. 9 For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du bli frelst. 10 Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. 11 For Skriften sier: Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. 12 Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham. 13 For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.
Evangelietekst: Matt 18,19–20
19 Igjen sier jeg dere: Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen. 20 For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.
19 Πάλιν ἀμὴνN λέγω ὑμῖν, ὅτι ἐὰν δύο ὑμῶνN συμφωνήσωσιν ἐπὶ τῆς γῆς περὶ παντὸς πράγματος οὗ ἐὰν αἰτήσωνται, γενήσεται αὐτοῖς παρὰ τοῦ πατρός μου τοῦ ἐν οὐρανοῖς. 20 Οὗ γάρ εἰσιν δύο ἢ τρεῖς συνηγμένοι εἰς τὸ ἐμὸν ὄνομα, ἐκεῖ εἰμὶ ἐν μέσῳ αὐτῶν.
NVariant with NA/UBS: ἀμὴν ♦ [ἀμὴν] NVariant with NA/UBS: ὑμῶν συμφωνήσωσιν ♦ συμφωνήσωσιν ἐξ ὑμῶν
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Menighetens ansvar for en bror som synder (18,15–20)
I denne sammenheng inngår også de ord som inneholder en ordning for ”kirketukten”. Sammenhengen er viktig. Kirketukt – altså foranstaltninger for å tale feilende kristne til rette – blir bestemt av omsorgen for dem. Kirken har ansvar for sine medlemmer. Hver kristen har ansvar for sin bror. Ser man at noen handler urett, skal man gå til den som synder og forsøke å få ham til å forstå at han gjør urett. Hvis den andre ikke bryr seg om det, skal man forsøke på nytt, denne gang sammen med et par andre. Hvis ikke det hjelper, får ”menigheten” ta seg av saken. Det forutsettes at det er tale om et fellesskap av levende kristne, der man kan ta opp slikt som hender i fellesskapet. Og det forutsettes at hvert medlem følger det som ”menigheten” innser er rett. (”Menigheten” heter på gresk ekklesia. Ordet brukes både om hele kirken, om den lokale forsamlingen og om dens gudstjeneste).
Hvis noen setter seg over det menigheten sier, så er han ikke lenger å regne som en kristen. Menigheten har nemlig Kristi fullmakt til å løse og binde og til å tilgi synder. Menigheten har også Kristi fullmakt til å si til den ubotferdige at han ikke har sin sak i orden og ikke lenger har del i Kristus. Det kan dukke opp vanskelige spørsmål, men hvis to av disiplene – det er til dem Jesus taler her – blir enige om å be om klarhet i en ”sak”, så skal de få det de ber om. Det Jesus sikter til her, er nok nærmest en rettssak, et kirketuktsspørsmål som må avgjøres av menigheten. Han bruker samme ord som Paulus når han (1. Kor 6) går til rette med korinterne da noen av dem ”førte sak mot en annen” for en verdslig domstol. Men ”sak” har – på gresk som på norsk – en mye videre betydning. Løftet om bønnhørelse kan også gjelde andre ”saker”. Trykket ligger på at det er den troende forsamling – hvor liten den enn er – som ber om klarhet og deretter handler i Kristi navn. Det gjelder også det følgende ordet, som sier at Jesus er midt i blant dem som er samlet i hans navn, om det så bare er to eller tre. Det gjelder først og fremst de som er samlet for å hjelpe en synder til rette. Menigheten på jorden er da et redskap for den gode hyrden som leter etter dine fortapte sauer. Derfor finnes det en sammenheng mellom det som skjer på jorden og det som skjer i himmelen. Det er ikke menigheten på jorden som har makt over himmelen, men Guds vilje skjer på jorden slik som den skjer i himmelen.
Utfra Paulus’ brev kan man se at denne kirketukten fungerte i urkirken. Han taler om hvordan han og menigheten i Korint skal holde et møte ”[i] vår Herre Jesu navn” og ”i vår Herre Jesu kraft”. De skal gripe fatt i noe alvorlig som har hendt i menigheten (1. Kor,5, 4).
En slik kirketukt er bare mulig der hvor det finnes et virkelig fellesskap av levende kristne. Kirketukten kan ikke fungere i en blandet folkekirkemenighet som består av mennesker innlemmet gjennom dåpen, men med svært ulik innstilling til Kristus. Men også der har alle levende kristne et ansvar for dem som er hans søsken i troen, og til og med der kan det være kristne kretser som disse ordene av Jesus kan brukes på.