Påskedag (II)

Ukategorisert

Jes 52,7–10

7 Hvor fagre er på fjellene hans føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud regjerer! 8 Hør! Dine vektere løfter røsten, de jubler alle sammen. For like for sine øyne ser de at Herren vender tilbake til Sion. 9 Bryt ut i jubel alle sammen, dere Jerusalems ruiner! For Herren trøster sitt folk, han gjenløser Jerusalem. 10 Herren avdekker sin hellige arm for alle folkenes øyne, og alle jordens ender får se vår Guds frelse.

Rom 14,7–9

7 For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. 8 For om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, så hører vi Herren til. 9 Derfor døde jo Kristus og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over både levende og døde.

Matt 28,1–10

1 Etter sabbaten, da det lysnet mot første dag i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. 2 Og se, det ble et stort jordskjelv. For en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. 3 Han var som lyn å se til, og klærne hans var hvite som snø. 4 De som holdt vakt, skalv av redsel for ham, og de ble som døde. 5 Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. 6 Han er ikke her, han er blitt reist opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! 7 Skynd dere nå av sted og si til disiplene hans: Han er reist opp fra de døde. Og se, han går i forveien for dere til Galilea, der skal dere se ham. Se, jeg har sagt dere dette! 8 De skyndte seg da bort fra graven med frykt og stor glede. De løp av sted for å fortelle det til disiplene hans. 9 Og se, Jesus kom i møte med dem, og sa: Vær hilset! De gikk da fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. 10 Da sier Jesus til dem: Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.

Ὀψὲ δὲ σαββάτων, τῇ ἐπιφωσκούσῃ εἰς μίαν σαββάτων, ἦλθεν ΜαρίαN ἡ Μαγδαληνή, καὶ ἡ ἄλλη Μαρία, θεωρῆσαι τὸν τάφον. 2 Καὶ ἰδού, σεισμὸς ἐγένετο μέγας· ἄγγελος γὰρ κυρίου καταβὰς ἐξ οὐρανοῦ, προσελθὼνN ἀπεκύλισεν τὸν λίθον ἀπὸN τῆς θύρας, καὶ ἐκάθητο ἐπάνω αὐτοῦ. 3 Ἦν δὲ ἡ ἰδέαN αὐτοῦ ὡς ἀστραπή, καὶ τὸ ἔνδυμα αὐτοῦ λευκὸν ὡσεὶN χιών. 4 Ἀπὸ δὲ τοῦ φόβου αὐτοῦ ἐσείσθησαν οἱ τηροῦντες καὶ ἐγένοντοN ὡσεὶ νεκροί. 5 Ἀποκριθεὶς δὲ ὁ ἄγγελος εἶπεν ταῖς γυναιξίν, Μὴ φοβεῖσθε ὑμεῖς· οἶδα γὰρ ὅτι Ἰησοῦν τὸν ἐσταυρωμένον ζητεῖτε. 6 Οὐκ ἔστιν ὧδε· ἠγέρθη γάρ, καθὼς εἶπεν. Δεῦτε, ἴδετε τὸν τόπον ὅπου ἔκειτο ὁN κύριος. 7 Καὶ ταχὺ πορευθεῖσαι εἴπατε τοῖς μαθηταῖς αὐτοῦ ὅτι Ἠγέρθη ἀπὸ τῶν νεκρῶν· καὶ ἰδού, προάγει ὑμᾶς εἰς τὴν Γαλιλαίαν· ἐκεῖ αὐτὸν ὄψεσθε· ἰδού, εἶπον ὑμῖν. 8 Καὶ ἐξελθοῦσαιN ταχὺ ἀπὸ τοῦ μνημείου μετὰ φόβου καὶ χαρᾶς μεγάλης, ἔδραμον ἀπαγγεῖλαι τοῖς μαθηταῖς αὐτοῦ. 9 ὩςN δὲ ἐπορεύοντο ἀπαγγεῖλαι τοῖς μαθηταῖς αὐτοῦ, καὶ ἰδού, Ἰησοῦς ἀπήντησενN αὐταῖς, λέγων, Χαίρετε. Αἱ δὲ προσελθοῦσαι ἐκράτησαν αὐτοῦ τοὺς πόδας, καὶ προσεκύνησαν αὐτῷ. 10 Τότε λέγει αὐταῖς ὁ Ἰησοῦς· Μὴ φοβεῖσθε· ὑπάγετε, ἀπαγγείλατε τοῖς ἀδελφοῖς μου ἵνα ἀπέλθωσιν εἰς τὴν Γαλιλαίαν, καὶ ἐκεῖBN με ὄψονται.

NVariant with NA/UBS: Μαρία ἡ ♦ Μαριὰμ ἡ NVariant with NA/UBS: προσελθὼν ♦ καὶ προσελθὼν NVariant with NA/UBS: ἀπὸ τῆς θύρας ♦ – NVariant with NA/UBS: ἰδέα ♦ εἰδέα NVariant with NA/UBS: ὡσεὶ ♦ ὡς NVariant with NA/UBS: ἐγένοντο ὡσεὶ ♦ ἐγενήθησαν ὡς NVariant with NA/UBS: ὁ κύριος ♦ – NVariant with NA/UBS: ἐξελθοῦσαι ♦ ἀπελθοῦσαι NVariant with NA/UBS: Ὡς δὲ ἐπορεύοντο ἀπαγγεῖλαι τοῖς μαθηταῖς αὐτοῦ ♦ – NVariant with NA/UBS: ἀπήντησεν ♦ ὑπήντησεν BVariant with other Byzantine MSS: καὶ ἐκεῖ ♦ κἀκεῖ NVariant with NA/UBS: καὶ ἐκεῖ ♦ κἀκεῖ

Kommentar til evangelieteksten

av Bo Giertz.

Den tomme graven (28,1–7)

Sabbaten var over, og man kunne igjen gå ut. Så snart det begynte å lysne, begav kvinnene seg i vei ”for å se til graven”. Matteus sier ingenting om at de tenkte å salve den døde. Kanskje har han fulgt sin vane med å forkorte ved å stryke alt som forekommer ham uvesentlig. Han nevner to av kvinnene ved navn, de samme som tidligere. Maria Magdalena heter igjen Mariam. Matteus skriver jo for jøder. Det virker som om det har fulgt med flere kvinner i følget enn de som nevnes av evangelistene. Lukas sier det uttrykkelig (24,10).

            Så langt forteller altså Matteus i store deler det samme som de andre evangelistene. Men siden følger den merkelige beretningen om engelen som stiger ned fra himmelen og ruller bort steinen. De andre evangelistene konstaterer bare at steinen er rullet bort da kvinnene kom frem til graven. Også de har siden noe å si om engler, selv om Markus og Lukas med en forsiktig tilbakeholdenhet overfor mysteriet bare taler om menn i hvite klær (Markus nevner en, Lukas to). Hadde kvinnene, da de kom tilbake fra graven, hatt noe å fortelle om engelen som steg ned, er det vanskelig å forstå at de andre evangelistene ikke hadde nevnt det. Men det er ikke sikkert at Matteus mener at kvinnene så hvordan steinen ble rullet bort. Så snart disiplene visste at Kristus virkelig hadde oppstått, må de ha vært klar over at det var Gud som hadde grepet inn her. Men hvordan hadde det skjedd? Ingen har forsøkt å skildre selve oppstandelsen. Det var en Guds hemmelighet som man ikke spekulerte i. Men hvordan ble graven åpnet? Det er dette spørsmålet som Matteus her gir svar på. Han må ha hatt tilgang til en tradisjon som ble formidlet av de kristne i Palestina. Han må selv ha vært overbevist om at den var apostolisk. Vi vet ikke hvilken kilde den kan ha hatt senere. I hvert fall møter vi her et urkristent forsøk på å skildre denne store inngripen fra Gud. Her utmales  det slik man gjør når man mediterer. Påskemorgen har i alle tider vært et kjært emne for meditasjon.

            Matteus forteller hvordan jorden skalv da engelen steg ned. Kirkebibelen oversetter: ”Det ble et stort jordskjelv”, men det gjengir neppe det Matteus vil si. Han bruker akkurat det samme ordet som når han taler om stormen på sjøen (8,24). Ordrett taler han om et stort ”skjelv”. Vi, Vestens mennesker av i dag, er blitt vant til å se på slike hendelser som stormer og jordskjelv med andre øyne enn man gjorde i antikken. For oss er det spørsmål om målbare, ytre fakta, som man registrerer i sekundmeter eller som utslag på en seismograf. Antikkens mennesker nærmet seg naturen på en annen måte, mer likt det vi finner hos diktere og kunstnere. Et naturfenomen var noe man opplevde, noe som engasjerte og krevde en tolkning. En ”stor” hendelse var altså ikke nødvendigvis noe som gav stort utslag på fysiske måleinstrumenter (som man forresten ikke kjente til), men den var betydningsfull,  engasjerende og dypt inngripende. Matteus vil altså ikke si at Palestina ble rammet av et stort jordskjelv den dagen, men at Gud her ved graven grep inn med en overveldende makt. Denne makten sveipet bort alle hindre, og den ødela fiendenes nøye kalkulerte planer.

            Slik kommer Matteus igjen inn på det spor i fortellingen som vi kjenner fra Markus og Lukas. Kvinnene får vite at Jesus er stått opp fra de døde. De får se plassen hvor han har ligget. Og så får de – som hos Markus – befaling om å gå med en hilsen til disiplene. De skal hilse dem og si at de nå – som Jesus allerede har sagt dem (26,32) – skal gå til Galilea. Der skal de møte Den oppstandne. Lukas nevner ikke denne hilsenen som de skulle bringe videre. Det er åpenbart at ingen av evangelistene mener at det var tale om et oppdrag om å ”forkynne” eller ”tale”. Det gjaldt å overbringe en hilsen til dem som var utpekt til å bli forkynnere. Da hilsenen ble overbrakt, hadde kvinnene fullført sitt oppdrag. De fremsto aldri  selv som forkynnere.

Jesus åpenbarer seg for kvinnene (28,8–10)

Før kvinnene hadde rukket å utrette det som engelen hadde befalt dem, kommer Jesus selv imot dem. Johannes forteller om noe lignende som hendte Maria Magdalena der hun sto ved graven. Når kvinnene kjenner igjen Jesus, faller de ned for ham. To små trekk har åpenbart hatt betydning for Matteus. For det første omfavner de hans føtter. Han var altså fullt og helt  virkelig. Det var ikke bare et syn. For det andre tilbad de ham. Det hadde de ikke gjort under hans jordeliv. Men nå hadde det hendt noe avgjørende. Paulus gir uttrykk for dette. Jesus ”er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde” (Rom 1,4).

            Jesus gjentar engelens befaling: De skal gå til disiplene og hilse dem med at de skal få se ham i Galilea. Ifølge både Markus og Matteus hadde Jesus sagt dette til sine disipler allerede mens han levde. Lukas nevner ikke dette. Når det gjelder Den oppstandnes tilsynekomster, forteller Lukas bare om hvor han viste seg for disiplene i Jerusalem og traktene der omkring. Matteus sier ingenting om den saken. Han taler om et fjell i Galilea. Markus har av en eller annen grunn avbrutt sin fortelling der kvinnene skynder seg bort fra graven. Det som siden følger er en senere komplettering. I Johannesevangeliet finner vi derimot fortellinger om hvor Jesus åpenbarer seg, først i Jerusalem og deretter i Galilea. Dette skal være forklaringen på hvorfor Lukas og Matteus taler om helt ulike åpenbaringer.

            Den tidligste skriftlige fortellingen om Den oppstandnes tilsynekomster finner vi hos Paulus’ første brev til korinterne (15,5). Det ble skrevet ca. tjue år etter Jesu død. Paulus sier at Jesus etter oppstandelsen på den tredje dag først viste seg for Peter og deretter for de tolv.

”Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på en gang. De fleste av dem lever ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, og deretter for alle apostlene.” Aller sist viste han seg for Paulus selv. Paulus sier ingenting om hvor disse tilsynekomstene fant sted. Lukas og Johannes bevitner at Peter og de tolv fikk møte Den oppstandne. Men de kjenner ikke til noe møte mellom Jesus og de fem hundre brødrene i Jerusalem. Det er mulig at Paulus her forteller om noe som hendte i Galilea. Dette kommer vi snart tilbake til.