Lesetekst 1: Hos 6,1-3 (2 Mos 15,1–3)
1 Kom, la oss vende om til Herren! For det er han som har revet i stykker, men han vil også lege oss. Han slo, men han vil også forbinde oss. 2 Han vil gjøre oss levende etter to dager. På den tredje dagen vil han reise oss opp, og vi skal leve for hans åsyn. 3 Så la oss lære å kjenne Herren! La oss søke med iver å lære ham å kjenne! Hans oppgang er så viss som morgenrøden, og han kommer til oss som regnet, som et senregn som væter jorden.
(1 Da sang Moses og Israels barn denne lovsangen for Herren: Jeg vil lovsynge Herren, for han er høyt opphøyet. Hest og rytter styrtet han i havet. 2 Herren er min styrke og min lovsang, han ble meg til frelse. Han er min Gud, og jeg vil prise ham, min fars Gud, og jeg vil opphøye ham. 3 Herren er en stridsmann, Herren er hans navn.)
Lesetekst 2: Kol 2,6–15 (Kol 2,12–15)
6 Likesom dere altså tok imot Kristus Jesus som Herren, så vandre i ham, 7 rotfestet og oppbygget i ham, grunnfestet i troen slik dere har lært, rike på takk. 8 Se til at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag, etter menneskers tradisjoner, etter verdens barnelærdom, og ikke etter Kristus.
9 For i ham bor hele guddommens fylde legemlig. 10 Og i ham er dere blitt fylt, han som er hodet for enhver makt og myndighet. 11 I ham er dere også blitt omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med hender, ved at kjødets legeme ble avlagt, ved Kristi omskjærelse, 12 idet dere ble begravet med ham i dåpen, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft – han som reiste Kristus opp fra de døde. 13 Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilga oss alle våre overtredelser. 14 Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset. 15 Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset.
Evangelietekst: Joh 20,1–10
1 Men på den første dagen i uken kom Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennå var mørkt. Hun så da at steinen var tatt bort fra graven. 2 Hun løp av sted og kom til Simon Peter og til den andre disippelen, han som Jesus elsket, og sa til dem: De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham. 3 Peter og den andre disippelen gikk da av sted og kom til graven. 4 De to løp sammen, men den andre disippelen løp i forveien, fortere enn Peter, og kom først til graven. 5 Han bøyde seg ned og så linklærne ligge der, men han gikk ikke inn. 6 Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn i graven. Han så linklærne som lå der, 7 og at svetteduken, som hadde vært på hodet hans, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for seg selv. 8 Da gikk også den andre disippelen inn, han som var kommet først til graven. Og han så og trodde. 9 For de hadde ennå ikke forstått Skriften, at han måtte stå opp fra de døde. 10 Disiplene gikk så hjem til seg selv igjen.
Τῇ δὲ μιᾷ τῶν σαββάτων Μαρία ἡ Μαγδαληνὴ ἔρχεται πρωΐ, σκοτίας ἔτι οὔσης, εἰς τὸ μνημεῖον, καὶ βλέπει τὸν λίθον ἠρμένον ἐκ τοῦ μνημείου. 2 Τρέχει οὖν καὶ ἔρχεται πρὸς Σίμωνα Πέτρον καὶ πρὸς τὸν ἄλλον μαθητὴν ὃν ἐφίλει ὁ Ἰησοῦς, καὶ λέγει αὐτοῖς, Ἦραν τὸν κύριον ἐκ τοῦ μνημείου, καὶ οὐκ οἴδαμεν ποῦ ἔθηκαν αὐτόν. 3 Ἐξῆλθεν οὖν ὁ Πέτρος καὶ ὁ ἄλλος μαθητής, καὶ ἤρχοντο εἰς τὸ μνημεῖον. 4 Ἔτρεχον δὲ οἱ δύο ὁμοῦ· καὶ ὁ ἄλλος μαθητὴς προέδραμεν τάχιον τοῦ Πέτρου, καὶ ἦλθεν πρῶτος εἰς τὸ μνημεῖον, 5 καὶ παρακύψας βλέπει κείμενα τὰ ὀθόνια, οὐ μέντοι εἰσῆλθεν. 6 Ἔρχεται οὖν ΣίμωνN Πέτρος ἀκολουθῶν αὐτῷ, καὶ εἰσῆλθεν εἰς τὸ μνημεῖον, καὶ θεωρεῖ τὰ ὀθόνια κείμενα, 7 καὶ τὸ σουδάριον ὃ ἦν ἐπὶ τῆς κεφαλῆς αὐτοῦ, οὐ μετὰ τῶν ὀθονίων κείμενον, ἀλλὰ χωρὶς ἐντετυλιγμένον εἰς ἕνα τόπον. 8 Τότε οὖν εἰσῆλθεν καὶ ὁ ἄλλος μαθητὴς ὁ ἐλθὼν πρῶτος εἰς τὸ μνημεῖον, καὶ εἶδεν, καὶ ἐπίστευσεν· 9 οὐδέπω γὰρ ᾔδεισαν τὴν γραφήν, ὅτι δεῖ αὐτὸν ἐκ νεκρῶν ἀναστῆναι. 10 Ἀπῆλθον οὖν πάλιν πρὸς ἑαυτοὺςN οἱ μαθηταί.
NVariant with NA/UBS: Σίμων ♦ καὶ Σίμων NVariant with NA/UBS: ἑαυτοὺς ♦ αὐτοὺς
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Graven med linklærne (20,1–10)
Når Johannes skildrer påskedagsmorgenen, er det et av oppstandelsens vitner som taler, nemlig det samme vitnet som står bak hele Johannesevangeliet. Enten beretningen nå er nedskrevet av Johannes eller av en annen, er det hans ord vi hører. Og ved hans side står et annet vitne som spiller en hovedrolle i dramaet: Maria Magdalena.
Beretningen avspeiler hvor overrasket og hvor bestyrtet de ble. Selve språket trekker oss direkte inn i begivenhetene. I grunnteksten heter det at Maria kommer … ser … løper … sier.
Maria var ikke alene. Hun sier jo til apostlene: Vi vet ikke … Men Johannes bryr seg ikke med å fortelle hvem de var, de andre som gikk med Maria ut til graven. De var tydeligvis ikke der da han nådde frem. Ifølge Matteus og Lukas må de ha gått for å lete opp disiplene. Det er ikke underlig at de i forvirringen sprang rundt hverandre, og at beretningene også bærer preg av det.
Da Maria Magdalena så at steinen var borte, løp hun den korte veien tilbake til byen og lette opp Peter. Her, som så ofte, fremstår han som den selvfølgelige lederen. Hos ham treffer hun også «han som Jesus elsket», og dette gir oss enda en grunn til å tro at det dreier seg om Johannes, Sebedeus’ sønn, som vi så ofte finner ved Peters side. I begynnelsen av Apostlenes gjerninger står de to uatskillelig ved hverandres side.
De to løper nå i hast til graven. Johannes kommer frem først. Det er denne detaljen som har gjort at Peter har vært regnet som den eldste av dem. Fremme ved graven stanser Johannes utenfor. Daggryet, så vel som skumringen, er kort i Palestina. Det er nå allerede blitt lyst, og lyset faller inn i graven. Åpningen lå mot øst, så sant utgraverne på 300-tallet valgte den rette blant de gravene som fantes på stedet som keiser Hadrian hadde villet hindre de kristne i å besøke ved å reise et tempel der.
Når Johannes ser inn i graven, legger han merke til at Jesus er borte, mens linklærne merkelig nok stadig ligger der. Dermed står han overfor et mysterium. Han aner et nytt tegn, noe som Gud har gjort. Han er i tvil: Skal han gå inn?
Peter, derimot, tenker ikke i slike baner. Han er realisten som konstaterer fakta. Der ligger jo linklærne. Av den greske teksten fremgår det at de fortsatt lå der, altså tydeligvis på den plassen hvor Jesus var lagt. Det må ha vært en grav av den typen som hadde en slags små alkover langs veggene, hver av dem med et bueformet hvelv over en smal benk som den døde ble lagt på. Og der lå altså linklærne som før. Duken som var svøpt rundt hodet hans, lå sammenrullet på en plass for seg selv. Måten det var gjort på, sies ikke. Den var i hvert fall ikke slengt til siden, men lå der den skulle ligge.
Nå kommer også Johannes seg inn, og det heter lakonisk: Han så og trodde. Hva var det han så? Åpenbart det samme som Peter, selv om det sa ham noe annet. Hva var det han trodde på? Tydeligvis et inngrep fra Gud, noe helt nytt og overveldende stort som var skjedd akkurat her, og som hang sammen med Jesu ord om at han skulle herliggjøres, deretter gå til sin Far, og så igjen komme tilbake. At det ikke kunne dreie seg om en gravplyndring, må også Peter ha forstått. Men som Lukas sier: Han gikk hjem uten å vite hva han skulle tro. Johannes beholdt tankene sine for seg selv.