Påskenatt/Ottesang (A)

1 Mos 1,1-5;1,26-2,2 og 2 Mos 14,1-22

¹ I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. ² Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene. ³ Og Gud sa: Bli lys! Og det ble lys. ⁴ Og Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. ⁵ Og Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble aften, og det ble morgen, dag én.

²⁶ Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. Og de skal råde over havets fisker og over himmelens fugler, og over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden. ²⁷ Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. ²⁸ Og Gud velsignet dem og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden. ²⁹ Og Gud sa: Se, jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø. Det skal være føde for dere. ³⁰ Og til alle jordens dyr og til alle himmelens fugler og til alt som kryper på jorden som det er levende sjel i, gir jeg alle grønne planter til føde. Og det ble slik. ³¹ Og Gud så alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt. Og det ble aften og det ble morgen, den sjette dagen.

¹ Så ble himmelen og jorden fullført med hele sin hær. ² Og Gud fullførte på den sjuende dagen det verk han hadde gjort, og han hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt verk som han hadde gjort.

–

¹ Så talte Herren til Moses og sa: ² Si til Israels barn at de skal vende om og slå leir foran Pi-Hakirot, mellom Migdol og havet, midt imot Ba’al-Sefon. Der skal dere slå leir ved havet. ³ Farao vil da si om Israels barn: De farer vill i landet, ørkenen har lukket dem inne. ⁴ Jeg vil forherde faraos hjerte, så han forfølger dem. Og jeg vil vise min herlighet på farao og hele hans hær, og egypterne skal kjenne at jeg er Herren. – Og de gjorde så. ⁵ Da nå kongen i Egypt fikk melding om at folket hadde flyktet, skiftet farao og hans tjenere sinn mot folket, og de sa: Hvorfor gjorde vi dette og lot Israel dra bort fra vår tjeneste? ⁶ Så lot han spenne for vognen sin og tok sin hær med seg. ⁷ Han tok seks hundre utvalgte vogner og alle de andre vognene i Egypt. Krigsmenn var det på dem alle. ⁸ For Herren forherdet faraos, egypterkongens hjerte, så han forfulgte Israels barn. Men Israels barn dro ut med løftet hånd. ⁹ Så forfulgte egypterne dem og nådde dem igjen da de lå i leir ved havet – alle faraos vogner og hestfolk og hele hans hær – ved Pi-Hakirot, foran Ba’al-Sefon. ¹⁰ Da farao nærmet seg, så Israels barn opp, og fikk øye på egypterne som kom etter dem. Da ble Israels barn grepet av stor redsel, og de ropte til Herren. ¹¹ Og de sa til Moses: Fantes det ikke graver i Egypt siden du har ført oss hit for at vi skal dø i ørkenen? Hvorfor har du gjort dette mot oss og ført oss ut av Egypt? ¹² Var det ikke det vi sa til deg i Egypt: La oss være i fred! Vi vil tjene egypterne. Det er bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ørkenen. ¹³ Da sa Moses til folket: Frykt ikke! Stå fast! Se Herrens frelse, som han vil sende dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri i evighet se dem mer. ¹⁴ Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.

¹⁵ Herren sa til Moses: Hvorfor roper du til meg? Si til Israels barn at de skal dra videre! ¹⁶ Og du, løft nå din stav og rekk din hånd ut over havet, og du skal kløve det så Israels barn kan gå midt gjennom havet på tørre bunnen. ¹⁷ Men jeg vil forherde egypternes hjerte så de setter etter dere. Og jeg vil vise min herlighet på farao og hele hans hær, på hans vogner og hestfolk. ¹⁸ Egypterne skal kjenne at jeg er Herren, når jeg viser min herlighet på farao, på hans vogner og hestfolk. ¹⁹ Guds engel, som gikk foran Israels leir, flyttet seg og gikk etter dem. Skystøtten, som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem. ²⁰ Slik kom den mellom egypternes leir og Israels leir. På den ene siden var den sky og mørke, på den andre siden lyste den opp natten. Og den ene leiren kom ikke innpå den andre hele natten. ²¹ Da rakte Moses sin hånd ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten. Han gjorde havet til tørt land, og vannet skiltes at. ²² Og Israels barn gikk midt gjennom havet på tørr grunn. Vannet sto som en mur på deres høyre og på deres venstre side.

Rom 6,1-11 (Rom 6,3-11)

¹ Hva skal vi da si? Skal vi forbli i synden for at nåden kan bli dess større? ² Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den? ³ Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? ⁴ Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. ⁵ For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse. ⁶ Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. ⁷ For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. ⁸ Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham. ⁹ For vi vet at etter at Kristus er reist opp fra de døde, dør han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over ham. ¹⁰ For sin død, den døde han én gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud. ¹¹ Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.

Mark 1

Kommentar til evangelieteksten

av Bo Giertz.

Overskrift (1,1)

Den første setningen i dette kapitlet er en overskrift for hele Markusevangeliet; det er en slags motvekt til den type titler vi vanligvis leser på forsiden av en bok. Men her står det ikke ”JESU LIV av Johannes Markus” eller noe i den retning. Her begynner ingen biografi om en berømt mann, men her er ”Begynnelsen til JESU KRISTI, Guds Sønns EVANGELIUM”.  Markus kunngjør altså hensikten med sin bok. Han vil formidle det glade budskap om det viktigste som har hendt på jorden. Han selv og hans samtid har opplevd det, og det skjedde i en velkjent del av romerriket. Men han har ikke tenkt å skrive en biografi. Han vil bære frem selve evangeliet, og han tar bare med det som virkelig betyr noe for den som hører det. Dette  gjennomfører han nokså strengt. Alt uvesentlig skrelles bort eller havner i bakgrunnen. Vi får ikke vite mer om Jesu slekt og hans personlige forhold enn det som er nødvendig for å forstå budskapet.

Døperen rydder veien (1,2–8)

Markus går altså rett på sak. Han har ingen innleding om jødene og deres land, om Jesu bakgrunn eller hans oppvekst. Markus begynner i stedet med Døperen Johannes. Det var jo i og for seg en underlig skikkelse. Det var mer enn fire hundre år siden en profet trådte frem i Israel. Mange mente at profetien hadde sloknet. Men helt uventet står han der, en som taler med samme myndighet som de gamle profetene, en som umiddelbart får alle til å lytte.  Johannes het han altså. Som atskillige andre hadde han dratt ut i ødemarken. Det var lett gjort. Judeas ørkenen går helt inn til grensene av Jerusalem og Betlehem. Den senker seg bratt ned mot Dødehavet og strekker seg til de øde slettene omkring Jordan. Til alle tider har den vært et yndet tilholdssted for både røvere og eremitter. Vet man hvor vannet er, og nøyer man seg med å leve av vill honning, røtter og gresshopper som en beduin, kan man tilbringe lang tid der. Gresshopper var velkjent føde blant jødene. Moseloven inneholder bestemmelser om hvilke arter man kunne spise og hvilke som var urene.

            Johannes trer altså frem og forårsaker stor oppstandelse. Vi ville ha kalt ham en vekkelsespredikant, en som forkynner bot og bedring. Men samtidig var han en profet. Han kom med et budskap fra Gud, en proklamasjon om noe som nå skulle skje, noe gjennomgripende og omveltende. Messias skulle komme. Guds rike skulle opprettes. Derfor skulle enhver gjøre bot, bekjenne sine synder og ta imot den dåp som bekreftet at man hørte til dem som gjorde seg klare til å møte Messias.

            Det ble en veldig tilstrømning av mennesker. Også den jødiske historieskriveren Josefus forteller om det. Markus sier at ”hele Judea-landet og alle som bodde i Jerusalem” gikk ut til ham. Han har en folkelig fortellerstil. Den er beskrivende og lettfattelig, men ikke helt eksakt – dvs. akkurat som når vi sier at ”hele byen” kom i bevegelse, eller at ”hele Oslo”  møtte opp på Ullevål.

            Alt dette skjedde slik som det var forutsagt av profetene. For apostlene var denne saken åpenbar. Jesus selv hadde gang på gang henvist til Skriftene, både når det gjaldt å forstå hvem han var og hva som skjedde med ham. Alt det Gud hadde gjort forut, alt det Skriftene hadde fortalt, var som et speil hvor man kunne se og tolke det som nå hendte – i tidens fylde. Profetiene ble altså en fast del av fortellingene.

            Johannes fortalte om Jesajas ord, hans ord om røsten i ødemarken som ryddet vei for Herren. Dette hører med til fortellingen om Johannes. Hos Markus inneholder denne profetien også noen linjer fra profeten Malaki. Markus har åpenbart hørt begge versjonene, og når han har skrevet ned den lengste, har han ikke tenkt på at det burde ha stått ”Som det står skrevet hos profetene”. Dette oppdaget man allerede svært tidlig, og man rettet det opp. Slik står det i  de fleste av våre håndskrifter, men ikke i de eldste.

Jesus blir døpt og fristet (1,9–13)

Blant dem som strømmer til fra alle hold, kommer nå også Jesus fra Nasaret. Markus innfører ham uten noen presentasjon. Den kommer i stedet i det som følger, der hendelsene selv viser hvem han var. Jesus blir døpt av Johannes. Markus går helt utenom det spørsmålet Matteus tar opp: Hvordan kunne Guds Sønn la seg døpe i dåpen til syndenes forlatelse? Det viktige for Markus – og for Peter og den første disippelkretsen – var at dåpen var innvielsen til det verk som Jesus hadde kommet for å utføre. Han fikk en bekreftelse fra himmelen. Ånden senket seg ned over ham ”som en due” – sannsynligvis ment som et ytre tegn. En røst forkynte at han var Guds Sønn, med ord som er hentet fra Salmene. Dette var altså en fullbyrdelse av det som Gud hele tiden har hatt i sikte, da han valgte ut sitt folk Israel og oppfostret det.

            ”Og straks drev Ånden ham ut i ødemarken”. Dette ”og straks” hører med til Markus’  fortellerstil. Det bør kanskje ikke tas altfor bokstavelig, men det er så typisk at fortellingen mister noe av sin særegenhet hvis man oversetter den med ”glattere” uttrykk. Det gir en fornemmelse av hvordan den ene hendelsen ble etterfulgt av den andre. Kanskje er det en gjenklang av Peters egen fortellemåte.

            Her heter det at Jesus umiddelbart, så snart han var blitt kalt til å stå frem, må ta opp kampen med djevelen. Og han må gjøre det alene i ødemarken, blant ville dyr, uten å ha et menneske ved sin side. Sønnen var den eneste som kunne møte ondskapen, oppfylle Guds vilje og gi sitt liv som løsepenge for de andre. Han måtte gå den veien i tillit til at ingen annen enn Gud hjalp ham. De få ordene om at englene tjente ham kan ha sin forklaring i noen antydninger fra Jesus selv. Han taler ofte om englene. De er Guds tjenere i den himmelske verden. De kan sendes som hjelpere i nøden (som i Getsemane) – eller holdes tilbake (som da Jesus hang på korset).

Jesus trer frem (1,14–15)

Johannes var blitt fengslet av Herodes Antipas, landsfyrsten i Galilea og landet bortenfor Jordan. Forløperen og han som hadde ryddet veien, var altså borte. Da begir Jesus seg tilbake til Galilea og begynner å forkynne det glade budskap fra Gud. Selve ordet ”evangelium” finnes i sin hebraiske form allerede i Det gamle testamente. Det betyr et gledens budskap fra Gud, der han forkynner at han griper inn for å frelse sitt folk. Det er nettopp den betydningen som ligger i ”Guds evangelium”. I samme åndedrag gir Markus et sammendrag: Tiden er kommet, verdensløpet har nådd det punktet hvor Gud griper inn på en avgjørende måte. Nå er Gud rike nær. Der Matteus sier ”himmelriket”, sier Markus og Lukas ”Guds rike”. Det er forskjellige oversettelser av samme uttrykk. Jødene pleide ikke å nevne Guds navn, men sa ”himmelen” i stedet. Matteus, som skriver for jøder og som selv er jøde, bruker denne omskrivingen. Markus, som hadde vennet seg til å tale til grekere, bruker Guds rike, uten omskrivning. Når dette nye riket nå står for døren, innbyr Gud menneskene til å vende om og tro på det glade budskapet. Dette er summen av Jesu forkynnelse under den første tiden i Galilea.

Jesus kaller de første disiplene (1,16–20)

Om Markus til nå kun har tatt med de viktigste hendelsene, blir hans skildring heretter full av konkrete detaljer. Man aner et øyenvitne bak det som fortelles. Dette øyenvitnet  kan neppe være noen annen enn Peter. Fra og med denne tiden, da han ble kalt til å følge Mesteren, får skildringen noe av det selvopplevde preget over seg. Det gjelder allerede scenen der Jesus kommer vandrende langs sjøen. ”Galilea-sjøen” er ingen stor sjø, drøyt 20 km lang og 12 km bred på det meste. Vannoverflaten er noe mer enn en tredel av Hjälmarens i Sverige. Rundt omkring reiser fjellene seg i en krans; noen av dem er omtrent 1000 meter høye. Ettersom sjøen ligger 200 meter under havoverflaten, er den dypt nedsunket i sin dal. Dette medfører at det kan bli tropevarme der om sommeren.

            Fisket, som begge brødrene drev med, var en form for ”småfiske” ved stranden. Man kastet ut et sirkelrundt nett som foldet seg ut som en klokke over det grunne vannet. Slik ble fisken stengt inne i nettet. Sebedeus og sønnene hans holdt derimot på å reparere garn som skulle settes ut om natten. De har tydeligvis en større båt, ettersom Markus nevner at de hadde ”arbeidsfolk” – folk som fikk sin lønn, men som ikke hadde del i båten. 

            Jesus kalte disipler, og dette hørte med til hans aller første oppgaver. Det sier noe viktig om ham og hans verk. Han var ikke en religiøs folketaler som talte om Gud og hans rike, uten noen form for organisering eller andre ytre rammer. Han forberedte et verk som skulle fortsettes. Han lærte og forkynte for medhjelpere som skulle føre budskapet videre. Det er det han sikter til når han sier at han skal gjøre dem til menneskefiskere. Det skulle bli deres oppgave å trekke opp himmelrikets not gjennom folkehavet og ”samle sammen fisker av alle slag” (Matt 13,47).

En dag i Kapernaum (1,21–34)

Markus – eller kanskje rettere sagt Peter – gir oss nå et eksempel som viser oss hvordan ting foregikk i denne første tiden i Galilea. På sabbaten tar Jesus disiplene med seg til synagogen. Der trer han frem for å undervise. Gudstjenesten var en preken som fulgte en vedtatt ordning. Den besto av sang fra Salmene, bestemte bønner, trosbekjennelse, skriftlesninger og – når en skriftkyndig var tilstede – bibelutleggelse.  Hovedtrekkene i denne gudstjenesten er blitt bevart hos oss frem til i dag i den del av høymessen som kommer før feiringen av nattverden. Gudstjenesten ble ledet av en eller flere synagogeforstandere. De så til at det var folk tilstede som kunne lese fra Skriften (noe som krevde mye øvelse, ettersom man resiterte de hellige ordene på hebraisk etter bestemte melodier, etter en håndskrevet tekst som var uten vokaler). De kunne også gi ordet til en skriftlærd som hadde et formaningens ord å si, slik som vi hører at det gikk til under Paulus’ reiser (se for eksempel Apg 13,15).

            Jesus taler til folket i synagogen, og alle blir slått av undring. Dette var noe nytt. De skriftlærde utla teksten, påberopte seg sine læremestre og diskuterte ulike tolkninger. Men Jesus talte ”som en som har fullmakt”, som det ordrett står. Han talte altså slik som en som har sitt oppdrag fra Gud. Jesus har makt bak ordene, og han har  myndighet til å si det som bare Gud kan si.

            Hvor kom den myndigheten fra? Den kunne være menneskelig dristighet og tomme ord. Det fantes jo falske profeter. Men hos Jesus var det ikke bare tale om ord. I synagogen var en av de besatte tilstede. Det å være besatt er en eiendommelig psykisk forstyrrelse. Dette forekommer sjelden hos oss, men er velkjent blant folk i Midtøsten (f.eks.). Den besatte begynner å snakke med en fremmed stemme og oppfører seg som om en helt annen person har tatt ham i besittelse. Personen kan bli hensynløst frimodig og ubehagelig skarpsynt. Ofte har det å være besatt medført underlige anfall, kramper eller lammelser.

            Den besatte begynner å rope når Jesus taler. Den fremmede stemmen snakket som om den hadde en motstander foran seg, en farlig fiende som den nå truer med å avsløre. Men Jesus avbryter den besatte og befaler ånden å fare ut av ham. Den besatte vrir seg i krampe og utstøter ville rop. Så blir han helt rolig og normal igjen. Alle ser på hverandre, ”slått av undring”.  Markus bruker et sterkt ord som betyr en blanding av bestyrtelse og ærbødighet, noe av det man kjenner i møtet med det overmenneskelige og uforklarlige. Åndsutdrivelse – eksorsisme – hadde de vært med på mange ganger før. Men den ble foretatt med lange besvergelser og trylleformularer og hjalp vanligvis ikke. Dette var noe annet.

            Det er tydelig at Jesus delte samtidens overbevisning om at det å være besatt virkelig kunne ha med onde åndsmakter å gjøre. Dette henger sammen med det syn på sykdom som vi møter mange steder i Bibelen. Satan, fienden som vil ødelegge Guds gode skapning, kan også stå bak sykdom og vanførhet (Luk 13,16!). Når Messias kommer, tar han opp kampen også på det området. 

            Peter og de andre kommer ganske fortumlet ut av synagogen. Sammen med Mesteren går de hjem til Peter. Egentlig var Peter fra Betsaida, en snau mil lenger  nord ved sjøen. Men han hadde bosatt seg i Kapernaum, som var konas hjemsted. De gikk hjemover. De trange gatene var belagt med basaltstein, som man ennå kan se. De kommer til å tenke på hvor trist det er at svigermor ligger syk med feber. Hun ligger selvfølgelig i husets eneste rom, og det vil bli vanskelig å tilbringe resten av sabbaten der. De taler med Mesteren om dette. Man får inntrykk av at de ikke direkte torde å be om noe. De ville bare at han skulle vite det, i tilfelle han kunne gjøre noe. Og det viser seg at han kan det. Han går frem til den syke og reiser henne opp. Feberen er borte og hun sørger for at de får sin mat, innenfor de strenge grenser som sabbaten setter.

            Så går solen ned. Sabbaten er over. Man kan igjen bevege seg fritt. Da strømmer hele byen med sine syke til Peters hus. Ryktet om det som skjedde i  synagogen har spredd seg, og folk har ventet utålmodig på å få komme til Jesus. Og nå er det trengsel i den mørke, lille gaten. Jesus kommer ut og går omkring blant dem. Mange blir helbredet. Når de besatte forsøker å tale, gir han dem ikke lov til det. Her får Markus anledning til å antyde det som hele hans evangelium senere vitner om. Jesus var Messias, men ikke den Messias som folket ventet seg. Han ville ikke bli anerkjent som Messias før mennesker hadde lært seg å forstå hva Guds Messias hadde kommet for å gjøre.

Videre gjennom Galilea (1,35–39)

Omsider er den lange dagen slutt, og byen sover. Men tidlig neste morgen, mens det ennå er helt mørkt, står Jesus opp. Han går ut til et øde sted, trolig oppe i fjellskråningen ovenfor byen. Der ber han. Når folk er i ferd med å stå opp, oppdager disiplene at Mesteren er borte. De begynner å lete og finner ham til slutt, ivrige og glade for å fortelle at alle mennesker spør etter ham. Men Jesus overrasker dem med å ikke vende tilbake til Kapernaum. Først vil han forkynne i de andre småbyene og stedene i Galilea. Man aner en håndbevegelse når han sier det. Fra bakkene ovenfor Kapernaum kan man se en rekke av disse småbyene. Dit går nå veien. Der fullfører  Jesus sin todelte gjerning som Messias: å forkynne rikets komme og helbrede syke. Helbredelsen er et bevis på at dets krefter er i bevegelse.

Den spedalske (1,40–45)

Det var en forferdelig skjebne å bli spedalsk. Man var velkjent med at sykdommen var smittsom, og man beskyttet seg ved å forvise dem som var smittet ut av samfunnet. De levde utenfor byene, uten rett til å omgås andre. De skulle til og med advare alle møtende ved alltid å gå med istykkerrevne klær og ha rufsete hår. De skulle rope det forhatte ordet Tamé (uren). Mot alle regler går nå den spedalske frem og faller på kne foran Jesus, og Jesus helbreder ham.

            Det er ikke mye vits i å spørre om sånt er mulig. Alt evangeliene forteller, går ut på å vise at Jesus var Messias, en mann uten like i hele menneskeslekten, og at det virket krefter i ham som bare Gud selv råder over. Hvis vi vil gjøre disse fortellingene ”troverdige” ved å  forsøke å vise at dette har hendt også i andre sammenhenger, og at det har sin ”naturlige” forklaring, tar vi brodden av det fortellingene vil si og som øyenvitnene er blitt overbevist om var det vesentlige.             I denne fortellingen møter vi igjen Jesu sterke ønske om ikke å vekke noen falske messiasforhåpninger. Han forbyr ettertrykkelig han som ble helbredet å gjøre noe vesen av det som hendte. I stedet skal han gå til Jerusalem og – som loven foreskrev – vise seg og bli erklært ren, for så å bli gjenopptatt i samfunnet. Siden skal han ofre det foreskrevne takkofferet. Det kommer til å bli ”et vitnesbyrd for dem”. Det var jødisk tro at også spedalske kunne bli helbredet når Messias kom. Altså burde presteskapet ved templet forstå at riket var nær. Men i stedet begynner nå han som ble helbredet å utbasunere det som har hendt. Det blir en sensasjon omkring Jesus, så stor at han ikke kan gå inn i noen by uten straks å bli overrent. Derfor trekker han seg unna til ensomme og øde traktene som finnes overalt blant Galileas fjell. Men også der oppsøker menneskene ham.