Hopp til innholdet

Pinsedag (III)

Tekstrekke III >Ukategorisert

Lesetekst 1: 1 Mos 11,1–9

1 Hele jorden hadde ett språk og samme ord. 2 Det skjedde, da de dro fram mot øst, at de fant en slette i landet Sinear, og de bosatte seg der. 3 De sa til hverandre: Kom, la oss gjøre teglstein og brenne dem godt! De brukte tegl til stein og jordbek istedenfor mørtel. 4 Så sa de: Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen. La oss gjøre oss et navn, ellers blir vi spredt over hele jorden. 5 Da steg Herren ned for å se byen og tårnet som menneskenes barn bygde. 6 Og Herren sa: Se, de er ett folk, og de har alle samme språk. Dette er det første de foretar seg. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så får i sinne å gjøre. 7 Kom, la oss stige ned og forvirre deres språk så de ikke forstår hverandres tale. 8 Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. 9 Derfor ble byen kalt Babel, for der forvirret Herren all jordens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.

Lesetekst 2: Apg 2,1–11

1 Og da pinsefestens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted. 2 Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt. 3 Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. 4 Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale. 5 Nå bodde det i Jerusalem gudfryktige jødiske menn fra alle folkeslag under himmelen. 6 Da denne lyden hørtes, samlet det seg en stor folkemengde. Og de ble forvirret fordi de hørte dem tale enhver på sitt eget språk. 7 De ble helt ute av seg av undring og sa: Er ikke alle disse som taler, galileere? 8 Hvordan kan det da gå til at hver av oss hører vårt eget språk, det som vi er født i, 9 vi partere og medere og elamitter, vi som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, Pontus og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, Egypt og områdene i Libya mot Kyréne, og vi tilreisende fra Roma, 11 både jøder og tilhengere av jødenes tro, kretere og arabere – vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre egne språk!

eller Rom 5,1–5

1 Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. 2 Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåden som vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds herlighet. 3 Ikke bare det, men vi roser oss også av trengslene. For vi vet at trengselen virker tålmodighet, 4 tålmodigheten virker et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. 5 Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt.

Evangelietekst: Joh 14,22–29 (Joh 14,23–29)

22 Judas, ikke Iskariot, sier til ham: Herre, hva er grunnen til at du vil åpenbare deg for oss, men ikke for verden? 23 Jesus svarte og sa til ham: Om noen elsker meg, da holder han fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. 24 Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet som dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg. 25 Dette har jeg talt til dere mens jeg ennå er hos dere. 26 Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere. 27 Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke! 28 Dere hørte at jeg sa til dere: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Dersom dere elsket meg, ville dere glede dere over at jeg går til Faderen, for min Far er større enn jeg. 29 Og nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.

22 Λέγει αὐτῷ Ἰούδας, οὐχ ὁ Ἰσκαριώτης, Κύριε, καὶN τί γέγονεν ὅτι ἡμῖν μέλλεις ἐμφανίζειν σεαυτόν, καὶ οὐχὶ τῷ κόσμῳ; 23 Ἀπεκρίθη Ἰησοῦς καὶ εἶπεν αὐτῷ, Ἐάν τις ἀγαπᾷ με, τὸν λόγον μου τηρήσει, καὶ ὁ πατήρ μου ἀγαπήσει αὐτόν, καὶ πρὸς αὐτὸν ἐλευσόμεθα, καὶ μονὴν παρʼ αὐτῷ ποιήσομεν.N 24 Ὁ μὴ ἀγαπῶν με, τοὺς λόγους μου οὐ τηρεῖ· καὶ ὁ λόγος ὃν ἀκούετε οὐκ ἔστιν ἐμός, ἀλλὰ τοῦ πέμψαντός με πατρός.

25 Ταῦτα λελάληκα ὑμῖν παρʼ ὑμῖν μένων. 26 Ὁ δὲ παράκλητος, τὸ πνεῦμα τὸ ἅγιον, ὃ πέμψει ὁ πατὴρ ἐν τῷ ὀνόματί μου, ἐκεῖνος ὑμᾶς διδάξει πάντα, καὶ ὑπομνήσει ὑμᾶς πάντα ἃ εἶπον ὑμῖν.N 27 Εἰρήνην ἀφίημι ὑμῖν, εἰρήνην τὴν ἐμὴν δίδωμι ὑμῖν· οὐ καθὼς ὁ κόσμος δίδωσιν, ἐγὼ δίδωμι ὑμῖν. Μὴ ταρασσέσθω ὑμῶν ἡ καρδία, μηδὲ δειλιάτω. 28 Ἠκούσατε ὅτι ἐγὼ εἶπον ὑμῖν, Ὑπάγω καὶ ἔρχομαι πρὸς ὑμᾶς. Εἰ ἠγαπᾶτέ με, ἐχάρητε ἄν ὅτι εἶπον,N Πορεύομαι πρὸς τὸν πατέρα· ὅτι ὁ πατήρ μουN μείζων μού ἐστιν. 29 Καὶ νῦν εἴρηκα ὑμῖν πρὶν γενέσθαι· ἵνα, ὅταν γένηται, πιστεύσητε.

NVariant with NA/UBS: καὶ τί ♦ [καὶ] τί NVariant with NA/UBS: ποιήσομεν ♦ ποιησόμεθα NVariant with NA/UBS: ὑμῖν ♦ ὑμῖν [ἐγώ] NVariant with NA/UBS: εἶπον Πορεύομαι ♦ πορεύομαι NVariant with NA/UBS: μου μείζων ♦ μείζων

Kommentar til evangelieteksten

Av Bo Giertz.

Å elske Jesus gir samfunn med Gud (14,21–24)

Johannes er kalt kjærlighetens apostel, og det med rette. Men det betyr ikke at han setter gjerningene høyere enn troen. Kjærligheten er Guds eget vesen. Denne kjærligheten får vi del i når vi får del i Jesus. Den er en gave som Jesus har med seg når han kommer til oss fra Gud. Tar vi imot Jesus og tror på ham, da eier vi kjærligheten. Og den viser seg i at vi elsker Jesus, hans ord og hans bud. Her går grensen mellom virkelig kristentro og en religiøsitet som er kristen bare i navnet. Man kan rose Jesus og kristendommen fordi de står for prinsipper som man anser som riktige: medmenneskelighet, likhet, omsorg for de svake og lignende. Men kristen tro er noe annet. Det er å elske Jesus og stole på ham, slik at man formes av hans måte å tenke på og av hans vilje. Det betyr at vi holder hans bud. Ordet som Johannes her bruker for «å holde», betyr også å holde fast ved noe, slik at man elsker det og ikke slipper det fra seg. Å holde hans bud betyr, som vi nettopp har sett, ikke å ha en liste over moralske forholdsregler som man følger. Det betyr å ha et slikt forhold til Jesus at vi elsker hans vilje, og med glede gir oss inn under den. Troen er virksom i kjærlighet, som Paulus sier. Da lever vi omsluttet av Guds kjærlighet og i Jesu nærhet, slik at han «åpenbarer» seg for oss.

        Igjen har en av apostlene nå et spørsmål å stille. Denne gangen er det Judas, ikke forræderen, men han som kalles «Judas, Jakobs sønn» (Luk 6,16 og Apg 1,13). Dette er det eneste stedet i Det nye testamente hvor denne Judas blir mer enn et navn i en fortegnelse over apostlene. Og det er Johannes som lar ham tre frem som individ, slik han også gjør det med Tomas og Filip.

        Judas spør hva som er hendt, siden Jesus ikke har tenkt å gjøre det som alle apostlene har tatt som en selvfølge. Messias skulle jo seire, og det måtte bety at han trådte frem for alt folket. Men nå hadde Jesus gjort klart at han bare tenkte å åpenbare seg for disiplene. Jesus svarer at de som ikke elsker ham, heller ikke kan forstå ham og det han gjør. Seieren han har vunnet, kan vi bare få del i ved å få del i ham selv. Og det forutsetter nettopp en slik kjærlighet som han har talt om, den som viser seg i at man holder fast ved hans ord.

        Dette svaret fra Jesus innebærer noe som er nytt og helt omveltende. For jødene sto det klart at når Gud grep inn i verden, ville han gjøre det med makt. Han skulle slå ned enhver motstand. Og Jesus sier jo selv at en slik dag skal komme. Men før den tid kommer Guds store tilbud om frelse og forlatelse. Han gir verden en Forsoner. Han åpner sin favn i Kristus. Han lar evangeliet bli forkynt. Guds rike finner sin skikkelse i kirken, ikke i et verdensrike.

Når Ånden underviser (14,25–26)

For andre gang gir Jesus sine disipler løftet om Ånden, som her – for første gang hos Johannes – kalles «Den Hellige Ånd». Igjen får vi vite at Ånden skal fortsette det verket Jesus har begynt. Det er nemlig ikke avsluttet med det Jesus har talt her på jorden. Ånden skal fortsette med å undervise, altså å lære dem. Dette er samme ord som brukes om Jesu undervisning og om Jesus selv når han kalles «Mester» (ordrett: lærer). Ånden skal utøve dette læreembetet ved å minne om det Jesus har sagt, men også ved å tillempe og utlegge det på en rett måte, slik Jesus taler om lenger frem (16,13).

        Ånden skal sendes i Jesu navn. Det betyr: på Jesu vegne, for å gjøre Jesu gjerning. Faderen skal sende Ånden i fellesskap med Jesus. Faderen og Sønnen er ett (10,30).

Den fred som verden ikke kan gi (14,27–31)

Den fred som Jesus gir, er freden med Gud. Selve grunnbetydningen av det hebraiske ordet for fred (shalom) er en tilstand der alt skjer i samsvar med Guds vilje, i den harmoni som kommer fra Skaperen selv. Å ha fred betyr altså å ha kommet i et rett forhold til Gud, og å kunne hvile i vissheten om at man er Guds barn. Verdens fred går ut på å få være uforstyrret, fri fra det som uroer og irriterer. Derfor kan den til stadighet forstyrres på nytt. Men Guds tilgivelse er hel og fullkommen. Verdens fred er en følelse, Jesu fred er en virkelighet. Tryggheten ligger i at Kristus har tatt all vår skyld på seg, og tar ansvaret for oss. Han er vår fred, sier Paulus.

        Så følger en oppsummering og sammenfatning av det som Jesus tidligere har sagt. Når disiplene nå vet hva som skal skje, burde de kunne glede seg. Jesus går jo til Faderen, og han «er større enn jeg». Sønnen har jo gitt avkall på sin storhet og tatt på seg en tjeners skikkelse. Nå skal han få tilbake den jevnbyrdighet med Gud som han en gang hadde (Fil 2,6).

        Enda en gang minner Jesus disiplene om hvor kort tiden er. Snart har han talt med dem for siste gang. Nå kommer «denne verdens fyrste», han som har makt over den falne menneskehet. Men over Jesus har han ingen makt. Det finnes ingen ting hos Jesus som han kan gjøre krav på. Ennå kommer det til å se ut til at det var han som seiret. Jesus lar dette skje fordi det er Guds vilje. Så skal verden få se at han elsker sin Far. Bare nå verden vil forstå det!

        Oppfordringen til å stå opp og gå har vært flittig diskutert. Det gjenstår jo fortsatt hele tre kapitler av Jesu avskjedstale. Mange har ment at Johannes må ha oppfattet det gjenstående som en samtale på veien opp til Oljeberget. Andre tror at avskjedstalen har sluttet her i en tidligere utgave av evangeliet. Senere har så den som la siste hånd på verket føyd inn kapitlene 15–17 på dette stedet. Vedkommende kan ha vært Johannes selv. Eller det kan ha vært en eller flere av hans disipler som har fått overlevert det han etterlot seg, og ville passe på at det ble bevart. De må i så fall ha hatt så stor respekt for sin lærer at de ikke ville endre på noe av det han hadde skrevet, men lot kallet til oppbrudd stå uforandret der det hadde stått fra begynnelsen av. Hvis det er slik, har vi her et vitnesbyrd om hvilken autoritet apostlenes ord ble tillagt i urkirken.