Romjulssøndag (III)

Lesetekst 1: Jes 66,10–13

10 Gled dere med Jerusalem og juble over henne, alle dere som elsker henne! Fryd dere, ja, fryd dere med henne, alle dere som sørger over henne! 11 Så skal dere få die og bli mettet av hennes lindrende bryst, suge og glede dere ved hennes store herlighet. 12 For så sier Herren: Se, jeg lar fred komme over henne som en flod og hedningenes herlighet som en overstrømmende bekk. Og dere skal få die, på armen skal dere bli båret, og på fanget skal dere bli kjærtegnet. 13 Som en mor trøster sitt barn, slik vil jeg trøste dere. I Jerusalem skal dere få trøst.

Lesetekst 2: Rom 11,33–36

33 Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier. 34 For hvem kjente vel Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver? 35 Eller hvem ga ham noe først så han skulle få vederlag? 36 For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen.

Evangelietekst: Luk 2,25–35

25 Og se, det var en mann i Jerusalem som hette Simeon, en rettferdig og gudfryktig mann. Han ventet på Israels trøst, og Den Hellige Ånd var over ham. 26 Det var åpenbart for ham av Den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias. 27 Han kom til templet, drevet av Ånden. Da foreldrene kom inn med barnet Jesus for å gjøre med ham som skikken var etter loven, 28 tok Simeon ham i armene sine og lovet Gud, og sa: 29 Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, 30 for mine øyne har sett din frelse, 31 som du har beredt for alle folks åsyn, 32 et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel. 33 Og Josef og hans mor undret seg over det som ble sagt om ham. 34 Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor, Maria: Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt, 35 men også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart.

25 Καὶ ἰδού, ἦνN ἄνθρωπος ἐν Ἱερουσαλήμ, ᾧ ὄνομα Συμεών, καὶ ὁ ἄνθρωπος οὗτος δίκαιος καὶ εὐλαβής, προσδεχόμενος παράκλησιν τοῦ Ἰσραήλ, καὶ πνεῦμα ἦν ἅγιον ἐπʼ αὐτόν. 26 Καὶ ἦν αὐτῷ κεχρηματισμένον ὑπὸ τοῦ πνεύματος τοῦ ἁγίου, μὴ ἰδεῖν θάνατον πρὶν ἢN ἴδῃ τὸν χριστὸν κυρίου. 27 Καὶ ἦλθεν ἐν τῷ πνεύματι εἰς τὸ ἱερόν· καὶ ἐν τῷ εἰσαγαγεῖν τοὺς γονεῖς τὸ παιδίον Ἰησοῦν, τοῦ ποιῆσαι αὐτοὺς κατὰ τὸ εἰθισμένον τοῦ νόμου περὶ αὐτοῦ, 28 καὶ αὐτὸς ἐδέξατο αὐτὸ εἰς τὰς ἀγκάλας αὐτοῦ,N καὶ εὐλόγησεν τὸν θεόν, καὶ εἶπεν, 29 Νῦν ἀπολύεις τὸν δοῦλόν σου, δέσποτα, κατὰ τὸ ῥῆμά σου, ἐν εἰρήνῃ· 30 ὅτι εἶδον οἱ ὀφθαλμοί μου τὸ σωτήριόν σου, 31 ὃ ἡτοίμασας κατὰ πρόσωπον πάντων τῶν λαῶν· 32 φῶς εἰς ἀποκάλυψιν ἐθνῶν, καὶ δόξαν λαοῦ σου Ἰσραήλ. 33 Καὶ ἦν ἸωσὴφN καὶ ἡ μήτηρ αὐτοῦ θαυμάζοντες ἐπὶ τοῖς λαλουμένοις περὶ αὐτοῦ. 34 Καὶ εὐλόγησεν αὐτοὺς Συμεών, καὶ εἶπεν πρὸς Μαριὰμ τὴν μητέρα αὐτοῦ, Ἰδού, οὗτος κεῖται εἰς πτῶσιν καὶ ἀνάστασιν πολλῶν ἐν τῷ Ἰσραήλ, καὶ εἰς σημεῖον ἀντιλεγόμενον· 35 καὶ σοῦ δὲN αὐτῆς τὴν ψυχὴν διελεύσεται ῥομφαία· ὅπως ἂν ἀποκαλυφθῶσιν ἐκ πολλῶν καρδιῶν διαλογισμοί.

NVariant with NA/UBS: ἦν ἄνθρωπος ♦ ἄνθρωπος ἦν NVariant with NA/UBS: ἢ ♦ [ἢ] ἂν NVariant with NA/UBS: αὐτοῦ ♦ – NVariant with NA/UBS: Ἰωσὴφ καὶ ἡ μήτηρ αὐτοῦ ♦ ὁ πατὴρ αὐτοῦ καὶ ἡ μήτηρ NVariant with NA/UBS: δὲ ♦ [δὲ]

Kommentar til evangelieteksten

Av Bo Giertz.

Jesusbarnet i templet (2,22–38)

I førti dager var en mor kultisk sett uren når hun hadde fått en sønn. I denne perioden fikk hun ikke komme til templet. Senere måtte hun bære frem et offer av et årsgammelt lam og en due. Det holdt med to duer hvis hun var fattig. Josef og Maria var tydeligvis fattige.

            Offeret var ikke den eneste årsaken til at de måtte gå til templet. Det var også en lov om at alle førstefødte av hankjønn – menneske eller dyr – skulle regnes som Guds eiendom og ofres til ham. I noen tilfeller kunne et dyr innløses, og en gutt innløste man mot en gave på fem sølvsekler til templet. De kunne betales til presten hvor som helst i landet, og for den saks skyld hadde Josef og Maria ikke trengt å ta med seg Jesus til Jerusalem. Men Lukas lar oss ane at de hadde en spesiell kjærlighet til templet, og at det var en spesiell mening med at Jesus ble båret frem der.

            Det ville nemlig bli et møte mellom Messias og det trofaste folk som ventet på ham, representert ved to fromme eldre. De hørte tydeligvis til ”de stille i landet”. De levde i håpet om Guds store inngripen, det som profetene hadde talt så mye om. De ventet på ”en trøstens tid for Israel” og ”forløsning for Jerusalem ”. De ventet på at Gud snart skulle gripe inn. Noen hadde gjort sine beregninger, andre stolte rett og slett på løftene. Faktum er at forventningene var store nettopp på denne tiden. For kong Herodes var det en kilde til stadig mistenksomhet. For de lærde som var preget av hellenistisk kultur var det en grunn til forakt. Blant nasjonalistene og frihetskjemperne gav det grobunn for nye planer om en voldsom omveltning. For de fromme var det et bønneemne og en grunn til å fordype seg i Skriften. Det er disse fromme kretser som kommer oss i møte i Simeon og Hanna.

            Først kommer Simeon. Det heter at Den Hellige Ånd var over ham. Det var i og for seg et tegn på at messiastiden var inne. Ånden hadde sagt ham at han skulle få leve til han hadde fått se ”Herrens salvede”, altså Messias. Så får han se det fattige paret med sin seks uker gamle baby. De har kommet fra Betlehem til fots; det er en snau mil. De har krysset de veldige forgårdene med sine storslåtte søylehaller. Som fromme jøder har de ofte vært her, og de vet hvor de skal gå – frem til selve tempelbygningen, inn gjennom de tunge kobberdørene i Nikanorporten. Deretter står de i kvinnenes forgård med sine søylerekker til høyre og venstre, og med sine offerbøsser. Foran seg har de den høye halvsirkelformede trappen som leder opp til neste port; det er den høyeste i hele templet. Bak dem skimter vi den indre forgård med brennofferalteret. Bak dette kan vi se porten til Det Hellige. Seksten måneder tidligere gikk Sakarias gjennom den porten for å tenne røkofferet.

            Her, foran den halvsirkelformede trappen, stopper de. Simeon vet med en gang hvem han har foran seg. Han tar barnet i sin favn og priser Gud. Tiden er fullbyrdet. Han trenger ikke å vente lenger eller stå som et vitne om at morgenen er nær. Han kan trekke seg tilbake og legge ned sitt virke. Ordene som vanligvis oversettes med ”fare herfra i fred” betyr nemlig å få avskjed og å bli løst fra et oppdrag. Her heter ikke ”Herre” kýrios som vanlig, men  despótes, som betyr eier eller husbond (hos oss er det et låneord, men i negativ betydning). Med dette menes en husbond som løser sin trofaste tjener fra hans plikter og lar ham trekke seg tilbake for å nyte sitt otium.

            Simeon har altså sett ”Guds frelse”. Her er den – i dette lille barnet som han holder i sine armer. Og han ser at det ikke bare er en frelse for Israel, men for alle folkeslag. Som nevnte skal Jesu rike bestå til alle tider. For første gang sies det her at det skal gjelde for hele jorden. Det er ikke til å undres over at foreldrene er forundret. Simeon ”velsigner dem”, noe som for en hebreer betydde at han priste dem lykkelige for de gaver som han på Guds vegne kunne love dem. Det var i virkeligheten underlige gaver. Barnet som de nå bar frem til Gud  skulle bli til både fall og gjenreisning. Gud skulle gjøre ham til et tegn som mennesker måtte se og ta stilling til. Og denne stillingtagen skulle bli avgjørende. Her skulle det vise seg hva som gjemte seg i menneskehjertet. Mange skulle ta avstand fra ham. Simeon ser fremover mot en tragedie. Også gjennom Marias sjel skal det gå et sverd. Lidelsen hørte med til det som nå  skulle komme.

            Så kommer gamle Hanna. Fortelleren kjenner godt til henne. Merkelig nok var hun av Asers stamme, en av de ti fortapte. Hun blir kalt profetinne. Her lyser nok fortellerens kristne språkbruk igjennom. Jødene anså profetien som død. Det fantes profetinner i gammeltestamentlig tid. Rabbinerne pleide å regne med sju stykker. Men i urkristendommen ble det å tale profetisk en velkjent gave, både blant menn og kvinner. Hanna synes å ha hatt noe av denne gaven; det var enda et tegn på at tiden var moden. Hvis hun hadde levd noen århundrer senere hadde hun kanskje blitt eremitt eller nonne. Nå holdt hun seg til templet. Kanskje hun simpelthen hadde et krypinn i forgårdene og fikk bo der. Teksten kan tolkes slik. I templet tilbrakte hun i hvert fall sine dager i faste og bønn. Og nå kom også hun for å vise sin glede. Det var åpenbart en glede over at Guds løfter hadde gått i oppfyllelse. Når det heter at hun talte ”om ham”, kan det sikte til Gud, men det kan også bety at hun talte om Jesus. I den norske kirkebibelen (1978, 2. utg. 1985) heter det at hun talte om ”barnet”. Fortellingen forutsetter i hvert fall at hun i sak sa det samme som Simeon: Her hadde Gud sendt frelse til sitt folk.