Jer 20,7–9
7 Herre! Du overtalte meg, og jeg lot meg overtale. Du ble for sterk for meg og fikk overhånd. Jeg er blitt til latter hele dagen, hver mann spotter meg. 8 For så ofte jeg taler, må jeg skrike! Jeg må rope om vold og ødeleggelse. For Herrens ord er blitt meg til hån og til spott hele dagen. 9 Jeg tenkte: Jeg vil ikke lenger huske ham og ikke tale mer i hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke.
Rom 10,13–17
13 For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. 14 Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? 15 Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt? Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap! 16 Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss? 17 Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.
Mark 4,26–34
26 Og han sa: Med Guds rike er det som når en mann kaster såkornet i jorden. 27 Han sover og står opp, natt og dag, og kornet spirer og vokser seg høyt – hvordan det går til, vet han ikke. 28 Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullmodent korn i akset. 29 Men når grøden er moden, sender han straks sigden ut, for høsten er kommet.
30 Han sa: Hva skal vi ligne Guds rike med? Hva lignelse skal vi bruke om det? 31 Det er som sennepsfrøet. Når det blir sådd i jorden, er det mindre enn noe annet frø på jorden. 32 Og når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster. Det skyter store greiner, slik at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det. 33 I mange slike lignelser talte han Ordet til dem, så mye de var i stand til å høre. 34 Uten lignelser talte han ikke til dem. Men når han var alene med sine egne disipler, utla han for dem alt sammen.
26 Καὶ ἔλεγεν, Οὕτως ἐστὶν ἡ βασιλεία τοῦ θεοῦ, ὡς ἐὰνN ἄνθρωπος βάλῃ τὸν σπόρον ἐπὶ τῆς γῆς, 27 καὶ καθεύδῃ καὶ ἐγείρηται νύκτα καὶ ἡμέραν, καὶ ὁ σπόρος βλαστάνῃN καὶ μηκύνηται ὡς οὐκ οἶδεν αὐτός. 28 Αὐτομάτη γὰρN ἡ γῆ καρποφορεῖ, πρῶτον χόρτον, εἶτα στάχυν, εἶτα πλήρηN σῖτον ἐν τῷ στάχυϊ. 29 Ὅταν δὲ παραδῷN ὁ καρπός, εὐθέωςN ἀποστέλλει τὸ δρέπανον, ὅτι παρέστηκεν ὁ θερισμός.
NVariant with NA/UBS: ἐὰν ♦ – NVariant with NA/UBS: βλαστάνῃ ♦ βλαστᾷ NVariant with NA/UBS: γὰρ ♦ – NVariant with NA/UBS: πλήρη ♦ πλήρη[σ] NVariant with NA/UBS: παραδῷ ♦ παραδοῖ NVariant with NA/UBS: εὐθέως ♦ εὐθὺς
30 Καὶ ἔλεγεν, ΤίνιN ὁμοιώσωμενB τὴν βασιλείαν τοῦ θεοῦ; Ἢ ἐν ποίᾳN παραβολῇ παραβάλωμεν αὐτήν; 31 Ὡς κόκκονN σινάπεως, ὅς, ὅταν σπαρῇ ἐπὶ τῆς γῆς, μικρότεροςN πάντων τῶν σπερμάτων ἐστὶνN τῶν ἐπὶ τῆς γῆς· 32 καὶ ὅταν σπαρῇ, ἀναβαίνει, καὶ γίνεται πάντωνN τῶν λαχάνων μείζων, καὶ ποιεῖ κλάδους μεγάλους, ὥστε δύνασθαι ὑπὸ τὴν σκιὰν αὐτοῦ τὰ πετεινὰ τοῦ οὐρανοῦ κατασκηνοῦν. 33 Καὶ τοιαύταις παραβολαῖς πολλαῖς ἐλάλει αὐτοῖς τὸν λόγον, καθὼς ἐδύναντοN ἀκούειν· 34 χωρὶς δὲ παραβολῆς οὐκ ἐλάλει αὐτοῖς· κατʼ ἰδίαν δὲ τοῖς μαθηταῖςN αὐτοῦ ἐπέλυεν πάντα.
NVariant with NA/UBS: Τίνι ὁμοιώσωμεν ♦ Πῶς ὁμοιώσωμεν BVariant with other Byzantine MSS: ὁμοιώσωμεν ♦ ὁμοιώσομεν NVariant with NA/UBS: ποίᾳ παραβολῇ παραβάλωμεν αὐτήν ♦ τίνι αὐτὴν παραβολῇ θῶμεν NVariant with NA/UBS: κόκκον ♦ κόκκῳ NVariant with NA/UBS: μικρότερος ♦ μικρότερον ὂν NVariant with NA/UBS: ἐστὶν ♦ – NVariant with NA/UBS: πάντων τῶν λαχάνων μείζων ♦ μεῖζον πάντων τῶν λαχάνων NVariant with NA/UBS: ἐδύναντο ♦ ἠδύναντο NVariant with NA/UBS: μαθηταῖς αὐτοῦ ♦ ἰδίοις μαθηταῖς
Kommentar til evangelieteksten
av Bo Giertz.
Såkornet som vokser av seg selv (4,26–29)
Denne lignelsen finner vi bare hos Markus. Den hører sammen med lignelsen om såmannen. Også her er det tale om noe som Gud sår ut i verden og som kommer til å gi avling: ordet om riket. At evangeliet forkynnes, betyr at riket er i ferd med å bryte frem. Lignelsen sier at vi står midt oppe i en hendelse som ingen kan stoppe. Når bonden har fått såkornet i jorden, virker krefter som bare Gud rår over. ”Av seg selv bærer jorden grøde.” Innhøstingen kommer, men først må avlingen bli moden. Innhøstingen er det gammeltestamentlige bildet på endetiden, da Gud holder dom. Lignelsen sier altså at i og med Kristi komme er vi på vei mot avslutningen, da Gud høster inn sin avling. Det er altså et bilde på hvordan Gud handler med verden, ifølge en plan han har bestemt og som ingen av oss kan rokke ved. Men samtidig gir det et bilde på hvordan Ordet virker når det sås i den gode jord i et menneskehjerte. Også der skjer det noe vi ikke forstår og ikke selv kan forårsake. Det ligger en stor trygghet i dette. Paulus har en gang uttrykt det med følgende ord: ’[H]an som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.’ (Fil 1,6)
Lignelsen om sennepsfrøet (4,30–32)
Også denne lignelsen forteller om hva som skjer når riket kommer. Det begynner så uanselig som man kan tenke seg, men det får verdensomspennende konsekvenser. Bildet av himmelens fugler som kommer og bygger rede er allerede hos Esekiel (17,23) et bilde på hvordan folk fra hele jorden får ta sin tilflukt i det riket Gud skal opprette. Jesus sier altså at det som nå skjer i Galilea, ubemerket for verdens mektige, har avgjørende betydning for hele verden.
Sammenfatning av lignelsene (4,33–34)
Markus avslutter dette avsnittet med enda en gang å si at slik forkynte Jesus budskapet om Guds rike for de store massene. Det var ikke et budskap som hvem som helst kunne forstå uten videre. Det trengs en indre mottakelighet – et åpent hjerte – for å forstå det rett. Dette faktum møter oss også i saligprisningene og på mange andre steder i Det nye testamente. Evangeliet er ikke en lære som man kan oppfatte med sin forstand, utprøve med tanken og akseptere slik man aksepterer en vitenskapelig teori. Det er et tilbud som bare blir tatt imot av den som søker Gud og trenger hans barmhjertighet. Den som tar imot og blir en disippel, får en forklaring på hemmelighetene – slik som Jesus forklarte dem for de tolv.