Hopp til innholdet

Søndag før pinse (I)

    Tekstrekke I

    Lesetekst 1: Hag 2,3–9

    Er det ennå noen igjen av dere som har sett dette huset i dets første herlighet? Og hva synes dere om det nå? Er det ikke som ingen ting i deres øyne?4 Men vær nå frimodig, Serubabel! sier Herren. Vær frimodig, Josva, Jehosadaks sønn, du som er yppersteprest! Vær frimodig, alt folk i landet, sier Herren, og arbeid! For jeg er med dere, sier Herren, hærskarenes Gud.5 Det paktens ord jeg ga dere da dere dro ut av Egypt, skal stå fast. Min Ånd skal bo iblant dere. Frykt ikke!6 For så sier Herren, hærskarenes Gud: Enda en gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden, havet og det tørre land.7 Jeg vil ryste alle folkene, slik at alle folkenes lengsel skal komme, og jeg vil fylle dette huset med herlighet, sier Herren, hærskarenes Gud.8 Sølvet er mitt, og gullet er mitt! sier Herren, hærskarenes Gud.

    9 Dette siste huset skal få en større herlighet enn den det første hadde, sier Herren, hærskarenes Gud. Og på dette stedet vil jeg gi fred, sier Herren, hærskarenes Gud.

    eller Apg 1,12–14

    De vendte da tilbake til Jerusalem fra det berget som blir kalt Oljeberget og ligger nær ved Jerusalem, en sabbatsreise derfra.13 Og da de kom inn i byen, gikk de opp til den øvre salen, hvor de pleide å holde til. Det var Peter og Johannes, Jakob og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, Simon seloten og Judas, sønn av Jakob.14 Alle disse holdt sammen og var utholdende i bønnen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og hans brødre.

    Lesetekst 2: 1 Pet 4,7–11

    Men alle tings ende er kommet nær. Vær derfor sindige og edrue, så dere kan be.8 Fremfor alt, ha inderlig kjærlighet til hverandre, for kjærligheten skjuler en mengde synder.9 Vær gjestfrie mot hverandre uten knurr!10 Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde.11 Om noen taler, han tale som Guds ord. Om noen tjener, han tjene ved den kraft som Gud gir, for at Gud må bli æret i alle ting ved Jesus Kristus – ham som æren og makten tilhører i all evighet. Amen.

    Evangelietekst: Joh 15,15–27 (Joh 15,26–27)

    Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere.16 Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber ham om i mitt navn.17 Dette er mitt bud til dere at dere skal elske hverandre.

    18 Når verden hater dere, da skal dere vite at den har hatet meg før dere.19 Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere.20 Husk det ordet som jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere. Har de holdt fast på mitt ord, så skal de også holde deres.21 Men alt dette skal de gjøre mot dere for mitt navns skyld, fordi de ikke kjenner ham som har sendt meg.22 Var jeg ikke kommet, og hadde jeg ikke talt til dem, da hadde de ikke synd. Men nå har de ingen unnskyldning for sin synd.23 Den som hater meg, han hater også min Far.24 Hadde jeg ikke gjort slike gjerninger blant dem som ingen annen har gjort, da hadde de ikke synd. Men nå har de sett dem og hater likevel både meg og min Far.25 Men dette er skjedd for at det ordet skal bli oppfylt som er skrevet i deres lov: De hatet meg uten grunn.26 Når talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd som utgår fra Faderen, da skal han vitne om meg.27 Men også dere skal vitne, for dere har vært med meg fra begynnelsen.

    15 Οὐκέτι ὑμᾶςN λέγω δούλους, ὅτι ὁ δοῦλος οὐκ οἶδεν τί ποιεῖ αὐτοῦ ὁ κύριος· ὑμᾶς δὲ εἴρηκα φίλους, ὅτι πάντα ἃ ἤκουσα παρὰ τοῦ πατρός μου ἐγνώρισα ὑμῖν. 16 Οὐχ ὑμεῖς με ἐξελέξασθε, ἀλλʼ ἐγὼ ἐξελεξάμην ὑμᾶς, καὶ ἔθηκα ὑμᾶς, ἵνα ὑμεῖς ὑπάγητε καὶ καρπὸν φέρητε, καὶ ὁ καρπὸς ὑμῶν μένῃ· ἵνα ὅ τι ἂν αἰτήσητε τὸν πατέρα ἐν τῷ ὀνόματί μου, δῷB ὑμῖν. 17 Ταῦτα ἐντέλλομαι ὑμῖν, ἵνα ἀγαπᾶτε ἀλλήλους. 18 Εἰ ὁ κόσμος ὑμᾶς μισεῖ, γινώσκετε ὅτι ἐμὲ πρῶτον ὑμῶν μεμίσηκεν. 19 Εἰ ἐκ τοῦ κόσμου ἦτε, ὁ κόσμος ἂν τὸ ἴδιον ἐφίλει· ὅτι δὲ ἐκ τοῦ κόσμου οὐκ ἐστέ, ἀλλʼ ἐγὼ ἐξελεξάμην ὑμᾶς ἐκ τοῦ κόσμου, διὰ τοῦτο μισεῖ ὑμᾶς ὁ κόσμος. 20 Μνημονεύετε τοῦ λόγου οὗ ἐγὼ εἶπον ὑμῖν, Οὐκ ἔστιν δοῦλος μείζων τοῦ κυρίου αὐτοῦ. Εἰ ἐμὲ ἐδίωξαν, καὶ ὑμᾶς διώξουσιν· εἰ τὸν λόγον μου ἐτήρησαν, καὶ τὸν ὑμέτερον τηρήσουσιν. 21 Ἀλλὰ ταῦτα πάντα ποιήσουσιν ὑμῖνN διὰ τὸ ὄνομά μου, ὅτι οὐκ οἴδασιν τὸν πέμψαντά με. 22 Εἰ μὴ ἦλθον καὶ ἐλάλησα αὐτοῖς, ἁμαρτίαν οὐκ εἶχον·N νῦν δὲ πρόφασιν οὐκ ἔχουσιν περὶ τῆς ἁμαρτίας αὐτῶν. 23 Ὁ ἐμὲ μισῶν, καὶ τὸν πατέρα μου μισεῖ. 24 Εἰ τὰ ἔργα μὴ ἐποίησα ἐν αὐτοῖς ἃ οὐδεὶς ἄλλος πεποίηκεν,N ἁμαρτίαν οὐκ εἴχον·N νῦν δὲ καὶ ἑωράκασιν καὶ μεμισήκασιν καὶ ἐμὲ καὶ τὸν πατέρα μου. 25 Ἀλλʼ ἵνα πληρωθῇ ὁ λόγος ὁ γεγραμμένοςN ἐν τῷ νόμῳ αὐτῶν ὅτιN Ἐμίσησάν με δωρεάν.

    26 Ὅταν δὲN ἔλθῃ ὁ παράκλητος, ὃν ἐγὼ πέμψω ὑμῖν παρὰ τοῦ πατρός, τὸ πνεῦμα τῆς ἀληθείας, ὃ παρὰ τοῦ πατρὸς ἐκπορεύεται, ἐκεῖνος μαρτυρήσει περὶ ἐμοῦ· 27 καὶ ὑμεῖς δὲ μαρτυρεῖτε, ὅτι ἀπʼ ἀρχῆς μετʼ ἐμοῦ ἐστε.

    NVariant with NA/UBS: ὑμᾶς λέγω ♦ λέγω ὑμᾶς BVariant with other Byzantine MSS: δῷ ♦ δώῃ NVariant with NA/UBS: ὑμῖν ♦ εἰς ὑμᾶς NVariant with NA/UBS: εἶχον ♦ εἴχοσαν NVariant with NA/UBS: πεποίηκεν ♦ ἐποίησεν NVariant with NA/UBS: εἴχον ♦ εἴχοσαν NVariant with NA/UBS: γεγραμμένος ἐν ♦ ἐν NVariant with NA/UBS: ὅτι ♦ γεγραμμένος ὅτι NVariant with NA/UBS: δὲ ♦ –

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Å elske fordi man selv blir elsket (15,12–17)

    Nå følger det store budet: «dere skal elske hverandre». Det blir gjentatt på slutten av dette avsnittet. Vi skulle kanskje vente at Jesus ville gi regler og anvisninger for den kristne søskenkjærligheten. I stedet taler han bare om grunnen til den. Det er han som har elsket oss. Ved å gi sitt liv for sine venner har han gitt det høyeste beviset som finnes på kjærlighet. Nå kaller han ikke lenger disiplene for tjenere, men for venner. Det greske ordet for ’venner’ har samme rot som ordet ’elske’. (Venn heter filos, elske heter filein, som i avskjedstalen veksler med det vanligere agapan.) En venn er altså en som man elsker. Det store beviset på Jesu kjærlighet er at han har utvalgt sine disipler. Vi innbiller oss gjerne at det viktige er at vi «velger å følge Kristus». Her sier Jesus at det er han som har utvalgt sine, og besluttet for dem at de skal få tjene ham og bære frukt. Å være disippel er altså et privilegium, som man har fått gjennom Guds kjærlighet. Gjennom Jesu kjærlighet er man kommet inn i en søskenflokk som han elsker. Da skal også de som er slike søsken, elske hverandre.

    Verdens hat (15,18–25)

    Mot Jesu kjærlighet står verdens hat. Dette er en motsetning som ikke er til å komme forbi. Overalt i Det nye testamente regnes det som en selvfølge at kristne blir forfulgt i denne verden. Her får vi vite hvorfor det ikke kan være annerledes.

            Med «verden» menes her ikke den verden som Gud har skapt, men alle de mennesker og makter i verden som ikke vil vite av Gud. De opplever Gud som en fare, en trussel mot deres frihet. Når de står overfor Gud, reagerer de spontant med ulyst. Og når Gud kommer så nær som han gjør i Jesus, og i dem som tilhører ham, skjerpes denne uviljen og blir til hat. På sett og vis er dette et selvforsvar, et forsøk på å gjøre slutt på noe som kan være farlig. Bak en slik reaksjon står «denne verdens fyrste». Han vet nemlig hva det gjelder.

            Nå er disiplene «ikke av verden». De hører ikke hjemme der. Jesus har «valgt dem ut fra verden», som det heter med en vending i grunnteksten som ikke er lett å oversette. Derfor kommer verden til å vende seg mot dem, slik den har vendt seg mot Jesus selv. Og omvendt: Den kommer til å ta imot deres ord dersom den først har tatt imot Jesus. Her kan den underforståtte meningen muligens være at det har den ikke gjort; altså vet dere hva dere har i vente.

            Alt dette kommer de til å gjøre «for mitt navns skyld», sier Jesus. De hatet nemlig det kravet som lå i selve navnet hans: Messias, Sønnen, i siste instans Guds eget navn JEG ER. Her må veiene nødvendigvis skilles. Enten følger man Veien, eller så forkaster man Sannheten og viser fra seg Livet. Man kan ikke stå nøytral og uberørt. Det viser seg også at evangeliet til stadighet vekker forbitrelse også blant mennesker som roser seg av å være tolerante og vidsynte. Mange som er blitt kristne, har fått oppleve at omgangskretsen deres har stilt seg overbærende til det meste av deres egoisme og forsømmelser. Men deres forsøk på å begynne et nytt liv kan man ikke fordra. Jesus ber sine disipler om å minnes hvordan det er gått med ham selv. Han siterer et ord fra Salmene (69,5 – i «pasjonssalmen» som skildrer den rettferdige som lider). Det taler om å bli hatet uten årsak. Dette ordet står «i deres lov», sier Jesus. Lov betyr her, som så ofte, hele Det gamle testamente. Deres lov betyr ikke at Det gamle testamente er opphørt å være hellig skrift for Jesus og hans disipler. Men loven var først gitt til jødene, enda de brukte den på en så dårlig måte. Vi kan gjengi meningen ved å si «deres egen lov».

    Ånden som skal vitne om Jesus (15,26–27)

    For tredje gang følger nå løftet om Ånden. Tidligere har Jesus sagt at Faderen skal sende ham i Jesu navn. Nå uttrykkes det slik at Jesus sender Ånden fra Faderen, og at Ånden utgår fra Faderen. Det ligger ingen selvmotsigelse i dette. Det gjenspeiler treenigheten i Guds vesen.

            Igjen kalles Ånden for «sannhetens Ånd». Sannheten er Guds vilje, hans gode mening med livet, slik vi fremfor alt møter den i frelseshistorien. Det er den sannheten Gud vil at alle mennesker skal komme til kunnskap om, for å si det med Paulus (1 Tim 2,4). Det er dette som Talsmannen, sannhetens Ånd, skal hjelpe oss med. Han skal vitne om Kristus. Det er viktig å huske dette. Mange mennesker har vanskelig for å forstå «dette med Den Hellige Ånd». De venter seg å få «oppleve Ånden» på en måte som kan sammenlignes med å møte Jesus, at man både ser ham og hører hans røst. Men Ånden åpenbarer seg ikke på den måten. Han vitner ikke om seg selv, men om Jesus. Der han er og virker, blir bildet av Jesus levende, og Jesu ord begynner å tale til oss. Luther sier det i forklaringen til den tredje trosartikkel: «Åndens gjerning er å føre oss til Jesus og lære oss å tro på ham.»

            Jesus legger til at også disiplene skal vitne. Deres vitnesbyrd skal ikke være noe annet enn Åndens. Tvert imot: Ånden skal tale gjennom dem. Han skal minne dem om hva Jesus har sagt, og lære dem å bruke det rett (14,26).