Lesetekst 1: Salme 116,1–14
1 Jeg elsker Herren, for han hører min røst, mine inderlige bønner. 2 For han har vendt øret til meg, og alle mine dager vil jeg påkalle ham. 3 Dødens rep hadde omspent meg, og dødsrikets redsler hadde funnet meg, nød og sorg fant jeg. 4 Men jeg påkalte Herrens navn: Å, Herre, frels min sjel! 5 Herren er nådig og rettferdig, vår Gud er barmhjertig. 6 Herren verner de enfoldige. Jeg var elendig, og han frelste meg. 7 Kom igjen til din ro, min sjel! For Herren har gjort vel imot deg. 8 For du fridde min sjel fra døden, mitt øye fra gråt, min fot fra fall. 9 Jeg skal vandre i Herrens åsyn i de levendes land. 10 Jeg trodde, for jeg talte. Jeg var ille plaget. 11 Jeg sa i min angst: Hvert menneske er en løgner. 12 Hvordan skal jeg gjengjelde Herren alle hans velgjerninger mot meg? 13 Jeg vil løfte frelsens beger og påkalle Herrens navn. 14 Mine løfter til Herren vil jeg holde, og det for hele hans folks øyne.
Lesetekst 2: 1 Kor 11,23–32 (1 Kor 11,23–26)
23 For jeg har mottatt fra Herren det som jeg også har overgitt til dere, at Herren Jesus den natten da han ble forrådt, tok et brød, 24 takket, brøt det og sa: Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette til minne om meg! 25 Likeså tok han også begeret etter aftensmåltidet og sa: Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette, så ofte som dere drikker av det, til minne om meg! 26 For så ofte som dere eter dette brødet og drikker av dette begeret, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer. 27 Derfor, den som eter brødet eller drikker av Herrens beger på uverdig vis, blir skyldig i Herrens legeme og blod. 28 La hvert menneske prøve seg selv, og så ete av brødet og drikke av begeret. 29 For den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv til dom dersom han ikke akter på Herrens legeme. 30 Derfor er det mange svake og syke blant dere, og ikke få som sovner inn. 31 Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt. 32 Men når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden.
Evangelietekst: Joh 13,1–17
1 Det var før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen. Og som han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket han dem til det siste. 2 De holdt da måltid. Djevelen hadde allerede inngitt i hjertet til Judas, sønn av Simon Iskariot, at han skulle forråde ham. 3 Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i hans hender, at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. 4 Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg klærne, og tar et linklede og binder det om seg. 5 Deretter slår han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde bundet om seg. 6 Han kommer da til Simon Peter, og denne sier til ham: Herre, vasker du mine føtter? 7 Jesus svarte og sa til ham: Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det senere. 8 Peter sier til ham: Aldri i evighet skal du vaske mine føtter! Jesus svarte ham: Dersom jeg ikke vasker deg, har du ingen del med meg! 9 Simon Peter sier til ham: Herre, ikke bare mine føtter, men også hendene og hodet! 10 Jesus sier til ham: Den som er badet, trenger ikke å vaske annet enn føttene, han er jo helt ren. Også dere er rene, men ikke alle. 11 For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: Dere er ikke alle rene. 12 Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg klærne, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem: Forstår dere hva jeg har gjort med dere? 13 Dere kaller meg Mester og Herre. Og med rette sier dere det, for jeg er det. 14 Når da jeg, som er Herre og Mester, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter. 15 For jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre slik som jeg har gjort mot dere. 16 Sannelig, sannelig, sier jeg dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Heller ikke er en utsending større enn den som har sendt ham. 17 Om dere vet dette, da er dere salige, så sant dere gjør det.
Πρὸ δὲ τῆς ἑορτῆς τοῦ Πάσχα, εἰδὼς ὁ Ἰησοῦς ὅτι ἐλήλυθενN αὐτοῦ ἡ ὥρα ἵνα μεταβῇ ἐκ τοῦ κόσμου τούτου πρὸς τὸν πατέρα, ἀγαπήσας τοὺς ἰδίους τοὺς ἐν τῷ κόσμῳ, εἰς τέλος ἠγάπησεν αὐτούς. 2 Καὶ δείπνου γενομένου,N τοῦ διαβόλου ἤδη βεβληκότος εἰς τὴν καρδίαν ἸούδαN Σίμωνος Ἰσκαριώτου ἵνα αὐτὸν παραδῷ, 3 εἰδὼς ὁN Ἰησοῦς ὅτι πάντα δέδωκενN αὐτῷ ὁ πατὴρ εἰς τὰς χεῖρας, καὶ ὅτι ἀπὸ θεοῦ ἐξῆλθεν καὶ πρὸς τὸν θεὸν ὑπάγει, 4 ἐγείρεται ἐκ τοῦ δείπνου, καὶ τίθησιν τὰ ἱμάτια, καὶ λαβὼν λέντιον διέζωσεν ἑαυτόν. 5 Εἶτα βάλλει ὕδωρ εἰς τὸν νιπτῆρα, καὶ ἤρξατο νίπτειν τοὺς πόδας τῶν μαθητῶν, καὶ ἐκμάσσειν τῷ λεντίῳ ᾧ ἦν διεζωσμένος. 6 Ἔρχεται οὖν πρὸς Σίμωνα Πέτρον· καὶN λέγει αὐτῷ ἐκεῖνος, Κύριε, σύ μου νίπτεις τοὺς πόδας; 7 Ἀπεκρίθη Ἰησοῦς καὶ εἶπεν αὐτῷ, Ὃ ἐγὼ ποιῶ, σὺ οὐκ οἶδας ἄρτι, γνώσῃ δὲ μετὰ ταῦτα. 8 Λέγει αὐτῷ Πέτρος, Οὐ μὴ νίψῃς τοὺςN πόδας μου εἰς τὸν αἰῶνα. Ἀπεκρίθη αὐτῷN ὁ Ἰησοῦς, Ἐὰν μὴ νίψω σε, οὐκ ἔχεις μέρος μετʼ ἐμοῦ. 9 Λέγει αὐτῷ Σίμων Πέτρος, Κύριε, μὴ τοὺς πόδας μου μόνον, ἀλλὰ καὶ τὰς χεῖρας καὶ τὴν κεφαλήν. 10 Λέγει αὐτῷ ὁ Ἰησοῦς, Ὁ λελουμένος οὐN χρείαν ἔχει ἢ τοὺς πόδας νίψασθαι, ἀλλʼ ἔστιν καθαρὸς ὅλος· καὶ ὑμεῖς καθαροί ἐστε, ἀλλʼ οὐχὶ πάντες. 11 ᾜδει γὰρ τὸν παραδιδόντα αὐτόν· διὰ τοῦτο εἶπεν, ΟὐχὶN πάντες καθαροί ἐστε.
12 Ὅτε οὖν ἔνιψεν τοὺς πόδας αὐτῶν, καὶN ἔλαβεν τὰ ἱμάτια αὐτοῦ, ἀναπεσὼνN πάλιν, εἶπεν αὐτοῖς, Γινώσκετε τί πεποίηκα ὑμῖν; 13 Ὑμεῖς φωνεῖτέ με, Ὁ διδάσκαλος, καὶ Ὁ κύριος· καὶ καλῶς λέγετε, εἰμὶ γάρ. 14 Εἰ οὖν ἐγὼ ἔνιψα ὑμῶν τοὺς πόδας, ὁ κύριος καὶ ὁ διδάσκαλος, καὶ ὑμεῖς ὀφείλετε ἀλλήλων νίπτειν τοὺς πόδας. 15 Ὑπόδειγμα γὰρ ἔδωκα ὑμῖν, ἵνα καθὼς ἐγὼ ἐποίησα ὑμῖν, καὶ ὑμεῖς ποιῆτε. 16 Ἀμὴν ἀμὴν λέγω ὑμῖν, Οὐκ ἔστιν δοῦλος μείζων τοῦ κυρίου αὐτοῦ, οὐδὲ ἀπόστολος μείζων τοῦ πέμψαντος αὐτόν. 17 Εἰ ταῦτα οἴδατε, μακάριοί ἐστε ἐὰν ποιῆτε αὐτά.
NVariant with NA/UBS: ἐλήλυθεν ♦ ἦλθεν NVariant with NA/UBS: γενομένου ♦ γινομένου NVariant with NA/UBS: Ἰούδα Σίμωνος Ἰσκαριώτου ἵνα αὐτὸν παραδῷ ♦ ἵνα παραδοῖ αὐτὸν Ἰούδας Σίμωνος Ἰσκαριώτου NVariant with NA/UBS: ὁ Ἰησοῦς ♦ – NVariant with NA/UBS: δέδωκεν ♦ ἔδωκεν NVariant with NA/UBS: καὶ λέγει αὐτῷ ἐκεῖνος ♦ λέγει αὐτῷ NVariant with NA/UBS: τοὺς πόδας μου ♦ μου τοὺς πόδας NVariant with NA/UBS: αὐτῷ ὁ Ἰησοῦς ♦ Ἰησοῦς αὐτῷ NVariant with NA/UBS: οὐ χρείαν ἔχει ἢ ♦ οὐκ ἔχει χρείαν εἰ μὴ NVariant with NA/UBS: Οὐχὶ ♦ ὅτι Οὐχὶ NVariant with NA/UBS: καὶ ἔλαβεν ♦ [καὶ] ἔλαβεν NVariant with NA/UBS: ἀναπεσὼν ♦ καὶ ἀνέπεσεν
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Jesus viser sin kjærlighet til det siste (13,1)
Vi kan altså dele Johannesevangeliet inn i to hoveddeler. Den første har vært kalt «Boken om Menneskesønnens tegn». Og nå begynner den andre delen, som kan kalles «Boken om Menneskesønnens herliggjørelse». Den skildrer lidelseshistorien og oppstandelsen fra en synsvinkel som er typisk johannéisk: Slik herliggjorde Gud sin Sønn, og slik ble Gud selv herliggjort.
Jesus vet altså at hans stund er kommet. Nå skal han gå til Faderen gjennom den lidelsen som hører med til hans herliggjørelse. Han hadde alltid elsket «dem som var hans egne i verden». I prologen het det at han «kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham». Nå konstaterer Johannes at det stadig fantes en liten flokk som hadde tatt imot hans kjærlighet og var blitt hans egne i verden. Og nå gir han dem det ytterste bevis på sin kjærlighet. Det betyr to ting: Han gav det største og høyeste beviset, og samtidig beviste han sin kjærlighet like til det siste. Det gjorde han gjennom alt som hendte i disse siste timene av livet hans.
Slik har Johannes gitt oss en overskrift over lidelseshistorien: Det ytterste bevis på Jesu kjærlighet.
Mesteren vasker disiplenes føtter (13,2–5)
De holdt måltid. Johannes sier ikke hvor eller når. Tidligere har han hatt som en regel ikke å fortelle det andre allerede hadde fortalt. Men når han nå kommer inn i lidelseshistorien, kan han ikke unngå å gjøre det. Likevel legger han vekt på å ta frem stoff som ikke har vært omtalt før, og han utelater en mengde ting som han forutsetter at alle vet. Vi må altså lese hans skildring på bakgrunn av det synoptikerne har meddelt. Det kan da ikke være noen tvil om at Johannes nå skildrer det siste måltidet, og at han forutsetter at leseren kjenner til en rekke ting som han ikke nevner. Nattverden er ett eksempel på dette. Johannes har mer utførlig enn noen annen evangelist talt om hva nattverden innebærer, men han forteller ikke om da den ble innstiftet. Hver eneste kristen kunne jo innstiftelsesordene utenat, og visste hvordan det hele var gått til.
I stedet forteller Johannes om hvordan Jesus gjorde noe som det ellers tilkom den yngste eller ringeste i et hus å gjøre. Når man kom hjem fra en spasertur på de skitne gatene, tok man av seg sandalene og skylte føttene i vann – eller lot en annen gjøre det. Nå skjedde det at Jesus, Mesteren, gjorde sine disipler denne tjenesten.
Den nødvendige renselsen, som bare Jesus kan gi (13,6–11)
Ved høytidelige anledninger lå jødene til bords på benker som var plassert rundt bordet. Som regel lå det flere gjester på hver benk. De støttet seg på venstre albue, hadde høyre hånd fri for å kunne spise med den, og strakte føttene på skrå mot utsiden av benken. For en som gikk på utsiden var det altså lett å vaske gjestenes føtter. Under denne vandringen kommer nå Jesus til Peters tilmålte plass. Peter reagerer, og vil nekte mesteren å gjøre en slik slavegjerning. Men Jesus sier at slik må det skje. Og nå viser det seg at det han gjør, også har en symbolsk betydning. Det er bilde på en annen slags renselse. Hvis jeg ikke får vaske deg ren, kan du ikke dele det gode jeg bringer med meg. Jesus bruker samme ord som han nettopp har benyttet for å vaske, men her har det fått en ny betydning: å «rense» i religiøs forstand. Hvis en slik renselse ikke skjer, da «har du ingen del med meg», for å gjengi det helt ordrett. Det betyr: Du har ingen del i mine goder. Eller: Du får ingen arvelodd med meg i mitt rike.
Peter, impulsiv som alltid, ønsker nå å bli vasket også på hendene og hodet, men Jesus svarer at det ikke er nødvendig. Den som har vasket seg, er ren helt og holdent. Her tar han i bruk et nytt ord for å vaske seg; det betyr egentlig å «ta seg et bad». Men også det har religiøse overtoner. Det brukes i Det nye testamente om dåpen. Også vi kan tale om den nye fødsels «bad», men denne bibetydningen hører vi neppe her hos oss hvis det snakkes om å bade. Sier vi «rense seg», kommer vi nærmere klangen i det greske ordet. Johannes mener åpenbart at Jesus talte om den store renselsen i hans blod ved troen på ham. For de kristne var den knyttet innlysende sammen med dåpen. Den som en gang har mottatt denne renselsen, behøver senere bare å «vaske føttene». I disse ordene (som mangler i en av de eldste håndskriftene) har man fra gammelt av sett en hentydning til den daglige syndsforlatelse. Ingen kan vandre gjennom denne verden uten å behøve en slik forlatelse på nytt og på nytt. Likevel er den som tror på Jesus «helt ren». Her sier Jesus dette uttrykkelig om sine disipler – de som den samme natt skulle forlate ham og flykte. Den eneste han holder utenfor, er Judas, mannen som ikke trodde.
Et eksempel å følge (13,12–17)
Men Jesus hadde ikke bare utført en symbolsk handling. Han hadde også gitt dem et eksempel å følge. Det understreker han selv når han igjen har tatt plass ved bordet. Han har ikke vegret seg for å gjøre den ringeste av alle tjenester. Også på dette punktet skal disiplene hans følge sin Mester. De er ikke finere enn han. Verden synes at det er helt naturlig å si at «det der kan andre få gjøre». Det er blitt vanlig å snakke litt nedsettende om prester og andre kristne som «alltid stiller opp». Men en disippel som har forstått sin Mester, vil alltid være villig til å rykke inn og gjøre det som må gjøres, og som ellers ikke blir gjort. Og det enda om man skulle være «overkvalifisert». Ingen har vært mer overkvalifisert enn Jesus var da han vasket føttene til sine disipler.
«Utsendingen» er ikke større enn sin oppdragsgiver, sier Jesus. Ordet ’utsending’ heter på gresk apostel. Kanskje har Jesus villet si at en apostel ikke er større enn den som har utsendt ham. Men apostel står for et hebraisk ord som betyr «’utsending med fullmakt». Sannsynligvis har Jesus her benyttet dette ordet. Apostlene fikk denne tittelen fordi de var utsendinger med fullmakt fra Jesus selv.