Hopp til innholdet

Stefanusdagen/2. juledag (II)

    Tekstrekke II

    Salme 86,11–17

    11 Lær meg, Herre, din vei! Jeg vil vandre i din sannhet. Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn! 12 Jeg vil prise deg, Herre min Gud, av hele mitt hjerte, jeg vil ære ditt navn for evig. 13 For din miskunnhet er stor mot meg, og du har fridd min sjel av dødsrikets dyp. 14 Gud! Overmodige har reist seg imot meg, en flokk av voldsmenn står meg etter livet. De har ikke deg for øye. 15 Men du, Herre, er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. 16 Vend deg til meg og vær meg nådig! Gi din tjener din styrke, og frels din tjenestekvinnes sønn! 17 Gjør et tegn med meg til det gode, for at de som hater meg, kan se det og bli til skamme, fordi du, Herre, har hjulpet meg og trøstet meg.

    Apg 6,7–15 (Apg 6,8–15)

    7 Og Guds ord hadde fremgang. Tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt, og en stor flokk av prestene ble lydige mot troen. 8 Stefanus var full av nåde og kraft, og han gjorde under og store tegn blant folket. 9 Da sto det fram noen av den synagogen som kalles de frigittes og kyreneernes og aleksandrinernes, og noen av dem som var fra Kilikia og Asia, og de ga seg i ordskifte med Stefanus. 10 Men de kunne ikke stå seg mot den visdom og Ånd som han talte med. 11 De avtalte da i hemmelighet med noen menn at de skulle si: Vi har hørt ham tale spottende ord mot Moses og mot Gud. 12 Slik hisset de opp både folket og de eldste og de skriftlærde. De gikk fram og grep ham og førte ham for Rådet. 13 Der stilte de fram falske vitner som sa: Denne mannen holder ikke opp med å tale spottende ord mot dette hellige sted og mot loven. 14 Vi har hørt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal bryte ned dette stedet og forandre de skikkene som Moses ga oss. 15 Alle som satt i Rådet, stirret på ham, og de så at hans ansikt var som en engels ansikt.

    Matt 10,16–23 (Matt 10,16–22)

    16 Se, jeg sender dere som får blant ulver. Vær da kloke som slanger og enfoldige som duer. 17 Men ta dere i vare for menneskene! For de skal overgi dere til domstolene og hudstryke dere i sine synagoger. 18 Og dere skal føres fram for landshøvdinger og konger for min skyld, til vitnesbyrd for dem og for hedningene. 19 Men når de overgir dere, vær da ikke bekymret for hvordan dere skal tale eller hva dere skal si. For det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. 20 For det er ikke dere som taler, men deres Fars Ånd taler i dere. 21 Bror skal overgi bror til døden, og en far sitt barn. Og barn skal reise seg mot foreldre og volde deres død. 22 Og dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, han skal bli frelst. 23 Når de forfølger dere i én by, så flykt til en annen. For sannelig sier jeg dere: Dere skal ikke bli ferdig med byene i Israel før Menneskesønnen kommer!

    16 Ἰδού, ἐγὼ ἀποστέλλω ὑμᾶς ὡς πρόβατα ἐν μέσῳ λύκων· γίνεσθε οὖν φρόνιμοι ὡς οἱ ὄφεις, καὶ ἀκέραιοι ὡς αἱ περιστεραί. 17 Προσέχετε δὲ ἀπὸ τῶν ἀνθρώπων· παραδώσουσιν γὰρ ὑμᾶς εἰς συνέδρια, καὶ ἐν ταῖς συναγωγαῖς αὐτῶν μαστιγώσουσιν ὑμᾶς· 18 καὶ ἐπὶ ἡγεμόνας δὲ καὶ βασιλεῖς ἀχθήσεσθε ἕνεκεν ἐμοῦ, εἰς μαρτύριον αὐτοῖς καὶ τοῖς ἔθνεσιν. 19 Ὅταν δὲ παραδιδῶσινN ὑμᾶς, μὴ μεριμνήσητε πῶς ἢ τί λαλήσητε· δοθήσεται γὰρ ὑμῖν ἐν ἐκείνῃ τῇ ὥρᾳ τί λαλήσετε·N 20 οὐ γὰρ ὑμεῖς ἐστὲ οἱ λαλοῦντες, ἀλλὰ τὸ πνεῦμα τοῦ πατρὸς ὑμῶν τὸ λαλοῦν ἐν ὑμῖν. 21 Παραδώσει δὲ ἀδελφὸς ἀδελφὸν εἰς θάνατον, καὶ πατὴρ τέκνον· καὶ ἐπαναστήσονται τέκνα ἐπὶ γονεῖς, καὶ θανατώσουσιν αὐτούς. 22 Καὶ ἔσεσθε μισούμενοι ὑπὸ πάντων διὰ τὸ ὄνομά μου· ὁ δὲ ὑπομείνας εἰς τέλος, οὗτος σωθήσεται. 23 Ὅταν δὲ διώκωσιν ὑμᾶς ἐν τῇ πόλει ταύτῃ, φεύγετε εἰς τὴν ἄλλην·N ἀμὴν γὰρ λέγω ὑμῖν, οὐ μὴ τελέσητε τὰς πόλεις τοῦ Ἰσραήλ, ἕως ἂν ἔλθῃ ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου.

    NVariant with NA/UBS: παραδιδῶσιν ♦ παραδῶσιν NVariant with NA/UBS: λαλήσετε ♦ λαλήσητε NVariant with NA/UBS: ἄλλην ♦ ἑτέραν

    Kommentar til evangelieteksten

    av Bo Giertz.

    Den uunngåelige forfølgelsen (10,16–25)

    Apostlene skal ikke gjøre seg noen illusjoner. De kommer til å leve som sauer blant ulver. Det Jesus her forutser for dem, møter vi delvis i en annen sammenheng hos Markus og Lukas. Det er når Jesus taler om det som skal skje etter hans død. Det trenger ikke skyldes en misforståelse. Det Jesus sier til sine disipler, gjelder både dem og alle andre som i fremtiden skulle høre disse ord. Disiplene lærte dem utenat, gav dem videre og satte dem inn i den rette sammenheng. Jesus har sikkert selv gjentatt disse ordene ved ulike anledninger. Det hørte med til rabbinerens måte å undervise på. Da Matteus skrev sitt evangelium, mente han sikkert at Jesu ord også gjelder det som skulle skje etter hans død. Da apostlene vandret gjennom Galilea, skjedde det ingen slike forfølgelser som Jesus her snakker om. De kom senere.

                Det kommer altså til å bli forfølgelser. Det gjelder ikke bare unntaksvis. Den som tar imot evangeliet, må regne med dette. Det ligger alltid noe urovekkende og utfordrende i en kristen tro, noe som flertallet helst vil tie om. Motstanden kan ta ulike former. På den ene siden av jernteppet kan man havne for en domstol og bli dømt til fengsel. På den andre siden kan man bli frosset ut og bli dømt som en trangsynt fanatiker. Og dommen felles nok hardest – nå som på Jesu tid – av moralistene. Det er de som stoler på sine egne gode gjerninger og ikke trenger noen frelse.

                Blir man anklaget og har et forhør i vente, trenger man ikke å være bekymret,  sier Jesus. I den stunden kommer Ånden selv med de rette ord. Dette løftet gjelder i første omgang apostlene. Det var jo de Ånden skulle ”veilede … til hele sannheten”  (Joh 16,13). Men løftet gjelder også for andre disipler. Det er altså et løfte som gjelder innfor domstolen. Men det gjelder ikke all kristen preking og forkynnelse. En kristen forkynner er samtidig en lærer som skal vite hva han skal si – slik apostlene selv fikk lære det av sin Mester.

                I denne onde verden skal disiplene derfor være ”kloke som slanger og troskyldige som duer”. Slangen vet når den skal komme seg i sikkerhet og når den skal vente på sin mulighet. Men klokskap er ikke det samme som list eller planlegging. Den kloke skal samtidig være ”troskyldig”. Det greske ordet betyr egentlig ”ikke være innblandet i”. Det vil si å være ekte, uten falske hensikter. Man kunne si usofistikert, uten dobbel bunn, oppriktig, med rene hensikter, fri for alt svik.

                Man må flykte når forfølgelsen raser. Denne anvisningen gir Jesus her og på  andre steder. Sauen har ingen sjanse mot ulvene. Forfølgerne har alle maktmidler i  sin hånd og nøler ikke med å bruke dem. En kristen verken kan eller skal ta igjen med samme mynt.

                Hva mener Jesus når han sier: ”Dere skal ikke bli ferdige med byene i Israel før Menneskesønnen kommer!”? Skulle han komme så snart at apostlene ikke rakk gjennom Palestinas byer? Matteus er den eneste som har bevart disse ordene. Han kan åpenbart ikke ha trodd at dette skulle skje mens apostlene fremdeles var i Galilea. Ordene må gjelde for tiden etter Jesu død. Men da gjelder jo den store misjonsbefalingen, som Matteus selv har gjengitt. Apostlene skulle gå ut til alle folkeslag. Det gjaldt ikke bare byene i Israel. Kanskje har Matteus helt enkelt forstått disse ordene som et løfte, at det alltid, helt til det siste skulle finnes et sted å dra til. Der skulle et nytt arbeidsfelt stå åpent. Forfølgelsen skulle ikke stoppe misjonen. Kanskje skulle den tvert om lede misjonen inn på nye veier. Det var det disiplene fikk oppleve etter den vanskelige forfølgelsen i forbindelse med Stefanus’ død. Det virker som om Matteus her har funnet et løfte om at evangeliet skal forkynnes blant jødene frem til den dagen Jesus kommer igjen.