Stefanusdagen/2. juledag (III)

Ukategorisert

Lesetekst 1: Klag 3,52–57

52 Hardt jaget de meg som en fugl, de som var mine fiender uten årsak. 53 De ville gjøre ende på mitt liv. De ville kaste meg i brønnen, og de kastet stein på meg. 54 Vannene strømmet over mitt hode. Jeg sa: Jeg er fortapt!

55 Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn. 56 Du hørte min røst. Lukk ikke ditt øre for mitt rop om hjelp! 57 Du var nær den dagen jeg kalte på deg. Du sa: Frykt ikke!

Lesetekst 2: Fil 1,27– 2,4 (Fil 1,27–30)

27 Se bare til at dere lever et liv som er Kristi evangelium verdig, slik at jeg, enten jeg kommer og besøker dere eller er fraværende, kan få høre om dere at dere står fast i én Ånd, og med én sjel kjemper for troen på evangeliet, 28 og på ingen måte lar dere skremme av motstanderne. For dem er det et varsel om fortapelse, men for dere er det et varsel om frelse, og det fra Gud, 29 idet dere har fått den nåde, ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham. 30 Dere står i den samme kamp som dere så meg kjempe, og som dere nå hører at jeg fremdeles har.

2:1 Er det da noen trøst i Kristus, er det noen oppmuntring i kjærligheten, er det noe samfunn i Ånden, finnes det noen medfølelse og barmhjertighet, 2 da gjør min glede fullkommen, så dere har det samme sinn og den samme kjærlighet, ja, med én sjel har det ene sinn. 3 Gjør ikke noe av ærgjerrighet eller av lyst til tom ære, men akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv. 4 Ingen må bare se på sitt eget, men enhver må også ha de andres gagn for øye.

Evangelietekst: Joh 16,1–4a

1 Dette har jeg talt til dere for at dere ikke skal ta anstøt. 2 De skal utstøte dere av synagogene. Det kommer en tid da hver den som slår dere i hjel, skal tro at han gjør Gud en dyrkelse. 3 Og dette skal de gjøre fordi de ikke kjenner Faderen og heller ikke meg.

4 Men dette har jeg talt til dere for at dere, når timen kommer, skal minnes at jeg sa dere det. 

Ταῦτα λελάληκα ὑμῖν, ἵνα μὴ σκανδαλισθῆτε. 2 Ἀποσυναγώγους ποιήσουσιν ὑμᾶς· ἀλλʼ ἔρχεται ὥρα, ἵνα πᾶς ὁ ἀποκτείνας ὑμᾶς δόξῃ λατρείαν προσφέρειν τῷ θεῷ. 3 Καὶ ταῦτα ποιήσουσιν, ὅτι οὐκ ἔγνωσαν τὸν πατέρα οὐδὲ ἐμέ. 4 Ἀλλὰ ταῦτα λελάληκα ὑμῖν, ἵνα ὅταν ἔλθῃ ἡ ὥρα,N μνημονεύητε αὐτῶν, ὅτι ἐγὼ εἶπον ὑμῖν.

NVariant with NA/UBS: ὥρα ♦ ὥρα αὐτῶν

Kommentar til evangelieteksten

Av Bo Giertz.

Den uærlige forvalteren (16,1–8)

Denne lignelsen er ikke lett å forstå, det er både predikanter og tilhørere enige om. Den blir direkte anstøtelig hvis vi tror at en lignelse er det samme som en eksempelfortelling, slik at den direkte viser hvordan vi skal handle (slik fortellingen om den barmhjertige samaritan gjør). Men mange lignelser er fortellinger om syndige mennesker som måler sin egennyttige handlemåte: mannen som finner en skatt i en annens åker, kjøpmannen som er på jakt etter dyrebare perler, naboen som vekker sin venn midt på natten, osv. Lignelsen ligger i at deres  egennyttige handling ligner det som skjer eller burde skje – på et helt annet plan – når Guds rike kommer. 

            Slik er det åpenbart her. Fortellingen handler om en slu svindler. Han er forvalter, tydeligvis over en stor eiendom. Han har vært uærlig og bedratt sin herre. Denne får rede på det og krever en umiddelbar redegjørelse. Dessuten sier han opp forvalteren. Men forvalteren klarer å lure seg ut av knipen. Han kaller til seg sin herres skyldnere, hver for seg, og lar dem skrive om de skyldbrev de egenhåndig skrev ut da de satte seg i gjeld. Det finnes teorier om at forvalteren bare lot dem trekke av den provisjon han hadde rett til eller at han lot dem slippe den ågerrente som hans herre – i strid med Moseloven – hadde krevd. Men det er nok ikke poenget med lignelsen. Det dreide seg virkelig om en dokumentforfalskning. De som gjorde seg medskyldige i dette, kunne bli gjenstand for utpressing. De kunne også bli tvunget til å ta imot den avsatte forvalteren.

            Til slutt får vi vite at ”Herren” roste forvalteren for å ha handlet klokt. Språklig sett  kan ”Herren” sikte til husbonden, men gjør det neppe her ettersom det var husbonden som ble lidende. Trolig refereres det til Jesus. Han sier altså at mannen handlet klokt, men ikke rett. Men hva besto så klokheten i?

            Man kan tolke lignelsen ut fra det faktum at vi alle er forvaltere og at Gud i sitt ord stiller oss til regnskap og krever redegjørelse. I den situasjonen forsøker mange å utsette det  eller hevde at det ikke er så alvorlig. De burde lære av forvalteren om å ikke gjøre seg noen illusjoner. Han innså at tiden var ute, og han handlet raskt og besluttsomt. En eneste mulighet åpnet seg for ham, og han grep den. For Guds avslørte forvaltere finnes det også en eneste mulighet: å ta imot evangeliets store tilbud og gå inn i Guds rike. De burde handle like klokt som den uredelige forvalteren. Jesus taler altså om en uhederlig forvalter som handlet klokt, ikke om en klok forvalter som handlet rett.

            Problemet med denne utleggelsen er at den ikke har noen direkte sammenheng med pengene. I fortsettelsen taler Jesus om dem. For å få mening i teksten kan man avslutte her og se på fortsettelsen som noen løst tilknyttede Jesusord. Uttrykket ”denne verdens barn” (egentlig ’denne tidsalders barn’) skal trolig oppfattes som et utsagn av Jesus, men de blir ikke lette å forstå hvis klokheten skal forstås som besluttsomhet og handlekraft når det gjelder å gå inn i Guds rike. Hvis vi derimot mener at Jesus her taler om den rette måten å hanskes med penger på, får de en klar mening: denne verdens barn vet å bruke pengene til sitt eget selviske formål. Lysets barn burde være like kloke når det gjelder å bruke Mammon til Guds formål. Fortsettelsen handler om dette.