Hopp til innholdet

Treenighetssøndag (I)

    Tekstrekke I Ukategorisert

    Lesetekst 1: 5 Mos 6,4–9

    Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.5 Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.

    6 Disse ordene som jeg byr deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte.7 Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp.8 Du skal binde dem som et tegn på din hånd, de skal være som en minneseddel på din panne.9 Du skal skrive dem på dørstolpene i ditt hus og på dine porter.

    Lesetekst 2: 1 Pet 2,4–10

    Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud.5 Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus.6 For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.7 Æren tilhører altså dere som tror. Men for de vantro er den steinen som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein8 og snublestein og anstøtsklippe. Det er disse som snubler ved sin vantro mot Ordet – til det er de også satt.9 Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys,10 dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, dere som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn.

    Evangelietekst: Matt 28,16–20

    Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet hvor Jesus hadde satt dem stevne.17 Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham. Men noen tvilte.18 Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord!19 Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn,20 og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!

    16 Οἱ δὲ ἕνδεκα μαθηταὶ ἐπορεύθησαν εἰς τὴν Γαλιλαίαν, εἰς τὸ ὄρος οὗ ἐτάξατο αὐτοῖς ὁ Ἰησοῦς. 17 Καὶ ἰδόντες αὐτὸν προσεκύνησαν αὐτῷ·N οἱ δὲ ἐδίστασαν. 18 Καὶ προσελθὼν ὁ Ἰησοῦς ἐλάλησεν αὐτοῖς, λέγων, Ἐδόθη μοι πᾶσα ἐξουσία ἐν οὐρανῷ καὶ ἐπὶ γῆς.N 19 Πορευθέντες μαθητεύσατεN πάντα τὰ ἔθνη, βαπτίζοντες αὐτοὺς εἰς τὸ ὄνομα τοῦ Πατρὸς καὶ τοῦ Υἱοῦ καὶ τοῦ Ἁγίου Πνεύματος· 20 διδάσκοντες αὐτοὺς τηρεῖν πάντα ὅσα ἐνετειλάμην ὑμῖν· καὶ ἰδού, ἐγὼ μεθʼ ὑμῶν εἰμι πάσας τὰς ἡμέρας ἕως τῆς συντελείας τοῦ αἰῶνος. Ἀμήν.N

    NVariant with NA/UBS: αὐτῷ ♦ – NVariant with NA/UBS: γῆς ♦ [τῆσ] γῆς NVariant with NA/UBS: μαθητεύσατε ♦ οὖν μαθητεύσατε NVariant with NA/UBS: Ἀμήν ♦ –

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Misjonsbefalingen (28,16–20)

    Matteus er den eneste av evangelistene som forteller om hvordan Jesus møter de elleve på et fjell i Galilea. Det eneste sted i Det nye testamente hvor samme hendelse muligens kan være tilsiktet, er Paulus’ korte oversikt over den oppstandnes tilsynekomster. Der får vi opplysningen – som sikkert er riktig – om at mer enn fem hundre brødre har sett ham på en gang. Tydeligvis har Paulus selv møtt flere av disse brødrene. Man har gjettet at dette hendte i Galilea og at hele skaren hadde vært samlet med apostlene. Forsamlingen kan minne om folkemengden som lyttet til Jesus under bergprekenen; der utgjorde de tolv kjernen blant alle  dem som var samlet. Det burde forklare at han her bare nevner de elleve. Det var jo til disse Jesu ord rettet var rettet mot. 

                Slik kan man gjøre seg opp teorier. Men man må konstatere at vi står overfor spørsmål som vi ikke kan besvare. Og en kristen legger til: som vi ikke behøver noe svar på. Vi kan jo undre oss over at Matteus er så kortfattet i dette viktige sluttkapitlet. For oss har han ofte en irriterende evne til å forkorte og slå sammen det han kjenner til. I selve verket kommer det av en dyptgående ulikhet mellom vår sekulariserte måte å se tingene på og den urkristne måten.  Vi vil konstatere ytre fakta. Overfor oppstandelsen er vi tilbøyelige til å spørre hvordan det egentlig gikk til, det som faktisk skjedde med Jesu legeme, hva vitnene kunne iaktta, osv. For urkristendommen var det nok at Jesus hadde oppstått og at det ble bevitnet av menn man stolte på. ”For dem fremstilte han seg levende med mange beviser,” sier Lukas (Apg 1,3). Det var nok. Man hadde ikke behov for å ønske seg detaljerte rapporter for selv å sette seg ned og granske dem. Man hadde den riktige innsikten ved at man sto overfor en Guds inngripen, som ikke kan sidestilles med noe annet. Derfor kan den heller ikke underkastes vanlig menneskelig kontroll ved hjelp av slikt som vi allerede kjenner til. Når det gjelder Matteus, har vi allerede fått mange eksempler på hans fortellemåte. Hans hovedspørsmål er ikke: Har dette hendt? Det er ikke det han vil bevise. Det er allerede fastsatt for ham og hans tilhørere. Han vil forklare hva disse hendelsene innebærer. Han vil svare på spørsmålet: Hvilken betydning har dette for oss?

                Slik er det også med hans skildring av Den oppstandne og hans tilsynekomster. Som vanlig summerer han det vesentlige i noen fundamentale setninger. I forbifarten bekrefter han  at det også blant de elleve var noen som tvilte i begynnelsen. Deretter følger det vesentlige.

                Gjennom oppstandelsen begynner Jesus på en ny del av sin gjerning som Frelser. Han har all makt i himmel og på jord. Han er konge i et nytt rike. Alt skal bli ham underlagt.

    Derfor skal apostlene gå ut i hele verden. Det Jesus har gjort, har betydning for hele menneskeheten. Alle skal vite det. Alle skal kalles til disipler. Og disippel blir man ved å bli døpt og å lære det Jesus har lært sine apostler.

                Dåpen skal skje i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Egentlig står det til de navnene. Man døpes inn i en ny sammenheng, inn i en ny verden. Dette er et av de få steder hvor vi uttrykkelig møter en trinitarisk formel i Det nye testamente. Men Treenigheten finnes overalt, også hos Jesus. Hans tale om Faderen har vi møtt gang på gang hos Matteus. Han taler ikke bare om Ånden hos Johannes (men mest utførlig der). Hos Matteus har vi hørt hvor alvorlig det er med spott mot Den Hellige Ånd. Og Lukas forteller at Jesus gav løftet om Ånden og sendte den ut på pinsedagen.

                Den dåpen Jesus taler om her, er altså noe annet enn Johannesdåpen. Det var en forbedringsdåp og en bekjennelseshandling, en måte å forberede seg til noe som skulle komme. Det var noe som mennesker gjorde. Dåpen i Den treeniges navn er en måte å ta imot det som allerede er gjort. Det er Gud som gjør dette.

    Gjennom dåpen blir man en disippel. Jesus er stadig på vandring og kaller disipler. Det som skjedde med Jesu disipler skal også skje med den døpte. Jesus underviste dem. Nå skulle disiplene gi den undervisningen. De skulle videreføre alt dette som de selv hadde lært. De skulle la mennesker få vite hva de selv hadde hørt og sett. De var godt kjent med den plikten. De forvaltet denne parádosis, den hellige tradisjonen om Jesu ord og verk, den som kirken inntil i dag har ført videre – og som den står og faller med.

                Til slutt kommer så løftet om at Den oppstandne nå kommer til å være med sine disipler alle dager inntil verdens ende. Man kunne også oversette med ”inntil verdens ende”. Den ”tid” det er tale om er den gamle tidsalderen, den nåværende skapelsen, den som skal forsvinne når Kristus kommer igjen.

                Allerede i begynnelsen av sitt evangelium minnet Matteus om at Frelseren i Skriften kalles Emmanuel, det vil si ”Gud med oss”. Nå har han vist hvordan Gud i Kristus har kommet til oss for å bli hos oss, alle dager inntil verdens ende. Og dermed legger han ned pennen.