Treenighetssøndag (II)

Ukategorisert

Lesetekst 1: 1 Mos 18,1–8

1 Så åpenbarte Herren seg for ham i Mamres terebintelund, en gang han satt i teltdøren midt på heteste dagen. 2 Han løftet sine øyne, og se, tre menn sto foran ham. Da han så dem, løp han dem i møte fra teltdøren, bøyde seg til jorden 3 og sa: Herre, dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så ber jeg deg, gå ikke din tjener forbi! 4 La oss få hente litt vann så dere kan få vasket føttene, og hvile dere her under treet. 5 La meg hente et stykke brød så dere kan styrke dere før dere drar videre – siden dere nå har lagt veien om deres tjener. Og de sa: Gjør som du har sagt! 6 Da skyndte Abraham seg inn i teltet til Sara og sa: Skynd deg, ta tre mål fint mel, kna det og bak kaker! 7 Abraham løp også bort til buskapen og hentet en fin og god kalv, og ga den til tjenestegutten, som skyndte seg å lage den til. 8 Så tok han rømme og melk og kalven som han hadde gjort i stand, og satte det fram for dem. Og han sto hos dem under treet mens de spiste.

Lesetekst 2: Rom 11,25–36 (Rom 11,33–36)

25 For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dette mysteriet – for at dere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. 26 Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet: Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob. 27 Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder. 28 Når det gjelder evangeliet, er de blitt fiender for deres skyld. Men når det gjelder utvelgelsen, er de elsket for fedrenes skyld. 29 For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall. 30 Dere var jo en gang ulydige mot Gud, men nå har dere fått miskunn, fordi de andre var ulydige. 31 På samme måte har nå de vært ulydige, men ved den miskunn dere har fått, skal også de få miskunn. 32 For Gud har innesluttet dem alle under ulydigheten, for at han kunne vise miskunn mot dem alle.

33 Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier. 34 For hvem kjente vel Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver? 35 Eller hvem ga ham noe først så han skulle få vederlag? 36 For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen.

Evangelietekst: Luk 10,16–24 (Luk 10,21–24)

16 Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg.

17 De sytti kom glade tilbake og sa: Herre, til og med de onde åndene adlyder oss i ditt navn! 18 Da sa han til dem: Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn. 19 Se, jeg har gitt dere makt til å trå på slanger og skorpioner og over alt fiendens velde, og ingen ting skal skade dere. 20 Men gled dere ikke over dette at åndene er dere lydige! Gled dere heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen! 21 I samme stund frydet han seg i Den Hellige Ånd og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, og åpenbart det for umyndige. Ja, Far, for slik skjedde det som var til velbehag for deg. 22 Alle ting er overgitt til meg av min Far. Ingen kjenner til hvem Sønnen er, uten Faderen, og hvem Faderen er, uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for. 23 Da han var alene med disiplene, vendte han seg til dem og sa: Salige er de øynene som ser det dere ser! 24 For jeg sier dere: Mange profeter og konger har ønsket å se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det!

16 Ὁ ἀκούων ὑμῶν ἐμοῦ ἀκούει· καὶ ὁ ἀθετῶν ὑμᾶς ἐμὲ ἀθετεῖ· ὁ δὲ ἐμὲ ἀθετῶν ἀθετεῖ τὸν ἀποστείλαντά με.

17 Ὑπέστρεψαν δὲ οἱ ἑβδομήκοντα μετὰN χαρᾶς, λέγοντες, Κύριε, καὶ τὰ δαιμόνια ὑποτάσσεται ἡμῖν ἐν τῷ ὀνόματί σου. 18 Εἶπεν δὲ αὐτοῖς, Ἐθεώρουν τὸν Σατανᾶν ὡς ἀστραπὴν ἐκ τοῦ οὐρανοῦ πεσόντα. 19 Ἰδού, δίδωμιN ὑμῖν τὴν ἐξουσίαν τοῦ πατεῖν ἐπάνω ὄφεων καὶ σκορπίων, καὶ ἐπὶ πᾶσαν τὴν δύναμιν τοῦ ἐχθροῦ· καὶ οὐδὲν ὑμᾶς οὐ μὴ ἀδικήσῃ. 20 Πλὴν ἐν τούτῳ μὴ χαίρετε ὅτι τὰ πνεύματα ὑμῖν ὑποτάσσεται· χαίρετε δὲ ὅτι τὰ ὀνόματα ὑμῶν ἐγράφηN ἐν τοῖς οὐρανοῖς. 21 Ἐν αὐτῇ τῇ ὥρᾳ ἠγαλλιάσατο τῷN πνεύματι ὁ Ἰησοῦς,N καὶ εἶπεν, Ἐξομολογοῦμαί σοι, πάτερ, κύριε τοῦ οὐρανοῦ καὶ τῆς γῆς, ὅτι ἀπέκρυψας ταῦτα ἀπὸ σοφῶν καὶ συνετῶν, καὶ ἀπεκάλυψας αὐτὰ νηπίοις· ναί, ὁ πατήρ, ὅτι οὕτως ἐγένετοN εὐδοκία ἔμπροσθέν σου. 22 ΚαὶN στραφείς πρός τούς μαθητάς εἶπεν πάντα μοι παρεδόθη ὑπὸ τοῦ πατρός μου· καὶ οὐδεὶς γινώσκει τίς ἐστιν ὁ υἱός, εἰ μὴ ὁ πατήρ, καὶ τίς ἐστιν ὁ πατήρ, εἰ μὴ ὁ υἱὸς, καὶ ᾧ ἐὰν βούληται ὁ υἱὸς ἀποκαλύψαι. 23 Καὶ στραφεὶς πρὸς τοὺς μαθητὰς κατʼ ἰδίαν εἶπεν, Μακάριοι οἱ ὀφθαλμοὶ οἱ βλέποντες ἃ βλέπετε. 24 Λέγω γὰρ ὑμῖν, ὅτι πολλοὶ προφῆται καὶ βασιλεῖς ἠθέλησαν ἰδεῖν ἃ ὑμεῖς βλέπετε, καὶ οὐκ εἶδον·N καὶ ἀκοῦσαι ἃ ἀκούετε, καὶ οὐκ ἤκουσαν.

NVariant with NA/UBS: ἑβδομήκοντα ♦ ἑβδομήκοντα [δύο] NVariant with NA/UBS: δίδωμι ♦ δέδωκα NVariant with NA/UBS: ἐγράφη ♦ ἐγγέγραπται NVariant with NA/UBS: τῷ πνεύματι ♦ [ἐν] τῷ πνεύματι τῷ ἁγίῳ NVariant with NA/UBS: ὁ Ἰησοῦς ♦ – NVariant with NA/UBS: ἐγένετο εὐδοκία ♦ εὐδοκία ἐγένετο NVariant with NA/UBS: Καὶ στραφείς πρός τούς μαθητάς εἶπεν ♦ – NVariant with NA/UBS: εἶδον ♦ εἶδαν

Kommentar til evangelieteksten

av Bo Giertz.

Dommen over de uomvendte byene (10,13–16)

Her føyer Lukas inn Jesu verop over de byene som ikke vendte om. Det viser at han ordner sitt materiale etter innholdet, mer utfra et saklig synspunkt enn et kronologisk.

            Korasin og Betsaida ligger nord for Gennesaret-sjøen. Kapernaum var Jesu hjemsted i tiden han virket i Galilea. Matteus plasserer disse ordene der de tidsmessig synes å høre hjemme. Men Lukas setter dem inn i denne sammenhengen, der han nylig har gjengitt Jesu ord om dommen som venter et sted når den har forkastet tilbudet om Guds rike. Har man forkastet budbæreren, har man forkastet Jesus. Budbærerne var hans utsendinger med fullmakt. Derfor ble de utsendt to og to. De bekreftet – etter jødisk rettsorden – hva oppdragsgiveren hadde sagt. De representerte ham. Deres ord gjaldt som hans. Men den som forkaster Jesus, forkaster Gud selv.

            I verset om Kapernaum siterer Jesus en profeti av Jesaja (14,12 f). Jødene leste denne som en antydning om Satans fall og det ondes opprinnelse. Satan ville gjøre seg ”lik Den Høyeste”. Han ville stige opp til himmelen og opprette sin egen trone. Men han skulle ikke lykkes. ”Til dødsriket skal du bli nedstøtt.” Og det skjer ved ethvert opprør mot Gud. Det er den uomvendtes lodd. Vantroen vil bestemme selv. Den vil klare seg uten Gud og skape sin egen himmel. Men slutten blir at den styrtes ned i dødsriket.

Makt over åndene og trygghet under Guds beskyttelse (10,17–20)

Lukas forteller nå umiddelbart hvordan de sytti kom tilbake. Han har en spesiell grunn til det. Her er det en sammenheng med den nylig nevnte profetien om Satans fall. De sytti fortalte glade og tydelig litt overrasket hvordan de onde åndene hadde vek tilbake for Jesu navn. Jesus hadde jo ikke direkte befalt dem å drive ut onde ånder. Lukas nevner det iallfall ikke. Likevel hadde de lykkes. Og nå sier Jesus at han ”så Satan falle fra himmelen som et lyn”. En tanke som møter oss i både Det gamle og Det nye testamente er at Satan kan tre frem for Gud. Satan hadde vært en av Guds engler, og han var skapt av Gud. Han kommer som Anklageren (Job 1,6), og ”våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt” (Åp 12,10). Nå styrtes han ned. Guds Messias har allerede tvunget Fristeren til å vike. Nå går han til Jerusalem for å utføre det verk som skal berøve Anklageren hans våpen. At Satan falt ”som et lyn” sikter til begynnelsen av den samme profetien hos Jesaja: ”Hvor du er falt ned fra himmelen, du strålende stjerne.” Som lynet farer fra skyen, slik har den falne morgenstjernen blitt slynget ned. 

            Satans makt er altså brutt. Han kan egentlig ikke skade den som tror. Jesus siterer Salme 91, den som handler om tryggheten under den Høyestes ly. Jødene pleier å  navngi sine salmer etter åpningsordene. Denne het ”Den som sitter” – nemlig i Den Høyestes ly, i Den Allmektiges skygge. Det er det motsatte av Satans forsett. Han ”sa i [sitt] hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone.” Her stiller Jesus to livsoppgaver opp mot hverandre: selvhevdelsens og gudstroens. Og han minner om at fristelsen til å gjøre seg selv stor kan komme som en følge av den fremgang man har i hans tjeneste. Det er ikke makten over åndene som er det store. Det er den svakhet som gjør oss helt avhengige av Gud. Slik blir vi rikets arvinger, dvs. de som har sine navn skrevet i himmelen.

Sønnens hemmelighet åpenbares nå (10,21–24)

Jesus frydet seg, sier Lukas. Det brøt frem en glede ”i Den Hellige Ånd”, altså av det slag som ikke bygger på det fornuften og følelsene vanligvis kan glede seg over. Jesus ”priser” sin Far. Han bruker et ord som samtidig betyr å bekjenne seg til Gud og gi ham æren for alt det han gjør, til og med når det går tvert imot det vi vanligvis ønsker oss. Det Jesus her priser er jo noe som virker uforståelig. Hvorfor skal nettopp de vise og kloke, de mektige og innflytelsesrike, de lovkyndige og skriftlærde avvise evangeliet? Men slik har det gått, og slik har Gud villet det.

            Lukas har satt disse ordene inn i en sammenheng som viser hvor godt han har forstått dem. Jesus talte nylig om den store motsetningen mellom å ville bestemme selv, uten å trenge å bøye seg for Gud, og å gå inn under Guds mektige hånd. Det er denne ulikheten som kommer for en dag når evangeliet lyder. De rike og mette, de hederlige og vel ansette, de som vet at de er noe, de takker nei. Men de fattige og  sultne og ringeaktede, de som vet at de ikke har noe, de kommer. ”Ulærde og små”  står her (i den svenske oversettelsen) som oversettelse av et ord som egentlig betyr å være ”umyndig”, slik som et barn eller en slave.

            Deretter følger noen ord som skildrer hemmeligheten i Jesu person, den som har strålt gjennom alt han har sagt og gjort og som disiplene så smått har begynt å forstå. Han er Sønnen, den som ikke er lik noen annen, den som bare Faderen kjenner. Han har en kunnskap om Faderen som ingen annen har, og den har han kommet for å gi til dem som vil ta imot. Ordene har en påfallende likhet med Johannesevangeliet,  men de finnes ikke der. De er et eksempel på hvordan synet på Jesus, det som Johannes utførlig vitner om, hørte med til det budskap som apostlene sto sammen om.

            Jesus minner sine disipler om hvilket privilegium det er å få se og høre det de nå er vitne til. Hele verdenshistorien har vært siktet inn mot denne tiden som nå er inne. De fromme har hørt om den i Guds løfter, og de har lengtet etter den. Nå er tiden fullbyrdet. Det er salig, og det medfører ansvar.