Hopp til innholdet

Treenighetssøndag (III)

Tekstrekke III >Ukategorisert

Lesetekst 1: Jes 6,1–8

1 I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy, opphøyet trone, og slepet av hans kåpe fylte templet. 2 Serafer sto omkring ham. Seks vinger hadde hver. Med to dekket han ansiktet, med to dekket han føttene, og med to fløy han. 3 Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet. 4 Dørpostenes fester bevet ved røsten av dem som ropte, og huset ble fylt med røk. 5 Da sa jeg: Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper. Og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud. 6 Da fløy en av serafene bort til meg. Han hadde en glødende stein i hånden. Med en tang hadde han tatt den fra alteret. 7 Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet. 8 Da hørte jeg Herrens røst: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? Da sa jeg: Se, her er jeg, send meg!

Lesetekst 2: Apg 17,22–34

22 Så sto da Paulus fram midt på Areopagos og sa: Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er meget religiøse. 23 For da jeg gikk omkring og så på deres helligdommer, fant jeg et alter med denne innskriften: For en ukjent Gud. Det som dere altså dyrker uten å kjenne, det forkynner jeg dere. 24 Gud, han som skapte verden og alt som i den er, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer som er bygd med hender. 25 Heller ikke lar han seg tjene av menneskehender som om han trengte til noe. For det er han selv som gir alle liv og ånde og alle ting. 26 Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. 27 Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle ham og finne ham – enda han ikke er langt borte fra en eneste av oss. 28 For i ham er det vi lever og rører oss og er til. Som også noen av deres egne diktere har sagt: For vi er også hans slekt. 29 Da vi nå altså er Guds ætt, så bør vi ikke tenke at guddommen er lik gull eller sølv eller stein, et bilde formet av menneskelig kunst eller tanke. 30 Etter at Gud har båret over med uvitenhetens tider, befaler han nå alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg. 31 For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet. Dette skal skje ved den mannen som han har utvalgt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å reise ham opp fra de døde. 32 Da de hørte om dødes oppstandelse, spottet noen. Men andre sa: Vi vil høre deg tale om dette igjen! 33 Paulus gikk så fra dem. 34 Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios, en av Areopagos-dommerne, og en kvinne som hette Damaris, og noen andre med dem.

Evangelietekst: Luk 24,45–49 (Luk 24,45–48)

45 Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene. 46 Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias måtte lide og stå opp fra de døde den tredje dagen, 47 og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. 48 Dere er vitner om dette. 49 Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir ikledd kraft fra det høye.

45 Τότε διήνοιξεν αὐτῶν τὸν νοῦν, τοῦ συνιέναι τὰς γραφάς· 46 καὶ εἶπεν αὐτοῖς ὅτι Οὕτως γέγραπται, καὶN οὕτως ἔδει παθεῖν τὸν χριστόν, καὶ ἀναστῆναι ἐκ νεκρῶν τῇ τρίτῃ ἡμέρᾳ, 47 καὶ κηρυχθῆναι ἐπὶ τῷ ὀνόματι αὐτοῦ μετάνοιαν καὶN ἄφεσιν ἁμαρτιῶν εἰς πάντα τὰ ἔθνη, ἀρξάμενονN ἀπὸ Ἱερουσαλήμ. 48 Ὑμεῖς δέN ἐστε μάρτυρες τούτων. 49 Καὶ ἰδού,N ἐγὼ ἀποστέλλω τὴν ἐπαγγελίαν τοῦ πατρός μου ἐφʼ ὑμᾶς· ὑμεῖς δὲ καθίσατε ἐν τῇ πόλει Ἱερουσαλήμ,N ἕως οὗ ἐνδύσησθε δύναμινN ἐξ ὕψους.

NVariant with NA/UBS: καὶ οὕτως ἔδει ♦ – NVariant with NA/UBS: καὶ ἄφεσιν ♦ εἰς ἄφεσιν NVariant with NA/UBS: ἀρξάμενον ♦ ἀρξάμενοι NVariant with NA/UBS: δέ ἐστε ♦ – NVariant with NA/UBS: ἰδού ♦ [ἰδοὺ] NVariant with NA/UBS: Ἱερουσαλήμ ♦ – NVariant with NA/UBS: δύναμιν ἐξ ὕψους ♦ ἐξ ὕψους δύναμιν

Kommentar til evangelieteksten

Av Bo Giertz.

Den oppstandne forklarer Skriften (24,44–49)

Alt det Lukas forteller om den oppstandne foregår i Jerusalem eller traktene der omkring. Matteus taler derimot om Galilea, og Johannes bekrefter begge tradisjonene. Hadde vi bare  Lukasevangeliet, kunne vi tro at Jesus etter å ha talt til disiplene – på påskedagskvelden? – like etter ble tatt opp til himmelen. Men nå sier Lukas i Apostlenes gjerninger at det dreide seg om en periode på 40 dager; i denne tiden ”talte [han] om det som hører Guds rike til”.  Det Lukas sier i slutten av sitt evangelium må nok oppfattes som et sammendrag av det disiplene kom til å lære gjennom oppstandelsen.

            Først var det et nytt syn på Skriften. Han ”åpnet … deres forstand” slik at de kunne lese Det gamle testamente i lys av det som nå hadde hendt. Skriften hadde gått i oppfyllelse,  og nå kunne man forstå den bedre. Jesus selv hadde under sin levetid sett sin vei tegnet der: gjennom lidelse til herlighet. Men disiplene hadde ikke forstått ham. Nå kunne de se hva han mente. Dette er den kristne måten å lese Det gamle testamente på: å se at det er fullt av antydninger og forbilder som peker frem mot Kristus; de blir forståelige først når man ser hvordan de blir oppfylt i tidens fylde. Igjen fremholdes det at det gjelder hele Skriften: både loven (Mosebøkene), profetene (til dem regnet man også slike bøker som Samuels – og Kongebøkene) og Salmene. Disse bøkene står her som representanter for resten, det man kalte ”Skriftene” (et ord som brukes i v 27). Hele Skriften vitnet om Kristus.

            Men oppstandelsen betydde noe mer. Nå som disiplene kunne forstå Skriften rett, visste de at det som hadde hendt, gjaldt alle folkeslag på jorden. De visste også at det var deres  oppgave å forkynne om det, først og fremst i Jerusalem, nettopp i den byen som hadde  forkastet og drept deres Herre. Deretter skulle de forkynne for alle folkeslag. Det Gud hadde gjort i gammeltestamentlig tid skulle nå få sin fortsettelse i forkynnelsen om Jesus Kristus.

            Vi fikk enda en følge av oppstandelsen. Nå skulle Ånden komme. Disiplene skulle bli i Jerusalem for en tid. Senere skulle de bli ”ikledd kraft fra det høye”. Jesus skulle sende det som Faderen hadde lovet. Ordrett står det: ”min Fars løfte”. Det er tydelig at Jesus mener Den Hellige Ånd. Igjen sier Lukas det samme som Johannes.