Hopp til innholdet

1. søndag i fastetiden (I)

    Tekstrekke I

    Lesetekst 1: 1 Mos 2,8–9; 3,1–8

    Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen. Der satte han mennesket som han hadde formet.9 Og Gud Herren lot alle slags trær vokse opp av landjorden, prektige å se på og gode å ete av, også livets tre midt i hagen, og treet til kunnskap om godt og ondt.

    Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Herren Gud hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen?2 Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen,3 men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere.4 Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø!5 Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud til å kjenne godt og ondt.6 Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene – et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun ga også sin mann, som var med henne, og han åt.7 Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet.8 Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval. Og Adam og hans hustru skjulte seg for Herren Guds åsyn mellom trærne i hagen.

    Lesetekst 2: Jak 1,12–16

    Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som er lovt dem som elsker ham.13 Ingen som blir fristet, må si: Det er Gud som frister meg! For Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen.14 Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst.15 Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død.16 Far ikke vill, mine kjære brødre!

    Evangelietekst: Matt 4,1–11

    Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen.2 Og da han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble han til sist sulten.3 Og fristeren kom til ham og sa: Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!4 Men han svarte og sa: Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.5 Da tok djevelen ham med seg til den hellige by og stilte ham på templets øverste hjørne.6 Og han sier til ham: Er du Guds Sønn, så kast deg ned! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, for at du ikke skal støte din fot mot noen stein.7 Jesus sa til ham: Det står også skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud.8 Igjen tok djevelen ham med opp på et meget høyt fjell, og viste ham alle verdens riker og deres herlighet.9 Og han sa til ham: Alt dette vil jeg gi deg, dersom du vil falle ned og tilbe meg.10 Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.11 Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.

    Τότε ὁ Ἰησοῦς ἀνήχθη εἰς τὴν ἔρημον ὑπὸ τοῦ πνεύματος, πειρασθῆναι ὑπὸ τοῦ διαβόλου. 2 Καὶ νηστεύσας ἡμέρας τεσσαράκονταN καὶ νύκτας τεσσαράκοντα, ὕστερον ἐπείνασεν. 3 Καὶ προσελθὼν αὐτῷN ὁ πειράζων εἶπεν, Εἰ υἱὸς εἶ τοῦ θεοῦ, εἰπὲ ἵνα οἱ λίθοι οὗτοι ἄρτοι γένωνται. 4 Ὁ δὲ ἀποκριθεὶς εἶπεν, Γέγραπται, Οὐκ ἐπʼ ἄρτῳ μόνῳ ζήσεται ἄνθρωπος,N ἀλλʼ ἐπὶ παντὶ ῥήματι ἐκπορευομένῳ διὰ στόματος θεοῦ. 5 Τότε παραλαμβάνει αὐτὸν ὁ διάβολος εἰς τὴν ἁγίαν πόλιν, καὶ ἵστησινN αὐτὸν ἐπὶ τὸ πτερύγιον τοῦ ἱεροῦ, 6 καὶ λέγει αὐτῷ, Εἰ υἱὸς εἶ τοῦ θεοῦ, βάλε σεαυτὸν κάτω· γέγραπται γὰρ ὅτι Τοῖς ἀγγέλοις αὐτοῦ ἐντελεῖται περὶ σοῦ, καὶ ἐπὶ χειρῶν ἀροῦσίν σε, μήποτε προσκόψῃς πρὸς λίθον τὸν πόδα σοῦ. 7 Ἔφη αὐτῷ ὁ Ἰησοῦς, Πάλιν γέγραπται, Οὐκ ἐκπειράσεις κύριον τὸν θεόν σου. 8 Πάλιν παραλαμβάνει αὐτὸν ὁ διάβολος εἰς ὄρος ὑψηλὸν λίαν, καὶ δείκνυσιν αὐτῷ πάσας τὰς βασιλείας τοῦ κόσμου καὶ τὴν δόξαν αὐτῶν, 9 καὶ λέγειN αὐτῷ, Ταῦτα πάνταN σοι δώσω, ἐὰν πεσὼν προσκυνήσῃς μοι. 10 Τότε λέγει αὐτῷ ὁ Ἰησοῦς, Ὕπαγε ὀπίσωN μου, Σατανᾶ· γέγραπται γάρ, Κύριον τὸν θεόν σου προσκυνήσεις, καὶ αὐτῷ μόνῳ λατρεύσεις. 11 Τότε ἀφίησιν αὐτὸν ὁ διάβολος· καὶ ἰδού, ἄγγελοι προσῆλθον καὶ διηκόνουν αὐτῷ.

    NVariant with NA/UBS: τεσσαράκοντα καὶ νύκτας τεσσαράκοντα ♦ τεσσεράκοντα καὶ νύκτας τεσσεράκοντα

    NVariant with NA/UBS: αὐτῷ ὁ πειράζων εἶπεν ♦ ὁ πειράζων εἶπεν αὐτῷ

    NVariant with NA/UBS: ἄνθρωπος ♦ ὁ ἄνθρωπος

    NVariant with NA/UBS: ἵστησιν ♦ ἔστησεν

    NVariant with NA/UBS: λέγει ♦ εἶπεν

    NVariant with NA/UBS: πάντα σοι ♦ σοι πάντα

    NVariant with NA/UBS: ὀπίσω μου ♦ –

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Jesus blir fristet (4,1–11)

    Etter dåpen blir Jesus ”ført opp i ørkenen”. Veien går virkelig oppover. Ørkenen er Judeas fjellørken. Den reiser seg opp som en vegg av klipper vest for Jordan-dalen. Han ble ført dit ”av Ånden”, altså etter Guds vilje. Det hørte med til hans oppdrag at han nå skulle møte fristeren.

                Hvordan kan vi vite noe som helst av det som skjedde der oppe i ensomheten? Lukas forteller også om de tre fristelsene. Markus forteller bare helt kort om dette. Fristelsen har altså hørt med til det apostoliske budskapet om Jesus, og det ligger nærmest å tro at Jesus selv har fortalt om sine fristelser til apostlene. I urkirken visste man at Jesus virkelig hadde  vært ”prøvet i alt i likhet med oss” (Hebr 4,15). Og de fristelser det her dreier seg om, er akkurat slike som kunne bli virkelige for den som var noe mer enn et vanlig menneske. De er fortalt på en måte som er både kunstnerisk og troverdig. Hele tiden dreier det seg om reelle fristelser som blir anskueliggjort og levende, og samtidig er det et åpent spørsmål om det dreier om ytre eller indre opplevelser. Det hører jo med til fristelsens vesen at den kan bruke vår fantasi for å vise oss reelle muligheter som ligger foran oss, og som vi tvinges til å ta stilling til.

                Den første fristelsen handler om Guds Sønn skal bruke sin makt til å skaffe seg selv fordeler (som jo ikke behøver å krenke noen annens rett). Jesus hadde fastet lenge og var sulten. Men han avviser fristerens forslag med et ord fra Skriften (fra 5. Mosebok), som sier at det viktigste i livet ikke er mat, men Guds plan og Guds vilje, den han åpenbarer i sitt ord. Og ”Menneskesønnen [er] ikke … kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene” (20,28). Den makt han hadde var til gagn for andre, ikke for ham selv.

                Neste gang forsøker fristeren med et ord fra Skriften. Han fører Jesus (i tanken?) til ”templets tinde”, kanskje den svimlende høye muren mot Kidrondalen. Derfra ser folkevrimmelen nedenfor virkelig ut som en maurtue. Denne gangen gjelder det et ”legitimasjonsunder”, nettopp et slikt som jødene flere ganger krevde for å kunne tro. I Salme 91 (som kunne oppfattes som en salme om Messias) stod det jo at Guds engler skulle bære ham på hendene. Jesus svarer med et annet Skriftord (igjen fra 5. Mosebok). Det er å prøve  Gud når man vil ha hans beskyttelse, men uten å være ham lydig. Den rette troen kunne ikke vekkes ved å imponere på den måten.

                Deretter følger den verste fristelsen. Scenen er igjen på ekte palestinsk vis: det høye utsiktspunktet, der øyet farer over uendelige vidder, slik det gjør fra fjelltoppene langs Jordan-dalen, eller kanskje fra toppen av Hermon, der man med det blotte øye ser et område omtrent på størrelse med landene på Palestinakartet i våre bibler (men forlenget 10 mil mot nord). Det trengs ikke mye fantasi for å ane hva som ligger bortenfor horisonten. Tanken på verdensherredømme var levende i en verden som hadde Alexander den store friskt i minnet – og fremveksten av romerriket. At Messias skulle opprette noe lignende, var for mange jøder et trosspørsmål. Men Jesus avviser den tanken som satanisk. Hans rike var ikke av denne verden.