Lesetekst 1: 1 Mos 32,24–31(1 Mos 32,24–30)
Jakob ble så alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham helt til morgenen grydde.25 Da mannen så at han ikke kunne overvinne ham, rørte han ved hofteskålen hans, og Jakobs hofteskål gikk av ledd mens han kjempet med ham.26 Og han sa: Slipp meg, for morgenen gryr! Men Jakob sa: Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.27 Da sa han til ham: Hva er navnet ditt? Han svarte: Jakob.28 Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel, for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet.29 Da sa Jakob: Jeg ber deg, si meg ditt navn! Men han svarte: Hvorfor spør du om mitt navn? Og han velsignet ham der.30 Jakob kalte stedet Pniel, for, sa han, jeg har sett Gud ansikt til ansikt, og enda berget livet.31 Og solen rant nettopp som han var kommet forbi Pnuel. Men han haltet på hoften sin.
Lesetekst 2: Jak 1,2–8
Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser.3 For dere vet at når troen blir prøvd, virker det tålmodighet.4 Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, og ikke komme til kort i noe.5 Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den.6 Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes av vinden.7 Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren,8 slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier.
Evangelietekst: Matt 15,21–28
Så brøt Jesus opp derfra, og dro bort til bygdene ved Tyrus og Sidon.22 Og se, en kana’aneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte til ham og sa: Herre, du Davids sønn, miskunn deg over meg! Min datter plages ille av en ond ånd.23 Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene hans kom da og ba ham og sa: Vis henne bort, for hun går og roper etter oss!24 Men han svarte og sa: Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus!25 Da kom hun og falt ned for ham og sa: Herre, hjelp meg!26 Han svarte og sa: Det er ikke pent å ta brødet fra barna og kaste det til de små hundene!27 Men hun sa: Det er sant, Herre! Men de små hundene eter jo av smulene som faller fra bordet hos deres herrer.28 Da sa Jesus til henne: Kvinne, din tro er stor! Det skal skje deg som du vil. Og datteren hennes ble helbredet fra samme stund.
21 Καὶ ἐξελθὼν ἐκεῖθεν ὁ Ἰησοῦς ἀνεχώρησεν εἰς τὰ μέρη Τύρου καὶ Σιδῶνος. 22 Καὶ ἰδού, γυνὴ Χαναναία ἀπὸ τῶν ὁρίων ἐκείνων ἐξελθοῦσα ἐκραύγασενN αὐτῷ, λέγουσα, Ἐλέησόν με, κύριε, υἱὲN Δαυίδ· ἡ θυγάτηρ μου κακῶς δαιμονίζεται. 23 Ὁ δὲ οὐκ ἀπεκρίθη αὐτῇ λόγον. Καὶ προσελθόντες οἱ μαθηταὶ αὐτοῦ ἠρώτωνN αὐτόν, λέγοντες, Ἀπόλυσον αὐτήν, ὅτι κράζει ὄπισθεν ἡμῶν. 24 Ὁ δὲ ἀποκριθεὶς εἶπεν, Οὐκ ἀπεστάλην εἰ μὴ εἰς τὰ πρόβατα τὰ ἀπολωλότα οἴκου Ἰσραήλ. 25 Ἡ δὲ ἐλθοῦσα προσεκύνησενN αὐτῷ λέγουσα, Κύριε, βοήθει μοι. 26 Ὁ δὲ ἀποκριθεὶς εἶπεν, Οὐκ ἔστιν καλὸν λαβεῖν τὸν ἄρτον τῶν τέκνων, καὶ βαλεῖν τοῖς κυναρίοις. 27 Ἡ δὲ εἶπεν, Ναί, κύριε· καὶ γὰρ τὰ κυνάρια ἐσθίει ἀπὸ τῶν ψιχίων τῶν πιπτόντων ἀπὸ τῆς τραπέζης τῶν κυρίων αὐτῶν. 28 Τότε ἀποκριθεὶς ὁ Ἰησοῦς εἶπεν αὐτῇ, Ὦ γύναι, μεγάλη σου ἡ πίστις· γενηθήτω σοι ὡς θέλεις. Καὶ ἰάθη ἡ θυγάτηρ αὐτῆς ἀπὸ τῆς ὥρας ἐκείνης.
NVariant with NA/UBS: ἐκραύγασεν αὐτῷ ♦ ἔκραζεν
NVariant with NA/UBS: υἱὲ ♦ υἱὸς
NVariant with NA/UBS: ἠρώτων ♦ ἠρώτουν
NVariant with NA/UBS: προσεκύνησεν ♦ προσεκύνει
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Den kanaaneiske kvinnen (15,21–28)
Matteus fortsetter å fortelle om hendelsene i same rekkefølge som Markus. Som vi allerede har nevnt, har vi et langt avsnitt (14,22–16,12) som er det samme hos Matteus og Markus, men som mangler hos Lukas. Man kan tydelig se hvordan Markus og Matteus tilpasser seg etter sine tilhørere. Markus, som skriver for hedninger, forklarer for eksempel de jødiske renselsesritualene. Matteus trenger ikke å gjøre det. Han skriver jo for jøder. Markus omtaler en kvinne fra Fønikia i Syria. Det var en term grekerne forstod. Matteus kaller henne kanaaneisk, og alle jøder skjønte med en gang hva han mente. Hun hørte til det ikke-jødiske – men semittiske – nabofolket.
Matteus’ fortelling er imidlertid helt uavhengig av Markus. Han forteller her mer anskuelig og med større utførlighet enn han ellers gjør. Saklig sett stemmer begge versjonene helt overens, utenom at man muligens kan få inntrykk av at hos Markus utspiller hendelsen seg i eller ved huset, der Jesus har tatt inn. Hos Matteus, derimot, forutsettes det at Jesus er på vandring. Man får inntrykk av at vi har å gjøre med to ulike øyenvitnefortellinger. Men de møter oss på samme sted i hendelsesforløpet.
Vi får altså vite at Jesus for en tid har dratt utenfor landets grenser. Det er tale om en ganske ubetydelig avstand, omtrent slik som fra Stockholm til Uppsala, eller fra Göteborg til Borås. Men det var likevel en annen verden. Jødene holdt seg atskilt fra andre folk. Også naturen er annerledes i disse traktene, som omtrent tilsvarer den sydligste del av det nåværende Libanon.
Her møter Jesus denne hedenske kvinnen. Noe måtte hun ha hørt om Jesus. Hun kaller ham Davids sønn. Hun tror at han kan helbrede hennes datter. Hun følger ham med sine rop. Disiplene vil at Jesus på en eller annen måte skal ta seg av henne. Men Jesus sier at han ikke er sendt til hedningene. Hans oppgave gjelder de fortapte sauer av Israels hus. Vi kjenner igjen uttrykket fra de ord han gav sine apostler da han sendte dem ut i Galilea (10,6). Først skulle budskapet om riket og frelsen komme til jødene. Senere var det hedningenes tur.
Bak Jesu svar aner man hans syn på sitt kall. Det var et ledd i hans forkynnelse at han helbredet mennesker. Det viste seg at himmelriket holdt på å bryte frem. Det kostet ham også noe. Som menneske hadde han begrensede krefter. Han kunne bli trett, og han trengte hvile. Han ville ikke enda en gang bli overrent og ta seg av de syke, nå som han hadde dratt seg unna for å undervise disiplene.
Når kvinnen trenger seg frem og ikke slipper Jesus, får hun altså til svar at brødet er for barna og ikke til hundene. Det merkelige er at hun uten videre aksepterer denne fordelingen. Hun kritiserer ikke Guds planer. Vil Gud ha det slik, så er det slik. Hører hun til blant hundene, så kjenner hun sin plass. Men akkurat der, under bordet, har hun likevel håp om en liten smule. Gud er jo fremdeles hennes Herre.
Dette er tro. Stor tro, sier Jesus. Og troen møtes her som alltid av nåden. Hun får det som hun vil. Og disiplene trekker den riktige konklusjonen: Altså er Messias og hans rike også for hedningene. Det er lærdommen som de har villet gi videre med denne fortellingen.