Hopp til innholdet

4. søndag i påsketiden (I)

    Tekstrekke I

    Lesetekst 1: Jes 54,7–10

    Et lite øyeblikk forlot jeg deg, men med stor barmhjertighet vil jeg samle deg.8 Da min vrede strømmet over, skjulte jeg mitt åsyn for deg et øyeblikk, men med evig miskunnhet forbarmer jeg meg over deg, sier Herren, din gjenløser.9 For som Noahs flom er dette for meg. Likesom jeg sverget at Noahs flom ikke mer skal gå over jorden, slik har jeg nå sverget at jeg ikke vil være vred på deg eller skjenne på deg.10 For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg.

    eller Apg 9,36–43

    I Jaffa var det en kvinne som var disippel. Hun hette Tabita, på gresk Dorkas. Hun var rik på gode gjerninger, og hun ga mange almisser.37 Men det skjedde nettopp i disse dagene at hun ble syk og døde. De vasket henne og la henne på en sal ovenpå.38 Da Lod ligger i nærheten av Jaffa, og disiplene hadde hørt at Peter var der, sendte de to menn til ham og ba: Kom hit til oss uten å nøle!39 Peter sto da opp og gikk med dem. Da han kom fram, førte de ham opp på salen, der alle enkene sto gråtende rundt ham. De viste ham kapper og ytterkapper som Dorkas hadde laget mens hun var blant dem.40 Men Peter sendte dem alle ut, bøyde kne og ba. Så vendte han seg mot den døde og sa: Tabita, stå opp! Hun slo opp sine øyne, og da hun så Peter, satte hun seg opp.41 Så rakte han henne hånden og reiste henne opp. Og han kalte inn de hellige og enkene, og stilte henne levende fram for dem.42 Dette ble kjent over hele Jaffa, og mange kom til tro på Herren.43 Deretter ble han mange dager i Jaffa, hos en mann som hette Simon og var garver.

    Lesetekst 2: Fil 3,12–16 (Fil 3,12–14)

    Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.13 Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran,14 og jager mot målet, til den seiersprisen som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.15 La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn. Og om dere skulle være annerledes innstilt i noe, så skal Gud også åpenbare dere dette.16 Det gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder fram i samme spor.

    Evangelietekst: Joh 16,16–22

    Om en liten stund ser dere meg ikke lenger. Og om en liten stund igjen skal dere se meg.17 Da sa noen av disiplene hans til hverandre: Hva mener han med dette som han sier til oss: Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, og om en liten stund igjen skal dere se meg, og: Jeg går til Faderen?18 De sa derfor: Hva betyr dette som han sier: En liten stund? Vi skjønner ikke hva han taler om.19 Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa til dem: Er det dette dere drøfter med hverandre, at jeg sa: Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, og om en liten stund igjen skal dere se meg?20 Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal ha smerte, men deres smerte skal bli til glede!21 Når en kvinne skal føde, har hun smerte, fordi hennes time er kommet. Men når hun har født barnet, minnes hun ikke sin trengsel mer, i glede over at et menneske er født til verden.22 Slik har også dere smerte nå. Men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal glede seg, og ingen tar deres glede fra dere.

    16 Μικρὸν καὶ οὐN θεωρεῖτέ με, καὶ πάλιν μικρὸν καὶ ὄψεσθέ με, ὅτιN ὑπάγω πρὸς τὸν πατέρα. 17 ΕἶπονN οὖν ἐκ τῶν μαθητῶν αὐτοῦ πρὸς ἀλλήλους, Τί ἐστιν τοῦτο ὃ λέγει ἡμῖν, Μικρὸν καὶ οὐ θεωρεῖτέ με, καὶ πάλιν μικρὸν καὶ ὄψεσθέ με; καί ὅτι ἘγὼN ὑπάγω πρὸς τὸν πατέρα; 18 Ἔλεγον οὖν, ΤοῦτοN τί ἐστιν ὃ λέγει, τὸ μικρόν; Οὐκ οἴδαμεν τί λαλεῖ. 19 Ἔγνω οὖνN ὁ Ἰησοῦς ὅτι ἤθελον αὐτὸν ἐρωτᾷν, καὶ εἶπεν αὐτοῖς, Περὶ τούτου ζητεῖτε μετʼ ἀλλήλων, ὅτι εἶπον, Μικρὸν καὶ οὐ θεωρεῖτέ με, καὶ πάλιν μικρὸν καὶ ὄψεσθέ με; 20 Ἀμὴν ἀμὴν λέγω ὑμῖν ὅτι κλαύσετε καὶ θρηνήσετε ὑμεῖς, ὁ δὲ κόσμος χαρήσεται· ὑμεῖς δὲN λυπηθήσεσθε, ἀλλʼ ἡ λύπη ὑμῶν εἰς χαρὰν γενήσεται. 21 Ἡ γυνὴ ὅταν τίκτῃ λύπην ἔχει, ὅτι ἦλθεν ἡ ὥρα αὐτῆς· ὅταν δὲ γεννήσῃ τὸ παιδίον, οὐκέτι μνημονεύει τῆς θλίψεως, διὰ τὴν χαρὰν ὅτι ἐγεννήθη ἄνθρωπος εἰς τὸν κόσμον. 22 Καὶ ὑμεῖς οὖν λύπηνN μὲν νῦν ἔχετε· πάλιν δὲ ὄψομαι ὑμᾶς, καὶ χαρήσεται ὑμῶν ἡ καρδία, καὶ τὴν χαρὰν ὑμῶν οὐδεὶς αἴρει ἀφʼ ὑμῶν.

    NVariant with NA/UBS: οὐ ♦ οὐκέτι NVariant with NA/UBS: ὅτι ὑπάγω πρὸς τὸν πατέρα ♦ – NVariant with NA/UBS: Εἶπον ♦ Εἶπαν NVariant with NA/UBS: Ἐγὼ ♦ – NVariant with NA/UBS: Τοῦτο τί ἐστιν ὃ λέγει ♦ Τί ἐστιν τοῦτο [ὃ λέγει] NVariant with NA/UBS: οὖν ὁ ♦ [ὁ] NVariant with NA/UBS: δὲ λυπηθήσεσθε ♦ λυπηθήσεσθε NVariant with NA/UBS: λύπην μὲν νῦν ♦ νῦν μὲν λύπην

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    En kortvarig sorg, og en glede som varer (16,16–22)

    Jesus taler om «en liten stund». Disiplene undrer seg over hva han mener, og det samme har teologene undret seg over til alle tider. Mener Jesus tiden mellom langfredag kveld og Påskedags morgen? Eller mener han ventetiden frem til hans gjenkomst, da disiplene skal være som tjenere som venter på sin Herre? Eller mener han enhver tid av nød og sorg som en kristen må gjennomgå? Svaret er nok at alle disse tolkningene inneholder noe riktig. Først og fremst gjelder ordene tiden mellom Jesu død og oppstandelse. Men de gjelder også ventetiden frem til hans gjenkomst. Og de kan anvendes på enhver tid da vi sukker og sier: Akk, Herre, hvor lenge? Det er nemlig slik med Guds ord at det bakenfor den umiddelbare betydningen finnes et dyp av sannheter, som vi oppdager når vi «blir i ordet». Vår fornuft vil gjerne at en tekst skal være entydig og klar. Den skal gi kunnskap om noe vi kan forstå og huske, for eventuelt å kunne bruke det i fremtiden. Men Guds ord gir ikke bare kunnskap. Det er en kraft, et levende ord, en henvendelse fra Gud som griper inn i et menneskes liv. Derfor gjelder det ikke bare en bestemt historisk situasjon. Det gjelder like mye for kommende tider, når nye disipler kjenner seg igjen i lignende situasjoner. Og hva Jesus mener med de ordene vi her har for oss, er klart. Det finnes tider da verden jubler og disiplene må sørge. Men de skal vite at disse tidene ikke vil vare lenger enn Gud har bestemt. Sorgen vil bli vendt til glede. Under alle skiftende forhold finnes det en glede som ingen kan ta fra oss: Kristus har oppstått fra de døde, han lever, og den endelige seieren kommer han til å beholde.

            Jesus gir altså i sitt svar ingen definisjon på «en liten stund». I stedet taler han om sorgen og gleden på en måte som gjelder disiplenes situasjon i den påsken de befinner seg i – men også kirkens og de kristnes situasjon til alle tider.