Lesetekst 1: 1 Mos 25,27–34
Da guttene vokste opp, ble Esau en dyktig jeger, en mann som levde ute i marken. Men Jakob var en stillferdig mann som holdt seg ved teltene.28 Isak holdt mest av Esau, for han likte vilt. Men Rebekka holdt mest av Jakob.29 En gang da Jakob holdt på å koke en matrett, kom Esau hjem fra marken, rent utkjørt.30 Og Esau sa til Jakob: Vær så snill, la meg få sette til livs noe av det røde – dette røde du har der. For jeg er rent utkjørt. Derfor kalte de ham Edom.31 Da sa Jakob: Selg meg da i dag førstefødselsretten din.32 Og Esau svarte: Se, jeg holder på å dø. Hva verd har vel da førstefødselsretten for meg?33 Jakob sa: Gi meg din ed først! Og han gjorde sin ed på det. Han solgte førstefødselsretten sin til Jakob.34 Jakob ga så Esau brød og linsevelling, og han åt og drakk. Så reiste han seg og gikk sin vei. Slik foraktet Esau førstefødselsretten.
Lesetekst 2: 1 Kor 9,24–27
Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den!25 Enhver som deltar i idrettstevling, er avholdende i alt – de altså for å vinne en forgjengelig krans, men vi en uforgjengelig.26 Så løper jeg da ikke som på det uvisse, jeg kjemper ikke som en som fekter i løse luften.27 Men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at jeg som forkynner for andre, ikke selv skal finnes uverdig.
Evangelietekst: Mark 10,17–27
Og da han gikk ut på veien, kom en løpende og falt på kne for ham og spurte ham: Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?18 Men Jesus sa til ham: Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én, det er Gud.19 Budene kjenner du: Du skal ikke slå i hjel. Du skal ikke bryte ekteskapet. Du skal ikke stjele. Du skal ikke vitne falskt. Du skal ikke bedra noen. Hedre din far og din mor.20 Han sa til ham: Mester! Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.21 Da så Jesus på ham og fikk ham kjær. Og han sa til ham: Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!22 Men han ble trist til sinns for dette ordet og gikk bedrøvet bort, for han var meget rik.
23 Jesus så seg omkring og sa til disiplene sine: Hvor vanskelig det vil være for dem som har rikdommer å komme inn i Guds rike!24 Disiplene ble forferdet over hans ord. Men Jesus tok igjen til orde og sa: Barn, hvor vanskelig det er for dem som setter sin lit til sin rikdom, å komme inn i Guds rike!25 Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike!26 Da ble de enda mer forferdet og sa til hverandre: Hvem kan da bli frelst?27 Jesus så på dem og sa: For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. For alt er mulig for Gud!
17 Καὶ ἐκπορευομένου αὐτοῦ εἰς ὁδόν, προσδραμὼν εἷς καὶ γονυπετήσας αὐτὸν ἐπηρώτα αὐτόν, Διδάσκαλε ἀγαθέ, τί ποιήσω ἵνα ζωὴν αἰώνιον κληρονομήσω; 18 Ὁ δὲ Ἰησοῦς εἶπεν αὐτῷ, Τί με λέγεις ἀγαθόν; Οὐδεὶς ἀγαθός, εἰ μὴ εἷς, ὁ θεός. 19 Τὰς ἐντολὰς οἶδας, Μὴ μοιχεύσῃς,N μὴ φονεύσῃς, μὴ κλέψῃς, μὴ ψευδομαρτυρήσῃς, μὴ ἀποστερήσῃς, τίμα τὸν πατέρα σου καὶ τὴν μητέρα. 20 Ὁ δὲ ἀποκριθεὶςN εἶπεν αὐτῷ, Διδάσκαλε, ταῦτα πάντα ἐφυλαξάμην ἐκ νεότητός μου. 21 Ὁ δὲ Ἰησοῦς ἐμβλέψας αὐτῷ ἠγάπησεν αὐτόν, καὶ εἶπεν αὐτῷ, Ἕν σοιN ὑστερεῖ· ὕπαγε, ὅσα ἔχεις πώλησον, καὶ δὸς πτωχοῖς,N καὶ ἕξεις θησαυρὸν ἐν οὐρανῷ· καὶ δεῦρο, ἀκολούθει μοι, ἄραςN τὸν σταυρόν. 22 Ὁ δὲ στυγνάσας ἐπὶ τῷ λόγῳ ἀπῆλθεν λυπούμενος· ἦν γὰρ ἔχων κτήματα πολλά.
NVariant with NA/UBS: μοιχεύσῃς μὴ φονεύσῃς ♦ φονεύσῃς μὴ μοιχεύσῃς NVariant with NA/UBS: ἀποκριθεὶς εἶπεν ♦ ἔφη NVariant with NA/UBS: σοι ♦ σε NVariant with NA/UBS: πτωχοῖς ♦ [τοῖσ] πτωχοῖς NVariant with NA/UBS: ἄρας τὸν σταυρόν ♦ –
23 Καὶ περιβλεψάμενος ὁ Ἰησοῦς λέγει τοῖς μαθηταῖς αὐτοῦ, Πῶς δυσκόλως οἱ τὰ χρήματα ἔχοντες εἰς τὴν βασιλείαν τοῦ θεοῦ εἰσελεύσονται. 24 Οἱ δὲ μαθηταὶ ἐθαμβοῦντο ἐπὶ τοῖς λόγοις αὐτοῦ. Ὁ δὲ Ἰησοῦς πάλιν ἀποκριθεὶς λέγει αὐτοῖς, Τέκνα, πῶς δύσκολόν ἐστιν τοὺςN πεποιθότας ἐπὶ χρήμασιν εἰς τὴν βασιλείαν τοῦ θεοῦ εἰσελθεῖν. 25 Εὐκοπώτερόν ἐστιν κάμηλον διὰ τῆςN τρυμαλιᾶς τῆς ῥαφίδος εἰσελθεῖν, ἢ πλούσιον εἰς τὴν βασιλείαν τοῦ θεοῦ εἰσελθεῖν. 26 Οἱ δὲ περισσῶς ἐξεπλήσσοντο, λέγοντες πρὸς ἑαυτούς, Καὶ τίς δύναται σωθῆναι; 27 Ἐμβλέψας δὲN αὐτοῖς ὁ Ἰησοῦς λέγει, Παρὰ ἀνθρώποις ἀδύνατον, ἀλλʼ οὐ παρὰ θεῷ· πάντα γὰρ δυνατά ἐστινN παρὰ τῷ θεῷ.
NVariant with NA/UBS: τοὺς πεποιθότας ἐπὶ χρήμασιν ♦ – NVariant with NA/UBS: τῆς τρυμαλιᾶς τῆς ῥαφίδος εἰσελθεῖν ♦ [τῆσ] τρυμαλιᾶς [τῆσ] ῥαφίδος διελθεῖν NVariant with NA/UBS: δὲ ♦ – NVariant with NA/UBS: ἐστιν ♦ –
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
De rike og Guds rike (10,17–27)
Igjen har de kommet ut på veien. Da kommer en ukjent mann styrtende frem. Han kaster seg ned på kne, slik som de som hjelpetrengende gjorde. Men denne gangen er det ikke tale om en som er syk. Mannen er bekymret for sin sjel. Han vil vite hvordan han skal bli frelst – eller ”arve det evige liv”, som han sier på ekte jødisk vis. Alt vitner om hans tillit. ”Gode rabbi,” sier han. Jesus irettesetter ham: Intet menneske er godt – og mannen tok det jo for gitt at Jesus var et menneske; han var klok og lærd, men bare et menneske.
Deretter får mannen den enkle anvisning om å ta Guds bud på alvor. Jesus ramser opp noen av dem – nettopp de som har å gjøre med vårt forhold til andre mennesker i hverdagen. Det er de kjente budene fra Sinai, utenom ”ikke ta ifra noen det som er hans” (kanskje en omskriving av det tiende bud). Mannen svarer at alt dette har han holdt siden han var ung.
Hvorfor kommer han da til Jesus? Hvorfor er han ikke fornøyd? Hadde han merket at dette ikke var nok? At Gud ville noe annet – og kanskje nettopp med ham? Fortellingen gir bare en antydning om det. Jesus ”så på ham og fikk ham kjær”. Han gav ham det svar som betydde at han kalte ham til disippel og til en oppgave som ville forandre alt. Prisen var den vanlige: Han måtte si seg fri seg fra alt som bandt ham til fortiden, og han måtte gi seg helt hen til det som lå foran.
Den prisen ble for høy for ham. Han ”ble trist til sinns”. Ordet Markus bruker betyr egentlig at han ”mørknet” eller ”ble i dårlig humør”. Glansen, forventningene, spenningen i hans ansikt sloknet, og han gikk bedrøvet bort.
”Da så Jesus seg omkring,” sier Markus. Det uttrykket bruker han flere ganger ved viktige hendelser, når noe er blitt gjort eller sagt som det er viktig å legge merke til. Man får inntrykk av at dette er noe typisk for Jesus: et prøvende blikk som disiplene ikke glemte. Her hadde en mann som var nærmere Guds rike enn de fleste, gått bort. Det var ingen tvil om hva som holdt ham borte. Det var pengene. Jesus peker på et faktum: Så vanskelig er det altså for den som er rik. Disiplene blir forskrekket. De kjenner ingen skadefryd. De vet at de – som vi alle – ikke misliker penger. De skulle ikke ha noe imot å være rike. Kan det virkelig være så strengt? Jesus bekrefter det med et drastisk bilde: Det er ikke bare vanskelig, det er umulig. Det er like umulig som det er for en kamel å gå gjennom et nåløye. Disiplene blir målløse. De stiller seg med rette dette spørsmålet: Hvem kan da bli frelst? Jesus svarer at det er et under som bare Gud kan utføre.
Det merkelige med denne historien er at disiplene, som til og med hadde forlatt alt, så tydelig kjenner at Jesu ord også gjelder dem. De har begynt å ane at Guds krav er så stort at ingen kan oppfylle det. Hele Jesu undervisning – ikke minst bergprekenen – går jo ut på å vise oss det. Til slutt gjenstår bare en mulighet til å bli frelset. Gud må gjøre noe som ingen av oss klarer. Det er denne Guds gjerning som begynner å avtegne seg i synsranden, når disippelskaren nå fortsetter opp mot Jerusalem.