Hopp til innholdet

6. søndag i åpenbaringstiden (I)

    Salme 126,1–6

    1 En sang ved festreisene. Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende. 2 Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel. Da sa de blant hedningene: Store ting har Herren gjort mot disse! 3 Store ting har Herren gjort mot oss, vi ble glade. 4 Herre, la våre fanger vende tilbake likesom bekker i sydlandet!

    Fil 1,2–6

    Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

    3 Jeg takker min Gud så ofte som jeg tenker på dere. 4 Alltid når jeg ber, gjør jeg min bønn for dere alle med glede 5 på grunn av deres samfunn i evangeliet fra første dag av og like til nå. 6 Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.

    Joh 6,63–69

    63 Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og er liv. 64 Men det er noen av dere som ikke tror. – For Jesus visste fra begynnelsen hvem det var som ikke trodde, og hvem det var som skulle forråde ham. 65 Og han sa: Derfor har jeg sagt dere at ingen kan komme til meg uten at det er gitt ham av Faderen.

    66 Etter dette trakk mange av disiplene hans seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham. 67 Jesus sa da til de tolv: Vil også dere gå bort? 68 Simon Peter svarte ham: Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, 69 og vi tror og vet at du er Guds Hellige!

    63 Τὸ πνεῦμά ἐστιν τὸ ζωοποιοῦν, ἡ σὰρξ οὐκ ὠφελεῖ οὐδέν· τὰ ῥήματα ἃ ἐγὼ λαλῶN ὑμῖν, πνεῦμά ἐστιν καὶ ζωή ἐστιν. 64 Ἀλλʼ εἰσὶν ἐξ ὑμῶν τινες οἳ οὐ πιστεύουσιν. ᾜδει γὰρ ἐξ ἀρχῆς ὁ Ἰησοῦς, τίνες εἰσὶν οἱ μὴ πιστεύοντες, καὶ τίς ἐστιν ὁ παραδώσων αὐτόν. 65 Καὶ ἔλεγεν, Διὰ τοῦτο εἴρηκα ὑμῖν, ὅτι οὐδεὶς δύναται ἐλθεῖν πρός με, ἐὰν μὴ ᾖ δεδομένον αὐτῷ ἐκ τοῦ πατρός μου.N

    NVariant with NA/UBS: λαλῶ ♦ λελάληκα NVariant with NA/UBS: μου ♦ –

    66 Ἐκ τούτου πολλοὶ ἀπῆλθονN τῶν μαθητῶν αὐτοῦ εἰς τὰ ὀπίσω, καὶ οὐκέτι μετʼ αὐτοῦ περιεπάτουν. 67 Εἶπεν οὖν ὁ Ἰησοῦς τοῖς δώδεκα, Μὴ καὶ ὑμεῖς θέλετε ὑπάγειν; 68 Ἀπεκρίθη οὖνN αὐτῷ Σίμων Πέτρος, Κύριε, πρὸς τίνα ἀπελευσόμεθα; Ῥήματα ζωῆς αἰωνίου ἔχεις. 69 Καὶ ἡμεῖς πεπιστεύκαμεν καὶ ἐγνώκαμεν ὅτι σὺ εἶ ὁ χριστὸςN ὁ υἱὸς τοῦ θεοῦ τοῦ ζῶντος.

    NVariant with NA/UBS: ἀπῆλθον τῶν μαθητῶν αὐτοῦ ♦ [ἐκ] τῶν μαθητῶν αὐτοῦ ἀπῆλθον NVariant with NA/UBS: οὖν ♦ – NVariant with NA/UBS: χριστὸς ὁ υἱὸς τοῦ θεοῦ τοῦ ζῶντος ♦ ἅγιος τοῦ θεοῦ

    Kommentar til evangelieteksten

    av Bo Giertz.

    En hård tale, som er ånd og liv (6,60−65)

    Jesu ord vekker anstøt, også blant hans egne disipler. At Johannes forteller dette, kan skyldes at han har møtt det samme anstøtet blant mennesker som har ønsket å være kristne, men ikke har villet tro på nattverden. Johannes vil vise oss at dette anstøtet ikke er til å komme forbi hvis man ikke vil avkorte og endre selve budskapet om frelsen. Jesus møtte selv mennesker som tok anstøt av det han forkynte, men han endret aldri budskapet av den grunn. Folk fikk ta imot det slik det var, eller så fikk de forkaste det. Budskapet kom jo fra Gud selv. Ville de ikke tro at han virkelig var kommet fra Gud, hva ville de da si hvis de fikk se ham vende tilbake dit? Jesus antyder at det største og viktigste ennå ligger foran dem. Kanskje mener han med disse ordene å appellere til dem om å vente en tid før de feller sin dom. Det er vanlig blant oss mennesker å dømme om Guds sannheter ut fra det lille vi hittil har erfart i livet, uten å ane hvilke uoppdagede land som ligger foran oss.

            Så følger en sammenfattende sats. Det er Ånden som gir liv, kjødet duger ikke til noen ting. At det er Ånden som gir liv, er jo en hovedtanke i hele Det nye testamente. Men hva betyr ’kjødet’ her? Det greske ordet er sarx, og det brukes i en rekke ulike betydninger. Det kan gjengis med ’kropp’. Hos Paulus betyr det ofte den fordervede menneskenatur, det gamle menneske med dets vilje, som streber bort fra Gud. Men det kan også bety «det som er skapt», det som er jordisk og forgjengelig. Slik anvender Jesus det for eksempel når han sier: Det som er født av kjød, det er kjød. Eller når han sier til Peter: Kjød (kjøtt) og blod har ikke åpenbart dette for deg. I slike sammenhenger betyr det noe rent menneskelig, og det gjør det her. Overlatt til oss selv med våre egne ressurser er vi mennesker bare «kjøtt».

            Jesu ord, derimot, er ånd og liv. I dem virker Ånden, og derfor gir de liv. De formidler altså ikke bare kunnskap. De er en skapende kraft, noe som virker blant dem som hører dem. Man kan prøve å hindre dem i å virke. Man blir da stadig påvirket, men i negativ retning. Man blir hardere og mer befestet i sin vantro. Selv blant Jesu disipler fantes det noen som ikke trodde. Jesus visste dette helt fra begynnelsen av. Likevel lot han dem komme. De fikk samme mulighet som de andre. Hvorfor de kom, får vi ikke høre. De kan ha beundret Jesus, ventet seg noe av ham, sagt ja til mye av det han forkynte. Men de tok ikke imot lærdommen fra Gud, den som avslører oss og viser hvorfor vi ikke kan leve uten Kristus. Derfor kunne de heller ikke «komme til ham», samme hvor mye de fulgte etter ham.

    Flokken tynnes ut (6,66−71)

    Resultatet blir et stort frafall. Det blir glissent i flokken omkring Jesus. Det er det samme bildet som synoptikerne gir oss av sluttakten i Galilea. Til slutt spør Jesus de tolv om også de tenker å gå sin vei. Men Peter svarer på alles vegne at de ikke har noen å gå til. Dette er troens svar. Har man forstått hvem Jesus er, kan man ikke gå til noen annen. Og dette var det de tolv hadde forstått. Han var «Guds Hellige». Det er de samme ordene som de besatte pleide å bruke, og som vanligvis fikk Jesus til å hysje dem ned. I denne sammenhengen melder det seg ord som Messias, Guds sønn eller Menneskesønnen. De sier at Jesus er den unike, Guds utsendte, som aldri har hatt og aldri vil få noen like på jorden.

            Men til og med blant de tolv fantes den vantroen som gjør Guds verk til intet. Man kan spørre hvorfor Jesus kalte Judas, forræderen, til disippel. Kanskje var det et utslag av den kjærlighet som ikke ønsker å la noen gå fortapt, men gjør et forsøk mot all fornuft også med de håpløse. Selv Judas skulle få sin sjanse. Gud vet at mennesker går fortapt, men han ønsker det ikke.

            Johannes taler her om «de tolv», enda han aldri har nevnt at Jesus hadde utvalgt disse tolv. Dette er enda et eksempel på at han ikke vil gi en sammenhengende redegjørelse for Jesu virksomhet, men bare kompletterer det som andre har sagt.