Hopp til innholdet

Langfredag (I)

    Alle tekstrekker

    Langfredag er det kun evangelieteksten som leses. Til gjengjeld er det den lengste sammenhengende teksten som leses i løpet av kirkeåret. Nedenfor har vi stykket opp teksten etter inndelingen i Bo Giertz’ kommentar, som kommer under hvert stykke.

    Evangelieteksten: Matteus 26:30–27:50

    Lovsangen og nederlaget (26,30–35)

    Og da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.31 Da sier Jesus til dem: I denne natt kommer dere alle til å ta anstøt av meg, for det står skrevet: Jeg vil slå hyrden, og hjordens får skal bli spredt.32 Men etter at jeg er blitt reist opp, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea.33 Men Peter svarte og sa til ham: Om så alle tar anstøt av deg, skal jeg aldri ta anstøt!34 Jesus sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I denne natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.35 Peter sier til ham: Om jeg så måtte dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte deg! På samme måte talte alle disiplene.

    30 Καὶ ὑμνήσαντες ἐξῆλθον εἰς τὸ ὄρος τῶν Ἐλαιῶν.

    31 Τότε λέγει αὐτοῖς ὁ Ἰησοῦς, Πάντες ὑμεῖς σκανδαλισθήσεσθε ἐν ἐμοὶ ἐν τῇ νυκτὶ ταύτῃ· γέγραπται γάρ, Πατάξω τὸν ποιμένα, καὶ διασκορπισθήσεταιN τὰ πρόβατα τῆς ποίμνης. 32 Μετὰ δὲ τὸ ἐγερθῆναί με, προάξω ὑμᾶς εἰς τὴν Γαλιλαίαν. 33 Ἀποκριθεὶς δὲ ὁ Πέτρος εἶπεν αὐτῷ, Εἰ πάντες σκανδαλισθήσονται ἐν σοί, ἐγὼ δὲB οὐδέποτεN σκανδαλισθήσομαι. 34 Ἔφη αὐτῷ ὁ Ἰησοῦς, Ἀμὴν λέγω σοι ὅτι ἐν ταύτῃ τῇ νυκτί, πρὶν ἀλέκτορα φωνῆσαι, τρὶς ἀπαρνήσῃ με. 35 Λέγει αὐτῷ ὁ Πέτρος, Κἂν δέῃ με σὺν σοὶ ἀποθανεῖν, οὐ μή σε ἀπαρνήσωμαι.BN Ὁμοίως δὲN καὶ πάντες οἱ μαθηταὶ εἶπον.N

    NVariant with NA/UBS: διασκορπισθήσεται ♦ διασκορπισθήσονται

    BVariant with other Byzantine MSS: δὲ οὐδέποτε ♦ οὐδέποτε

    NVariant with NA/UBS: δὲ οὐδέποτε ♦ οὐδέποτε

    BVariant with other Byzantine MSS: ἀπαρνήσωμαι ♦ ἀπαρνήσομαι

    NVariant with NA/UBS: ἀπαρνήσωμαι ♦ ἀπαρνήσομαι

    NVariant with NA/UBS: δὲ ♦ –

    NVariant with NA/UBS: εἶπον ♦ εἶπαν

    Påskefeiringen ble avsluttet med Salme 115–118. De ”synges” på den vanlige måten, i et halvt syngende resitativ, på melodier som delvis lever videre i den gregorianske sangen. Trolig skjedde det vekselvis, med verten som forsanger.

                Etter gudstjenesten – for påskelamsmåltidet var samtidig en gudstjeneste – gikk man ut i den månelyse natten. Påsken ble alltid feiret ved fullmåne, og det var lett å finne veien gjennom gatene, ned til Kedron-dalen og opp mot Oljeberget. På veien begynner Jesus å tale med dem om hvordan de skal svikte – nå i denne natt, noen timer etter den første nattverden. Når Peter oppriktig og overbevisende bedyrer at noe slikt aldri kan skje for hans del, får han vite at før hanen galer og den nye dagen gryr, skal han ha fornektet sin Mester tre ganger.

                Dette er altså en del av det glade budskap som ble forkynt i urkristendommen. Det bæres ut i verden av de samme apostlene som sviktet den natten. Tydeligere kunne det ikke sies for samtiden – og for oss – at kjernen i evangeliet ikke er noe som vi gjør, men det er det som Jesus kunne gjøre alene.

    I Getsemane (26,36–46)

    Så kom Jesus med dem til et sted som heter Getsemane, og han sa til disiplene: Sett dere her, mens jeg går dit bort for å be!37 Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og sorg og angst kom over ham.38 Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg.39 Og han gikk et lite stykke fram, falt på sitt ansikt og ba: Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.40 Han kommer tilbake til disiplene og finner dem sovende. Og han sier til Peter: Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg!41 Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig.42 Så gikk han bort og ba for andre gang: Min Far! Kan ikke dette begeret gå meg forbi uten at jeg må drikke det, da skje din vilje!43 Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn.44 Og han lot dem være, og gikk igjen bort og ba for tredje gang med de samme ordene.45 Deretter kom han tilbake til disiplene og sa til dem: Dere sover ennå og hviler dere? Se, timen er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender.46 Stå opp, la oss gå. Se, han er nær som forråder meg.

    36 Τότε ἔρχεται μετʼ αὐτῶν ὁ Ἰησοῦς εἰς χωρίον λεγόμενον Γεθσημανῆ,N καὶ λέγει τοῖς μαθηταῖς, Καθίσατε αὐτοῦ, ἕως οὗN ἀπελθὼν προσεύξωμαιN ἐκεῖ. 37 Καὶ παραλαβὼν τὸν Πέτρον καὶ τοὺς δύο υἱοὺς Ζεβεδαίου, ἤρξατο λυπεῖσθαι καὶ ἀδημονεῖν. 38 Τότε λέγει αὐτοῖς ὁN Ἰησοῦς, Περίλυπός ἐστιν ἡ ψυχή μου ἕως θανάτου· μείνατε ὧδε καὶ γρηγορεῖτε μετʼ ἐμοῦ. 39 Καὶ προσελθὼνN μικρόν, ἔπεσεν ἐπὶ πρόσωπον αὐτοῦ προσευχόμενος καὶ λέγων, Πάτερ μου, εἰ δυνατόν ἐστιν, παρελθέτωN ἀπʼ ἐμοῦ τὸ ποτήριον τοῦτο· πλὴν οὐχ ὡς ἐγὼ θέλω, ἀλλʼ ὡς σύ. 40 Καὶ ἔρχεται πρὸς τοὺς μαθητάς, καὶ εὑρίσκει αὐτοὺς καθεύδοντας, καὶ λέγει τῷ Πέτρῳ, Οὕτως οὐκ ἰσχύσατε μίαν ὥραν γρηγορῆσαι μετʼ ἐμοῦ; 41 Γρηγορεῖτε καὶ προσεύχεσθε, ἵνα μὴ εἰσέλθητε εἰς πειρασμόν· τὸ μὲν πνεῦμα πρόθυμον, ἡ δὲ σὰρξ ἀσθενής. 42 Πάλιν ἐκ δευτέρου ἀπελθὼν προσηύξατο, λέγων, Πάτερ μου, εἰ οὐ δύναται τοῦτο τὸN ποτήριον παρελθεῖν ἀπʼ ἐμοῦ, ἐὰν μὴ αὐτὸ πίω, γενηθήτω τὸ θέλημά σου. 43 Καὶ ἐλθὼν εὑρίσκειN αὐτοὺς πάλιν καθεύδοντας, ἦσαν γὰρ αὐτῶν οἱ ὀφθαλμοὶ βεβαρημένοι. 44 Καὶ ἀφεὶς αὐτοὺς ἀπελθὼνN πάλιν προσηύξατο ἐκ τρίτου, τὸν αὐτὸν λόγον εἰπών.N 45 Τότε ἔρχεται πρὸς τοὺς μαθητὰς αὐτοῦ,N καὶ λέγει αὐτοῖς, Καθεύδετε τὸN λοιπὸν καὶ ἀναπαύεσθε· ἰδού, ἤγγικεν ἡ ὥρα, καὶ ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου παραδίδοται εἰς χεῖρας ἁμαρτωλῶν. 46 Ἐγείρεσθε, ἄγωμεν. Ἰδού, ἤγγικεν ὁ παραδιδούς με.

    NVariant with NA/UBS: Γεθσημανῆ ♦ Γεθσημανὶ

    NVariant with NA/UBS: οὗ ♦ [οὗ]

    NVariant with NA/UBS: προσεύξωμαι ἐκεῖ ♦ ἐκεῖ προσεύξωμαι

    NVariant with NA/UBS: ὁ Ἰησοῦς ♦ –

    NVariant with NA/UBS: προσελθὼν ♦ προελθὼν

    NVariant with NA/UBS: παρελθέτω ♦ παρελθάτω

    NVariant with NA/UBS: τὸ ποτήριον παρελθεῖν ἀπʼ ἐμοῦ ♦ παρελθεῖν

    NVariant with NA/UBS: εὑρίσκει αὐτοὺς πάλιν ♦ πάλιν εὗρεν αὐτοὺς

    NVariant with NA/UBS: ἀπελθὼν πάλιν ♦ πάλιν ἀπελθὼν

    NVariant with NA/UBS: εἰπών ♦ εἰπὼν πάλιν

    NVariant with NA/UBS: αὐτοῦ ♦ –

    NVariant with NA/UBS: τὸ ♦ [τὸ]

    Dette understrekes ettertrykkelig i fortsettelsen. Jesus kommer til Getsemane. Ordet betyr ”oljepressen” og er altså et navn av samme type som ”sagbruket”, ”teglbruket” eller ”huggeriet”. Akkurat som Oljeberget hadde fått sitt navn av oliventrærne som vokste der, hadde denne plassen fått sitt navn etter olivenpressen. Johannes sier at det var en hage, og vi kan tenke oss at den var omgitt av høye steinmurer, slik som alle tomter og hager pleier å være i Østerland.

                Jesus ber nå disiplene om å vente mens han – som så ofte – går bort og ber. Tre av dem tar han med seg, de tre som også ellers synes å ha stått ham nærmest. Han ber dem våke – Matteus har i tillegg beholdt ”med meg”. De ordene sier noe om hva samhold betydde også for Jesus. Han må gå sin vei ensom, men inn i det siste ville han ha sine hos seg. Frelseren vil ikke være uten sin kirke.

                Som vanlig ba Jesus høyt. Disiplene kunne altså høre hans ord, så lenge de orket å holde seg våkne. De har gjengitt dem slik de hørte dem, uten å forsøke å forklare dem, like lite som de forsøkte å forklare Mesterens angst. Da Jesus talte om en kalk han helst ville slippe å drikke, var det temmelig klart hva han mente. Kalken er i Det gamle testamente straffen og hjemsøkelsen som kommer over de ugudelige. Det er Guds vredes kalk (Jes 51,22). Det er de bitre følgene av å ha forlatt Gud. At Jesus bad sin Far om å ta den fra ham, hørte til det som disiplene må ha forstått. Men det var et mysterium at han til slutt likevel måtte drikke den. Senere begynner dette å demre for dem.

                Jesus bad her med de ordene han selv hadde lært disiplene: Skje din vilje. Vi kan forstå hvilken sentral plass den bønnen må ha hatt i hans forhold til Faderen. En annen gjenklang av Fader Vår hører vi i hans formaning til de søvnige disiplene: Be om at dere ikke kommer i fristelse. Fristelse betyr her – som alltid i Det nye testamente og også i Fader Vår – ikke bare fristelser til synd, men også prøvelser. Og fremfor alt betyr fristelse den prøve man settes på under forfølgelser og i forfallstider. At ”ånden er villig, men kjødet er skrøpelig” betyr at også den som vil følge sin Herre kan regne med at det er noe i menneskenaturen som gjør oss svake. Disiplene hadde stolt på sin beslutning om å følge Mesteren, uansett hva som hendte. De fikk oppleve at det ikke holder med slike beslutninger. Det holdt ikke engang da de skulle våke. Han lot dem forstå hvor mye det betydde for ham. Selv da kunne de ikke holde seg våkne.

                Når Jesus kommer tilbake for tredje gang, har han kjempet ferdig. Han har den samme ro og fasthet som de er blitt vant til å se hos ham. Han bare konstaterer deres hjelpeløshet med mild ironi. Og så sier han at ”stunden” er inne – den som fiendene har gått og ventet på og som samtidig er tegnet i Guds hemmelige beslutning.

    Jesus blir forrådt, og han blir forlatt av alle (26,47–56)

    Og mens han ennå talte, se, da kom Judas, en av de tolv, og sammen med ham en stor flokk som var væpnet med sverd og stokker. De kom fra yppersteprestene og folkets eldste.48 Han som forrådte ham, hadde gitt dem et tegn og sagt: Den jeg kysser, han er det. Grip ham!49 Og han gikk straks bort til Jesus og sa: Vær hilset, rabbi! Og han kysset ham flere ganger.50 Men Jesus sa til ham: Venn, hvorfor er du her? Da gikk de fram og la hånd på Jesus og tok ham til fange.51 Og se, en av dem som var med Jesus, rakte ut hånden og dro sverdet. Han slo yppersteprestens tjener og hogg øret av ham.52 Da sa Jesus til ham: Stikk sverdet ditt tilbake på plass. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd.53 Eller tror du ikke jeg kunne be min Far, og så ville han nå sende meg mer enn tolv legioner engler?54 Men hvordan skulle da Skriftene bli oppfylt, at så må skje?55 I samme stund sa Jesus til flokken: Dere har rykket ut som mot en røver med sverd og stokker for å gripe meg. Dag etter dag satt jeg i templet og lærte, men da grep dere meg ikke.56 Men alt dette er skjedd for at profetenes skrifter skulle bli oppfylt. Da forlot alle disiplene ham og flyktet.

    47 Καὶ ἔτι αὐτοῦ λαλοῦντος, ἰδού, Ἰούδας εἷς τῶν δώδεκα ἦλθεν, καὶ μετʼ αὐτοῦ ὄχλος πολὺς μετὰ μαχαιρῶν καὶ ξύλων, ἀπὸ τῶν ἀρχιερέων καὶ πρεσβυτέρων τοῦ λαοῦ. 48 Ὁ δὲ παραδιδοὺς αὐτὸν ἔδωκεν αὐτοῖς σημεῖον, λέγων, Ὃν ἂν φιλήσω, αὐτός ἐστιν· κρατήσατε αὐτόν. 49 Καὶ εὐθέως προσελθὼν τῷ Ἰησοῦ εἶπεν, Χαῖρε, ῥαββί· καὶ κατεφίλησεν αὐτόν. 50 Ὁ δὲ Ἰησοῦς εἶπεν αὐτῷ, Ἑταῖρε, ἐφʼ ᾧN πάρει; Τότε προσελθόντες ἐπέβαλον τὰς χεῖρας ἐπὶ τὸν Ἰησοῦν, καὶ ἐκράτησαν αὐτόν. 51 Καὶ ἰδού, εἷς τῶν μετὰ Ἰησοῦ, ἐκτείνας τὴν χεῖρα, ἀπέσπασεν τὴν μάχαιραν αὐτοῦ, καὶ πατάξας τὸν δοῦλον τοῦ ἀρχιερέως ἀφεῖλεν αὐτοῦ τὸ ὠτίον. 52 Τότε λέγει αὐτῷ ὁ Ἰησοῦς, Ἀπόστρεψόν σουN τὴν μάχαιραν εἰς τὸν τόπον αὐτῆς· πάντες γὰρ οἱ λαβόντες μάχαιραν ἐν μαχαίρᾳN ἀποθανοῦνται. 53 Ἢ δοκεῖς ὅτι οὐ δύναμαι ἄρτιN παρακαλέσαι τὸν πατέρα μου, καὶ παραστήσει μοι πλείουςN ἢ δώδεκα λεγεῶνας ἀγγέλων; 54 Πῶς οὖν πληρωθῶσιν αἱ γραφαί, ὅτι οὕτως δεῖ γενέσθαι; 55 Ἐν ἐκείνῃ τῇ ὥρᾳ εἶπεν ὁ Ἰησοῦς τοῖς ὄχλοις, Ὡς ἐπὶ λῃστὴν ἐξήλθετεN μετὰ μαχαιρῶν καὶ ξύλων συλλαβεῖν με; Καθʼ ἡμέραν πρὸςN ὑμᾶς ἐκαθεζόμην διδάσκων ἐν τῷ ἱερῷ, καὶ οὐκ ἐκρατήσατέ με. 56 Τοῦτο δὲ ὅλον γέγονεν, ἵνα πληρωθῶσιν αἱ γραφαὶ τῶν προφητῶν. Τότε οἱ μαθηταὶ πάντες ἀφέντες αὐτὸν ἔφυγον.

    NVariant with NA/UBS: ᾧ ♦ ὃ

    NVariant with NA/UBS: σου τὴν μάχαιραν ♦ τὴν μάχαιράν σου

    NVariant with NA/UBS: μαχαίρᾳ ἀποθανοῦνται ♦ μαχαίρῃ ἀπολοῦνται

    NVariant with NA/UBS: ἄρτι ♦ –

    NVariant with NA/UBS: πλείους ἢ δώδεκα λεγεῶνας ♦ ἄρτι πλείω δώδεκα λεγιῶνας

    NVariant with NA/UBS: ἐξήλθετε ♦ ἐξήλθατε

    NVariant with NA/UBS: πρὸς ὑμᾶς ἐκαθεζόμην διδάσκων ἐν τῷ ἱερῷ ♦ ἐν τῷ ἱερῷ ἐκαθεζόμην διδάσκων

    Judas har altså funnet sin passende anledning. Han vet hvor Jesus pleier å være, og dit fører han nå ordensmakten som er utkommandert for å arrestere ham. Det hele må skje så umerkelig som mulig. Judas har avtalt et tegn for at ingen forveksling skal skje. Han går frem til Mesteren og hilser ham, høflig og med påtatt hengivenhet. Han sa sikkert Shalom, fred – på jødisk vis. Matteus gjengir det på gresk med chaire, den vanlige hilsen som egentlig betyr ”gled deg”. Denne hilsen brukes omtrent som vårt ”god dag”. Ettersom det her er tale om den jødiske fredshilsen, kan man kanskje best gjengi det med den gamle norske parallellen ”Guds fred”. Her har Matteus også bevart det jødiske ”Rabbi”. Det var sikkert disiplenes – og omgivelsenes – vanlige tiltale til Jesus. Ellers oversetter han det vanligvis til gresk med et ord som vi pleier å gjengi med ”Mester”. Ordrett betyr det ”lærer”.

                Jesu svar er vennlig, men kort, så kort at det har voldet de lærde en del hodebry. Noen mener at det dreier seg om et spørsmål: Hvorfor er du her? Hva gjør du her? Men de fleste oversetter det som en kort formaning, der hovedordet er underforstått: (Gjør) hva du er her for (å gjøre). Den sistnevnte oversettelsen passer godt sammen med det bildet Matteus tegner: Her skjer Guds vilje, også når det synes å være onde mennesker som har initiativet.

                Disiplene skjønner ingenting. En av dem gjør et fomlete forsøk på å forsvare Jesus og blir irettesatt. Motstanderne griper Jesus og disiplene flykter.

                Her er Matteus alene om et par viktige ord av Jesus. Når han befaler den uforstandige disippelen (Johannes sier at det var Peter) å stikke sverdet tilbake på plass, tilføyer han: ’De som griper til sverd, skal falle for sverd.’ Guds sak forsvares ikke med våpen. Griper man til våpen for evangeliets skyld, har man forlatt Guds rike og er tilbake i verden. Og da må man finne seg i den orden som er i verden. Vold skaper ny vold, krig føder ny krig; det blir stadig ny blodsutgytelse. I den gamle verdensorden kan det være behov for våpen. Verken Jesus eller Døperen befalte de høvedsmenn (centurioner) eller legionærer som kom til dem, om å slutte med sitt yrke. Men Kristi rike er ikke av denne verden, og det forsvares ikke med våpen. Og Jesus legger til: Hvis det var Guds mening, så har Gud bedre ressurser. Han kan sende mer enn tolv legioner engler. Men hvordan skulle det da gå med Guds store plan, den som Skriftene vitner om? Hvordan skulle det da gå med alle synderne? Guds plan var ikke å tilintetgjøre synderne, men å frelse dem.      

     

    Det høye råd feller dødsdommen (26,57–68)

    De som hadde grepet Jesus, førte ham nå til Kaifas, ypperstepresten. Der var de skriftlærde og de eldste samlet.58 Men Peter fulgte etter ham på avstand til yppersteprestens gård. Der gikk han inn og satte seg med tjenerne for å se hvordan det ville ende.59 Men yppersteprestene og hele Rådet søkte falskt vitnesbyrd mot Jesus, slik at de kunne få dømt ham til døden.60 Men de fant ikke noe, enda mange falske vitner kom fram. Men til sist kom to fram og sa:61 Denne mannen har sagt: Jeg kan bryte ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager!62 Da sto ypperstepresten opp og sa til ham: Svarer du ingenting? Hva er det disse vitner imot deg?63 Men Jesus tidde. Og ypperstepresten sa til ham: Jeg tar deg i ed ved den levende Gud at du skal si oss om du er Messias, Guds Sønn!64 Jesus sier til ham: Du har sagt det! Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.65 Da flerret ypperstepresten klærne sine og sa: Han har spottet Gud! Hva skal vi nå med vitner? Se, nå har dere hørt gudsbespottelsen.66 Hva mener dere? De svarte og sa: Han er skyldig til døden.67 Da spyttet de ham i ansiktet og slo ham med knyttneven. Andre slo ham med stokker,68 og de sa: Spå oss, Messias: Hvem var det som slo deg?

    57 Οἱ δὲ κρατήσαντες τὸν Ἰησοῦν ἀπήγαγον πρὸς Καϊάφαν τὸν ἀρχιερέα, ὅπου οἱ γραμματεῖς καὶ οἱ πρεσβύτεροι συνήχθησαν. 58 Ὁ δὲ Πέτρος ἠκολούθει αὐτῷ ἀπὸ μακρόθεν, ἕως τῆς αὐλῆς τοῦ ἀρχιερέως, καὶ εἰσελθὼν ἔσω ἐκάθητο μετὰ τῶν ὑπηρετῶν, ἰδεῖν τὸ τέλος. 59 Οἱ δὲ ἀρχιερεῖς καὶ οἱN πρεσβύτεροι καὶ τὸ συνέδριον ὅλον ἐζήτουν ψευδομαρτυρίαν κατὰ τοῦ Ἰησοῦ, ὅπως θανατώσωσινN αὐτόν. 60 Καὶ οὐχ εὗρον· καὶN πολλῶν ψευδομαρτύρωνN προσελθόντων, οὐχ εὗρον. 61 Ὕστερον δὲ προσελθόντες δύο ψευδομάρτυρεςN εἶπον,N Οὗτος ἔφη, Δύναμαι καταλῦσαι τὸν ναὸν τοῦ θεοῦ, καὶ διὰ τριῶν ἡμερῶν οἰκοδομῆσαι αὐτόν.N 62 Καὶ ἀναστὰς ὁ ἀρχιερεὺς εἶπεν αὐτῷ, Οὐδὲν ἀποκρίνῃ; Τί οὗτοί σου καταμαρτυροῦσιν; 63 Ὁ δὲ Ἰησοῦς ἐσιώπα. Καὶ ἀποκριθεὶςN ὁ ἀρχιερεὺς εἶπεν αὐτῷ, Ἐξορκίζω σε κατὰ τοῦ θεοῦ τοῦ ζῶντος, ἵνα ἡμῖν εἴπῃς εἰ σὺ εἶ ὁ χριστός, ὁ υἱὸς τοῦ θεοῦ. 64 Λέγει αὐτῷ ὁ Ἰησοῦς, Σὺ εἶπας. Πλὴν λέγω ὑμῖν, ἀπʼ ἄρτι ὄψεσθε τὸν υἱὸν τοῦ ἀνθρώπου καθήμενον ἐκ δεξιῶν τῆς δυνάμεως καὶ ἐρχόμενον ἐπὶ τῶν νεφελῶν τοῦ οὐρανοῦ. 65 Τότε ὁ ἀρχιερεὺς διέρρηξεν τὰ ἱμάτια αὐτοῦ, λέγων ὅτιN Ἐβλασφήμησεν· τί ἔτι χρείαν ἔχομεν μαρτύρων; Ἴδε, νῦν ἠκούσατε τὴν βλασφημίαν αὐτοῦ.N 66 Τί ὑμῖν δοκεῖ; Οἱ δὲ ἀποκριθέντες εἶπον,N Ἔνοχος θανάτου ἐστίν. 67 Τότε ἐνέπτυσαν εἰς τὸ πρόσωπον αὐτοῦ καὶ ἐκολάφισαν αὐτόν· οἱ δὲ ἐρράπισαν,N 68 λέγοντες, Προφήτευσον ἡμῖν, Χριστέ, τίς ἐστιν ὁ παίσας σε;

    NVariant with NA/UBS: οἱ πρεσβύτεροι καὶ ♦ –

    NVariant with NA/UBS: θανατώσωσιν αὐτόν ♦ αὐτὸν θανατώσωσιν

    NVariant with NA/UBS: καὶ πολλῶν ♦ πολλῶν

    NVariant with NA/UBS: ψευδομαρτύρων προσελθόντων οὐχ εὗρον ♦ προσελθόντων ψευδομαρτύρων

    NVariant with NA/UBS: ψευδομάρτυρες ♦ –

    NVariant with NA/UBS: εἶπον ♦ εἶπαν

    NVariant with NA/UBS: αὐτόν ♦ –

    NVariant with NA/UBS: ἀποκριθεὶς ♦ –

    NVariant with NA/UBS: ὅτι ♦ –

    NVariant with NA/UBS: βλασφημίαν αὐτοῦ ♦ βλασφημίαν

    NVariant with NA/UBS: εἶπον ♦ εἶπαν

    NVariant with NA/UBS: ἐρράπισαν ♦ ἐράπισαν

    Peter hadde ikke glemt sitt løfte. De andre hadde blitt spredt i natten, men når ingen forfulgte dem, tok Peter seg sammen og fulgte forsiktig etter flokken som gikk bort, ned i Kedron-dalen og gjennom en av byportene på den andre siden. Slik kommer han frem til yppersteprestens palass. Det lå i den øvre bydelen mot vest, i nærheten av  Herodes’ gamle kongeborg. Den som i dag besøker Jerusalem, kan gå inn gjennom Jaffaporten. Deretter kan man ta til høyre fordi Davidstårnet og de andre restene fra Herodes’ tid. Man kan fortsette inn i kvartalene sør for dette. Da vandrer man over det stedet hvor Kaifas en gang hadde sitt palass – med alle sine gårdsrom, søylerader og buede porter. Peter lyktes i å komme inn, og han skjulte seg i folkemengden; det var tydeligvis mye folk i farten. Rådet var blitt innkalt midt på natten, og mange av de høye herrene hadde tjenere med seg. Disse ventet ved ildstedet nede på gårdsplassen, som kuskene i kjøkkenet ved et gammeldags herregårdsselskap.

                Det høye råd var altså samlet til møte. De arbeidet under tidspress. Sabbaten sto for døren, og dessuten gjaldt det å få saken ut av verden før Nasareerens tilhengere stelte i stand noe bråk i byen. Man søkte altså etter bevis. Matteus sier at rådsherrene forsøkte å få frem falske vitnesbyrd mot Jesus. De trengte ikke å bety at de forsøkte å få noen til å vitne falskt. De var overbevist om at Jesus var en vranglærer og gudsbespotter, en som undergravde folkets respekt for Guds lov. Men det bildet kunne bare belegges med falske og forvrengte vitnesbyrd. Slike hadde man mange av, men de stemte ikke. Minst to vitner måtte jo si det samme.

                Til slutt fant ypperstepresten en siste utvei. Han stilte det farlige og brennbare spørsmålet direkte, det han aldri skulle ha stilt foran alt folket på tempelplassen: ’Er du Messias, Guds Sønn?’ Tonefallet lå på ”Guds Sønn”. Så mye hadde også motstanderne forstått av Jesu forkynnelse. Han var ikke en Messias av den politiske typen. Han kom med en annen fordring, en som var gudsbespottelig: at han var Guds Sønn.

                Saken var klar da Jesus svarte ja på spørsmålet og hadde mot til å legge til at han var den som skulle komme på himmelens skyer for å dømme hele verden.  Ypperstepresten innstilte alle videre vitneavhør og lot saken umiddelbart går til avstemning. Det ble en enstemmig dødsdom.

                Deretter fulgte noe som viser hvor forhatt evangeliet kan bli i verden nettopp  når det gjør mennesker urolige. Man brøt med den gode ordning som ellers var utmerket for Israels høyeste rettsapparat. Man mishandlet fangen, spyttet på ham og hånet ham. Det lå en forståelig usikkerhet bak disse overgrepene. Tenk om han hadde rett? Det var urimelig, men man måtte likevel overbevise seg selv om det. Hvis han virkelig var Messias, så måtte han ha en overmenneskelig visdom. Han burde kjenne navnet på den som slo ham. Men han tidde. Altså var det ingenting med ham. Man kunne være trygg.

    Fornekteren Peter (26,69–75)

    Men Peter satt utenfor på gårdsplassen. Da kom en tjenestepike bort til ham og sa: Også du var med Jesus fra Galilea.70 Men han nektet så alle hørte det, og sa: Jeg skjønner ikke hva du snakker om!71 Men da han gikk ut i portgangen, fikk en annen pike se ham og sa til dem som var der: Også denne var med Jesus fra Nasaret.72 Og igjen nektet han med ed: Jeg kjenner ikke det mennesket!73 Men litt etter kom de som sto der, bort til Peter og sa: Visst er du også en av dem! Målet ditt røper deg.74 Da ga han seg til å forbanne seg og sverge: Jeg kjenner ikke det mennesket! Og straks gol hanen.75 Da mintes Peter Jesu ord, at han hadde sagt til ham: Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger. Og han gikk ut og gråt bittert.

    69 Ὁ δὲ Πέτρος ἔξωN ἐκάθητο ἐν τῇ αὐλῇ· καὶ προσῆλθεν αὐτῷ μία παιδίσκη, λέγουσα, Καὶ σὺ ἦσθα μετὰ Ἰησοῦ τοῦ Γαλιλαίου. 70 Ὁ δὲ ἠρνήσατο ἔμπροσθεν αὐτῶνN πάντων, λέγων, Οὐκ οἶδα τί λέγεις. 71 Ἐξελθόντα δὲ αὐτὸνN εἰς τὸν πυλῶνα, εἶδεν αὐτὸν ἄλλη, καὶ λέγει αὐτοῖςN ἐκεῖ, Καὶ οὗτος ἦν μετὰ Ἰησοῦ τοῦ Ναζωραίου. 72 Καὶ πάλιν ἠρνήσατο μεθʼN ὅρκου ὅτι Οὐκ οἶδα τὸν ἄνθρωπον. 73 Μετὰ μικρὸν δὲ προσελθόντες οἱ ἑστῶτες εἶπον τῷ Πέτρῳ, Ἀληθῶς καὶ σὺ ἐξ αὐτῶν εἶ· καὶ γὰρ ἡ λαλιά σου δῆλόν σε ποιεῖ. 74 Τότε ἤρξατο καταθεματίζειν καὶ ὀμνύειν ὅτι Οὐκ οἶδα τὸν ἄνθρωπον. Καὶ εὐθέως ἀλέκτωρ ἐφώνησεν. 75 Καὶ ἐμνήσθη ὁ Πέτρος τοῦ ῥήματος τοῦN Ἰησοῦ εἰρηκότος αὐτῷ ὅτι Πρὶν ἀλέκτορα φωνῆσαι, τρὶς ἀπαρνήσῃ με. Καὶ ἐξελθὼν ἔξω ἔκλαυσεν πικρῶς.

    NVariant with NA/UBS: ἔξω ἐκάθητο ♦ ἐκάθητο ἔξω

    NVariant with NA/UBS: αὐτῶν ♦ –

    NVariant with NA/UBS: αὐτὸν εἰς ♦ εἰς

    NVariant with NA/UBS: αὐτοῖς ἐκεῖ Καὶ ♦ τοῖς ἐκεῖ

    NVariant with NA/UBS: μεθʼ ♦ μετὰ

    NVariant with NA/UBS: τοῦ Ἰησοῦ εἰρηκότος αὐτῷ ♦ Ἰησοῦ εἰρηκότος

    Peter ville se hva som kom til å skje. Han visste at han hadde tatt en stor risiko da han beveget seg inn i fiendens hovedkvarter. Innstilt som han var på å klare seg, nektet han umiddelbart og ettertrykkelig da en av tjenestepikene kom bort og påsto at han tilhørte dem som var sammen med den anklagede. Forsiktig gikk han nærmere utgangen. Han ble snakket til på nytt og han nektet på nytt. Og da det til slutt virkelig så truende ut og han ble anklaget for å lyve, tok han i bruk en orientalers ordforråd av kraftige eder og nedkalte alt ondt over seg, om han ikke sa sannheten. Først da hanen gol, kom han til å tenke på sin Mester. Han husket sitt løfte. Det sto klart for ham hva han hadde gjort.

                Også denne fortellingen hører med til det urkristne evangeliet, det som apostlene og Peter selv forkynte. Det hører med til den lange rekken av fortellinger om disiplenes mislykkethet. Nettopp her, i lidelseshistorien, blir innholdet aller  tydeligst. Retten til å være Guds barn beror ikke på våre seire. Den beror på noe som en annen har gjort for oss, en seier som ble vunnet av ham alene.

    Jesus overlates til Pilatus (27,1–2)

    Da det nå var blitt morgen, holdt alle yppersteprestene og folkets eldste råd mot Jesus, for å få ham dømt til døden.2 Og de bandt ham, og førte ham bort og overga ham til landshøvdingen Pilatus.

    Πρωΐας δὲ γενομένης, συμβούλιον ἔλαβον πάντες οἱ ἀρχιερεῖς καὶ οἱ πρεσβύτεροι τοῦ λαοῦ κατὰ τοῦ Ἰησοῦ, ὥστε θανατῶσαι αὐτόν· 2 καὶ δήσαντες αὐτὸν ἀπήγαγον καὶ παρέδωκαν αὐτὸνN Ποντίῳ Πιλάτῳ τῷ ἡγεμόνι.

    NVariant with NA/UBS: αὐτὸν Ποντίῳ ♦ –

    Den formelle beslutningen ble tatt siden det var blitt morgen, ettersom nattlige beslutninger i Det høye råd ikke hadde lovens kraft. Dommen gikk ut på at Jesus skulle henrettes. Men for at en dødsdom kunne iverksettes måtte den være fastsatt av den romerske okkupasjonsmakten. I år 6 hadde nemlig Arkelaus – en av Herodes’  sønner – blitt avsatt etter ti år med vanstyre. Judea var blitt en romersk provins, og den ble forvaltet av en keiserlig generalguvernør med tittelen landshøvding (prokurator). Pontius Pilatus, som var den femte i rekken, innehadde det embetet i årene 26.-36. Josefus – den jødiske historieskriveren i generasjonen etter Jesus – skildrer ham som en brutal herre, ute av stand til å forstå det folk han var satt til å herske over.

                Vanligvis bodde landshøvdingen i Cesarea, den fornemme havnebyen nede ved havet. Men ved påsketider kom han opp til Jerusalem for å holde et øye med de urolige jødene. I Det høye råd befant man seg altså – sikkert med en viss motvilje – i en situasjon der man måtte la romeren godkjenne den dommen man hadde felt. De førte sin fange til Pilatus. Matteus gjengir hans tittel med et gresk ord, som i Det nye testamente brukes både om fyrster og høyere romerske embetsmenn. Oversettelsen ”landshøvding” passer ganske godt hvis man tenker på en norsk landshøvding i svunne tider, en kongens mann med stor makt innenfor sitt område. Likevel må han stå til ansvar for alt overfor sin monark.

    Judas tar sitt liv (27,3–10)

    Da Judas, som forrådte ham, så at Jesus var blitt domfelt, angret han. Han kom tilbake til yppersteprestene og de eldste med de tretti sølvpengene,4 og sa: Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod! Men de sa: Hva kommer det oss ved? Det blir din sak.5 Da kastet han sølvpengene inn i templet, og gikk bort og hengte seg.6 Men yppersteprestene tok sølvpengene og sa: Det er ikke tillatt å legge dem i tempelkisten, for det er blodpenger.7 De rådslo da med hverandre, og kjøpte så pottemakerens åker for pengene, til gravsted for fremmede.8 Derfor blir denne marken kalt Blodåkeren den dag i dag.9 Da ble det oppfylt som var talt ved profeten Jeremia, som sier: Og de tok de tretti sølvpengene, den verdsattes verdi, ham som Israels barn lot verdsette,10 og de ga dem for pottemakerens åker, slik Herren hadde påbudt meg.

    3 Τότε ἰδὼν Ἰούδας ὁ παραδιδοὺς αὐτὸν ὅτι κατεκρίθη, μεταμεληθεὶς ἀπέστρεψενN τὰ τριάκοντα ἀργύρια τοῖς ἀρχιερεῦσιν καὶ τοῖςN πρεσβυτέροις, 4 λέγων, Ἥμαρτον παραδοὺς αἷμα ἀθῶον. Οἱ δὲ εἶπον,N Τί πρὸς ἡμᾶς; Σὺ ὄψει.N 5 Καὶ ῥίψας τὰ ἀργύρια ἐνN τῷ ναῷ, ἀνεχώρησεν· καὶ ἀπελθὼν ἀπήγξατο. 6 Οἱ δὲ ἀρχιερεῖς λαβόντες τὰ ἀργύρια εἶπον,N Οὐκ ἔξεστιν βαλεῖν αὐτὰ εἰς τὸν κορβανᾶν, ἐπεὶ τιμὴ αἵματός ἐστιν. 7 Συμβούλιον δὲ λαβόντες ἠγόρασαν ἐξ αὐτῶν τὸν ἀγρὸν τοῦ κεραμέως, εἰς ταφὴν τοῖς ξένοις. 8 Διὸ ἐκλήθη ὁ ἀγρὸς ἐκεῖνος Ἀγρὸς Αἵματος, ἕως τῆς σήμερον. 9 Τότε ἐπληρώθη τὸ ῥηθὲν διὰ Ἰερεμίου τοῦ προφήτου, λέγοντος, Καὶ ἔλαβον τὰ τριάκοντα ἀργύρια, τὴν τιμὴν τοῦ τετιμημένου, ὃν ἐτιμήσαντο ἀπὸ υἱῶν Ἰσραήλ· 10 καὶ ἔδωκαν αὐτὰ εἰς τὸν ἀγρὸν τοῦ κεραμέως, καθὰ συνέταξέν μοι κύριος.

    NVariant with NA/UBS: ἀπέστρεψεν ♦ ἔστρεψεν

    NVariant with NA/UBS: τοῖς πρεσβυτέροις ♦ πρεσβυτέροις

    NVariant with NA/UBS: εἶπον ♦ εἶπαν

    NVariant with NA/UBS: ὄψει ♦ ὄψῃ

    NVariant with NA/UBS: ἐν τῷ ναῷ ♦ εἰς τὸν ναὸν

    NVariant with NA/UBS: εἶπον ♦ εἶπαν

    På dette punkt i lidelseshistorien har Matteus lagt til fortellingen om hvordan det gikk med Judas. Lukas forteller om dette i begynnelsen av Apostlenes gjerninger, i forbindelse med valget av den apostel som fikk ta Judas’ plass blant de tolv. Begge fortellingene gir oss detaljer som vi ikke kan føye sammen til et klart bilde. De taler begge om ”blodåkeren”, som tydeligvis var i nærheten av Jerusalem på den tiden de skrev dette. Lukas sier at Judas kjøpte den for de pengene han hadde fått. Matteus forteller at Judas gav pengene tilbake og at yppersteprestene kjøpte åkeren. Nå vet alle historikere at slike kortfattede notiser ikke behøver å være falske, selv om de virker motstridende. Jo kortere man forteller, desto større blir hullene. Man kan forsøke å fylle dem med gjetninger. I dette tilfellet er det for eksempel mulig at Judas virkelig kjøpte åkeren, og at han hadde betalt noe av summen, men ikke hele. Da ville selgeren ha gjort krav på pengene som sin rettmessige eiendom, og yppersteprestene hadde besluttet å fullføre kjøpet. Dette er naturligvis rene gjetninger, men de kan være verdt å nevne som eksempel på hvordan opplysninger som i utgangspunktet er svært forskjellige, kan gå tilbake til en og samme hendelse. Noe lignende kan også være tilfelle med opplysningene om Judas’ død. Hos Lukas er de uklare. I hvert fall var det også ifølge ham tale om en ond, brå død kort etter at Jesus ble korsfestet.

                Matteus er den eneste som opplyser om at Judas angrer. Han forteller det bare et par setninger etter at han skildret hvordan Peter angret. Det er nok ingen tilfeldighet. Her stilles to typer anger opp mot hverandre. I begge tilfeller var den dyp og oppriktig. I begge tilfeller gjelder det disipler som handlet ille mot sin Mester og innså det. Og samtidig er det her en avgjørende forskjell. Peter var igjen blant disiplene. Hans hjerte var bundet til Mesteren. Han  trodde, selv om han ikke forstod og ikke torde å håpe, slik som han hadde oppført seg. Men han var åpen for alt det som Gud muligens ville gi ham.

                Judas trodde ikke. Han gikk bort fra de andre, ut i ensomhet og fortvilelse. Slik viser Matteus at angeren i og for seg ikke frelser noen. Det er bare troen som kan ta imot frelsen. Derfor trengs både anger og tro.

                At Judas faktisk angret er et av argumentene for dem som mener at han handlet i fortvilelse over at Jesus ikke viste sin makt. Han ville provosere Mesteren til endelig å ta i bruk harde virkemidler. Når så Jesus lar seg dømme, blir Judas fylt av skam og fortvilelse over det han har gjort. Hvordan det var, får vi ikke vite. Vi stå her overfor ondskapens makt, og i den er det alltid noe uutgrunnelig.

                I denne fortellingen er det enda et problem. Matteus vil vise – som på så mange andre steder – at det som hendte, allerede var bebudet i Skriften. Han viser til et sitat fra Sakarja (11,12 f). Han har utlagt det slik man gjorde på den tiden. Man var overbevist om at ordene, slik de sto der, var uutømmelig dype. Derfor brukte man alle de tolkningsmuligheter og betydningsnyanser som bøyningsformer og ordstammer kunne fremby. Det har Matteus gjort her (man må gå til grunnteksten for å påvise det). Men det uforklarlige er at når Matteus sier at han siterer Jeremia, siterer han Sakarja i selve teksten. Det er neppe sannsynlig at Matteus med sin kunnskap om Skriften har begått en slik feil. Man har gjettet på at en ”redaktør” kan ha gjort det, en som har gitt evangeliet dets siste utforming. Det kan ha vært en ren avskrivningsfeil, eller at sitatet stammer fra et Jeremiahåndskrift som nå er gått tapt. Det kan også være at Matteus i sin tolkning har tatt med enkelte steder hos Jeremia som handlet om et åkerkjøp og en pottemaker. Men alt dette er gjetninger. Vi står overfor en uløst gåte.

    Jesus for Pilatus (27,11–19)

    Men Jesus ble stilt fram for landshøvdingen. Og landshøvdingen spurte ham: Er du jødenes konge? Jesus sa til ham: Du sier det!12 Og mens yppersteprestene og de eldste anklaget ham, svarte han ingen ting.13 Da sier Pilatus til ham: Hører du ikke alt det de vitner imot deg?14 Men han svarte ham ikke på et eneste ord, så landshøvdingen ble meget forundret.

    15 Men på høytiden pleide landshøvdingen å gi en fange fri, den folket selv ville.16 På denne tiden hadde de en beryktet fange som hette Barabbas.17 Mens de nå var samlet, sa Pilatus til dem: Hvem vil dere at jeg skal gi dere fri, Barabbas eller Jesus, som blir kalt Messias?18 For han visste at det var av misunnelse de hadde overgitt ham.19 Men mens han satt på dommersetet, sendte hans kone bud til ham og lot si: Ha ikke noe å gjøre med denne rettferdige! For jeg har i natt lidd meget i drømme for hans skyld.

    11 Ὁ δὲ Ἰησοῦς ἔστηN ἔμπροσθεν τοῦ ἡγεμόνος· καὶ ἐπηρώτησεν αὐτὸν ὁ ἡγεμών, λέγων, Σὺ εἶ ὁ βασιλεὺς τῶν Ἰουδαίων; Ὁ δὲ Ἰησοῦς ἔφη αὐτῷ,N Σὺ λέγεις. 12 Καὶ ἐν τῷ κατηγορεῖσθαι αὐτὸν ὑπὸ τῶν ἀρχιερέων καὶ τῶνN πρεσβυτέρων, οὐδὲν ἀπεκρίνατο. 13 Τότε λέγει αὐτῷ ὁ Πιλάτος, Οὐκ ἀκούεις πόσα σοῦ καταμαρτυροῦσιν; 14 Καὶ οὐκ ἀπεκρίθη αὐτῷ πρὸς οὐδὲ ἓν ῥῆμα, ὥστε θαυμάζειν τὸν ἡγεμόνα λίαν. 15 Κατὰ δὲ ἑορτὴν εἰώθει ὁ ἡγεμὼν ἀπολύειν ἕνα τῷ ὄχλῳ δέσμιον, ὃν ἤθελον. 16 Εἶχον δὲ τότε δέσμιον ἐπίσημον, λεγόμενον Βαραββᾶν.N 17 Συνηγμένων οὖν αὐτῶν, εἶπεν αὐτοῖς ὁ Πιλάτος, Τίνα θέλετε ἀπολύσω ὑμῖν; Βαραββᾶν,N ἢ Ἰησοῦν τὸν λεγόμενον χριστόν; 18 ᾜδει γὰρ ὅτι διὰ φθόνον παρέδωκαν αὐτόν. 19 Καθημένου δὲ αὐτοῦ ἐπὶ τοῦ βήματος, ἀπέστειλεν πρὸς αὐτὸν ἡ γυνὴ αὐτοῦ, λέγουσα, Μηδέν σοι καὶ τῷ δικαίῳ ἐκείνῳ· πολλὰ γὰρ ἔπαθον σήμερον κατʼ ὄναρ διʼ αὐτόν.

    NVariant with NA/UBS: ἔστη ♦ ἐστάθη

    NVariant with NA/UBS: αὐτῷ ♦ –

    NVariant with NA/UBS: τῶν πρεσβυτέρων ♦ πρεσβυτέρων

    NVariant with NA/UBS: Βαραββᾶν ♦ [̓ιησοῦν] Βαραββᾶν

    NVariant with NA/UBS: Βαραββᾶν ♦ [̓ιησοῦν τὸν] Βαραββᾶν

    For Det høye råd gjaldt det nå å få overbevist Pilatus om at Jesus var en statsforbryter. Man tidde altså med den virkelige årsaken til dødsdommen. Romerne kunne neppe legge seg borti det at han hadde sagt at han var Guds sønn. Men det måtte gjøre dem mistenksomme at han var Messias. De visste tilstrekkelig om hva jødene ventet av sin Messias. Nå spant de på den tråden. Fangen hevdet at han var jødenes konge. Han var en revolusjonær.

                Det fremgår av Pilatus’ første spørsmål at man fremstilte saken på den måten. Han sammenfatter alle anklagene i et eneste hovedspørsmål: ’Er du jødenes konge?’ Jesus svarer: ’Du sier det.’ Han gav det samme svaret til ypperstepresten og til Judas da han spurte om det var han som skulle forråde ham. Det er et bekreftende svar. Men det kan også bety: ’Slik uttrykker du saken.’ ’Jeg er det, men ikke helt slik som du tror.’

                Deretter tidde Jesus. Det er et markant trekk i lidelseshistorien. Jesus tier – innfor Det høye rådet, innfor Pilatus, Herodes, vaktene som krenker og håner ham i borgen og på Golgata. Evangelistene lar oss ane grunnen til det. Jesus trengte ikke å forsvare seg. Gud forsvarer ikke sin handling overfor oss mennesker. Det var vi som trengte en forsvarer. Menneskesønnen hadde kommet for å gi sitt liv som løsepenge for dem som svek og hånet  ham.

                Pilatus må ganske snart ha forstått at han ikke hadde en farlig opprører foran seg. Han skulle gjerne satt ham fri. Han fikk enda en sjanse til det, da han midt i sin gjerning fikk en hilsen fra sin hustru. Det er bare Matteus som gjengir den episoden. Den synes å ha hørt til det som ble fortalt i Jerusalem. Den forutsetter at Pilatus’ hustru hadde fått høre hvem denne hastesaken gjaldt, og at hun allerede tidligere hadde hørt at det ble fortalt om denne Jesus. Det er i og for seg ganske naturlig. Det som skjedds under Jesu inntog må ha blitt rapportert til landshøvdingen, og Pilatus holdt tydeligvis ikke sin hustru utenfor sine bekymringer.

                Nå bød det seg en gyllen anledning til å løslate fangen, selv om det kunne påstas at han hadde gjort noe galt. Det var en vedtatt skikk at folket ved påsketider kunne gi en fange benådning. Matteus synes å forutsette at Pilatus allerede hadde fått oppfordringer om at han burde løslate Barabbas. Matteus kaller ham ”en beryktet fange”. Markus lar oss få vite at han hadde vært med på et blodig opprør, ganske sikkert med politisk og nasjonal bakgrunn. Pilatus synes å ha ventet at folket heller ville frigi Jesus, som de hadde hilst med slike hyllingsrop noen dager tidligere. Men han tok feil.

    Dødsdommen blir fastslått (27,20–26)

    Men yppersteprestene og de eldste overtalte folket til å be om å få Barabbas frigitt, men Jesus drept.21 Landshøvdingen tok da til orde og sa til dem: Hvem av de to vil dere at jeg skal gi dere fri? De svarte: Barabbas.22 Pilatus sier til dem: Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som kalles Messias? De sier alle: Korsfest ham!23 Men han sa: Hva ondt har han da gjort? Men de ropte enda høyere og sa: Korsfest ham!24 Pilatus så at ingen ting nyttet, men at oppstyret bare ble verre. Han tok da vann og toet sine hender mens folket så på, og sa: Jeg er uskyldig i denne rettferdige mannens blod. Dette får dere svare for.25 Og hele flokken svarte og sa: Hans blod komme over oss og over våre barn!26 Da ga han dem Barabbas fri, men lot Jesus hudstryke og overga ham til å korsfestes.

    20 Οἱ δὲ ἀρχιερεῖς καὶ οἱ πρεσβύτεροι ἔπεισαν τοὺς ὄχλους ἵνα αἰτήσωνται τὸν Βαραββᾶν, τὸν δὲ Ἰησοῦν ἀπολέσωσιν. 21 Ἀποκριθεὶς δὲ ὁ ἡγεμὼν εἶπεν αὐτοῖς, Τίνα θέλετε ἀπὸ τῶν δύο ἀπολύσω ὑμῖν; Οἱ δὲ εἶπον,N Βαραββᾶν. 22 Λέγει αὐτοῖς ὁ Πιλάτος, Τί οὖν ποιήσω Ἰησοῦν τὸν λεγόμενον χριστόν; Λέγουσιν αὐτῷN πάντες, Σταυρωθήτω. 23 Ὁ δὲ ἡγεμὼνN ἔφη, Τί γὰρ κακὸν ἐποίησεν; Οἱ δὲ περισσῶς ἔκραζον, λέγοντες, Σταυρωθήτω. 24 Ἰδὼν δὲ ὁ Πιλάτος ὅτι οὐδὲν ὠφελεῖ, ἀλλὰ μᾶλλον θόρυβος γίνεται, λαβὼν ὕδωρ, ἀπενίψατο τὰς χεῖρας ἀπέναντι τοῦ ὄχλου, λέγων, Ἀθῷός εἰμι ἀπὸ τοῦ αἵματος τοῦN δικαίου τούτου· ὑμεῖς ὄψεσθε. 25 Καὶ ἀποκριθεὶς πᾶς ὁ λαὸς εἶπεν, Τὸ αἷμα αὐτοῦ ἐφʼ ἡμᾶς καὶ ἐπὶ τὰ τέκνα ἡμῶν. 26 Τότε ἀπέλυσεν αὐτοῖς τὸν Βαραββᾶν· τὸν δὲ Ἰησοῦν φραγελλώσας παρέδωκεν ἵνα σταυρωθῇ.

    NVariant with NA/UBS: εἶπον ♦ εἶπαν Τὸν

    NVariant with NA/UBS: αὐτῷ ♦ –

    NVariant with NA/UBS: ἡγεμὼν ♦ –

    NVariant with NA/UBS: τοῦ δικαίου ♦ –

    Pilatus hadde undervurdert Det høye rådets innflytelse på folket. Da yppersteprestene og rådsherrene på en snedig måte hadde bearbeidet mengden utenfor Pilatus’ residens, ble det en knusende overvekt av dem som ropte på Barabbas. Og ikke nok med det. Massen hadde også et bestemt krav om at Jesus skulle henrettes som statsforbryter og korsfestes. Det ble altså direkte farlig for Pilatus personlig å løslate ham. Det kunne jo sies at han hadde frigitt en farlig forbryter, en som var allment kjent for sine opprørsplaner.

                Her gir Matteus oss enda en detalj; den synes å ha tilhørt det man fortalte i Jerusalem. Det må ha vært en del slike detaljer som mennesker hadde bevart i minnet, uten at de kom med i den parádosis som ble fortalt overalt og som ble menighetenes eiendom. Matteus forteller altså at Pilatus tok vann og vasket sine hender mens mengden så på. Slik frasa han seg alt ansvar for den dødsdom som folket ropte på. Det var en jødisk skikk å vaske sine hender som tegn på uskyld. Man har man tvilt på om Pilatus har gjort dette. Men han har vært mange år i landet, og han burde ha kjent til skikken. Det var et klokt trekk å bruke den her. Han fikk den skrålende mengden til å lytte. Han fikk sagt mer enn han kunne ha gjort med en lang tale. Alle forsto. Ville de ha sin vilje igjennom, fikk de ta hele ansvaret. Og det gjorde de gjerne. Kanskje mente Pilatus at nå kunne han gå hardt til verks i  fremtiden, hvis det skulle trengs. Hvis folket så ubønnhørlig hadde krevd at han skulle henrette en opprører, som høyst sannsynlig var uskyldig, så fikk de finne seg i at han tok dobbelt så hardt i hvis de virkelig forsøkte å gjøre noe mot okkupasjonsmakten.

    Den dødsdømte piskes og hånes (27,27–31)

    Da tok landshøvdingens soldater Jesus med seg inn i borgen, og samlet hele vaktstyrken om ham.28 De kledde av ham og la en skarlagenrød kappe om ham.29 Og de flettet en krone av torner og satte på hodet hans, og ga ham en rørstav i høyre hånd. De falt på kne for ham og hånte ham og sa: Vær hilset, du jødenes konge!30 Og de spyttet på ham, tok rørstaven og slo ham i hodet.

    31 Etter at de slik hadde hånet ham, tok de kappen av ham og kledde ham i hans egne klær. Og de førte ham bort for å korsfeste ham.

    27 Τότε οἱ στρατιῶται τοῦ ἡγεμόνος, παραλαβόντες τὸν Ἰησοῦν εἰς τὸ πραιτώριον, συνήγαγον ἐπʼ αὐτὸν ὅλην τὴν σπεῖραν· 28 καὶ ἐκδύσαντες αὐτόν, περιέθηκανN αὐτῷ χλαμύδα κοκκίνην. 29 Καὶ πλέξαντες στέφανον ἐξ ἀκανθῶν, ἐπέθηκαν ἐπὶ τὴνN κεφαλὴν αὐτοῦ, καὶ κάλαμον ἐπὶN τὴν δεξιὰν αὐτοῦ· καὶ γονυπετήσαντες ἔμπροσθεν αὐτοῦ ἐνέπαιζονN αὐτῷ, λέγοντες, Χαῖρε, ὁN βασιλεὺς τῶν Ἰουδαίων· 30 καὶ ἐμπτύσαντες εἰς αὐτόν, ἔλαβον τὸν κάλαμον, καὶ ἔτυπτον εἰς τὴν κεφαλὴν αὐτοῦ. 31 Καὶ ὅτε ἐνέπαιξαν αὐτῷ, ἐξέδυσαν αὐτὸν τὴν χλαμύδα, καὶ ἐνέδυσαν αὐτὸν τὰ ἱμάτια αὐτοῦ, καὶ ἀπήγαγον αὐτὸν εἰς τὸ σταυρῶσαι.

    NVariant with NA/UBS: περιέθηκαν αὐτῷ χλαμύδα κοκκίνην ♦ χλαμύδα κοκκίνην περιέθηκαν αὐτῷ

    NVariant with NA/UBS: τὴν κεφαλὴν ♦ τῆς κεφαλῆς

    NVariant with NA/UBS: ἐπὶ τὴν δεξιὰν ♦ ἐν τῇ δεξιᾷ

    NVariant with NA/UBS: ἐνέπαιζον ♦ ἐνέπαιξαν

    NVariant with NA/UBS: ὁ βασιλεὺς ♦ βασιλεῦ

    Jesus blir altså overlatt til soldatene (legionærene), som skulle utføre dødsstraffen. De romerske soldatene var vervede folk, ofte fra en helt annen del av det store riket. De var hardbarkede, vant til å gjennomføre de mest brutale straffer mot dem som våget å trosse Roma. For mange av dem var det en rutinesak å korsfeste mennesker.

                Før korsfestelsen kom som regel straffen med pisk. Dette var en en blodig mishandling. Pisken som ble brukt, hadde lange lærreimer. Disse var forsynt med innknyttede blybiter eller skår av keramikk. Også denne straffen kunne føre til døden.

                Da det var gjort, tok soldatene seg et lite avbrekk i den ensformige vakttjenesten. De kledde ut fangen som konge, og spottende lot de som om de hyllet ham. Dette skjedde i ”pretoriet”; ordet kan oversettes med ”hovedvakten” – i alle fall i visse sammenhenger. I provinsene var det stattholderens residens med sentrum for forvaltningen, både den sivile og den militære. Der var alltid tropper tilgjengelig. Vi vet ikke sikkert hvilken bygning som var pretoriet. Det kan ha vært Herodes’ gamle kongebolig (rett innenfor den nåværende Jaffaporten), men det kan også ha vært festningen Antonia, som reiste seg ved den nordlige enden av tempelplassen. Under utgravninger har man funnet rester av en steinlagt gård med innrissede tavler for terningsspill, tydeligvis laget av den romerske vakten. Den tradisjonelle Via Dolorosa (”Smertens vei”) går ut fra Antonia; på den veien skal Jesus ha blitt ført frem til henrettelsesstedet.

    Korsfestelsen (27,32–44)

    Mens de var på vei ut, møtte de en mann fra Kyréne som hette Simon. Ham tvang de til å bære korset hans.33 Og de kom til et sted som kalles Golgata – det betyr Hodeskalle-stedet.34 De ga ham da vin blandet med galle, men da han hadde smakt det, ville han ikke drikke.35 Da de hadde korsfestet ham, delte de klærne hans mellom seg ved loddkasting.36 Og de satt der og holdt vakt over ham.37 Over hodet hans hadde de festet en innskrift med klagemålet mot ham: Dette er Jesus, jødenes konge.38 Da ble to røvere korsfestet sammen med ham, en på høyre side og en på venstre.39 De som gikk forbi, spottet ham, ristet på hodet40 og sa: Du som river ned templet og bygger det opp igjen på tre dager! Frels deg selv! Er du Guds Sønn, da stig ned av korset!41 På samme måte spottet også yppersteprestene ham, sammen med de skriftlærde og de eldste, og sa:42 Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse! Han er Israels konge, la ham nå stige ned fra korset, så skal vi tro på ham!43 Han har satt sin lit til Gud, la nå Gud fri ham om han har behag i ham. Han sa jo: Jeg er Guds Sønn.44 Også røverne som var korsfestet sammen med ham, hånte ham på samme måte.

    32 Ἐξερχόμενοι δὲ εὗρον ἄνθρωπον Κυρηναῖον, ὀνόματι Σίμωνα· τοῦτον ἠγγάρευσαν ἵνα ἄρῃ τὸν σταυρὸν αὐτοῦ. 33 Καὶ ἐλθόντες εἰς τόπον λεγόμενον Γολγοθᾶ, ὅ ἐστιν λεγόμενοςN Κρανίου Τόπος, 34 ἔδωκαν αὐτῷ πιεῖν ὄξοςN μετὰ χολῆς μεμιγμένον· καὶ γευσάμενος οὐκ ἤθελενN πιεῖν. 35 Σταυρώσαντες δὲ αὐτόν, διεμερίσαντο τὰ ἱμάτια αὐτοῦ, βάλλοντες κλῆρον. 36 Καὶ καθήμενοι ἐτήρουν αὐτὸν ἐκεῖ. 37 Καὶ ἐπέθηκαν ἐπάνω τῆς κεφαλῆς αὐτοῦ τὴν αἰτίαν αὐτοῦ γεγραμμένην, Οὗτός ἐστιν Ἰησοῦς ὁ βασιλεὺς τῶν Ἰουδαίων. 38 Τότε σταυροῦνται σὺν αὐτῷ δύο λῃσταί, εἷς ἐκ δεξιῶν καὶ εἷς ἐξ εὐωνύμων. 39 Οἱ δὲ παραπορευόμενοι ἐβλασφήμουν αὐτόν, κινοῦντες τὰς κεφαλὰς αὐτῶν, 40 καὶ λέγοντες, Ὁ καταλύων τὸν ναὸν καὶ ἐν τρισὶν ἡμέραις οἰκοδομῶν, σῶσον σεαυτόν· εἰ υἱὸς εἶ τοῦ θεοῦ, κατάβηθιN ἀπὸ τοῦ σταυροῦ. 41 Ὁμοίως δὲN καὶ οἱ ἀρχιερεῖς ἐμπαίζοντες μετὰ τῶν γραμματέων καὶ πρεσβυτέρων καὶN Φαρισαίων ἔλεγον, 42 Ἄλλους ἔσωσεν, ἑαυτὸν οὐ δύναται σῶσαι. ΕἰN βασιλεὺς Ἰσραήλ ἐστιν, καταβάτω νῦν ἀπὸ τοῦ σταυροῦ, καὶ πιστεύσομεν ἐπʼ αὐτῷ.N 43 Πέποιθεν ἐπὶ τὸν θεόν· ῥυσάσθω νῦνN αὐτόν, εἰ θέλει αὐτόν. Εἶπεν γὰρ ὅτι θεοῦ εἰμι υἱός. 44 Τὸ δʼ αὐτὸ καὶ οἱ λῃσταὶ οἱ συσταυρωθέντες αὐτῷN ὠνείδιζον αὐτόν.

    NVariant with NA/UBS: λεγόμενος Κρανίου Τόπος ♦ Κρανίου Τόπος λεγόμενος

    NVariant with NA/UBS: ὄξος ♦ οἶνον

    NVariant with NA/UBS: ἤθελεν ♦ ἠθέλησεν

    NVariant with NA/UBS: κατάβηθι ♦ [καὶ] κατάβηθι

    NVariant with NA/UBS: δὲ ♦ –

    NVariant with NA/UBS: καὶ Φαρισαίων ♦ –

    NVariant with NA/UBS: Εἰ ♦ –

    NVariant with NA/UBS: αὐτῷ ♦ αὐτόν

    NVariant with NA/UBS: νῦν αὐτόν ♦ νῦν

    NVariant with NA/UBS: αὐτῷ ♦ σὺν αὐτῷ

    På Via Dolorosa – hvor den nå enn gikk – stopper soldatene en møtende mann og befaler ham å bære korset. De romerske militære hadde rett til å rekvirere hjelp til alle slags tilfeldige tjenester. De benyttet seg av den retten (det viser selve det greske ordvalget. Her bruker man samme ord som i bergprekenen, hvor Jesus snakker om å bli tvunget til å gå en mil til tjeneste for en annen).

                Golgatahøyden var tydeligvis en fjellknaus som liknet en hodeskalle. Den lå rett utenfor bymuren, inne i en bukt som den dannet mot nordvest. Det var det man i senere tider kalte galgebakken. Til og med korset kan sammenlignes med galgen. Det var noe vanærende og motbydelig. Det gikk et par århundrer før de kristne fikk seg til å avbilde Jesus på korset. Selve korsfestelsen nevnes her helt kort, nesten i forbifarten. Det var noe man ikke dvelte ved, like lite som vi vil stanse opp i stille ettertanke foran en galge.

                Vinen som var blandet med galle synes å ha vært et slags bedøvelsesmiddel. Jesus viste det fra seg. Det hørte også med til rutinen at de som gjorde bøddeltjenesten, fikk den dødes klær. Soldatene spilte terning om dem. Det hørte med til livet i kasernene at man spilte og drakk. Man kunne ikke drikke i tjenesten. Det var likevel et unntak. Man kunne drikke den sure vinen, der alkoholen hadde begynt å smake edikk (eddikvin). Da soldatene skulle stå vakt, hadde de lange og kjedelige timer foran seg. Det var deres oppgave å bevokte de korsfestede til døden hadde inntruffet, og det kunne ta et par døgn.

                Det hørte også med til rutinen at man satte opp en tavle som skulle fortelle alle nysgjerrige om hva den som ble henrettet, hadde gjort. På Jesu kors hadde Pilatus latt skrive at han var jødenes konge. Slik hadde Det høye råd formulert anklagen. Folket hadde bekreftet at den var riktig. Men det lå en hån i Pilatus’ ord, en hån som rammet hele jødefolket, ikke bare Jesus.

                Matteus er spesielt opptatt av de fornærmelser som ble rettet mot den korsfestede. Det  gikk en stor vei forbi Golgata, og mange må ha sett det som skjedde. Mange hadde også fulgt med inne fra fra byen, også representanter fra Det høye råd. De skulle kontrollere at dommen virkelig ble iverksatt. Kanskje ville de også la seg overbevise om at denne gudsbespotteren døde – forlatt av Gud. Den som ble korsfestet, var jo etter Moseloven et menneske som åpenbart ble fordømt av Gud selv. Det meste av forhånelsen dreide seg om nettopp dette.  Hadde Jesus virkelig vært Guds Sønn, så hadde han ikke trengt å henge på korset. Det viser en viss uro i spotternes ord. Han hadde hjulpet andre. Ingen kunne benekte det. Han hadde gjort merkelige gjerninger. Men nå var han maktesløs.

                Jesus tidde da han ble spottet. Det tegnet som motstanderne ville ha, uteble – nå som tidligere. De fikk triumfere. De ønsket å få et bevis for å kunne tro. De ville ha garantier. Men troen bygger ikke på slike garantier. Med en uhyggelig realisme skildrer evangelistene hvordan motstanderne så ut til å få rett. Alt talte imot Jesus. Og selv tidde han.

    Jesus dør (27,45–50)

    Men fra den sjette time falt det et mørke over hele landet, like til den niende time.46 Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?47 Da noen av dem som sto der, hørte det, sa de: Han roper på Elia!48 Og straks løp en av dem til, tok en svamp og fylte den med vineddik. Han satte den på en rørstav og tilbød ham å drikke.49 Men de andre sa: Vent, la oss se om Elia kommer for å frelse ham!50 Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden.

    45 Ἀπὸ δὲ ἕκτης ὥρας σκότος ἐγένετο ἐπὶ πάσαν τὴν γῆν ἕως ὥρας ἐνάτης· 46 περὶ δὲ τὴν ἐνάτην ὥραν ἀνεβόησεν ὁ Ἰησοῦς φωνῇ μεγάλῃ, λέγων, Ἠλί, Ἠλί, λιμὰN σαβαχθανί; Τοῦτʼ ἔστιν, Θεέ μου, Θεέ μου, ἵναN τί με ἐγκατέλιπες; 47 Τινὲς δὲ τῶν ἐκεῖ ἑστώτωνN ἀκούσαντες ἔλεγον ὅτι Ἠλίαν φωνεῖ οὗτος. 48 Καὶ εὐθέως δραμὼν εἷς ἐξ αὐτῶν, καὶ λαβὼν σπόγγον, πλήσας τε ὄξους, καὶ περιθεὶς καλάμῳ, ἐπότιζεν αὐτόν. 49 Οἱ δὲ λοιποὶ ἔλεγον, Ἄφες, ἴδωμεν εἰ ἔρχεται Ἠλίας σώσων αὐτόν. 50 Ὁ δὲ Ἰησοῦς πάλιν κράξας φωνῇ μεγάλῃ ἀφῆκεν τὸ πνεῦμα.

    NVariant with NA/UBS: λιμὰ ♦ λεμα

    NVariant with NA/UBS: ἵνα τί ♦ ἱνατί

    NVariant with NA/UBS: ἑστώτων ♦ ἑστηκότων

    Ved den sjette time – klokken tolv på dagen – mørknet det. For motstanderne var det kanskje bare en dag med spesielt dårlig vær og ubegripelig mye støv fra ørkenen, slik at solskinnet forsvant. Slikt hendte jo, selv om de aldri hadde opplevd det på denne måten tidligere. Men så kom det jo også et jordskjelv den dagen. Alt hadde sin naturlige forklaring!

                Det ble etter hvert klart for disiplene at Gud hadde vist at her skjedde det noe forferdelig, noe som rystet tilværelsen i sine grunnvoller. Samtidig var det noe gjennomgripende, noe som åpnet for nye muligheter. Ved jordskjelvet revnet forhenget i templet i to, det som stengte veien inn til det aller helligste. På samme måte hadde Gud nå ”innviet en ny og levende vei gjennom forhenget, inn i det aller helligste, i og gjennom Jesu blod” (Hebr 10,20 f). Men det tok tid før dette ble klart for disiplene.

                Ordet Jesus ropte ut var et sitat fra Salme 22. Matteus gjengir det på arameisk, slik som Markus, men lar de første ordene ”Eli, Eli” beholde sin hebraiske form. På arameisk heter det ”Eloï”. Hvis Jesus har brukt den formen, er det vanskelig å forstå hvordan noen kunne tro at han ropte på Elias. Det er mulig at Jesus siterte Skriften på hebraisk og at den arameiske formen stammer fra den tiden evangeliet ble forkynt i Palestina og Syria.

                Salme 22 handler om en Guds tjener i dypeste nød, en rettferdig mann som ble forkastet av sine egne, men som til slutt skal få sin oppreisning. Ettersom den første verslinjen i en salme ofte ble brukt som en sammenfattende overskrift, ligger det mer i de ordene enn de isolert sett sier. De forteller om en rystende virkelighet. Jesus taler ikke her som en som har mistet sin tro – da sier man ikke min Gud – men som en som virkelig var ensom med den skyld han hadde tatt på seg, ensom i ”mørket utenfor”.

                Utfra teksten er det ubegripelig at Jesus kunne rope i dødsøyeblikket. Det maktet ikke en som døde på korset. Når evangelistene framholder at Jesus oppgav ånden med et høyt rop, vil det si at han helt til slutten var den som handlet og visste hva han gjorde.

                Matteus sier at under jordskjelvet åpnet også gravene seg. Og så forteller han noe som tydeligvis hører med til det man visste å fortelle i Jerusalem – og som Matteus med sin palestinske bakgrunn kjenner godt til. Han sier ordrett at ”mange av de døde helliges legemer ble vekket”. Etter hans oppstandelse kom de siden og viste seg for mange. Ettersom det ikke fortelles noe lignende andre steder i Det nye testamente, kan det ikke ha vært noe man tilla spesielt stor vekt. Det var et av trekkene i det bildet. Det hadde hendt noe av gjennomgripende betydning, noe som snudde opp ned på hele tilværelsen. Døden var ikke lenger hva den hadde vært.

                Men det forsto man først ”etter hans oppstandelse”. På langfredag lå mørket tungt over disiplene. Matteus peker bare på en mann som forsto Guds tegn, og det var en hedning: den romerske offiseren. Av Jesu tilhengere var bare kvinnene igjen. De holdt trofast vakt på avstand, urolige og engstelige. De skjønte ikke at noe sånt kunne skje.

                Han nevner to kvinner ved samme navn som de har hos Markus. Markus nevner en tredje kvinne, Salome. Ettersom Matteus taler om Sebedeus’ hustru, har man antatt at hun bar det navnet.