Hopp til innholdet

Stefanusdagen/2. juledag (I)

    Tekstrekke I

    Lesetekst 1: Jer 31,15–17

    Så sier Herren: En røst høres i Rama, klage og bitter gråt. Rakel gråter over sine barn. Hun vil ikke la seg trøste over sine barn, for de er ikke mer til. 16 Så sier Herren: Hold opp med å gråte, og la ikke øynene felle tårer mer! Du skal få lønn for ditt arbeid, sier Herren. De skal vende tilbake fra fiendens land. 17 Det er håp for din fremtid, sier Herren. Barna skal vende tilbake til sitt land.

    Lesetekst 2: Apg 7,52–60

    Hvem av profetene ble ikke forfulgt av deres fedre? De drepte dem som forut forkynte at Den Rettferdige skulle komme, han som dere nå har forrådt og myrdet, 53 dere som har mottatt loven, gitt ved engler, og ikke har holdt den!

    54 Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de skar tenner mot ham. 55 Men han var fylt av Den Hellige Ånd og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. 56 Og han sa: Se, jeg ser himmelen åpnet, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd! 57 Da skrek de med høy røst og holdt seg for ørene, og stormet alle som én inn på ham. 58 De drev ham ut av byen og steinet ham. Vitnene la klærne av seg ved føttene til en ung mann som hette Saulus. 59 Og de steinet Stefanus, mens han ba og sa: Herre Jesus, ta imot min ånd! 60 Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synden! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn.

    Evangelietekst: Matt 2,16–23

    Da Herodes så at han var blitt narret av vismennene, ble han meget vred. Han sendte folk og lot drepe alle guttebarn i Betlehem og alle bygdene i omegnen, de som var to år eller yngre, i samsvar med det han hadde fått vite av vismennene om tiden.17 Da ble det oppfylt som er talt ved profeten Jeremia, som sier:18 En røst ble hørt i Rama, gråt og stor klage. Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, for de er ikke mer.

    19 Men da Herodes var død, se, da viste en Herrens engel seg i en drøm for Josef i Egypt,20 og sa: Stå opp, ta med deg barnet og dets mor og dra til Israels land. For de som ville barnet til livs, er døde.21 Og han sto opp, tok med seg barnet og dets mor, og kom til Israels land.22 Men da han fikk høre at Arkelaus var blitt konge i Judea etter sin far Herodes, var han redd for å dra dit. Varslet av Gud i en drøm, dro han til områdene i Galilea.23 Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret, for at det skulle bli oppfylt som var talt ved profetene, at han skulle kalles en nasareer.

    16 Τότε Ἡρῴδης, ἰδὼν ὅτι ἐνεπαίχθη ὑπὸ τῶν μάγων, ἐθυμώθη λίαν, καὶ ἀποστείλας ἀνεῖλεν πάντας τοὺς παῖδας τοὺς ἐν Βηθλεὲμ καὶ ἐν πᾶσιν τοῖς ὁρίοις αὐτῆς, ἀπὸ διετοῦς καὶ κατωτέρω, κατὰ τὸν χρόνον ὃν ἠκρίβωσεν παρὰ τῶν μάγων. 17 Τότε ἐπληρώθη τὸ ῥηθὲν ὑπὸN Ἰερεμίου τοῦ προφήτου, λέγοντος, 18 Φωνὴ ἐν Ῥαμᾶ ἠκούσθη, θρῆνοςN καὶ κλαυθμὸς καὶ ὀδυρμὸς πολύς, Ῥαχὴλ κλαίουσα τὰ τέκνα αὐτῆς, καὶ οὐκ ἤθελεν παρακληθῆναι, ὅτι οὐκ εἰσίν.

    NVariant with NA/UBS: ὑπὸ ♦ διὰ

    NVariant with NA/UBS: θρῆνος καὶ ♦ –

    19 Τελευτήσαντος δὲ τοῦ Ἡρῴδου, ἰδού, ἄγγελος κυρίου κατʼN ὄναρ φαίνεται τῷ Ἰωσὴφ ἐν Αἰγύπτῳ, 20 λέγων, Ἐγερθεὶς παράλαβε τὸ παιδίον καὶ τὴν μητέρα αὐτοῦ, καὶ πορεύου εἰς γῆν Ἰσραήλ· τεθνήκασιν γὰρ οἱ ζητοῦντες τὴν ψυχὴν τοῦ παιδίου. 21 Ὁ δὲ ἐγερθεὶς παρέλαβεν τὸ παιδίον καὶ τὴν μητέρα αὐτοῦ, καὶ ἦλθενN εἰς γῆν Ἰσραήλ. 22 Ἀκούσας δὲ ὅτι Ἀρχέλαος βασιλεύει ἐπὶN τῆς Ἰουδαίας ἀντὶ ἩρῴδουN τοῦ πατρὸς αὐτοῦ, ἐφοβήθη ἐκεῖ ἀπελθεῖν· χρηματισθεὶς δὲ κατʼ ὄναρ, ἀνεχώρησεν εἰς τὰ μέρη τῆς Γαλιλαίας, 23 καὶ ἐλθὼν κατῴκησεν εἰς πόλιν λεγομένην Ναζαρέτ· ὅπως πληρωθῇ τὸ ῥηθὲν διὰ τῶν προφητῶν, ὅτι Ναζωραῖος κληθήσεται.

    NVariant with NA/UBS: κατʼ ὄναρ φαίνεται ♦ φαίνεται κατʼ ὄναρ

    NVariant with NA/UBS: ἦλθεν ♦ εἰσῆλθεν

    NVariant with NA/UBS: ἐπὶ ♦ –

    NVariant with NA/UBS: Ἡρῴδου τοῦ πατρὸς αὐτοῦ ♦ τοῦ πατρὸς αὐτοῦ Ἡρώδου

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Barnemordet i Jerusalem (2,16–18)

    Herodes’ regjeringstid var full av brutale og blodige hendelser. Hans mistenksomhet økte med årene. Tre av hans egne sønner ble offer for den, og til og med på sitt dødsleie planla han et blodbad blant landets fremste familier (noe som ble tilintetgjort ved hans død). Ugjerningen i Betlehem blir ikke gjengitt i noen annen kilde, men ligger helt på linje med hva vi ellers vet om hans sykelige frykt for alt som kunne true hans makt, og hans absolutte hensynsløshet når det gjaldt å bruke den.

                Igjen har Matteus funnet en gammeltestamentlig profeti, og igjen ser vi hvordan man oppfattet Skriften. Man var overbevist om at ordene – ved siden av den umiddelbare betydning de hadde i den situasjon de ble forkynt i – hadde en annen betydning (eller flere andre). Ordene var rettet mot menneskene i kommende tider, mennesker som skulle kjenne seg igjen i dem. Matteus siterer her et ord av Jeremia, der Rakel klager over at fienden har drept hennes barn. Dette gjør hun som stammor. Hun hadde vært død i mange hundre år rundt tiden før Jerusalems ødeleggelse, som Jeremia omtaler. Rama, der ropet hørtes – det rop som har gitt oss uttrykket ”ramaskrik” – ligger egentlig nord for Jerusalem. Men profetien førte tankene naturlig til Betlehem, ettersom Rakels grav lå helt utenfor byen. Da barna ble drept i Betlehem, fikk profetordet altså ny aktualitet. Det kunne brukes på dagens hendelser. Og for en jøde var det klart at det nettopp var Guds mening at hans ord skulle ha en slik tillemping på den messianske tiden. Her kunne man se hva Gud hadde ment med det som hendte. Blant annet kunne man se at fiendene med sine blodige ugjerninger ikke kunne hindre Gud i å fullføre sine planer. Kanskje ville Matteus at man skulle minnes fortsettelsen hos Jeremia, der Herren lover å trøste de sørgende. Han sier: Ditt verk skal få sin lønn. Barna i Betlehem måtte dø for at Messias skulle leve og gi liv til de døde.

    Veien til Galilea (2,19–23)

    Matteus fører fortellingen videre i samme gammeltestamentlige stil, med de samme høytidelige vendinger som gjentas gang på gang.

                Josef vender altså på Guds befaling tilbake til sitt land, men han våger ikke å slå seg ned i Judea. Der regjerer nemlig Arkelaus, en tyrann av verste sort. Han for så voldsomt fram at romerne avsatte ham etter ni år. I stedet fortsetter Josef til Galilea (der en annen av Herodes’ sønner var ”landsfyrste”) og slår seg ned i Nasaret. Matteus nevner ingenting om at Josef og Maria tidligere skulle ha bodd der, noe Lukas som kjent har mye å fortelle om. Man kan tenke seg mange forklaringer på den saken, men de er og blir gjetninger. Vi står her foran ett av de mange punkter hvor kildenes knappe opplysninger ikke gir oss et klart og entydig bilde.

                Folket i Jerusalem og Judea betraktet Galilea som en avkrok, der det bodde et  upålitelig blandingsfolk med en merkelig dialekt. Folket i Nasaret hadde et dårlig rykte. Det lå noe nedsettende i at Jesus ble kalt nasareer. Men Matteus sier at dette var meningen. Akkurat det navnet skulle han ha etter profetene. Det er uklart hva Matteus her sikter til. Det er mulig at han tenker på profetien hos Jesaja om kvisten fra Isais’ rot (11,1). På hebraisk heter kvist ”neser”. Nå er det slik at hver hebraisk ordstamme normalt består av tre konsonanter, som siden går igjen i alle bøyningsformer og avledninger. De kalles radikaler og har en fundamental betydning for semittenes språkfølelse. De tre radikalerne NSR i neser kan også bli det hebraiske ordet for nasareer. For en jøde var det naturlig å se en sammenheng her. Fornærmelsen nasaré skjulte altså ordet ”kvist” som var betegnelsen på Messias. Det er også en annen parallell, nemlig med ordet nasir, en gudsmann slik som Samson, som fikk i  oppdrag å frelse Israel. Men det stemmer bare om man skriver ordet på gresk.